Film for alle

DEBATT. Problemet er ikke filmene vi alle ser, problemet er alle filmene vi ikke ser.

Tidligere publisert i Vagant 1-2/2017.

Filmkritiker Aksel Kielland har i Vagant 3–4/2016 en artikkel om det han kaller «den nye norske nasjonalromantikken»: en bølge filmer som har oppstått i møtet mellom særnorske publikumspreferanser og det han mener er en stadig mer populistisk filmpolitikk.

Problemet Kielland ser i disse filmene – i artikkelen nevnes blant andre Max Manus (2008), Kon-Tiki (2012) og Bølgen (2015) – kan sammenfattes med at de inneholder et estetisert konsentrat av norskhet som er myntet på mennesker som er født og oppvokst i Norge.

Artikkelen ble skrevet før Kongens nei var kommet på kino, men den kunne sikkert også blitt nevnt i samme sveip. Disse filmene har historier og tematikker som ifølge Kielland appellerer til det store, aldrende publikummet som i høyden går på kino én gang i året. Kielland mener at norske filmskapere i sin jakt på å tilfredsstille publikums appetitt på tradisjonelle og bekreftende fremstillinger av norskhet, lager filmfortellinger som ofte står i veien for god filmkunst og et produktivt ordskifte om norsk historie og samfunn.

«Folkehelt-filmer»
Jeg oppfatter at kritikken mot disse filmene, som det brede lag av befolkningen får med seg på kino, er at de viser et ensartet bilde av Norge og nordmenn og hva det vil si å være norsk. En lignende kritikk har filmskaper Jan Vardøen fremmet i filmbladet Rushprint, der han kalte disse filmene «folkeheltfilmer» (3.9.2016).

Kielland hevder at norsk film er oppe i en kunstnerisk krise som skyldes at høye besøkstall er det eneste suksesskriterium som samtlige nivåer i filmbransjen er villige til å anerkjenne, og at vi i jakten på publikumssuksesser ikke har øyne for de kunstnerisk utfordrende filmene.

Det er riktig at disse «folkeheltfilmene» treffer et stort publikum. Vi i Norsk filminstitutt (NFI) er glade for at det lages norske filmer som når bredt ut, for slik har det definitivt ikke alltid vært. Vi skal ikke mer enn 15 år tilbake før vi hadde år med en norsk markedsandel på kino helt nede på 4–6 %, mens den nå er tett opp mot 25 %.

2016 – Et godt år for norsk film
Vi har nettopp lagt bak oss et svært godt år for norsk film. For første gang vant en norsk film, Joachim Triers Louder Than Bombs, Nordisk råds filmpris. Norske dokumentarfilmer vant de tre viktigste internasjonale dokumentarfilmprisene og Kongens nei var på kortlisten til å bli nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Cinemateket i Oslo hadde nok en gang besøksrekord, norsk film hadde en markeds andel på 23,9 % og slo for første gang Sverige og Danmarks nasjonale markedsandeler.

NFI har i 2016 lagt til rette for audiovisuelle produksjoner av både kunstnerisk kvalitet og kulturell verdi. Hele 87 % av kinofilmene som har fått produksjonstilskudd fra NFI, er i 2016 basert på originalmanus, de er altså ikke adaptasjoner av litterære verk. 20 utviklings- og produksjonstilskudd er gitt gjennom talentprogrammet Nye veier, som har som formål å fremme nyskaping og kunstnerisk vågemot. Dette er tre flere tilskudd enn i 2015. Ikke minst er det gledelig, i et godt filmår, å se at de produksjonslagene som har fått produksjonstilskudd, har en overvekt av kvinner i ledende posisjoner.

Kinopublikummet liker fortsatt hjemmeproduserte filmer, og omdømmet til norsk film har stabilisert seg på et høyt nivå. Norske produksjoner fortsetter å markere seg med internasjonale festivaldeltakelser, nominasjoner og priser, og dagspressens anmeldelser av norske kinofilmer er nyanserte, men gode. Alt dette tyder til sammen på at norske audiovisuelle produksjoner holder høy kvalitet. Vi kjenner oss derfor ikke igjen i Kiellands elendighetsbeskrivelse av det kunstneriske nivået i norske filmer.

