Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Fader Fogh til minne

5/10-04: «Det går godt i Danmark.»
5/6-05: «Danmark er et godt land at leve i.»
4/10-05: «Det er gode tider i Danmark.»
3/10-06: «Jeg ved, at man skal være lidt forsigtig med at fortælle, hvor godt det går i Danmark. Men det er svært at holde skjult, at det faktisk går ret godt.»
(Fra Anders Fogh Rasmussens taler til Folketinget)

En epoke er over og minnene strømmer på. Anders Fogh Rasmussen er ikke lenger statsminister i Danmark. Men verdiene finnes, og visjonene, visjonene finnes – samlet og bevart på hjemmesiden til det danske statsministeriet, et herbarium for de foghske språkblomster. Jeg plukker dem med øynene og teller: 29 frihetsblomster bare i første del av talen til Folketinget om «den globale verdikampen» i oktober kriseåret 2006. «Det er ikke en værdikamp mellem kulturer og religioner. Det er en værdikamp mellem forstandig oplysning og fundamentalistisk formørkelse. Mellem demokrati og diktatur. Mellem frihed og tyranni. […] Vi skal fremme frihedens dagsorden» (3/10-06). Jeg lukker øynene og bildet av Bush og Fogh sammenklemt i en liten golfbil flimrer forbi, de smiler og vinker til journalistene i solskinnet, det er feriestemning på Camp David. Også frihetskjempere trenger fri en gang i blant, fri fra de frihetslengtende irakere og afghanere (og kvinnene! kvinnene!), et fritak fra frihetens tettpakkede dagsorden.

Far, hvorfor hader de os?
Da den såkalte Muhammed-krisen tok strupetak om den danske offentligheten vinteren 2006, hadde jeg nettopp flytta til København for å studere der et halvår. Jeg hadde ikke teve, men avisene trålte jeg gjennom, både de seriøse og de mindre seriøse, og for hver dag ble frykten skrudd opp et hakk. Boikott av Arla og brenning av dannebrog i Midtøsten den ene dagen, kjedemeldinger på SMS som oppfordret til boikott av ditt nabolags grønthandler den neste. Terrortrusselen beveget seg oppover skalaen mot rødt, og Rådhusplassen var plutselig et potensielt bombemål. Jeg husker forsida på en av tabloidene, kanskje var det Ekstrabladet, med nærbildet av et barneansikt (hvitt) og overskrifta Far, hvorfor hader de os? Barn har jo for vane å stille spørsmål som selv ikke den viseste kan svare på – aller minst Fader Fogh, som syntes karikaturoppstyret «var uvirkelig at se på. Især i lande, som vi har haft et langt og tæt samarbejde med. Og som vi i mange tilfælde har ydet bistand til» (1/6-06). Utakk er den vestlige verdens lønn. Her har Danmark – sammen med USA – dannet fortroppen i «den globale verdikampen» for at opplysningen skal stråle over selv de mørkeste avkroker, og så løper folk likevel skrikende rundt i gatene og setter fyr på ting. Heldigvis skikket de muslimske nydanskene seg bedre, men «der er også enkelte ekstremister, som tilsynelatende hader det samfund, der har sikret dem politisk frihed og materiell tryghed» (3/10-06).

Det var imidlertid ikke bare nydansker som følte seg ukomfortable i ytringsfrihetens forpost på denne tida. I sin seneste bok, Autoritetens genkomst, forteller Lilian Munk Rösing at hun desperat vurderte å gå i intellektuelt eksil i Sverige:

[J]eg var lige ved at emigrere, lige ved at flygte over Øresund og kaste mig i armene på det store svenske statslige overjeg, som jeg forestiller mig ALDRIG ville tolerere den fremmedfjendtlighed, den åbenlyse mobning, det misbrug af ’ytringsfriheden’ som er og bliver den gestus der lå i Jyllandspostens publicering af Muhammed-karikaturene.1

Men det er ikke dermed sagt at svenskene selv var tilfredse med sitt statlige overjeg: På lederplass i en svensk avis, jeg husker ikke lenger hvilken, ble danskene rost for sin kompromissløse innvandrings- og integreringspolitikk, og for sitt ytringsfrie «debattklima», som svenskene etter eget sigende var for sosialdemokratisk feige og veloppdragne til å realisere. Denne auraen av politisk styrke og prinsippfasthet lokket også vår egen Bjarne Håkon Hanssen – som da var arbeids- og inkluderingsminister – over Skagerak på pilegrimsferd i de foghske gemakker. Look to Denmark, som tør der andre tier. Eller med Foghs ord: «[…] vi i Danmark har en livlig og fredelig debatkultur» (1/6-06).

