Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Exilia, Utopia, America

Et bidrag til eksilets utopografi.

Tidligere publisert i Vagant 1/2004.

[Inscriptio. Det hevdes at Amerika er fattig på utopisk litteratur. Grunnen, sies det, er at kontinentet fra første stund blir utsatt for en massiv projisering av gammelt mytestoff: Amerika er utopiens eksil; eksilets utopi. Og utopianerne skriver ikke Utopia selv. Det er det de besøkende, forvillede, skibbrudne fra den gamle verden som gjør. Så også i Amerika, exilium Utopiae.]

I. PROLEGOMENA

Å oppdage Amerika. Til å begynne med virker det enkelt. Eller enda enklere: lett, liketil; kanskje til og med uunngåelig. Det er veldig lite som skal til; nesten ingenting. Drar man vestover, sjøveien, kan man knapt ta feil. Vinden blåser ofte i riktig retning; strømmen hjelper også til. Øyene er mange, lette å få øye på (det er noe med lyset). Overalt finnes det dype, naturlige havner (det er enkelt å legge til land). Klimaet er behagelig; jorden er fruktbar; floraen overdådig – men også annerledes. Fuglene er mange og fargerike; av og til skygger de for solen. Innbyggerne er lette å hanskes med. Enkle sjeler, nakne kropper. Langt, glatt hår; lyse i huden. Gavmilde, lettlurte, lettskremte. Lett å bli fascinert: Den som landet har fått se / vil aldri forlate det.

Autopsia. Til å begynne med er forundringen større enn alt annet. Problemene oppstår etter hvert. Det er noe med øynene; også dét virker uunngåelig. Det er ikke lett å beskrive, men det er noe med det man har sett, som forandrer en. Jeg er ikke lenger den samme. Vi ser oss om, alt er nytt og annerledes. Ubeskrivelig for den som har sett det; uforståelig for den som ikke har sett det selv. Man kan ikke få med seg alt. Det er alltid noe som blir igjen; til overs. Det er dette som gjør at man ikke helt klarer å rive seg løs; at man aldri riktig kan reise tilbake; at man ikke kommer seg helt hjem. Det skjer ikke øyeblikkelig. Man merker det etter hvert; når det allerede har begynt; når noe av en selv er gått i eksil. Og han sier at han lot som de hadde seilt lengre enn de hadde for å forvirre styrmennene og de av mannskapet som navigerte, slik at han selv skulle være herre over veien til De indiske øyene; og slik ble det også, for ingen av dem hadde den riktige kursen, og derfor kunne heller ingen være sikker på hvilken rute de hadde fulgt til landet i vest.

Oftalmia. Det sitter i øyet, ophtalmos, som en betennelse. Som om smerten har tatt lysets plass. Og lystens. Det som før var en ubeskrivelig glede over å se en ny verden hinsides havet, er blitt en væskende sorg. August 1498: Nå er vi like i nærheten. Guds hage, verdens begynnelse, høyt hevet over jordisk forgjengelighet. Det er dette oppdagerens øye har styrt etter helt siden begynnelsen: paradisus voluptatis, et kosmografisk fantasme, en globalisert utopi. Alt det som øyet kan begjære. Men alt ser annerledes ut nå. Etter at han våket i 33 døgn, er Columbus’ øyne blitt såre; betente, blodskutte; de verker. (Men likevel var skaden mindre dengang, med mindre bloduttredelser og mindre smerter, enn det jeg har nå.) Derfor vender han baugen mot det endelige målet, som ingen kan komme til uten ved Guds hjelp. Han seiler nordover igjen – mot Hispaniola, Caribia: den gamle delen av Den nye verden. Minnet om det opprinnelige eksilet vekkes på nytt. Vi kommer oss aldri hjem. (Måtte Gud befri meg fra øynene mine.)

Caribia. Caniba. Canima. Men hva med de andre, de oppdagede innfødte? (Jeg så at noen av dem hadde spor etter sår på kroppen, og jeg gjorde tegn til dem for å spørre hva som hadde forårsaket disse, og de viste meg hvordan det kom mennesker dit fra de andre øyene i nærheten og ville ta dem til fange, og de forsvarte seg.) Først er de uskyldige ofre; de er snille. Så blir de ville; bestialske, kannibalske. Som alle imaginære strukturer, er Amerika ytterlighetenes univers. Det ekstreme fascinerer; og projiseres. Amerika blir et lerret for regressive fantasier: morsbrystet, igjen. Vi får en dobbel bevegelse; en dobbel eksiliering, eksilisasjon. Europa setter over havet, til India, setter seg over de innfødte indianerne, oversetter dem; utsletter dem som setter seg i mot; setter alt over styr; sender dem i eksil i sin egen utopi: Amerika.

II. AMERICA
Locus utopicus. Fra første stund tar Amerika plassen som utopiens kontinent gjennom en systematisk resirkulering av topoi som har vært brukt i tradisjonelle fremstillinger av absolutt velvære. Myter om vestlige øyer; om Østens eksotiske rikdom; om edeniske samfunn av sorgløse barbarer – dette er bare noen av de motivene som investeres i Den nye verden. «Oppdagelsen av Amerika», skriver Beatriz Pastor, «innebærer en konvergering av alle disse tradisjonene for representasjon av begjær i ett eneste objekt.» Samtidig er det riktig, som José Rabasa hevder, at det her er noe vesentlig nytt som lanseres: Oppdagelses-diskursen etablerer forestillingen om det nye – det moderne – både i forhold til verden og subjektet. Amerika er en ny oppfinnelse: oppfinnelsen av det nye.

Mappa mundi. Landet i vest fyller ut den siste vesentlige delen av verdenskartet. Slik får man en fullstendig gjengivelse av det som er objektetfor det moderne, vestlige subjektet: jorden. Som den nyeste delen av verden, blir Amerika også fremstilt som fremtidens kontinent. Det som finnes der fra før, er «nytt» i betydningen autentisk, ubeskrevet, mykt, elastisk. Det kan formes etter eget ønske; etter ens egen fantasi, behov, begjær. Det egne er selvsagt det europeiske, som projiserer en verden av muligheter (en ny begynnelse, en fremtid uten fortidens byrde) over på et landskap der også beboerne inngår som et naturlig element: los naturales. Også de blir kartlagt, av fransiskanske misjonærer og andre proto-etnografer. Og dette er, selvsagt, en form for eksil … med katastrofale konsekvenser: En innfødt verden går tapt; den viskes ut og overskrives av en erobrende, uimotståelig diskurs.

