Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Fantomgalleriet

I sentrum av Innsirkling-trilogien står identitetskamper i Norge på 00-tallet – og fortellingens makt.

Tidligere publisert i Vagant 4/2014.

Carl Frode Tiller
Innsirkling 1
Aschehoug, 2007

Innsirkling 2
Aschehoug, 2010

Innsirkling 3
Aschehoug, 2014

I de to første romanene i Innsirkling-trilogien ble vi kjent med hovedpersonen David via brev fra barndomsvenner, slektninger og sexpartnere. Bildet av ham er splintret, ikke ulikt den overtydelige grafikken på omslaget av bind to, og fortellingene til brevskriverne handler vel så mye om deres hverdagsliv på Otterøya og i Namsos på midten på 00-tallet, som om Davids oppvekst. Carl Frode Tillers innsirklingsmetode – å la flere personer fortelle om delvis overlappende hendelser i brevform, med blikket vendt samme vei, men uten et privilegert punkt å se historien fra – tjener dette noe åpenlyse, men sentrale poenget: Skal man beskrive én person, er man nødt til å beskrive et stort antall mennesker, og man kommer, enten man vil eller ei, til å risse opp konturene av en epoke.

I siste bind skjer det imidlertid noe: Hovedpersonen – mannen som hadde mistet hukommelsen – trer selv inn på scenen. Men får vi av den grunn vite hvem David virkelig er? Fantomportrettet fra bind en og to avbilder et stort forfatterego, en håpløs ironiker, en radikal postmodernist – kort sagt, en mann i stand til å iscenesette sitt eget hukommelsestap som et kunstprosjekt. For det er det han angivelig har gjort. At hukommelsestapet er en løgn ble allerede insinuert av Silje i første bind, og stadfestet av Harald Hansen mot slutten av bind to. Hvorfor har David satt inn en annonse i lokalavisa om at han trenger hjelp til å huske? Er han så kynisk at han har løyet for å skape et … kunstverk? Både Silje og Harald Hansen ser dette som et symptom. Silje som et uttrykk for et spesifikt postmoderne kunstsyn, Hansen som et tegn på overdrevet individualisme, egoisme og selvhevdelse, som «jo er sjølve kjenneteiknet på din generasjon». Under romanens mange lag lurer tilsynelatende et aldri så lite oppgjør med et uansvarlig kunstsyn som fråtser i andre menneskers liv uten tanke for konsekvensene.

Leseren kan konstatere – en smule tvesinnet – at romanen fortsetter sin vante gang, på tross av at David debuterer som forteller i Innsirkling 3. Og nei, vi får egentlig ikke vite hvem David er. Taletiden i romanen er fordelt på flere, boken veksler mellom jeg-beretninger og ytterligere to brev, fra ekskjæresten Susanne og Marius, gutten David ble forbyttet med på sykehuset.

Ja, forbyttet. Babybyttet, cliffhangeren fra siste kapittel i bind to, viser seg å holde vann. David og Marius har vokst opp i hverandres familier. Begge tar kontakt med de biologiske familiene sine i siste bok. Babybyttet er bare ett av flere eksempler på hvordan Tiller uredd låner elementer fra Glamour og Sunset Beach – 1990-tallets store såpeserier i Norge – og putter dem inn i sine realistisk-nøkterne skildringer av norsk hverdagsliv. Han blunker ikke, men plasserer bærebjelkene tydelig i fortellingen, i stil med tidens arkitektoniske ånd, hvor tunge konstruksjoner helst skal kunne skimtes gjennom glassfasaden.

Innsirkling 3 Aschehoug, 2014

Carl Frode Tillers Innsirkling 3 (Aschehoug, 2014).