Far og Folkepartiet
En sentral premissleverandør til den livlige og fredelige debattkulturen er Dansk Folkeparti, støtteparti til Venstre-regjeringen. På spasertur i København i fjor satte jeg meg på en benk der en trykksak lå og blafret innbydende. Det viste seg å være en pamflettversjon av Dansk Folkepartis partiprogram. Forsida prydes av en gul seilbåt i knallblå sjø, i akterenden henger dannebrog slapt over ripa, men det er vind i seilene: En perfekt illustrasjon av mottoet Danmark på rette kurs, som står med rød skrift under bildet. Fra venstre hjørne over bildet av båten smiler kaptein Kjærsgaard kledd i beige og rosa. Under punktet «Dansk skik og brug» leste jeg:

Danmark er danskernes land, og borgerne skal kunne leve i et trygt retssamfund, der udvikler sig i overensstemmelse med dansk kultur og tradition. Udlændinge må respektere dansk skik og brug samt danske love og regler – ellers må de rejse. […] Takket være Dansk Folkeparti er der sket meget positivt på udlændingeområdet, men vi skal videre. […] Danmark er ikke et indvandrerland og har aldrig været det. Vi vil derfor ikke acceptere en multietnisk forvandling af landet.

Dette avsnittet, som i sin helhet består av femten korte linjer, har som komposisjonsprinsipp en glidning mellom signalordene dansk, danskerne og Danmark, som opptrer ti ganger. Det repetitive mønsteret gjør at avsnittet med fordel kan leses som et dikt, en nasjonalhymne, ja, det bør framføres i dertil passende musikalsk drakt, som høystemt korsang med tittelen «Dette er Danskerloven» (unisont; mezzopiano):

Du skal ik-ke tro, at du er dan-sker, for-di du er født i Dan-mark. Du skal ik-ke tro, at du er dan-sker, for-di du snak-ker fly-den-de dansk. Du skal ik-ke tro, at du er dan-sker, for-di du er dansk stats-bor-ger. Du skal ik-ke tro, at du er dan-sker, for-di du bor i Dan-mark. […] Du skal ik-ke tro, at du er dan-sker, for-di du hej-ser dan-ne-brog i din ha-ve. Du skal ik-ke tro, at du er dan-sker, for-di du kalder nog-le for ny-dan-ske-re. […]

Dagen før tilfeldighetene ville at jeg plasserte baken på Dansk Folkepartis pamflett, besøkte jeg kvadriennalen for samtidskunst på Carlsberg Bryggerier (det danskeste av alt). Blant høydepunktene var korsangversjonen av poeten Maja Lee Langvads debutsamling Find Holger Danske, utgitt i kriseåret 2006. Jeg befant meg igjen med baken på en benk der en trykksak lå klar til å plukkes opp, denne gangen et sanghefte som til en gudstjeneste i en avskjermet del av utstillingslokalet. I denne merkelige andaktsstemningen ble videoverket til Jette Hye Jin Mortensen, Song of My Great Grandfather, vist. Koret som synger Langvads dikt hadde en beroligende effekt, de virket alle så trygge og avslappet, som om den Fogh-Kjærsgaardske danskhetsdiskursen ikke lenger eide andre rom enn utstillingens midlertidige avlukke.

Far, si unnskyld!
Fogh har vokst ut av statsministerskjorta. Den har gått i arv til en annen Rasmussen, Lars Løkke. Han er Fars mer lekne lillebror, mer som Folket: Løkke liker lange lunsjer med øl og snaps. Han har visst vært veldig spandabel med representasjonskontoen. Det likte ikke Folket, da avisene avslørte at lunsjregningene egentlig endte opp hos skattebetalerne. I statsministerskjorta er det ikke rom for sånne utskeielser, det skjønner sikkert Løkke også, ellers hadde han nok ikke fått lov til å arve den.