Rhetorica colombina. Columbus publiserer bare én tekst mens han lever: «_Carta a Santángel_», et brev der oppdagelsen kunngjøres. Denne teksten er til gjengjeld den første trykte bestselgeren av en levende forfatter. Den oversettes til latin og til en rekke nasjonalspråk; den gjendiktes til italienske vers. Her finner vi, selvsagt for første gang, det eksotiske repertoaret som fremstiller landet i vest som en ny verden som bare venter på å bli tatt i bruk. Slik fremstår Columbus selv som auctor både i den militære og den retoriske betydningen av ordet. Han har lagt nye landområder under den spanske kronen; han har skrevet noe genuint nytt – noe som ikke bare er kopi, kommentar, kompilasjon av de gamles visdom: den utopiske diskursen om den nye verden.

Americus. Selv om Columbus, i foucaultske vendinger, kan kalles for opphavsmannen til den moderne novus-mundus-diskursen, så er det Amerigo Vespucci som kommer til å prege det vestlige bildet av landet i vest på den mest ettertrykkelige måten. Det er også Vespucci som knytter Amerika til Utopia på bokstavelig vis. Årsaken er først og fremst litterær. Tidlig på 1500-tallet får reisebrevene hans en utbredelse som langt overgår den colombinske originalens. Så tidlig som i 1516, omtrent ti år etter de første Vespucci-utgavene, omtaler Thomas More Vespuccis reiser som viden kjent og lest («_quae passim iam leguntur_ »). Før disse skriftene blir innskrevet i Utopia s narrative rammeverk, har de allerede bidratt til at det nye kontinentet navngis etter deres kvasi-karnevaleske popularisator: Americus.

Iocundus interpres. Vespuccis transatlantiske ekspedisjoner minner mistenkelig om Columbus’ seilaser. I likhet med Columbus, skal Vespucci ha deltatt på fire oppdagelsesreiser. Både Vespucci og Columbus oppdager det søramerikanske kontinentet på den tredje reisen; for begge ender den fjerde med skipbrudd. Vespucci-brevene inneholder dessuten passasjer som synes å parodiere den nye oppdagelses-genren. Resirkuleringen av eksotiske topoi er påtagelig. Momentene følger så tett på hverandre at det hele får et mekanisk-repetitivt preg. Detaljerte astronomiske og kosmografiske observasjoner avløses av middelaldersk Paradis-topikk. En «positiv» fascinasjon for en primitiv økonomi hinsides ubehaget i kulturen avstemmes mot frykten for det som er radikalt annerledes (en frykt som har kannibalismen som retorisk emblem). Gull, Columbus’ mester-trope, omtales av Vespucci på colombinsk manér: Det finnes i overflod, men alltid like i nærheten (gull-tegn som viser til en kilde som aldri nås). I Vespuccis insistering på den nye verdens mirakuløse uutsigelighet kan man også høre et hult ekko fra Columbus. En liten detalj fra Mundus Novus – den latinske oversettelsen av en tapt italiensk original – styrker parodi-fornemmelsen: Teksten er signert av «_Iocundus interpres_ », den spøkefulle oversetteren.

Utopia erotica. Utopien opererer på mange nivåer i det amerikanske tekstlandskapet. «Vespuccis» fremstilling av den nye, ville verden viser oss et satirisk vrengebilde av den gamle. Her er det ingen forskjell på fattig og rik, alt tilhører fellesskapet; jorda er gavmild og trenger knapt å dyrkes; de sosiale strukturene er behagelig fleksible (man spiser når man er sulten, og ligger med hvem man vil). I en slik ramme, som maner frem den klassiske gullaldermyten, kan selv kannibalismen tolkes som et karnevalesk uttrykk for det kroppslige, jordnære, sykliske. Samtidig inngår disse elementene ifeminiseringen av Den nye verden. Kontinentet fremstilles som et fruktbart, utemmet, åpent, mottagelig, generøst landskap som venter på å bli tatt i besittelse. De innfødte er som oftest langhårede, nakne, feige – feminine menn – eller frodige kvinnefigurer med monstrøs kjødelig appetitt.

MARGINALIA
Paradisiaca. Siden alt var uendelig stort, plantet Gud en hage. Et sted må man være. (Jordkloden er ikke så rund som de gamle ville ha det til; den har en forhøyning i sørøst, akkurat der Den nye verden ligger. Jorden har form som en pære, eller et kvinnebryst; på toppen ligger Det jordiske paradis.) Utdrivelsen er menneskets opprinnelige eksil: slik starter historien. Den skal ende med at vi – de rettferdige blant oss – igjen skal samles i Guds hage. Utopien er først et minne om et tapt Paradis; dernest en drøm om det som skal komme. Alltid det stedet som ikke er, iallfall ikke her, men som både har vært og skal bli. Veien til Utopia går via Amerika. Enkle observasjoner sier oss at folkene her fremdeles lever i en paradisisk uskyld. Vi vet også at alle verdens folk skal innlemmes i Kristi kirke før Dommens dag skal bringe oss Det nye Jerusalem.Translatio imperii: Amerika er slutten på enhver fornuftig bevegelse. Bare se på solen, sivilisasjonen, religionen – alt beveger seg vestover.

Allegoria Americae. I et kjent allegorisk bilde fremstiller Johannes Stradanus oppdageren Americus (Vespucius) som nettopp har vekket en innfødt kvinne (America?). Americus er utstyrt med banner og astrolabium; America er naken. Vi ser overraskelsen i Americas ansikt. Hun peker – usikkert? – mot Americus. Hånden befinner seg ganske nøyaktig på høyde med forsvinningspunktet i bakgrunnen, der noen av de innfødte tilbereder et menneskelår over glørne. Stradanus’ bilde gir et innblikk i den erotiserte fantasmatiske logikken som ligger til grunn for erobringens ideologi. Allegorien kombinerer oppdagelse og forførelse til en opprinnelig scene: Utopien om en ur-opphavelig begynnelse, en absolutt uskyld, et ultimat herredømme, en ukrenkelig legitimitet.

III. UTOPIA
Legendae. Mens den tyske kartografen Martin Waldseemüller forbereder en innføring i ptolomaiisk geografi (Cosmographiae Introductio), blir han oppmerksom på Amerigo Vespuccis reisebrev. Disse brevene beskriver en del av verden som Ptolemaios ikke har omtalt i sine skrifter, og som derfor ikke finnes på noe eksisterende verdenskart. Waldseemüller inkluderer like godt reisebrevene som en innledende del av Cosmographiae Introductio. Når verket utgis, i 1507, inneholder det også den første projiseringen av jordens overflate der Mundus Novus (Den nye verden) er tatt med. Et sted på det søramerikanske kontinentet, omtrent ved dagens grense mellom Brasil og Venezuela, kan man lese syv ganske små kapitéler: AMERICA.

