Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Evnen til å la seg forbause

Elias Canettis antropologiske betraktning Masse og makt1 har alltid forvirret sine lesere: Det er ingen roman, men like lite lever boken opp til vitenskapelige standarder. Likevel regnes opuset fra 1960 som hovedverket til den senere nobelprisvinneren i litteratur.

Neue Zürcher Zeitung, 22. mai 2010

Elias Canettis bok er ingen roman, selv om den tidvis så absolutt har en romanaktig struktur. Den har også en klar og tydelig dramaturgi, men ingen lineær dramaturgi som holder seg til reglene for et velskrevet drama og følger den rasjonelle logikkens lover. Jeg ville snarere betegne den som en drømmedramaturgi. Det finnes ikke noe enhetlig fokus som underordner seg alt. Likevel kan man ikke beskylde boken eller forfatteren for manglende enhet. Hvis jeg skulle lete etter beslektede bøker, ville jeg henvise til avantgardens eksperimentelle verker eller til Karl Kraus.

Og bare med forbehold ville jeg betegne boken som et vitenskapelig arbeid. Allerede i de første kapitlene gjør Canetti det klart – forøvrig med en nøktern logikk som er karakteristisk for vitenskapsmenn – at vitenskapen riktignok har grenser, men at disse grensene logisk sett ikke blir fastsatt av vitenskapen selv. På bakgrunn av min universitetserfaring kan jeg trygt påstå at dersom Canettis bok hadde blitt levert anonymt som en doktor- eller habilitasjonsavhandling ved et universitet i dag, ville den blitt enstemmig avvist.

Avtrykk av et liv

Ingen roman, intet vitenskapelig arbeid. Så hva er det for noe? Elias Canetti sa selv atMasse og makt var hans «livsverk». Den er et avtrykk av hans pulserende, levende liv. Denne pulserende livaktigheten var viktigere for Canetti enn alt annet. Ifølge tittelen handler boken om masse og om makt. Imidlertid har den en sentral, indre, pulserende kjerne som varmer opp hver eneste linje, ytring og tankegang i boken. Og spørsmålet som aldri formuleres, men som gjennomtrenger hver eneste tanke i boken som et vannmerke, lyder: «Hva er et menneske?» Det er dette visjonære spørsmålet som gjør denne boken så levende, enda den utkom for et halvt århundre siden.

Ut ifra dette spørsmålet forstår man hvorfor det er så vanskelig å kategorisere verket. For midt i det 20. århundre griper Canetti tilbake til en genre som på den tiden fortonet seg anakronistisk, men som også kunne se tilbake på en lang tradisjon i Europa. Hva er et menneske? Dette spørsmålet fascinerte Montaigne og Hobbes, Luis de Vives og Pico della Mirandola, Thomas Browne og Robert Burton og John Donne. Man kunne regnet opp mange slike forgjengere. Det de har til felles, er at de alle sammen er «gått av moten» i våre dager, slik dette spørsmålet også er gått av moten. Naturligvis ikke fullstendig. For Canetti har tross alt stadig reisefeller blant sine samtidige, selv om disse vandrer like ensomme som han gjorde. Polakken Czeslaw Milosz og argentineren Borges, ungareren Béla Hamvas og polakken Kolakowski, spanjolen María Zambrano og colombianeren Nicolás Gómez Dávila: På tross av alle forskjellene er det det samme spørsmålet som beveger dem alle, og ingen av dem er villig til å tilpasse sin frie tenkemåte til de akademiske disiplinenes rastersystem.

Og enda en ting de har til felles med Canetti: De kommer ikke fra Europas midte, men fra dets periferier. Fra der hvor sensitiviteten for menneskelig lidelse ennå ikke er blitt overkjørt av den forferdelige sykdommen som den tekniske sivilisasjonen har sørget for å utbre, nemlig glemselen. Selv om Canetti er forbløffende ordknapp når han av og til begynner å snakke om de to verdenskrigene, de totalitære systemene og massemordene som savner sidestykke i historien, er boken hans ikke desto mindre en eneste stor pessimistisk bekjennelse om at mennesket er uforbederlig, ettersom det alltid gjentar de samme tingene, bare med stadig mer raffinerte midler. For forfatteren av Masse og makt har den europeiske opplysningsånden brukt opp sitt skjulte emansipasjonsforråd.

