Fillesamlerens aktualitet

Jean-Michel Palmiers monumentale, ufullendte studie over Walter Benjamin.
Die Welt, 2. januar 2010

En dokumentmappe i skinn, en slik som forretningsfolk bruker. Slik beskrev det spanske sikkerhetspolitiet den dødes bagasje. Det dreide seg om flyktningen Walter Benjamin, som begikk selvmord 26. september 1940 i Port Bou, en landsby i Pyreneene, kort etter at han hadde krysset grensen ulovlig. Benjamin fryktet at han skulle bli sendt tilbake til Frankrike og uvegerlig falle i de tyske okkupantenes hender, for det var på grunn av dem han hadde flyktet fra sin eksiltilværelse i Paris. Ifølge protokollen bestod hans eiendeler av «et herreur, en pipe, seks fotografier, et røntgenbilde, et par briller, diverse brev, tidsskrifter og noen få papirer med ukjent innhold».

I lang tid hadde det lykkes forfulgte emigranter å redde seg i sikkerhet fra Gestapo og deres franske medsammensvorne ved hjelp av spansk visum. Men da Walter Benjamin hadde nådd Port Bou etter en anstrengende marsj over de pyreneiske høydene, hørte han at regjeringen i Madrid hadde bestemt at kun flyktninger med fransk utreisevisum fikk slippe inn i landet. Benjamin svelget morfintablettene han hadde anskaffet seg kort tid i forveien. Det siste brevet skrev han, på fransk, til Theodor W. Adorno: «I en situasjon hvor det ikke finnes noen utvei, har jeg ikke annet valg enn å gjøre slutt på alt. I en liten landsby i Pyreneene, hvor ingen kjenner meg, skal mitt liv fullendes.» Kort tid etter dette opphevet den spanske regjeringen de skjerpede innreisebestemmelsene. Nå kunne Walter Benjamin ha kommet seg i sikkerhet.

Hele livet hadde Benjamin beskjeftiget seg med fenomenet «aura», som gir mennesker og ting deres unike utstråling. Han kalte auraen et «ornament» som «tingen eller vesenet ligger nedsenket i som i et futteral». Benjamins død i Pyreneene hører til hans livs «ornament»: Fra barndommen av preges det av sorg og tragedie. Dette forklarer hans «bedrøvede sinnelag», som var irriterende for Benjamins samtidige.

Lenge etter sin død var Benjamin forfulgt av uhell. Et utvalg av hans skrifter i to bind, som Peter Suhrkamp gav ut i 1955 etter press fra Adorno, solgte 816 eksemplarer det første året. Barndom i Berlin, et vidunder av observasjonsevner og språklig innlevelse, ble utgitt separat og solgte dårligst av alle forlagets titler. Også etter sin død forble «den marxistiske rabbineren» en tvilsom figur både for kommunistene og sionistene. Men tretten år senere kunne Siegfried Unseld, den nye forlagsdirektøren på Suhrkamp, skrive at Benjamins verk har ført til «den største og minst forventede posthume mottagelse av en samtidig tenker».

Benjamins «aura» var skyld i empatien som utgivelsen av skriftene hans etterhvert ble ledsaget av. Kritiske stemmer hadde vanskelig for å vinne gehør i møte med Benjamin-beundrernes begeistring og opprømthet. Den store fortjenesten til Jean-Michel Palmiers monumentale verk ligger i forsøket på å skape en forbindelse mellom beundring og distanse. Med sine langt over tusen sider er Walter Benjamin. Leben und Werk (Walter Benjamin. Liv og verk) et sjeldent eksempel på en kritisk hagiografi.

Jean-Michel Palmier, født i 1944 og professor i estetikk og kunsthistorie ved Sorbonne, var blant dem som hadde best kjennskap til Weimarrepublikken og tysk kultur i tiden mellom de to verdenskrigene. Han skrev bøker om Ernst Jünger og Herbert Marcuse, om Heidegger, Piscator og Thomas Mann. Da Palmier døde i 1998, etterlot han seg et ufullendt manuskript om Walter Benjamin som han hadde arbeidet med siden 1980. I 2006 ble det utgitt på Paris-forlaget Klincksieck med den vakre tittelen Walter Benjamin, der Lumpensammler, der Engel und das bucklicht Männlein (Walter Benjamin, fillesamleren, engelen og den lille pukkelryggen).

Palmier planla en bok med fem hoveddeler. Bare tre av dem hadde han fullført: «Die Tragödie eines deutsch-jüdischen Intellektuellen» (Tragedien om en tysk-jødisk intellektuell), «Sprache, Philosophie und Magie» (Språk, filosofi og magi) og «Ästhetik und Politik» (Estetikk og politikk). Det finnes bare korte utkast til fjerde og femte del, som skulle være viet til innholdet av «Materialismus und Messianismus» (Materialisme og messianisme) samtPassagenwerk (Passasjeverket). Det var planlagt et bind som trolig ville ha rommet mer enn 2000 sider. Selv slik det foreligger nå, minner Palmiers kjempefragment – en blanding av biografi og kompendium – om kartet Jorge Luis Borges skrev om, som vokste og vokste og til slutt var like stort som området det skulle avbilde – og derfor gikk i stykker.