Grepet med å la romanpersonene beskrive seg selv og hverandre legger opp til en mistenksom lesemåte og tvinger oss til å være på vakt overfor de enkelte fortellernes fremstilling av både sitt eget og Davids liv. Hvorfor presenterer de fortiden på akkurat denne måten? Leseren konkurrerer dermed med romanpersonene om hvem som motivgransker mest; mistenksomheten er i Tillers romantrilogi standardinnstillingen til måten å tolke sosiale situasjoner på. Marius mener at forloveden Julie ikke elsker ham, til tross for at hun vil gifte seg med han. Davids ekskjæreste Susanne er sikker på at moren egentlig bare prøver å hevde sin egen fortreffelighet som mor når hun spør om Susannes forhold til datteren. Når David får tilbud om jobb, ja, da tror han at de prøver å skvise ham ut av selvsamme bedrift. Denne ubegrensede og ofte parodiske mistenksomheten til romanpersonene utfoldes i jeg-skildringene, som alt overveiende utgjør de mest interessante passasjene i Innsirkling. I motsetning til brevene, som sveiper over større tidsrom, dveler Tiller her ved hverdagssituasjoner og lar flere blikk få sive inn i førstepersonsfortellingen samtidig. Resultatet av mistenksomheten blir, både i romanpersonenes fortellinger og i Innsirkling-trilogien som helhet, et skuespill hvor alle – også leseren – ser seg nødt til å tvile på utsagnene som fremsettes og tolke romanpersonenes underliggende motiver. Det er som om Tiller erter oss. Ting er vel ikke akkurat slik som de fremstår?

Tvilen på den andres utsagn og beveggrunner ble av den franske filosofen Paul Ricoeur forbundet med ideologikritikkens fremvekst i vestlig kultur, i hans begrep om «mistankens hermeneutikk». Mistenksomheten som tolkningsmåte har både en estetisk og en politisk kraft, begge produktive og problematiske på samme tid: Den kan grave dypere, avsløre skjulte, ubevisste strukturer i samfunnet og språket. Men den kan også forplante seg i sosiale relasjoner og ende, som Hannah Arendt har påpekt, med å bli en beleilig unnskyldning for å slippe å ta alvorlig det den andre sier; mistenksomheten kan innstifte et ødeleggende maktforhold i ordskiftet. En «moderne indiskresjon» kalte hun i 1957 utbredelsen av sosiologien og psykoanalysen – to disipliner som er grunnleggende kritiske til den umiddelbare betydningen i menneskers utsagn. Å ta den andre på alvor innebærer alltid å stille seg selv lagelig til for hogg, og er mye mindre komfortabelt enn å innta skeptikerens rolle. I sitt forord til boken om den jødiske romantikeren Rahel Varnhagen (1771–1833), Rahel Varnhagen: The Life of a Jewess, erklærte Arendt derfor demonstrativt at hun ville fortelle historien om Varnhagen slik Rahel selv ville fortalt den. Hun ville ikke gå bak ryggen og gjøre henne til offer for sin tid – noe hun anklager samtidens biografer for å gjøre til en sport.

Eksempelet er talende for Arendts særegne blikk på sin egen samtid: Hvilke betingelser må oppfylles for at vi kan realisere oss som politiske vesener? Hvordan overhode møte den andre som jevnbyrdig diskusjonspartner, hvis du uavbrutt tviler på om vedkommende mener det han sier? Opp fra Tillers univers stiger et lignende spørsmål: Hvordan tørre å møte den andre som en jevnbyrdig diskusjonspartner, når du vet at hun hele tiden leter etter skjulte tolkningsrammer?

Da vi i Innsirkling 3 endelig møter David, i siste og avsluttende kapittel, fremstår han ikke slik vi har fått ham beskrevet: Hovedpersonen er en forfatter og familiefar som sliter med andreromanen, strever med å fylle mannsrollen og ikke klarer å finne sin plass i ekteskapet med den mye rikere designerkonen Ingrid, som i løpet av livet verken har møtt pengeproblemer eller jantelovens lange arm. Vi treffer altså en mann med bleknede kunstneridealer, fortsatt klatrende oppover i klassesamfunnet.