I Norge lages det nå omtrent 25 kinofilmer i året. Noen er for et bredt publikum, som den kommende storfilmen Askeladden, og andre, som årets The Rules for Everything og Hoggeren, er kunstnerisk utfordrende filmer som nok henvender seg til et smalere publikum. De to sistnevnte er for øvrig tilnærmet fullfinansiert av Norsk filminstitutt gjennom Nye veier-ordningen.

Filmene som Kielland kritiserer, er filmer som gjerne er finansiert gjennom NFIs markedsordning, der filmprosjekter med de største forventede publikumspotensialene får produksjonstilskuddene. Selv om dissemarkedsfilmene tar mye plass i kinoenes saler og i medienes omtale, er det ikke disse filmene som mottar brorparten av NFIs tilskuddsmidler.

Mest støtte til de kunstneriske filmene
I perioden 2013–2015 gav Norsk filminstitutt tilskudd til henholdsvis 11 filmer i markedsordningen og 44 filmer i konsulentordningen. Samlet tilskudd til filmer i markedsordningen var på 257 millioner kroner, mens samlet tilskudd til filmer i konsulentordningen var på 465 millioner kroner. De markedsstøttede filmene har bidratt kraftig til å nå det filmpolitiske målet om at norsk film skal ha bred publikumsoppslutning.

Hoveddelen av tilskudd har i alle år gått til de kunstneriske filmene, selv om det kanskje ikke er blitt oppfattet av publikum og kritikere som Kielland. Det skyldes sannsynligvis at disse filmene ikke er blitt sett av like mange som filmene som har fått tilskudd i markedsordningen. Derfor virker det som om Kielland egentlig kritiserer publikums valg av filmer uten å ta hensyn til det totale tilbudet av filmer i markedet.

Fire mål for filmpolitikken
I filmmeldingen og filmforliket som ble vedtatt i Stortinget høsten 2015, ble det meislet ut fire mål for den norske filmpolitikken fremover:

  1. Et bredt og variert filmtilbud av høy kvalitet.
  2. God formidling og tilgjengeliggjøring for publikum.
  3. Solid publikumsoppslutning.
  4. En profesjonell filmbransje med sunn økonomi.

Det er altså disse målene Norsk filminstitutt jobber etter når vi gir våre tilskudd og dermed gir vårt bidrag til at publikum skal få se norske filmer på kino. Vi skal prioritere kvalitet, bredde og variasjon når det gjelder både innhold og målgrupper. Vi skal ta vare på etablerte filmskapere og utvikle nye talenter. Kjønnsbalansen skal bli bedre. Det skal satses på film også i regionene.

Norske filmer skal ikke bare være gode «til å være norske». Filmene konkurrerer på en internasjonal arena, og de norske produksjonene må være så gode at de hevder seg i denne konkurransen.

Kvalitet i norsk film omfatter både kulturell verdi og kunstnerisk kvalitet. I filmpolitikken er kulturell verdi blant annet å skildre og fortolke den kulturen og det samfunnet vi lever i, bearbeide kulturelle fenomener, historiske begivenheter og sosiale konflikter, og å gjøre det på en slik måte at publikum blir engasjert, underholdt og begeistret. Max ManusKon-Tiki og Kongens nei er gode eksempler på slike filmer.

Kunstnerisk kvalitet i film uttrykkes gjennom originale verk som estetisk og fortellermessig er med på å fornye filmspråket, og som utfordrer, beriker og gir rom for ettertanke.

Må treffe bredt
De filmpolitiske målene for bredde og kvalitet er krevende å nå hvert år. Men når man ser alle de norske filmene over flere år, vil jeg si at med titler som de nevnte store markedsfilmene og filmene i konsulentordningen, som blant andre Nokas (2010), Oslo 31. augustSønner av Norge (2011), Før snøen fallerKompani OrheimMer eller mindre mannSom du ser meg90 minutter (2012), Jeg er din, Pionér, Tusen ganger god natt (2013), BlindMot naturenNatt til 17. (2014), De nærmesteLouder Than BombsSvenskjævel (2015), Alt det vakreBarneranerenGrand Hotel, Welcome to Norway! og de kinoaktuelle filmene The Rules for EverythingHoggeren og Fra balkongen, får vi et bredt og variert norsk filmtilbud. Et viktig moment her er at når det fra politisk hold forventes solid publikumsoppslutning og en profesjonell filmbransje med sunn økonomi, så skyldes det også et behov for legitimering av de store offentlige midlene som brukes på filmproduksjon. Når det årlig bevilges nesten 300 millioner kroner til norsk spillefilmproduksjon, forventes det at det kommer filmer som interesserer og oppleves som relevante for brede lag av befolkningen. Disse filmene har blant annet vist seg å være de «nasjonalromantiske folkeheltfilmene».