Danmark er så lite, og verden er så stor. Ambisjonene finnes, og Alliansen, Alliansen finnes: I disse dager feirer Nato sitt 60-årsjubileum, og Fogh er rosinen i bursdagspølsa. Blant forberedelsene til jobben som generalsekretær, er en imagerestaurering i den muslimske verden uunngåelig. Fogh deltok nylig på en dialogkonferanse i Istanbul, med skulderen i fatle og på smertestillende – ikke som følge av et attentatforsøk, som populariteten hans i regionen kunne gi grunn til å tro, men etter et søvndrukkent toalettbesøk: «Kommende Nato-generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, er i nat faldet ned af trappen til hotelværelse i Istanbul og har slået sin skulder af led. […] Uheldet skete, da Fogh lidt før klokken fire lokal tid (tre dansk tid) skulle på toilettet,» melder nettsidene til Danmarks Radio. Jeg skal spare leseren for barnslige ordspill av typen «hard start på Foghs karriereklatring», for konferansen var ingen spøk. Fogh var under press for å komme med en unnskyldning for Muhammed-krisen. Den kom ikke. Men ved siden av den obligatoriske påminningen om ytringsfrihetens ukrenkelighet, tok Fogh til orde for en høynet respekt for «religiøse følelser». Han erklærte at han personlig tar avstand fra Muhammed-karikaturene, og forsikret konferansen om at han hele tida har fordømt handlinger som vil demonisere folk på grunn av deres religiøse eller etniske bakgrunn. I sin nye jobb vil hovedprioriteten være å skape et tettere samarbeid med den muslimske verden, en oppgave Fogh mener han er særlig kvalifisert til: «[J]eg tror også, at jeg har en personlig indsigt i vigtigheden af en tæt dialog mellem civilisationer.» Har en karriere i krisens tegn beredt grunnen for en høyere innsikt? Med et trylleslag har statsministerens dialogvegring blitt garantien for generalsekretærens uovertrufne dialogkompetanse.

Hjemme i Danmark er det også noen som synes de fortjener en unnskyldning. I et debattinnlegg i Information med tittelen «Avskedsbrev til landsfader Fogh», mimrer Rasmus Nørlem Sørensen, medlem av debattgruppa Papirtiger, om åtte år under Fogh:

[Jeg husker] tydelig Danmark anno 2001 som et land, der var kendt for sit arbejde for fred og menneskerettigheder i FN. Et land der brugte over 1 pct. af sit BNP på u-landsbistand og støttede miljøinitiativer i de tidligere østlande. […] Danmark anno 2009 ser helt anderledes ud. I dag er vi kendt som deltagere i krigen mod Irak, som modstandere af EU’s og FN’s arbejde for at sikre indvandrere og flygtninges basale rettigheder og som arnested for blind klimaskepticisme.

Sørensens trip down memory lane inkluderer naturlig nok et oppgjør med Foghs harde linje i Muhammed-krisen. Han nektet blant annet å møte ambassadører fra muslimske land når situasjonen var på det mest eksplosive, og ga dermed avkall på diplomatiske løsninger. Det finnes ingen kompromisser i den globale verdikampen, påminnet Fogh det danske folk om i nyttårstalen i 2007: «Det var nogle svære uger for Danmark. Meget stod på spil. Men vi klarede os igennem. Ikke mindst fordi vi stod sammen, da det gjaldt. I dag står der respekt av Danmark. Fordi vi stod fast, da vore grundlæggende værdier kom under pres.» Men noen vegrer seg altså for å bli inkludert i dette nasjonalsammensveisede vi’et. Sørensens brev til Fogh avsluttes med et krav om unnskyldning til det danske folk, som han har utsatt for så mange ubehageligheter – blant annet fordi han nettopp ikke er en tilhenger av unnskyldninger.

Min Far han er så fast en borg …?
Det fortelles at Fogh har vist følelser. Under avskjedstalen i Statsministeriet ble det rapportert at det foghske steinansikt slo sprekker. Det ellers så faste blikket var sløret av tårer og landsfaderens myndige stemme skalv av bevegelse, noe som fikk ham til å uttrykke bekymring for at imaget som «hard mann» står for fall. Frykt ikke, Fogh. Vi trenger alle å gråte en skvett iblant. Det skal ingen få holde mot deg. Du står jo ved en korsvei i livet. Kanskje ser du allerede med savn tilbake på de gode tidene i Marienborg, men alt godt kan alltid bli enda bedre. Du har den hele vide verden i din hånd, og framtida foran deg. Løft ditt hode, du raske gutt – frihetens dagsorden venter.

Lilian Munk Rösing: Autoritetens genkomst. Tiderne Skifter forlag, 2007, s. 7.

Avatar

Anne Helene Guddal