At Walter Benjamins liv og verk likevel ikke smuldrer opp når man leser denne boken, skyldes Palmiers begeistring for sitt tema, noe som holder på leserens oppmerksomhet. Siden Madame de Staël har de største beundrerne av tysk kultur kommet fra Frankrike. Jean-Michel Palmier, «flaneur berlinois» og forfatter av en bok med tittelen Retour à Berlin, som fra 1974 besøkte byen regelmessig, yter Walter Benjamin full rettferdighet – forfatteren av Barndom i Berlin og kjenner av flanørene og passasjene i Paris. Det åndelige slektskapet mellom forfatteren og hans forskningsobjekt er umiskjennelig.

I innledningen til boken skriver Palmier at for ham var det først om å gjøre å kvitte seg med fascinasjonen for Benjamins tragiske liv. Dessuten forsøkte han «å rive seg løs fra magien og den uforlignelige skjønnheten i språket hans». Med dette forsettet har han mislykkes – heldigvis. Palmier har tvert imot lest Benjamin «med bankende hjerte». Men selv om Benjamins skjebne og språk har gjort inntrykk på ham, forblir Palmier kritisk mot ham og til enhver tid fair mot hans kritikere.

Det er vanlig å legge skylden for Benjamins mislykkede habiliteringsforsøk på trangsynet til professorene i Frankfurt, som virket som sakkyndige. Palmier hevder derimot: «Uansett hvor lite oppførselen ved universitetet i Frankfurt levner det noen ære, er de objektive grunnene til denne avvisningen [av habiliteringsskriftet] likevel forståelige.» I tillegg antyder Palmier at «den totale og pinlige uforstand» Benjamin støtte på etter et foredrag i Heidelberg-kretsen rundt Marianne Weber, kanskje ikke bare skyldtes tilhørernes tilkortkommenhet.

Benjamin befant seg til enhver tid i økonomiske vanskeligheter – ikke fordi han brukte for mye, men fordi han som regel hadde lav eller ingen inntekt. Han oppfylte – ufrivillig – Thomas Carlyles krav fra midten av det 19. århundre om at en moderne «Man of Letters» måtte leve som tigger for å være uavhengig. Men nettopp fordi han ofte måtte leve som tigger, kom hans åndelige uavhengighet stadig vekk i fare. Særlig tydelig ble dette i hans forhold til ledelsen ved Institutt for samfunnsforskning i Frankfurt, til Max Horkheimer og Theodor W. Adorno. Instituttet, som selv måtte gå i eksil, understøttet emigranten Benjamin. Prisen Benjamin betalte for det, har vært omstridt frem til i dag. Tekstene hans ble forkortet – og ofte gav forfatteren sitt samtykke til «sensuren» for å overleve. Som Jean-Michel Palmier viser, er denne «sensuren» til en viss grad forståelig når man tar tidens omstendigheter i betraktning, samt farene som truet instituttets eksistens. Og fremfor alt var det ofte en god grunn til Adornos kritikk av Benjamins tekster. Palmier tar avstand fra Hannah Arendt, som i 1968 klandret Benjamin-kritikeren Adorno for «å la seg glorifisere på bekostning av en død mann som han hadde seiret over allerede mens han var i live».

Jean-Michel Palmier er Benjamin-entusiast, men han glemmer ikke å nevne at en nærmest kinesisk høflighet hos Benjamin forbandt seg med despotiske karaktertrekk, at litterær sporsans var karakteristisk for ham, men også at han underkjente viktige forfattere, og at han ofte nok bedømte feil, noe som for eksempel gjaldt Berliner Moderne-forfatterne eller de politisk opposisjonelles rolle i Weimarrepublikkens tid. Benjamin hadde en nærmest sykelig frykt for plagiat – og glemte flere ganger å nevne forfattere som Ernst Bloch og Siegfried Kracauer, som han hadde å takke for sine innsikter. Palmier karakteriserer Benjamins posisjon som «eminent dialektisk». I klartekst: I aktuelle politiske og åndelige konfrontasjoner forble Benjamin – til sine fienders ergelse og sine venners fortvilelse – ofte ubesluttsom og ubestemt.

Jean-Michel Palmier feller ingen dom, han er ingen dommer, men en repetitør. En repetitør som kjenner og elsker sitt stoff – en man kan lære mye av. Etter å ha lest bokens 1300 sider er det bildet av «fillesamleren» Benjamin leseren husker best. Mange av hans tilfeldige oppdagelser gjør fortsatt inntrykk – mange grunnlagsdebatter han engasjerte seg i, kjeder oss. Slumpefunnene har overlevd tesene.

Det er ikke få av Benjamins oppdrags- og leilighetsarbeider som i dag virker forbausende ferske. Blant dem regnes artikler for Frankfurter Zeitung og ikke minst for Willy Haas’ Literarische Welt, som Walter Benjamin skrev for fra og med 1925, og som han senere kalte sitt «fortvilte eksil». De gjendriver det kjente ordtaket om at ingenting er så gammelt som gårsdagens avis. Det beklagelige ved Jean-Michel Palmiers bok er at forfatteren ikke rakk å skrive hoveddelen om Passagen-arbeidet. Palmier tydeliggjør snarere mellom linjene at Benjamins livsverk skulle ha funnet sitt høydepunkt og sin fullbyrdelse i den store studien om Paris, «det 19. århundrets hovedstad». Fra 1927 arbeidet han med det, og fragmentene vi har tilgang på, er med sine mange forbindelser og dristige assosiasjoner uvurderlige. Om historikeren Jules Michelet sa Walter Benjamin en gang at han er en forfatter «hvor ett sitat, uansett hvor det befinner seg, får leseren til å glemme boken han påtreffer det i». Det samme gjelder for Benjamins Passagen-arbeid: Hver side er et bokmerke.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard


 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.