Å lære av de beste – å konkurrere mot de beste
Når Kielland mener at norsk filmbransje i noen tilfeller, særlig enkelte såkalte storfilmer, har lagt seg opp til en Hollywood-måte å fortelle historier på, får det være opp til hver enkelt seer å ta stilling til dette. Men vi må også kunne si oss fornøyd med at vi nå er i stand til å lage filmer som henter de beste teknikkene innen historiefortelling i Hollywood. De brede norske filmene på det norske markedet konkurrerer hele tiden med de aller beste fra Hollywood, og vinner tidvis. Dette er en av grunnene til at norske regissører nå blir hentet til USA for å regissere filmer der. Når det også er en politisk forventning om at det skal bygges opp og vedlikeholdes en profesjonell filmbransje med en sunn økonomi, trenger de enkelte produksjonsselskapene tidvis å satse på sikre kort. Det kommersielle markedet for norsk spillefilm er blitt nærmest halvert på grunn av bortfallet av dvd-salg, inntektene fra tv-rettighetssalg og strømmetjenester kompenserer ikke for dette. De offentlige filmtilskuddene i Norge er gode, men har de senere årene ikke kunnet kompensere for bortfallet av kommersielle inntekter. Mindre penger kommer tilbake til filmskaperne. Det må jobbes hardt for å lage filmer som det brede lag av befolkningen ønsker å se, slik at filmskaperne får inntekter.

Mørke utsikter for arhousefilmen
Det er mørke utsikter for den kunstnerisk utfordrende filmen i Norge – og i resten av verden. I 2016 gikk arthousedistributørene Alchemy, Fortissimo Films og Metrodome konkurs. Disse selskapene hadde distribuert verkene til storheter som Wong Kar-wai, Lars von Trier og Jim Jarmusch. Deres kollapser er lokale eksempler på at det over hele verden er vanskelig å opprettholde økosystemet rundt arthouse-filmer. Med andre ord, filmene finner ikke sitt publikum lenger, eller publikum legger ikke igjen nok penger i hver film.

Vi lager mange gode filmer i Norge nå. Mange av markedsfilmene finner sitt publikum og klarer å få store deler av befolkningen til å gå på kino. De bidrar dermed til å opprettholde filmen som ett av vår tids viktigste kulturuttrykk, og kinoene som en viktig kulturbærer i lokalsamfunnene rundt om i landet. Samtidig lager vi smalere, mer utfordrende filmer som også er gode og høster anerkjennelse internasjonalt, sist bekreftet med Ole Giævers Fra balkongen som ble vist i Panorama-programmet på filmfestivalen i Berlin. Utfordringen for denne type filmer er, i likhet med arthousefilmene fra resten av verden, å nå ut til publikum. Vi må fortsatt sikre en stabil og god finansiering av norsk film, både gjennom målrettede og effektive tilskuddsordninger og gjennom bidrag fra alle aktørene i verdikjeden. Vi må hjelpe filmskapere, produsenter og distributører av de smalere, kunstneriske filmene med å finne sitt publikum.

Filmene som Kielland etterlyser, lages allerede, men de blir ikke sett av mange nok. Filmskaperne med høye kunstneriske ambisjoner har en utfordring i å lage filmer som skaper engasjement hos publikum og definerer dagsorden i mediene. Selv om ikke alle norske filmer trenger å trone høyest på besøksstatistikken, er det viktig at de klarer å engasjere kritikere og publikum.

Jeg kan uansett forsikre Kielland om at det ikke er mye folkeheltnasjonalromantikk over hverken FluefangerenDribHoggeren eller Vann over ild, som alle kommer på kino i år. Men vi har ikke råd til, og skal heller ikke være fornøyd med, at det kun er et lite, eksklusivt og dedikert publikum i noen få kinosaler i de største byene som får glede av alle de gode norske filmene som lages hvert år.

Sindre Guldvog er direktør ved Norsk filminstitutt.

Vagant 1–2/2017 kan bestilles her.
Abonnér på 
Vagant her.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.