Filosofi som tilstandsrapport

Første bind av Peter Sloterdijks dagbøker er et storartet portrett av hans tenkning. Til tider sniker det seg inn noen forbløffende uaktsomheter selv hos en så skarpsindig tenker. Likevel må man lese boken.

11. november 2009 oppholder Peter Sloterdijk seg i Wien. Han arbeider på et foredrag om «arabosfærer» i Abu Dhabi, i dagboken sin noterer han: «Uavhengig av fremtoning og tid på døgnet sier blikket man retter mot speilet til betrakteren: Det måtte vel finnes noen som ser ut sånn.»

Denne mannen kan følgelig også være selvironisk, skjønt han behersker selviscenesettelse uendelig mye bedre. Like etterpå noterer han seg nemlig at det av den «feilslåtte narsissismeteorien» skulle være mulig «å utvikle en begrepsrekke der de affektive selvforholdenes gjennomhullede landskap ville være bedre avbildet». Den som best kunne klare dette, er utvilsomt han selv.

Teorien blir da også raskt skissert denne novemberdagen, den er halvannen side lang. Hvorpå filosofen som er bosatt i Karlsruhe, fastholder at det er synd med «Brüssels beryktede agurkdirektiv fra 1988», det leverte jo et «altfor vakkert bevis på det europeiske byråkratiets surrealisme». Endelig vil han ikke se dagen ta slutt uten at han har etterlatt seg denne tanken: «Det jødiske stresset, et så lite folk, en så stor Gud, hvis det nå bare går bra.»

Peter Sloterdijk, som i juni ble 65 år gammel, har offentliggjort sine «notiser» fra årene 2008 til 2011. I forordet er det viktig for ham å understreke at det i «berettertidsrommet» har kommet fire bokutgivelser fra forfatterens hånd, den viktigste av dem er utvilsomt hans «overantropologiske studie» av mennesket som akrobat, Du musst dein Leben ändern [Du må forandre ditt liv] (2009). Han synes også det er verdt å betone at notatene hans ikke er lette å klassifisere hva genretilhørigheten angår; formalt sett kunne de nok først og fremst sammenlignes med Paul Valérys Cahiers [Notisbøker]. Riktignok har han ikke ordnet dem etter tema, men han har definitivt utelatt «pinlige og irrelevante ting».

I hvilken grad det hverken er pinlig eller irrelevant å bli gjort oppmerksom på at Sloterdijk på en utstilling i New York bare hadde utbytte av noen aktfotografier, en hendelse som fikk ham til å frykte at den «stofflige interessen» var gått tapt for ham, er det opp til leseren å avgjøre. Uansett blir man stort sett spart for innblikk i privatlivet med en tilhørende bejaelse av den narsissistiske voyeurisme. Det holder å få vite at Sloterdijk på det vakre hotell Waldhaus i Oberengadin i Sils Maria ikke liker å «havne i samtaler av det slaget man forventer ved årets begynnelse i lærindustrien». Arroganse og innbilskhet har aldri vært fremmedord for ham.

Flere assosiasjoner enn argumenter
Denne boken har to deler, men ett tema. «Alle kurante diskurser,» skriver han i Du musst dein Leben ändern, «sitter fast i lammende harmløshet». Derfor trenger man en som ham for at «filosofiens døende tre nok en gang skal blomstre», og dette ved hjelp av en skånselløs «tilstandsrapport» om samtiden.

Til hans samtid hører i notatene fremfor alt skriftene om førsteklasses tenkere han legger frem «for granskning» – i lange partier leser man her referater av filosofer Sloterdijk ser på som betydelige, for eksempel Nietzsche, Hegel eller Derrida. Ofte er det ikke noe annet enn tankestikkord, mer assosiasjoner enn argumenter, men til gjengjeld forfriskende aforistisk spissformulert. I det hele tatt virker det for ham bare verdt å nevne slikt som lar seg bearbeide til sylhvasse poenger, fra «høyttalerens popmusikkpiss» i flyet, via en Tour-de-France-etappe, til Peter Zadeks død, som for øvrig gir ham anledning til å utrope alt som foregår på teatrene til «søppelkunst». Av høy komediantisk kvalitet er de innlagte selvbeskrivelsene: «Yrke: oligarksjelesørger», «luksurulog», «brainfood-rådgiver».

Til tider sniker det seg inn noen forbløffende uaktsomheter selv hos en skarpsindig tenker som Sloterdijk. På det fornemme hotellet Elephant i Weimar forekommer alt ham å være «fabelaktig og historisk mettet», «hvis det ikke hadde vært for en viss falsk og tynn finhet» – dette sier han altså om et hotell hvor Hitler gjerne lot seg tilkalle av folket ut på balkongen som var bygd for ham: «Kjære Fører, kom ut av elefanthuset.»