Femininum. Amerika er utopiens kontinent: littéralement et dans tous les sens. I innledningen til Cosmographiae Introductio begrunner Martin Waldseemüller navnevalget («America») på en måte som gjør at også «Utopia» kan høres som en frasering i bagkrunnen: Jeg ser ingen grunn, sier han, til at dette nye landet ikke skal kalles Amerigen eller America, etter dets skarpsindige oppdager, Americus; for også Europa og Asia er blitt oppkalt etter kvinneskikkelser. Om dets beliggenhet og folkeslag kan man lære av Americus’ fire reiser, som finnes i det følgende.1 Det kan se ut som om Waldseemüller her, på finurlig vis, tar opp tråden etter Vespuccis parodiske manøvreringer. Han leker seg med oppdagerens navn; det blir snudd og vendt, vridd og vrengt. Først blir det feminisert, etter mønster av Europa (den vakre gudinnen som Zevs forfører) og Asia (en av okeanidene, og Promethevs’ hustru): Americus forkledd – eller avkledd – som America. Skal vi se for oss Vespucci in drag, allegorisert som en gresk gudinne eller en grasiøs nymfe? Dét ville unektelig rime godt med de mytologiske gullalder-motivene og den kvasi-materiarkalske samfunnsstrukturen som beskrives i reisebrevene; men desto dårligere med det kulturelt kodede bildet av oppdageren og erobreren som et opplyst, helstøpt, maskulint subjekt.

Figura etymologica. I tillegg til den latiniserte femininum «America», foreslår Waldseemüller noe som ser ut som en gresk variant av døpenavnet: «Amerige». Hvis den første formen hinter i retning av en anarkisk-arkaisk gullalder-utopi, kan det virke som om den andre versjonen foregriper det moderne Utopia – iallfall etymologisk. Vi minner først om den velkjente dobbeltbetydningen av Utopia: Navnet kan både leses som Ou-topia – dvs. stedet som ikke finnes, evt. ikke-stedet – eller som Eu-topia – dvs. det behagelige, lykkelige, gode stedet. Går vi tilbake til Waldseemüllers Amerige, ser vi at den siste stavelsen («_ge_») er det greske ordet for jord eller land; det utgjør dermed et alternativ til «_topos_», som ligger til grunn for Utopia. De tre første stavelsene kan leses på to ulike måter: (1) Som ett ord, «_amerig[o]», som betyr lys, klar, strålende, fabelaktig, etc.; (2) som nektelsen «_a_», etterfulgt av et substantiv: «_meros_», som betyr stykke, del, plass, sted, etc. Konklusjonen er med andre ord – _miraculum miraculorum! – at Amerige-formen av Americus’ land ser ut til å romme den samme doble betydningen som Utopia: et lysende lykkeland (amerigo-ge); et land som ikke finnes noe sted (a-meros-ge).

Hylacomylus; Hythlodaeus. Er det tillatt å lese Waldseemüllers flerspråklige ord-spill som et hint fra kartografens side om at oppdageren dikter? Parodierer han den diskursen som kanskje i utgangspunktet har vært en Columbus-parodi? Hvis den etymologiske utlegningen virker for spissfindig til å være relevant, skal man huske på hvilken status det greske språket har blant denne generasjonen av humanister – og hvor vanlig det var å oversette ens eget navn til gresk (og/eller andre språk) for å gjøre oppmerksom på opplagte eller skjulte symbolske betydninger. For eksempel: Columbus’ signatur blander – i tråd med spansk skikk – greske og latinske tegn, slik at fornavnet (Cristo-ferens) skal kunne leses som »den som bærer Kristus»; Martin Waldseemüller bruker heller den helgreske oversettelsen Hylacomylus enn sitt tyske etternavn. For ikke å snakke om den kjente oppdageren Rafael Hythlodaeus, som Thomas More møter i Flandern mens han er på diplomatisk oppdrag for Henrik VIII; etternavnet hans betyr «den som sprer løst snakk». Rafael Hythlodaeus er, som flere vil huske, den portugisiske sjømannen som forteller More om den «optimale republikken» på Utopus’ øy.

Antipodae. Koloniseringen av landet i vest utgjør en vesentlig del av den historisk-politiske rammen rundt Utopias oppdagelse: Mores oppdrag er å forhandle med utsendinger fra Karl V, som ganske nettopp har overtatt den spanske tronen, med alle de koloniene som hører under den. Hythlodaeus har seilt med selveste Vespucci på tre av de fire reisene hans. På den siste ble han ikke med Vespucci tilbake, men fortsatte vestover, til Taprobane og til Calicut, der han mønstret på et portugisisk skip som skulle tilbake til hjemlandet. Av de geografiske opplysningene i boken kan vi slutte minst to ting: (1) Hythlodaeus har, som den første i verden, seilt rundt hele jordkloden; (2) Amerika finnes ikke. Det som derimot finnes, er en rekke ukjente øyer på den sørlige halvkulen, hinsides den ubeboelige, tørre klimasonen ved ekvator. Én av disse er Utopus’ øy: Utopia. Denne sørlige antipoden har tilsynelatende tatt den vestliges plass. Utopia erstatter Amerika. Vespuccis primitive gullalder-utopi byttes ut med den moderne utopiens rasjonelle sivilisasjon.

Dystopia britannica. Det kan virke paradoksalt at det er en pre-moderne geografisk skjematisme som ligger til grunn for det som på mange måter er modernitetens emblem: en statsdannelse befridd for tradisjonens byrde og bygd utelukkende på fornuftens prinsipper. Men vi skal huske på at MoresUtopia (1516!) bare befinner seg på terskelen til det moderne verdensbildet. Dette er ingen realistisk roman avant la lettre. Utopias beliggenhet fungerer allegorisk-satirisk som et invertert speilbilde av Mores England. Det gjennomregulerte, egalitære øysamfunnet i sør reflekterer på kritisk vis anarko-kapitalismen som hjemsøker den nordlige øya. Den utopiske virkeligheten – harmonisk, organisk, integrert – dukker opp som språklig konstruksjon innenfor en horisont av fundamental rotløshet. Alt og alle ser ut til å være på vandring, på flukt, i eksil: Mores ambassadør-tilværelse oppleves som problematisk; han har vært i utlendighet i mange måneder og føler «savnet av mitt land og mitt hjem, min kone og mine barn». Hythlodaeus er, på sin side, en evig omstreifer som ikke er innstilt på å slå seg til ro noe sted («Veien til himmelrike er like lang hvor du enn er»). Men kanskje viktigst av alt er den sosiale rotløsheten – løsgjengeriet, omflakkingen, etc. – som oppstår idet det gamle, britiske bondesamfunnet rives opp av den nye økonomiensenclosures. Det er dette som er den direkte foranledningen til at Hythlodaeus i dialogen i ??Utopia??s første bok begynner å sirkle inn det som er tema for andre bok: den utopiske samfunnsorden.