Noe som er felles for de ovennevnte tenkerne og dessuten utmerker Canettis bok, er åpenheten for metafysiske spørsmål som i 2500 år har dannet den sterkeste tradisjonen i europeisk tenkning, og som nettopp i det 20. århundre er blitt aller mest truet. Bokens styrke ligger i nettopp denne åpenheten. Den utmerker seg fra første til siste side ved evnen til å la seg forbause over verden. Det er godt mulig at den vitenskapelige etnologien regner mange av dens påstander som foreldet; det er godt mulig at statsviterne ikke kan anvende boken i sine daglige analyser og diskusjoner; det er godt mulig at den vitenskapelige psykologien betrakter alt på en annen måte; og det er i høy grad sannsynlig at det er mye i boken antropologene ikke kan si seg enig i. Men når det gjelder evnen til å la seg forbause, kan Canetti godt gi representantene for disse vitenskapene en leksjon. Det er en leksjon som er gyldig selv den dag i dag, og som de alle burde ta til seg. Canetti er læremester selv for dem.

Siden 1960 har representantene for de forskjelligste disipliner forsøkt å få bukt med denne boken. Det mangler ikke på kritikere, like lite som på beundrere. Enkelte ser en siste polyhistor i Canetti; men det finnes også dem som poengterer hans dilettantisme. Leseren ville få problemer dersom han skulle avgjøre hvilken vitenskap Canetti må antas å tilhøre. Er han antropolog? Etnolog? Historiker? Psykolog? Sammenlignende religionsviter? Sosiolog? Statsviter? Han er alt dette og likevel ingen av delene. Hans kunnskaper er beundringsverdige, men det er også hans mot til å se bort fra alt det som ikke umiddelbart angår temaet hans. Istedenfor å stole på varsom og deduktiv logikk, selve kjennetegnet på den vitenskapelige metode, setter han sin lit til instinkter og teft – slik buskmennene gjør; personlig leser jeg kapitlet om deres teft som en forkledd, selvbiografisk bekjennelse.

En uklar haug som klumper seg sammen

Hans særegne fremgangsmetode kan man lett observere i valget av bokens to store temaer, masse og makt. For ham er ikke massen noen historisk frembringelse, ikke noen sosiologisk eller politisk kategori, men derimot en uklar haug som klumper seg sammen, og som ikke bare kjennetegner menneskelige samfunn, men er en bivirkning av samtlige livsformer. Hos Canetti er massen en evig konstant som opptrer til alle tider, og hvis karakteriserende egenskap ikke engang er dens størrelse eller omfang, men derimot romopplevelsen den fører med seg. Massen skjenker individet opplevelsen av berøring, altså en fysisk erfaring. Første setning i boken lyder: «Det finnes intet som mennesket frykter mer enn å bli berørt av noe ukjent.»

Vi har et levende vesen, i dette tilfellet mennesket, som i første linje frykter noe: Det frykter at noen skal berøre det, at en annen skal trå inn i individualitetens forbudte sone. Vedkommende har ennå ikke trådt inn, men kan til enhver tid gjøre det – derav den uavlatelige frykten. Hvordan kvitter man seg med den? Ved å gå den i møte. Hvordan kan man unngå berøring? Ikke ved å fjerne seg fra den andre – man er jo overalt omgitt av andre, av fremmede – men ved å nærme seg ham. Komme ham så nær at hans annethet opphører. Men da må først alle andre flokke seg sammen. Og da dannes massen som jeg berøres i, men ikke lenger som individ, og den andre berører meg heller ikke lenger som individ. «Så snart man har overgitt seg til massen, frykter man ikke lenger dens berøring. Ideelt sett er alle innenfor massen likemenn.»