I en scene i hjemmet til David og Ingrid, forsøker hovedpersonen å avsløre snobberiet til sin styrtrike amerikanskfødte svigerfar. Alfred, som han heter, rådet tidligere på kvelden svigersønnen til å hakke, ikke presse hvitløken («Væska i kvitløken blir frigjort når du bruker presse, veit du»). Svigersønnen gir inntrykk av at han hakker hvitløken under matlagingen, men smyger pressa hvitløk oppi maten, «så får vi sjå om han kjenner den forbaska bittersmaken han går rundt og gnålar om». Når Alfred under middagen blir spurt om han ikke synes maten var for bitter og svarer nei, kan ikke David dy seg. Leseren slår seg i pannen – dette er en scene som kunne vært hentet fra Mr. Bean:

eg humrar idet eg spiddar ein kjøttbit med gaffelen, skal til å stikke han inn i munnen, men eg gjer det ikkje, eg senkar gaffelen og ser på dei andre. – De skjønner det at … først hakka eg kvitløken, akkurat som du sa at eg måtte gjere for at maten ikkje skulle bli bitter. Men da du hadde gått ut av kjøkkenet, kasta eg det eg hadde hakka, og brukte kvitløkspressa i staden. Berre for å sjekke om det var noko i det, eller om det berre var noko du innbilte deg da, ikkje sant? Alfred held blikket mitt i eit lite sekund, og så løftar han på augebryna, ristar lett på hovudet og fortsett å ete.

Ingrid og familien stirrer – med rette – måpende på ham. Samtidig er det lett å forstå Davids ønske om å avsløre snobberiet til en svigerfamilie han ikke føler seg fin nok for.

En lignende dobbeltsympati fremkalles i scenen fra Grong, hvor Marius – gutten David ble forbyttet med ved fødselen – er på besøk hos sin biologiske familie. Det viser seg at de mangler penger til å dekke en hjemsendelse av onkelens lik fra Thailand. Marius blir med ett mistenksom: Vil faren tyne sønnen for penger, guttungen som har vokst opp i en mye mer velstående familie? Scenarioet er i og for seg ikke usannsynlig, rikdommen til Marius og de trange økonomiske kårene i familien tatt i betraktning. Men idet Marius ufrivillig formulerer mistanken i ord, skjer det noe med situasjonen. Faren og konen sitter der og «ser rett på meg, ventar litt, og så ser dei på kvarandre, snur seg og ser på meg igjen». Vi forestiller oss at de avventer, nøler – hva sier man til en slik anklage? Leseren krymper seg, mens Marius ikke viser noen som helst tegn på situasjonsfornemmelse: De «løftar augebryna langt opp på panna og gjer alt dei kan for å sjå himmelfalne ut, vil ha meg til å tru at dei ikkje forstår kva eg snakkar om no, skjønner jo det».

Leseren skjønner mer: En antydning om den andres synsvinkel er nok til at leseren innser hvordan fortelleren egentlig fremstår. Ved hjelp av slike utenfrablikk, som hele tiden utfordrer stoltheten til personene, loses vi gjennom Innsirkling. Jeg-beretningene minner derfor noen ganger om sofistikerte lesedrama ispedd selvkommenterende spor og andre ganger om trashy realityserier krydret med de tvilsomme deltakernes monologer foran kamera – nok et fenomen fra det sene 1990-tallet. Romanen fôrer leserne med det de elsker fra tv-skjermen: Ekte, tarvelige, utstilte mennesker som forsøker å redde seg selv og sin egen verdighet.

Den danske kritikeren Rune Lykkeberg gjør i avslutningen på sin debattbok Kampen om sandhederne (Gyldendal, 2007) oppmerksom på varsomheten for andres foraktende blikk, og hvor vanskelig det er å ignorere dem eller la være å reagere:

Man positioneres i det sociale rum af de blikke, som andre sender én og af de ord, som andre bruger om én. Man handler og taler i forhold til andres forventninger om, hvordan man handler og taler. Den overvægtige ved godt, hvad de andre tænker om overvægten, og den, der aldrig siger noget, ved udmærket godt, hvordan tavsheden fortolkes. Man kan ikke ignorere den sociale foragt. Man er tiltalt af den, før man selv har åbnet munden.