Utopia ex Exilia. Selv om Amerika er forsvunnet fra kartet i Mores fortelling, er det en nær forbindelse mellom de to store oppdagelsene – av et nytt kontinent (Amerika) og av en ny genre (utopien). Til tross for en notorisk tendens til å redusere det fremmede til et underordnet eller foreldet aspekt ved det hjemlige, åpner den vestlige kontakten med en radikalt annerledes samfunnsstruktur for et nytt perspektiv på ens egen virkelighet. Thomas More skriver den moderne utopien inn i horisonten av Columbus’ og Vespuccis novus-mundus-diskurs, og benytter seg helt eksplisitt av dette nye – utopiske – perspektivet på den gamle verden. Den utopiske diskursen forutsetter således en form for «eksilisk» erfaring – av utlendighet, av et forrykket perspektiv, av å befinne seg i en annen verden.

PARALIPOMENA
Via americana. Dømmer vi etter de mest kjente oppfølgerne til Mores Utopia, virker det som om forbindelsen mellom Amerika og Utopia er blitt et obligatorisk genretrekk. Den anonyme hovedpersonen i Tomasso Campanellas poetiske dialog Civitas solis (1602) er en genovesisk sjøkaptein som har reist verden rundt, uten at det gjøres noe stort poeng av dette i første omgang. Men når det helt mot slutten refereres til Spanias oppdagelse av Den nye verden – med påfølgende parentes: «(selv om den første oppdageren, Columbus, den største av alle helter, var fra Genova)» – skjønner vi at det er en sammenheng. Utgangspunktet for Francis Bacons Nova Atlantis (1627) er en ekspedisjon som seiler vestover fra Peru. Av innbyggerne i Det nye Atlantis – som snakker godt spansk – får de vite at det gamle Atlantis er identisk med Amerika. Dette kontinentet, som jo er viden kjent fra Platons dialoger, ble oversvømmet; dermed forfalt den utopiske sivilisasjonen Platon beskriver, til det «barbariske» nivået som møtte de iberiske oppdagerne. På øya finnes det også en statue av Columbus.

Utopia andina. Fem år etter at Thomas More tenker ut sitt Utopia, erobrer Hernán Cortés det aztekiske imperiet; vel ti år senere finner Pizarro veien til Inka-riket. Garcilaso el Inca ble født som mestizo i Cuzco. Som 20-åring tar han med en beskjeden farsarv til Spania, fast bestemt på å få anerkjent sin adelige bakgrunn. Han tjenestegjør som spansk soldat; han skriver Inka-imperiets historie. Comentarios reales de los Incas er en lang beretning om den andinske sivilisasjonen fra dens mytologiske grunnleggelse frem til den fatale erobringen. Garcilaso er kristen og lojal mot kronen; han benekter ikke Det spanske imperiets legitimitet. Men han er også radikalt tospråklig og flerkulturell. Han ser at den førspanske sivilisasjonen tilbyr en modell for et velorganisert, integrert, rasjonelt idealsamfunn. (Således hadde alle i Inka-riket det som var nødvendig for et menneskelig liv, av mat og klær og skotøy, og ingen kunne kalles fattige eller var tvunget til å be om almisser; etc.) Ifølge Menéndez Pelayo er Comentarios reales ikke et historieverk, men en utopisk roman. Men Garcilaso el Incas egentlige utopiske prosjekt opererer på et annet plan. Han iscenesetter mestizo‘en som fremtidens figur – en som kroppsliggjør forbindelsen mellom to adskilte verdener, og som kan formidle, fortolke, oversette dem for hverandre. Mestizo‘en er drømmen om det utopiske subjektet.

Odyssea moreana. Raphael Hythlodaeus er ingen vanlig sjømann. Han er greskkyndig, filosofisk anlagt og reiser fordi han ønsker å lære mer om verden. «_Navigavit quidem non ut Palinurus, sed ut Vlysses: imo, velut Plato_» – han seiler ikke som Palinurus, men som Odyssevs, eller også som Platon. Palinurus er Æneas’ søvnige styrmann; Platon er filosof og proto-utopist. Greit nok. Men hva med Odyssevs? Hvorfor er han et bilde på den reisendes filosofiske poetikk? Her siktes det sannsynligvis til den kristne, allegoriske utgaven av ur-seileren, slik han utlegges av Dante i ??Inferno??s 26. sang. I stedet for å vende hjem til Ithaka, drives Dantes Odyssevs av trangen til å utforske verden og menneskets verdi. Derfor vender han baugen mot vest og følger solen – gjennom Herkules’ søyler – før han svinger mot venstre: sørover. Helt i ytterkanten av orbis terrarum ser han Purgatorie-berget stige opp av havet. Akkurat da blåser det opp en vind som får båten til å dreie rundt tre ganger, for deretter å synke ned i dypet. Dette er, som vi skjønner, prisen Odyssevs må betale for å overskride de grensene som er satt for menneskenes erkjennelse. Den spøkefulle oversetteren Iocundus har heftet en lignende moralsk coda til Vespuccis Mundus Novus.

IV. EXILIA
Translatio imperii. Alt beveger seg vestover. Dette gjelder også for utopien, både som imaginær optimal republikk og som arkitektonisk struktur: Utopien går i eksil i Amerika. I løpet av Amerikas 500-årige historie har det vært gjort utallige forsøk på å skape utopiske eksil-samfunn – for utvandrede europeere såvel som for internerte innfødte. (Vi skal ikke glemme at det er snakk om en dobbel bevegelse; en dobbel eksilering, eksilisasjon.) Her kan vi tenke oss en historisk-geografisk akse fra antikkens Hellas, via florentinsk Renessanse, over det sørlige Spania og videre til Den nye verden – med Mexico som første oppholdssted.