Så skånselløst som mulig
Like beklemmende er skildringen av ham selv som materialsamler i forbindelse med de filosofiske skriftene hans. Det gjelder å «skaffe byggesteiner til rampen», byggesteiner til en filosofi som har som sitt utgangspunkt at «filosofien som gammeleuropeisk tanke- og livsform er uttømt», og at dette er «ubestridelig». Derfor omskriver han den – fremfor alt i trebindsverket Sphären [Sfærer] (1998-2004) – til sfærologi, biosofi, atmosfæreteori og allmenn immunologi, mens han bestandig blir drevet av en «omsorg for helheten». For den eneste kjensgjerningen av universell etisk betydning i verden av i dag er ettersigende en diffus og allestedsnærværende, stadig økende innsikt i at det ikke kan fortsette slik som dette.

Altså oppfatter han seg selv som forløser fra misforståelser, som en Messias for en kommende tenkefrigjøring. Allerede i det tidlige utkastet Kritik der zynischen Vernunft [Kritikk av den kyniske fornuft] (1983) siterte han derfor Erich Kästner: «Ich will nicht reden, wie die Dinge liegen. / Ich will dir zeigen, wie die Sache steht.» [«Jeg vil ikke snakke om hvordan tingene ligger an. / Jeg vil vise deg hvordan sakene står.»]

Og det så skånselløst som mulig. «Filosofene har bare smigret samfunnet på ulike måter,» heter det i skriftet Masseforakt (2000, på norsk i 2005), det viktige er imidlertid «å provosere det». Vi trenger nemlig alle, sier han, en grunnleggende omskolering, for at de «metafysiske grillene» en gang for alle skal bli drevet ut av oss, alle tenkningens og følelsenes dårlige vaner som fremdeles henger i skjørtekanten på religionens spøkelse. Sloterdijk bedriver det han kaller «sekulær misjonsvitenskap». I disse notatene viser han seg dessuten som en bevissthetshistoriker som vil lese fremtidige sjanser og farer ut av det forgangne.

Mesteren fra Tyskland
Altså er filosofi alltid overlevelsestrening for Sloterdijk – i notatene kan man betrakte ham mens han bedriver selvtrening. Av denne forståelsen for tankedisiplinen følger også hans forkjærlighet for krigsmetaforer, som gjør leseren til en mottager av imperativer.

Han ordlegger seg ustanselig som om det store verdensjeget snakket gjennom ham. Til tider er det en «man» som opplever noe, andre ganger en «han» som gir en litt å gruble over. Ingenting karakteriserer hans grunnholdning til sine artsfrender og sin samtid mer treffende enn notatet fra 20. august 2009, skrevet ned i Bad Aussee: «Med bilen gjennom daler og landsbyer, som følelsen spontant tildeler høyeste karakter.» I karaktergivningens disiplin er han mesteren fra Tyskland. Og disse notatene krever å bli lest som en klasseprotokoll som han slenger på pulten til «nasjonen av elever». Alle som ikke vil eller klarer å følge læresetningene hans, må dermed fra Sloterdijks kateter frykte en kjennelse som går ut på at de risikerer å ikke gå videre til neste klassetrinn.

Axel Honneth for eksempel, som for to år siden dristet seg til å kritisere Sloterdijks særegne teser om en ny skattepolitikk – «den givende håndens politikk» – blir her satt på plass med betegnelsen «smittsom talentløshet». Stort nådigere er heller ikke dommen over Robert Spaemann, som Sloterdijk oppfatter som en talsmann for den «antimoderne fronten» og retter sitt blikk eller sin sensur mot: «oppsiktsvekkende kummerlighet».

«Tenkning som i fritt fall»
Må man lese dette? Ubetinget. Ikke bare fordi ingen andre har gjort klasseprotokollnotatet til så høy stilkunst. Men fordi det Sloterdijk utbasunerte i essayet Gottes Eifer [Gudsiver] (2007), her viser seg å holde stikk: «Ved studiet av skriftene til filosofiske forfattere med høye krav om kontrollen over egen diskurs, støter man nå og da på avsnitt som åpenbart ikke springer ut av en vedvarende refleksjons nødvendighet, men gir etter for en plutselig assosiativ trang som bryter ned gjennomførelsen av en argumentasjon.»

Under studiet av Zeilen und Tage [Linjer og dager] støter man stadig vekk på slike avsnitt, for som han selv skriver i annet bind av Sphären, er Sloterdijks tenkning en «tenkning i fritt fall». Den er følgelig et hensynsløst sprang ned i «den store helheten», en bekjennelse til «innordningen av det filosofiske votum i den allmenne forvirring».

Han har en gang beskrevet seg selv som et «tidsåndens automatklaver». I denne boken er han i storform.

 

Frankfurter Rundschau, 12.08.2012. Oversatt fra tysk av Henning Hagerup.

 

 

Dirk Pilz

Facebook

Twitter