Klasseskillene markeres på tre måter hos Tiller: Gjennom hvilken mat man spiser (om man lager retten fra bunnen av eller om man spiser hurtigmat), hvilke politiske saker man er engasjert i (innvandring eller miljøhensyn) og hvor opptatt man er av helse (fortrinnsvis hvorvidt man røyker – drikking foregår i alle Tillers samfunnsklasser). Klassemarkørene er velvalgte, om enn ikke oppfinnsomme, fordi de har kimen i seg til å legitimere en skjult klasseforakt. Dette er et av hovedpoengene i Lykkebergs debattbok: Ingen vil innrømme at de forakter de mindre ressurssterke, men enhver føler de har rett til, ja, at de faktisk burde, si ifra til folk som velger å spise usunn hurtigmat, er miljøsvin eller rasister og ikke kommer seg ut og beveger seg en gang iblant. Det handler jo ikke om klasse, vil de fleste hevde, men om å fremme sunnhet og oppfordre til oppførsel som tjener både individet og fellesskapet.

Innsirkling 2 Aschehoug, 2010

Carl Frode Tillers Innsirkling 2 (Aschehoug, 2010).

At det å uttrykke miljøhensyn samtidig innebærer å markere sin klasse, vises i en fremragende scene fra Innsirkling 2 – bindet med brevskrivere fra Davids barndom på Otterøya, og dermed de mest lavtutdannede personene i serien. Sønnen til jeg-fortelleren Tom Roger, Jørgen, er sammen med faren på besøk hos bestemoren sin. Med seg har han kjæresten Sara, som kommer fra en finere familie. Når Sara vil dekke på til grillmaten de skal spise ute i hagen, ber bestemoren henne (med røyken i munnviken) om å hente papptallerkener. Sara stopper opp, nøler, og foreslår at hun godt kan vaske opp, hvis det er dét det står på, før Jørgen kommer både henne og bestemoren til unnsetning ved å minne om at Sara er aktiv i Natur og Ungdom, hun tenker jo på miljøet. Stemningen er spent, og Jørgens redning tiltrengt, hvis ikke ville klasseforskjellene bli alt for tydelige, og Saras antydning om at familien til Jørgen er late, for kompromitterende. Som både Tom Roger, fortelleren i denne scenen, bestemoren og leserne forstår, handler ikke Saras forskrekkelse om at familien er miljøsvin, men at det hjemme hos Sara ikke ville falle familien inn å spise fra papptallerkener. Det er klasseforskjellene hun reagerer på, like mye som hensynet til naturen. Hos Tiller harmonerer det politiske ståstedet alltid godt med klassen personen tilhører, eller ønsker å tilhøre.

På tross av at det både i Tillers univers og i Norge blir flere og flere førstegenerasjonsakademikere, er det fortsatt noen som har vokst opp uten å merke klasseforakten – eller velger å se bort fra den –, og har mindre forståelse for hvilke dynamikker den setter i gang. Marius er en av disse, gutten som har vokst opp i en rik familie på Bangsund, og som foretar, i møte med sin biologiske familie, en «omvendt» klassereise. I skarp kontrast til den sosialdemokratiske faren på Bangsund, står faren Torstein i Grong. Han er overhodet ikke opptatt av hva som måtte gjelde som «politisk korrekte» holdninger. Verken dette, eller den store økonomiske forskjellen mellom familiene, hindrer Marius i å identifisere seg fullstendig med sin yngre tenåringsbror, NU-eren Simen: «Eg ser på Simen idet han kjem gåande, er som å stå her og sjå på ein tidlegare versjon av meg sjølv, er nesten som å gå tilbake i tid, så lik meg er han, eg kjem ikkje over det.» Marius’ tidligere bemerkning om at de i huset serverer «hurtig-cous-cous» (i motsetning til cous-cous som ikke er forbehandlet) markerer klasseforskjeller som får sammenligningen til å fremstå parodisk: Marius’ små, ubevisste stikk til måten ting gjøres på i familien gjør forskjellene tydelige både for leseren og for familien.