De re aedificatoria. Tanken om et ideelt byrom, slik den utformes av Hippodamos fra Milet, vekkes til live av italienske renessanse-arkitekter, med hovedsete i Firenze. I tillegg til de genuint imaginære urbanistiske prosjektene, som f.eks. Filaretes stjerneformede Sforzinda, finner vi en grunnleggende utopistisk holdning hos en representativ renessanse-skikkelse som Leon Battista Alberti. Men det oppstår selvsagt problemer når et utopisk, rasjonelt byrom skal virkeliggjøres i den «gamle» verden, der middelalder-borgene har vokst mer eller mindre tilfeldig over en tusenårsperiode. Det er ikke bare å begynne å bygge fra grunnen av… Med ett unntak: når det i hui og hast skal bygges et byfort, et castrum, til militært bruk. Santa Fe de Granada er en slik by. Den ble bygd, etter de nyeste urbanistiske prinsippene, rett før den definitive «gjenerobringen» av Spania fra de muslimske maurerne. Planløsingen er rasjonell, symmetrisk: Fra en sentral plaza, omgitt av de viktigste representative bygningene, sprer gatene seg i alle fire himmelretninger, og danner på den måten det famøse dambrett-mønsteret vi kjenner fra moderne bykart. Det er disse arkitektoniske prinsippene som vel femti år seinere lovfestes av Felipe II som modell for alle byer som skal bygges i det oversjøiske imperiet. Men før dette skjer, har Santa Fe allerede forflyttet seg vestover.

Metonymia utopica. Det er i Santa Fe de Granada at det spanske kongeparet undertegner kontrakten som gir Columbus vide fullmakter over de landområdene han måtte finne på sin første oppdagelsesferd. Samme år blir Iñigo López de Mendoza – den første spanske guvernør i Granada etter maurernes fall – far til et guttebarn født i den samme byen. Gutten får navnet Antonio, og blir seinere spansk visekonge i Mexico. Antonio de Mendozas visekongedømme står i den humanistiske utopismens tegn; en av hans viktigste oppgaver er å remodellere det aztekiske byrommet etter nye og rasjonelle kriterier. Når Mendoza seiler over Atlanteren, har han med seg et etter forholdene rikholdig bibliotek i skipskisten. To av disse bøkene kommer til å få en helt spesiell betydning for det nye politiske regimet. Den ene er Leon Battista Albertis traktat De re aedificatoria; den andre er Thomas MoresUtopia.

Epiphania. Antonio de Mendozas Utopia-eksemplar blir også lest av en aldrende overdommer (oidor) ved navn Vasco de Quiroga. Lesningen må ha vært en litterær opplevelse av historisk format. Den innebærer ikke bare én enkelt, men en dobbel åpenbaring. Utopia er nemlig noe mer enn et ideelt, ou-topisk samfunn; Mores beskrivelser gir ifølge Quiroga et forunderlig sannferdig bilde av de innfødte meksikanernes fysiske og åndelige legning – og av deres naturlige omgivelser. Sannsynligvis er det Den hellige ånd som har gitt en intetanende Thomas More denne usannsynlige innsikten. Den andre åpenbaringen er selvsagt Vasco de Quirogas oppdagelse av denne hemmelige sammenhengen. (Også dette er en del av Guds plan.) En totalt uventet erobring har med vold, religion og byråkrati utradert alle faste holdepunkter og skapt en rotløshet blant de innfødte som ville fått Mores England til å virke utopisk i sammenligning. Quiroga skjønner at det haster. Han bruker derfor sine egne oppsparte midler til å etablere to utopiske «hospitaler». Det første grunnlegges like ved Tenochtitlan, dvs. Mexico by, hovedstaden i visekongedømmet Nueva España; det andre etableres rett utenfor den gamle hovedstaden i Michoacán, Tzintzuntzán. Her skal de innfødte leve i et egalitært, agro-økonomisk fellesskap, skjermet fra de spanske erobrernes overgrep. Samtidig skal de selvsagt også få opplæring i den hellige kristne tro (la santa fe cristiana) for å kunne bli gode og fredelige undersåtter. Karakteristisk nok oppkalles begge hospitalene etter det urbanistisk-utopiske utgangspunktet for den nye verden: Santa Fe.

Metaphora apologetica. Quirogas begrunnelse for at den utopiske modellen er ideell for den meksikanske urbefolkningen, gjennomsyres av kolonialismens ideologiske motsigelser. På den ene siden utbroderes amerindernes enkle og troskyldige vesen: De befinner seg fremdeles i en opprinnelig gullalder som spanjolene for lengst har forlatt til fordel for en høyere samfunnsform. Men på den andre siden fremstilles de som late, løslivete og uten nevneverdig sosialt instinkt. Selv ikke de mest elementære politiske institusjoner har de klart å komme frem til på egen hånd. Det er med andre ord lite som skulle tilsi at amerinderne var predisponert for en gjennomregulert fornufts-republikk av Utopias karakter. Løsningen på dette klassiske paradokset (det finnes som en grunnleggende struktur i motsetningen mellom de ville og de snille naturmenneskene) er den vestlige imperialismens metaphora apologetica: Den andre er et ubeskrevet blad, en tom tavle, en myk materie – «_una gente tan dócil, tan mansa, tan humilde, tan obediente, tan nueva, tan rasa y tan de cera blanda_» – medgjørlig, saktmodig, ydmyk, lydig, ny, ubeskrevet og så lik myk voks. Det er dette menneskematerialet som skal støpes i en litterær form: Utopia.

Rector hispanicus. Quirogas altfor bokstavelige lesning av Mores fiksjon får ubehagelig reelle konsekvenser. Hospitalene imiterer Utopus’ idealrepublikk (familiestruktur, sosialt hierarki, innbyggertall, arbeidsfordeling, etc.) nesten ned til den minste detalj. Det er likevel et lite, men vesentlig avvik i forholdet mellom Utopia og Santa Fe: I tillegg til de valgte embetene ved Quirogas hospitaler – som alle bekles av de innfødte – finnes det ved hospitalene en posisjon som fritas fra den utopiske strukturen. Øverst i hierarkiet plasseres nemlig en rector – et religiøst overhode – som skal se til at innbyggerne ikke gir etter for sin tilbøyelighet til latskap og løslevnet. Rectorer alltid av spansk herkomst. Slik har det altså gått med Utopias amerikanske eksil: Republikken er invadert. Den er dobbelt omringet – av Antonio de Mendozas Segunda Audiencia i Nueva España; av Carlos Vs kristne verdensimperium. Og de utopiske amerinderne? De er internert i et indre Exilia.