Når det gjelder massen, forsvarer Canetti en høyst patosfylt tanke til siste slutt: Massen er ingen menneskelig tilsynekomst, men en universell. Når mennesker flokker seg sammen til en masse, fullbyrder de ikke bare en politisk, samfunnsmessig bevegelse, men etterligner hverandre. Buskmennene etterligner afrikanerne, afrikanerne europeerne, disse igjen indianerne, som på sin side etterligner muslimene – og alle sammen etterligner dyrene, som i de forskjelligste hensikter rotter seg sammen til et kobbel. Men selv dyrene etterligner naturen i dens mangfoldige skikkelser. Canetti anfører eksempler på det: ilden, havet, regnet, floden, skogen, kornet, vinden, sanden. Massen, massedannelsen, er altså ikke utelukkende et menneskelig fenomen, men et kosmisk. Men konsekvensen av det er at massen ikke bare betegner en forsamling av mange mennesker, men at det å være i massen er en bivirkning av tilværelsen i seg selv. Massen: en «condition humaine».

Det er lite historikere, sosiologer og statsvitere kan få ut av en slik tolkning av massen. Men nettopp her ligger nøkkelen til at Masse og makt ikke desto mindre kunne bli en bok av avgjørende betydning i det 20. århundre. Ved at Canetti fremstiller massen som en slags «condition humaine» og oppviser dyptgripende analogier mellom menneske, dyr og livløs materie, gir han uttrykk for det 20. århundres store erfaring. Masse og makt taler ikke om det 20. århundre, men fra det 20. århundre, i århundrets språk. Det er også tidligere blitt skrevet om massen, noe som også bevises av bøkene Canetti siterer fra, ikke bare i det 19. eller 18. århundre, men allerede i antikken. Massens erfaring som en uinnskrenket værensform det er umulig å komme bort fra, siden den takket være effektiv hjelp fra media også har innhentet selv de mest avsidesliggende strøk, kunne man imidlertid bare opplevd og beskrevet i andre halvdel av det 20. århundre.

Det samme gjelder for spørsmålet om makt. Hva er maktens mest grunnleggende vesenstrekk? Canettis svar lyder: at den innforliver den andre. Hva har innforlivelsen behov for? En munn. Og hva har fordøyelsen behov for? Tennene, som maler. Tenner er gode når de er glatte, harde og motstandsdyktige – og de blir effektive ved å skape orden. Uten glatthet og orden kan ikke makten sementere seg. Det tennene har malt opp, havner i munnhulen – som er et fengsel. Også et helt nødvendig instrument for makten. Neste stasjon etter munnhulen er svelget, som sluker – slik makten sluker sine undersåtter. I maven blir næringen til slutt fordøyd, og kroppen internaliserer endelig det som før var fremmed for den. Sluttproduktet er avføringen, hvor sammensmeltningen er fullstendig: «Intet har tilhørt en i så høy grad som det som er blitt til avføring.» Forholdet mellom mennesket og dets ekskrementer står for Canetti i analogi til maktens funksjon: «En fremmed kropp blir grepet, finfordelt, innforlivet og tilpasset til en selv innenfra. Man lever bare takket være denne prosessen.»

En visjon, ingen tidsanalyse

Disse sitatene tok jeg fra begynnelsen av kapitlet «Maktens innvoller». Der snakkes det også om hånden, håndens tålmodighet, apenes fingerøvelser, spisingens psykologi. Men det er også noe det ikke snakkes om. For eksempel utøvelsen av makt, maktens politiske natur, fordelingen av makt, maktens representasjon, maktens psykologi. Og det snakkes heller ikke om at den som blir innforlivet av makten, ikke bare blir til en livløs kroppsdel av makten (avføring), men at han holder seg i live ved å internalisere makten, det vil si at han som offer gjør standpunktene til den som undertrykker ham, til sine egne. Når kritikerne av Masse og makt vil få bukt med boken og kritiserer den iboende tolkningen av makt, støtter de seg til Hannah Arendt eller klassikeren The Road to Serfdom (1944), skrevet av østerrikskfødte Friedrich von Hayek. Dette finner jeg upassende. En sosiolog, en statsviter og en historiker differensierer, sammenligner og skiller varsomt. Hos Elias Canetti kan man derimot føre alle tankerekkene tilbake til noe annet.

Vi gjør rett mot boken når vi ikke forventer historiske delsannheter fra den, ikke legger i vektskålen de politiske og sosiologiske lærdommene som kan utledes fra den, men passer på om det har lykkes den presist å formidle sin visjon av maktens natur til leseren. Det jeg har sagt med hensyn til massen, gjelder like mye for makten: En slik visjon kunne Elias Canetti utelukkende ha hatt i det 20. århundre; her skriver han ikke om makten, men titter ut av maktens mave, som dens ekskrement. Istedenfor en eksakt, historisk tolkning av makten formidler Canetti den eksistensielle erfaringen av makt til leseren. Personlig ville jeg ikke sammenligne ham med Hannah Arendt, men med Kafka.