I løpet av middagen oppstår en krangel mellom sønnen Simen og faren i huset. Faren latterliggjør, med sideblikk til den velutdannede Marius, det faktum at Simen skal på et møte i Natur og Ungdom og må gå tidligere fra middagsbordet. Blikk sendes i alle retninger: Torsteins utagerende oppførsel kan ikke forklares uten forakten han merker fra den velutdannede Marius (den fremmede i huset). Og heller ikke uten sønnen Simens skepsis til – og fremtidige oppgjør med – familiens verdisett. Faren slenger ut halvrasistiske kommentarer og gjentar flere ganger at han «snakker fra levra», som et trumfargument. Dette fremstår som hans måte å snakke sin klasses sak på, ta avstand fra venstresidens finpyntede sannheter som aldri tør å kalle en spade for en spade; Torstein nekter å akseptere det han ser som den politiske korrektheten Simen sympatiserer med, og som distanserer ham fra sitt eget opphav. Simen, på sin side, tar bare halvhjertet opp kampen med faren under middagen, og passer senere på å fortelle Marius i enerom at faren «ikkje [er] sånn til vanleg, om det er dét du trur».

Marius enser ikke denne blikktrafikken, og leser i stedet dramaet som en klassisk konflikt mellom far og sønn, forsterket av at faren sliter psykisk. Denne forklaringen legitimerer at Marius kan sitte taus gjennom hele krangelen, selv om han riktignok er «like ved å seie kva eg synest» om de rasistiske utsagnene til Torstein, som for øvrig stemmer på Frp. Det er «ingen vits» å si noe til mannen, tenker Marius. Torstein er nemlig ikke «interessert i det politiske ved dette problemet i det heile tatt, dette er berre eit tema som gir han anledning til å tømme seg for alt raseri og all fortvilelse som har bygd seg opp gjennom fleire tiår med nederlag og audmjuking, det veit eg at de er».

I slike situasjoner avslører Marius hvor blind han er for at klassestolthet og identitet kan spille en rolle innenfor husets fire vegger, og – for å zoome ut – i det politisk polariserte Norge. Marius demonstrerer i stedet den velutviklede evnen alle Tillers romanpersoner deler, nemlig det usedvanlige store talentet for å psykologisere utsagn og handlinger, omdanne hverdagssituasjoner slik at de ligner på historier fra virkeligheten som hadde gått glatt gjennom enhver audition til Dr. Phil og The Oprah Winfrey Show. Pop-psykologien tilbyr tross alt mer behagelige briller å se verden gjennom enn teorier om klassekonflikter – briller som fritar en selv fra ethvert ansvar og medvirkning.

Kampen mot de andres blikk og fremstillinger foregår på flere nivåer i romanen. I Susannes kapittel blåses det opp i stort format. Konsekvensen er en lammelse, en lammelse som forårsakes av å bli fratatt muligheten til å protestere og rette opp skjeve bilder av seg selv. Gjennom Susannes fortellerstemme får vi høre om den voldsomme opplevelsen det er å bli gjort til modell for den feministiske romanpersonen i Davids selvbiografiske roman fra 2002, blottet for morsinstinkt og kjærlighet til datteren. Historien sender umiddelbart assosiasjoner til striden rundt Karl Ove Knausgårds Min kamp og Tonje Aurslands NRK-radiodokumentar «Tonjes versjon» (2011). Og man begynner å lure: Vil Tiller med dette erklære krig mot den selvbiografiske tendensen i samtidslitteraturen? Tiller later i hvert fall til å ha sett sitt snitt til å bruke Knausgårdaffæren, som først startet etter at bind 1 var utgitt, som et springbrett for refleksjonene rundt fortellingens makt – temaet Innsirkling kretser rundt.

Innsirkling 1 Aschehoug, 2007

Carl Frode Tillers Innsirkling (Aschehoug, 2007).