PARERGA
Saturnalia. Den ideologiske motsigelsen i Vasco de Quirogas apologi for de indianske hospitalene kan kanskje føres tilbake til en av hans forløpere – som han deler med Thomas More – nemlig Lukian fra Samosata. QuirogasInformación en derecho (1535) inneholder lange passasjer der Den nye verdens urbefolkning beskrives med sitater og parafraser fra LukiansSaturnalia. Rammen rundt Saturnalia er som kjent den syvdagers karnevalsfesten som ble institusjonalisert i det antikke Rom. Her skulle Zevs’ tidsalder – det organiserte, differensierte samfunnet – midlertidig suspenderes og erstattes av Saturns bekymringsløse og radikalt egalitære gullalder. Den gyldne tidsalderen assosieres dermed på den ene siden med en «naturlig» uskyld og lykke; og, på den andre siden, med «usiviliserte» orgier og anarkiske tilstander.

Exilia vs. dystopia. Exilia er ikke et land; det er knapt nok et ord. Det er det andre stedet, det stedet der man hele tiden er en annen; der man er den andre. Utopiens negasjon er ikke dystopien; den erstatter bare én holdning til det uvirkelige stedet med en annen: eu blir til dys, men ou forblir ou-endret. Hvis Utopia er ikke-stedet, det stedet som ikke-er, iallfall ikke her (men som kan ha vært, og som iallfall skal kunne bli), så er Exilia stedet som er, men som heller ikke er noe annet, som ikke blir til noe: til-stede-væren, stedet som altfor virkelig.

Utopia lingvistica. Biskopen i Antonio de Mendozas visekongedømme, Juan de Zumárraga, grunnla et lingvistisk Utopia: El Colegio de Tlatelolco. Ved denne institusjonen ble etterkommere av den aztekiske eliten satt til å systematisere pre-hispansk vitenskap og samtidig spre det kristne budskapet på de innfødtes egne språk. Hvis denne utopien ikke virker spesielt utopisk: Husk at også Utopia én gang var Utopus’ koloni, og at utopianerne seinere kom til å sette stor pris på utvalgte, importerte verker fra den gresk-romerske antikken.

V. UTOPOGRAFIA INDIANA
Barbaria. Millenaria. Kolonialismens apologi er av utopisk art. Men det er en tingliggjort, fetisjert utopi. Den har et dobbelt uttrykk: (1) Barbariets utopi. De ville tilhører et tidlig utviklingstrinn som nok kan være lykkelig, men som har den kristne sivilisasjonen som sitt telos; (2) Eskatologiens utopi. Vi venter på en paradisisk fremtid som vi vet skal inntre så snart alle frafalne folkeslag er innlemmet i Kristi kirke. (Begge uttrykkene finnes i Quirogas mimetiske utopisme.) Spørsmålene melder seg: Er det behov for et mot-utopisk prosjekt? En anti-utopisk Realpolitik? Eller finnes det andre, utopiske strategier som kan kortslutte kolonialismens ideologiske struktur?

Tertium non datur. Bartolomé de las Casas var en konsekvent og uforsonlig kritiker av kolonialismens teori og praksis. Hans livsverk er enormt og favner en rekke mot-utopiske strategier – både empiriske, pragmatisk-politiske og teoretiske. Mot-utopisk skal ikke forstås som et «konkret» alternativ til den utopiske tenkningen, men som utopiske modeller som kan erstatte den evolusjonistiske etnologien og den millenaristiske religiøsitetens utopi-fetisjer: Las Casas ser ganske utvetydig Den nye verden som et paradisisk kontinent, der et ideelt klima frembringer individer med en optimal fysikk – som i sin tur skaper sosiale strukturer som i mange tilfeller overgår den kristne kulturkretsen og dens antikke forbilder. Dette er den andres utopografi; noe tredje finnes ikke.

Rhetorica pro indiorum. Las Casas’ mot-utopiske strategi ligger nært opp tilamplifiactio og hyperbol som retoriske grep: Han annekterer den colombinskelocus amoenus-figuren og intensiverer, utvider og utbroderer den til den har dekket hele det amerikanske kontinentet. I et av de korteste, men også mest kjente Las Casas-skriftene – Brevísima relación de la destrucción de las Indias(En veldig kort beretning om ødeleggelsen av Amerika) – kontrasteres dette ideal-bildet av en like kategorisk, men dyster fremstilling av de spanske conquistadorene. Ingen av de innfødte har noensinne gjort noe uprovosert for å skade spanjolene, mens spanjolene på sin side konsekvent har pint, plyndret og drept alle de innfødte de har kommet over. Ofrene er fromme, uskyldige lam, mens erobrerne er løver og ulver som er sluppet inn i innhegningen – med katolske kongers og pavers samtykke. Denne gjentatte retoriske antitesen bygger på en invertering av Matteus 10, 16 – «_Yo os envío como ovejas entre lobos_» («Jeg sender dere som sauer blant ulver») – og den omsluttes av en tilsynelatende uendelig rekke exempla på bestialske handlinger utført av kristne erobrere. Konklusjonen er selvsagt at de såkalt kristne slett ikke er kristne, men bestialske barbarer; mens de som holdes for å være barbarer, nemlig de innfødte, derimot svarer til den evangeliske fremstillingen av apostlenes asketiske levesett.

Apologetica historia sumaria. Las Casas’ skrift kan sikkert virke både manikéisk og tabloid. Men den må selvsagt forstås i sin opprinnelige, pragmatiske kontekst, innenfor rammene av en polemikk som har som mål å påvirke de som har makt og myndighet. I Brevísima relación … er det arveprinsen, Felipe II, som skal overtales til å stanse den spanske erobrings-politikken. Det ligger dessuten en egen verdi i traktatens «parodiske» invertering av barbar-begrepet (det er de kristne erobrerne som er barbarer, ikke de innfødte), et konsept som sto helt sentralt i den pågående diskusjonen omkring kolonienes legitimitet. Det er barbari-topikken som legger rammen rundt det som utvilsomt er det mest systematiske forsvarsskrift for de innfødtes rettigheter: Apologética historia sumaria. Den konkrete tilbakevisningen av barbar-hypotesen er lagt til epilogen. Men, som José Rabasa har vist, iscenesetter denne tusensiders-mastodonten en tålmodig dekonstruksjon av den logikken som ligger til grunn for forestillingen om den europeiske kulturens overlegenhet – som i sin tur rettferdiggjør innføringen av en fremmed samfunnsstruktur blant de innfødte.