Canetti bruker aldri første person entall, og likevel dreier det seg om en overmåte personlig bok. Det er en følge av den nylig nevnte visjonen. Denne visjonen ville Canetti pleie og holde i live gjennom de tre tiårene han arbeidet med Masse og makt. Hva kan denne visjonen ha vært? Det forblir en gåte. Men det er ingen tvil om at angsten for den andre, for det ukjente, spilte en like stor rolle som den viscerale skrekken for innforlivingen. Denne visjonen gjør imidlertid ikke boken bare til noe personlig, men også til noe som tvers igjennom tilhører det 20. århundre. Den kunne utelukkende oppstå i et århundre som ikke bare regnet seg selv som det høyest utviklede i menneskehetens historie, men som også var ansvarlig for dens mest avskyelige ugjerninger.

Befalingens herredømme

I et kapittel i Masse og makt blir bokens personlige tone spesielt hørbar. Dette kapitlet bærer den megetsigende tittelen «Befaling». Hva er en befaling? For Canetti er det ikke noen abstrakt dom, men noe smertelig reelt som er like stikkende som en brodd. Befalingen som brodd er et sjelelig fenomen som for alltid blir i mennesket, skriver han: Befalinger som er blitt utført én gang, legger seg på minnet for alltid. De mest vergeløse er barna, skriver han, og her mykner den ellers så reserverte tonen hans: «De som tar imot flest befalinger og blir mest herjet med, er barna. At ikke barna bryter sammen under byrden av alle befalinger, at de overlever det deres oppdragere gjør mot dem, fortoner seg som et under. At de senere, på en måte som ikke er mindre grusom enn foreldrenes, gir alt sammen videre til sine egne barn, faller dem like naturlig som å bite og snakke … Intet barn, heller ikke det mest middelmådige, mister eller tilgir noen av de befalingene det er blitt mishandlet med.»

Befalingen er det som forener alle levende vesener, både menneske og dyr. Bare ved å adlyde, ved å slå seg til tåls med spillereglene som befalingene har foreskrevet, kan de overleve. Uten dem hadde de forfalt, gått til grunne. Her, på dette punktet, føyer den fenomenologiske beskrivelsen seg sammen med en avgjørende verdidom som forfatteren ellers avstår fra der det er mulig. Canetti beskriver nemlig befalingen som noe dårlig fra begynnelsen av. Det dårlige kan jeg imidlertid bare erkjenne som dårlig når jeg vet om det gode. Og hva kan det gode være? En verden hvor det ikke finnes befalinger, og som likevel ikke forfaller. Kjenner man til noe slikt? Nei, sier Canetti. Og likevel forfekter han at det må finnes en slik verden, på tross av alle nøkterne argumenter. Befalingens herredømme må rokkes ved, skriver han, ikke i en historikers eller statsviters tonefall, men som en predikant: «Vi må finne midler og metoder til å holde folk flest borte fra den. [Man må ikke tillate den å rispe i noe mer enn huden.]2Dens brodder må bli borrer som vi kan vifte bort med en lett håndbevegelse.» Så lenge dette ikke skjer, må vi fortsatt tåle at vår individualitet trues, og selv må vi holde ut vår tilværelse som maktens ekskrementer.

Ifølge tittelen handler boken om massens og maktens uavvendelige natur. Visjonen, det stendhalske «heftige øyeblikket» som stimulerer tankerekkene hans, er fullstendig tidsbundet: Den gjennomtrenger det 20. århundre som en røntgenstråle. Bokens ultimative mål er imidlertid en anklage. Masse og makt er et klageskrift mot det som Cioran på samme tid som Elias Canetti betegnet som den mislykkede skapelsen.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

1 Originaltittel: Massen und Macht. Oversatt til norsk av Niels Magnus Bugge, Solum 1995. Alle sitater fra verket er hentet fra denne utgaven. O.a.

2 Denne setningen mangler i Bugges oversettelse, men står i den tyske originalen. O.a.

Avatar

Lásló F. Földényi