Isolert sett blir Susannes historie et overtydelig eksempel på hvordan fiksjonen kan få traumatiske følger når den treffer offentligheten på feil tidspunkt. Fremstillingen av henne fra romanen til David korrigerer handlingene hennes umerkelig i årene etterpå – til slutt har de seget inn i selvoppfattelsen og fremstår ikke lenger fremmede. Dette tydeliggjøres ved at hun i godt voksen alder nærmest ligner en parodi på den personen David angivelig beskrev i romanen sin flere år tidligere. Susannes historie risikerer dermed å skygge for andre, mer nyanserte eksempler romanserien gir, på hvordan kunsten – som alle kulturelle uttrykk – ikke nødvendigvis utfordrer, men også sementerer identitet. Ingen trenger å gjøre oss til romanpersoner eller å forklare livene våre i lange brev for å få oss til å erkjenne avhengigheten av andres fortellinger, enten de kommer fra kunsten, politikken, familier eller venner.

På tross av Susannes erfaring med fortellingers makt nøler hun ikke med å psykologisere og motivtolke sin familie, venner og bekjentskaper (særlig menn). Motivtolkningen gjennomsyrer med andre ord hele trilogien og samtlige personer, og det knyttes derfor først stor glede, og deretter en aldri så liten forvirring, til Davids avsluttende erkjennelse. Hovedpersonen resonnerer seg frem til at han bør slutte å tvile på andres motiver, forteller seg selv at han skal forholde seg mer til det han vet, og ikke det han mistenker. Ved å avslutte med dette legger romanen opp til en forløsning: Den etterlengtede David, helten, bærer bud om at bortforklaringene og motivforskningen i fremtiden erstattes av ærlige og saklige konfrontasjoner. Ikke overraskende har dette ført til at romanen av nesten samtlige anmeldere har blitt tolket som et oppgjør med 90-tallsironien, en vending mot en ærligere skrift. Denne tolkningen har Tiller selv vært med på å underbygge i diverse lanseringsintervjuer, hvor han sammenligner Davids ironiske utskeielser i de første bindene med det vi vet om Anders Behring Breiviks selviscenesettelse forut for gjerningene på Utøya.

Leseren smalner øynene i et skeptisk blikk: Var all denne mistenksomheten i Tillers trilogi valgfri? I så fall, for hvem? Gjenkaller man de foregående kapitlene og bindene husker man at mistenksomheten ikke bare var tankespinn, teorirus eller paranoia, men viktige redskap for å beskytte seg mot forakten og forhindre at blikkene de andre sendte ikke skulle definere en. Leseren vet også godt at Davids erkjennelse av «å forholde seg til det eg veit» kommer etter at han har oppdaget at han egentlig – biologisk sett – kommer fra en styrtrik familie, og er blitt tilbudt en god jobb i familiebedriften. Man kan mistenke (!) at David evner å ta folk på ordet nå som han ikke lenger føler seg truffet av blikkene og forakten familier som Ingrids viser overfor det sosiale og økonomiske sjiktet David er vokst opp i.

Oppgjøret med abstrakte størrelser som 90-tallskunsten, postmodernismen eller den selvbiografiske trenden, som brevskrivere i bind en og to har lagt opp til, later dermed ikke til å stå sentralt i Innsirkling. Og heller ikke, som Tom Egil Hverven har hevdet i Bokmagasinet (23.08.2014), innvarsler Tillers trilogi en «større mentalitetshistorisk endring», vekk fra «mistankens hermeneutikk». I sentrum står snarere en rekke konkrete scener fra identitetskamper i Norge på 00-tallet. Tiller tar hensynsløst i bruk alle midler – poststrukturalistiske erkjennelser om språk og identitet, såpeoperaelementer og krimlignende oppnøstinger av liv – for å blåse opp forakten og avmakten som råder, slik at vi kan se den. Han viser oss at mistenksomheten er et tveegget sverd og at det å legge den fra seg er sårt og ubehagelig. Ikke først og fremst for en som David, som reddet av en deus ex machina – babybyttet – kan riste av seg andres forakt. Men for alle andre som fortsetter å være fanget av sine historier.

Ragnild Lome

Ragnild Lome

f. 1987. Stipendiat i litteraturvitenskap ved Linköpings Universitet. Bor i Linköping og København. Medredaktør i Vagant.