Utopo-grafia. Det er rasjonaliteten og åpenbaringen som særmerker den kristne sivilisasjonen: Gud er logos, ordet, lyset – et fornuftsprinsipp. Det er dette prinsippet den amerindiske «andre» mangler. Han lever i en pre-rasjonell naturtilstand; det er derfor han er en barbar. Las Casas fremstiller konsekvent de innfødte som noble naturmennesker som lever i en slags naturlig hage. Ifølge den kolonialistiske ideologien ville dette være monstrøse begreper, på grensen til det ubegripelige. De blander jo det lave og usiviliserte med det opphøyde og kultiverte … Dermed forkludres også det evolusjonistiske paradigmet, som foreskriver en (lineær) utvikling fra en dyrisk begynnelse henimot en stadig høyere samfunnsformasjon – som selvsagt kulminerer i den moderne, kristne statsformen. Las Casas erstatter dette skjemaet med et mangfold av samtidige kulturdannelser. I Den nye verden finnes det en rekke ulike sivilisasjoner, men det er ingen implisitt «temporal» forskjell mellom dem. De er kort og godt forskjellige – uten at dette har konsekvenser for deres iboende rasjonalitet. På denne måten åpner Las Casas for en alternativ måte å omtale den fremmede. Han rydder en ny, utopisk horisont for skriften om den andre.

VI. CODA
Apophtegma. «Tenk hva Columbus kunne ha oppdaget hvis ikke Amerika hadde ligget i veien.» S. J. Lecs aforisme er nok ment å være dypsindig eller morsom, men den peker på noe annet og mer bokstavelig: Amerika lå i veien; Columbus oppdaget ingenting.

Sinologiae. Når Columbus legger ut på oppdagelsesreisen, har han med seg et brev fra det katolske kongeparet til El Gran Can, den store kinesiske keiseren. Det ryktes at keiseren har en spesiell interesse for kristendommen. Ifølge Marco Polo har han bedt paven om å sende en delegasjon på hundre lærde for å innvie ham i troens mysterier. Den 2. november 1492 sender Columbus to spanjoler og to arawak-indianere inn i det cubanske innlandet. De har fått med seg brevet og en gave til keiseren. Fire dager seinere er de tilbake. De har ikke funnet keiserens palass, bare mer av det samme paradisiske landskapet – og innbyggere som tror spanjolene er kommet fra himmelen. (Sceneskifte; 70 år tidligere.) Zheng He, Ming-dynastiets store oppdagelsesreisende, har ledet syv ekspedisjoner langs Afrikas østkyst, mot Kapp det gode håp. Ifølge mange døde han i Calicut, India. Gavien Manzies mener det finnes ugjendrivelige bevis for at flåten ikke kom tilbake til Kina, men fortsatte til Amerika: 1421 er «_the year China discovered America_». Etterpå skal ekspedisjonen ha seilt rundt jorden – hundre år før Hythlodaeus og Magallanes. Dette er sannsynligvis ikke sant. Men uansett: I dag bor 34 millioner kinesere i utlendighet; i 140 land. I Thailand tilbes Zheng He noen steder som en gud. Afrikanske kinesere regner seg som etterkommere etter mannskapet på havarerte skip fra Zheng Hes ekspedisjoner.

The French Connection. Paris er modernitetens Utopia. Konstruksjonen av Amerika som et selvstendig kontinent av moderne nasjonalstater ville vært umulig uten det franske forbildet. Kulturen må importeres. America barbarica est. Og Spania est middelaldersk, barokt, byråkratisk. Paris er dikternes og de intellektuelles eksil. Esteban Echeverría oppholder seg i Paris rundt 1830; han har med seg Victor Hugos romantiske poetikk hjem til Buenos Aires. Rubén Daríos modernismo er – ifølge ham selv – spansk diktning som er blitt «siktet» gjennom fransk prosa og vers. Avantgardismen har franske forbindelser: Vicente Huidobro ble en betydelig franskspråklig dikter; César Vallejos grensesprengende Trilce er skrevet med en kritisk bevissthet om den franske avant-garde; boken ble etterfulgt av et parisisk eksil som varte til forfatterens død. (Jeg skal dø i Paris mens det regner / på en dag jeg på forhånd kan huske.) Octavio Paz’ post-surrealistiske poetikk utvikles gjennom et nært vennskap med André Breton, Paul Éluard … i løpet av lange Paris-opphold. Den magiske realismen hos Alejo Carpentier og Miguel Angel Asturias har også et surrealistisk opphav og var periodevis Paris-basert. Alt dette betyr selvsagt ikke at Latin-Amerika ikke har noen egen historie, eller noen egen litteratur. Det betyr heller at Paris, Frankrike er en viktig del av Amerika – i eksil.

Cortazariana. November 1951: Julio Cortázar setter seg på båten fra Buenos Aires til Frankrike; hans første novellesamling, Bestiario, publiseres på det unge forlaget Sudamericana. Tidligere har han bare utgitt en pseudonym diktsamling og et skuespill. Likevel er Cortázars underjordiske verk allerede betydelig. Det består av essays om fransk eksistensialisme, absurdisme, surrealisme; en Keats-biografi; noen novellesamlinger; et par romaner. Cortázars européiske eksil gir ham et nytt perspektiv på Amerika. Han engasjerer seg politisk. Han skriver den ultimate eksistensialistiske Paris-eksil-romanen. Bøkene hans blir stadig mer outrerte, politiserte. Han skriver tekster som ikke passer til bokens format. Cortázars frivillige eksil blir etter hvert tvunget, reelt. Etter hans død begynner det underjordiske verket å dukke opp til overflaten, i form av posthume utgivelser. Man kan spørre seg: Var det meningen at dette forfatterskapet skulle suppleres post mortem? Var det også meningen at det nye som kom til, skulle være tekster som på ulike måter brøt med det bildet som hadde dannet seg av forfatteren og verket? Nå kan vi se at ikke alt var slik som det hadde sett ut. Julio Cortázar var ikke akkurat der vi trodde han hadde vært.

Tierra firme. For Columbus blir utopiens milde overskridelse erstattet av eksilets ubønnhørlige faktisitet. Amerika blir til stedet som nekter å gi etter, som ikke vil åpne seg. Etter den tredje reisen sendes han hjem i lenker, forvist fra det landet han «fant» og tok i besittelse. Når han etter mange år får lov å reise tilbake, for fjerde og siste gang, på leiting etter et stred som kunne føre ham fra Vest-India til det egentlige India, så er alt det han finner ikke annet enn fast land, tierra firme, som motsetter seg enhver form for transcendens. Columbus’ forsøk på å tolke dette landet tilbake til bibelske og middelalderske utopier (Tarsis, Ofir, Sofara, Saba: Kong Salomos miner! Ganges; Den Gyldne Halvø …) er for desperat og dystert til å virke komisk. Det minner snarere om eksilets bunnløse skuffelse.

1 «[N]on video cur quis iure vetet ab Americo inuentore sagacis ingenij viro Amerigen quasi Americam terram, siue Americam dicendam: cum et Europa et Asia a mulieribus sua sortita sint nomina. Eius situm et gentis mores ex bis binis Americi nauigationibus quae sequuntur liquide intelligi datur.»

NOTA BIBLIOGRAFICA
p(. [Inscriptio. Én av de som peker på Amerikas mangel på litterære utopier, er eksil-uruguayaneren Fernando Ainsa; jfr. bl.a. La reconstrucción de la utopía. Buenos Aires: Ediciones del Sol, 1999.] I. PROLEGOMENA. De kursiverte passasjene i første del er (omtrentlige) oversettelser fra Consuelo Varelas utvalg av Columbus-tekster: Los cuatro viajes. Testamento. Madrid: Alianza Ed., 2000. Autopsi-begrepet brukes av Anthony Pagden i European Encounters with the New World: From Renaissance to Romanticism. New Haven, Conn.: Yale University Press, 1993. II. AMERICA. Beatriz Pastor-sitatet er fra El jardín y el peregrino. El pensamiento utópico en América Latina (1492-1695). México: Coordinación de Difusión Cultural, Dirección de Literatura/UNAM, 1999. José Rabasa-henvisningen er til Inventing America. Spanish Historiography and the Formation of Eurocentrism. Norman: University of Oklahoma Press, 1993. Tomas More er sitert etterThe Utopia of Sir Thomas More. In Latin from the edition of March 1518, and in English from the first edition of Ralph Robynson’s translation in 1551. With additional translations, introduction and notes by J.H. Lupton; with facsimiles.Oxford: Clarendon Press, 1895. Amerigo Vespuccis reisebrev finnes bl.a. iCartas de viaje. Introducción y notas de Luciano Formisano. Madrid: Alianza Editorial, 1986. (Det finnes en ikke helt pålitelig norsk oversettelse av noen Vespucci-brev: Nakne kvinner spiser mennesker: reisebrevene som ga Amerika navn. Oversatt av Runar Døving. Oslo: Spartacus, 1992.) Latinsk versjon: Mundus novus: Lateinische Texte zur Eroberung Amerikas.Ausgewählt und erläutert von Joachim Klowski und Eckart Schäfer. Stuttgart: Ernst Klett Schulbuchverlag, 1991. MARGINALIA. Her parafraseres det igjen etter Consuelo Varelas Columbus-utgave (op.cit.). Johannes Stradanus’ America-allegori er omtalt og gjengitt bl.a. i José Rabasas Inventing America (op.cit.) og i Margarita Zamora: Reading Columbus. Berkeley, Calif.: University of California Press, 1993. III. UTOPIA. Martin Waldseemüllers Cosmographiae Introductio er sitert etter Hans Wolf: Das frühe Bild der Neuen Welt. München: Prestel-Verlag, 1992. Djelal Kadir skal krediteres for den etymologiske utlegningen av America; jfr. Columbus and the Ends of the Earth: Europe’s Prophetic Rhetoric as Conquering Ideology. Berkeley, Calif.: University of California Press, 1992. Thomas Mores Utopia er sitert etter Oxford-utgaven fra 1895 (op.cit.) og Trygve Sparres norske oversettelse: Utopia. Oslo: Aschehoug, 1982.PARALIPOMENA. Tomasso Campanellas Civitas solis og Francis BaconsNova Atlantis finnes bl.a. i Ideal Commonwealths: Comprising More’s Utopia, Bacon’s New Atlantis, Campanella’s City of the Sun, and Harrington’s Oceana.With introductions by Henry Morley. New York: The Co-operative Publication Society, 1901. Inca Garcilaso de la Vega: Comentarios reales de los Incas. Prólogo, edición y cronología de Aurelio Miro Quesada. Caracas: Biblioteca Ayacucho, 1976. Jfr. også Beatriz Pastors ?+El jardín y el peregrino?? (op.cit.), som inkluderer den samme henvisningen til Menéndez Pelayo. IV. EXILIA. Her er mye hentet fra Guillermo Tovar de Teresa et al.: La utopía mexicana del siglo XVI: Lo bello, lo verdadero y lo bueno. México, D.F.: Grupo Azabache, 1992. Dessuten: Marcel Bataillon: «Utopía y colonización.» La América colonial en su historia y literatura. Lima: Pontificia Universidad Católica del Perú, Fondo Editorial, 1998; og Fernando Gómez: Good Places and Non-Places in Colonial Mexico: The Figure of Vasco de Quiroga (1470-1565). Lanham, MD: University Press of America, 2001. V. UTOPOGRAFIA INDIANA. Utlegningen er inspirert av José Rabasa: «Utopian Ethnology in las Casas’ Apologética.??» ??1492-1992: Re/Discovering Colonial Writing. Edited and introduced by René Jara and Nicholas Spadaccini. Minneapolis, Minn.: Prisma Institute, 1989. Følgende to verker av Bartolomé de Las Casas siteres eller parafraseres: Brevísima relación de la destrucción de las Indias. Madrid: Cátedra, 1993; Apologética historia sumaria. Mexico: Universidad Nacional Autónoma de Mexico. Instituto de investigaciones historicas, 1967. (2 vols.) VI. CODA. Stanislaw Jerzy Lecs aforisme er sitert etter hukommelsen; den finnes sannsynligvis iDas grosse Buch der unfrisierten Gedanken; Aphorismen, Epigramme, Gedichte und Prosa. München: C. Hanser, 1971. Den kinesiske Amerika-teorien finnes i Gavin Menzies: 1421: The Year China discovered America.New York, NY: William Morrow, 2003; jfr. også Caroline Hsu: «El Colón que vino de América.» El País Semanal 1436 (2004). Vallejo-sitatet er fra diktet «Piedra negra sobre una piedra blanca» fra den posthume samlingenPoemas humanos.

Gisle Selnes

Gisle Selnes

Gisle Selnes, f. 1965. Professor i Allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen. Bor i Bergen.