Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Eventifiseringen av litteraturen

Ser vi en forskyvning i den offentlige støtten til litteratur, fra publikasjoner til arrangementer?

Publisert som lederartikkel i Vagant 4/2015.

Edmund Wilson (1895–1972) fikk en gang trykket opp et kort han kunne sende som standardsvar på henvendelser av ymse slag. Under overskriften «Edmund Wilson regrets that it’s impossible for him to …» beklaget han blant annet at han ikke kunne si ja til å delta i panelsamtaler, holde foredrag eller være gjest på festivaler. Han hadde annet å bestille – han skulle lese og skrive. Dette pappkortet, som ble sendt i øst og vest i årevis, ligner i dag mest et yrkesmessig selvmordsbrev; aktivitetene han lister opp er nettopp slike som i Norge anno 2015 utgjør et være eller ikke være for de aller fleste forfattere og kritikere.

«Dei seinaste åra har det dukka opp svært mange litteraturfestivalar kringom i landet,» kunne man lese i Dag og Tid 30.05.2014. «– No finst det godt over femti,» uttalte Marit Borkenhagen, leder av Norsk litteraturfestival, idet hun konstaterte at «dei siste fem til ti åra har folk synt ei aukande interesse for å oppleva forfattarar og litteratur frå ei scene saman med andre.» I samme periode har litteraturhus dukket opp i både Bergen, Fredrikstad og Oslo, og ikke minst inviterer de store forlagshusene flittig til lanseringer og debatt. Overalt vil folk høre skrivende mennesker snakke.

Nå skal også bibliotekene være med på moroa. Nasjonalbiblioteket deler i 2015 ut 48,5 millioner kroner til «arenautvikling» i de norske folkebibliotekene, det vil si tilrettelegging for og gjennomføring av arrangementer: intervjuer, samtaler, opplesninger – alt det Wilson betakket seg for å delta på.

Festivaler engasjerer et sammensatt publikum. Et ansikt, en stemme og et par gestikulerende hender kan hjelpe både foredrag og fiksjon med å feste seg i minnet; en samtale mellom to eller tre skjerpede debattanter på en scene kan sette en på sporet av hvilken vilje som må til for å skrive en bok eller øke ens forståelse av hvordan offentlig meningsdannelse finner sted.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Samtidig står de tusen litterære arrangementer for en vektforskyvning fra verk til event. En festival er en overdådig gave til lokale skjenkesteder, hoteller og nachspielløvene blant oss. Selve forfattermøtet blir litt for ofte ikke mer enn et blasst snapshot å vise frem. Det nærværet av et annet menneske man kan oppleve i lesningen av en bok, erstattes av et flyktig nesten-møte over vinglassene.

Etter festen melder ettertanken seg. Hvordan gå videre enn eventkulturens følelse av jeg var der og sørge for at arrangementene får ringvirkninger i en større offentlighet? Hvordan unngå at den harmoniserende bruken av kunstuttrykk som «sosialt lim», som Deichmanske biblioteks sjef Kristin Danielsen satte opp som ideal i Aftenposten 09.11.2015, glatter over litteraturens egne anliggender?

Et svar er å la arrangementene leve videre i andre, dokumenterende former. I flere år lot Norsk litteraturfestival hovedforedraget trykke som et særtrykk. Arrangementsserien Folkebiblioteket på Deichmanske biblioteks Grünerløkka-filial laget en egen avis til flere av sammenkomstene, og i høst har Nasjonalbiblioteket startet en utgivelsesserie som løper parallelt med foredrag om «fortidens folkelesning». Burde ikke flere aktører prioritere å inkludere utgivelser i arrangementstilbudet?

En klippet video eller et transkribert intervju, publisert i avis eller tidsskrift, på nett eller papir, kan også løfte et arrangement inn i den offentlige samtalen. Men skal dette bli viktige bidrag, må i mange tilfeller kvaliteten heves. Det er neppe ond vilje fra arrangørenes side som er årsaken til at en del intervjuer og samtaler blir mindre vellykkede – for hvordan finne noen skikket til å kombinere rollene som ordstyrer og litterat? Kulturrådet har lagt til rette for en rik norsk litteratur, men har vært mindre oppmerksomme på at noen – kritikerne – også må vie tid til sette betydningene den byr på i offentlig sirkulasjon.

Norsk litteraturfestival hadde i fjor et budsjett på 7 millioner norske kroner, hvorav
 70 prosent er offentlige midler. Dette er mer penger enn landets 60 statsstøttede tidsskrifter til sammen ble tildelt: Tidsskriftene mottar maksimum 220 000 kroner i statsstøtte per år, og for dette skal de lage et minimum av fire utgaver. Til sammenligning honorerer Nasjonalbibliotekets folkelesningsserie 50 000 per foredrag.

Ser vi en forskyvning i den offentlige støtten til litteratur, fra publikasjoner til arrangementer? Hvilke konsekvenser vil i så fall dette få på sikt?

Leserne fortjener et kvalifisert litterært ordskifte, som kan egge til nye oppdagelser, forargelse og glede. Dette ordskiftet er det i dag hovedsakelig ukeavisene og tidsskriftenes kritikere som står for; økt støtte til dem vil også gagne landets arrangører.

Forhåpentligvis fortsetter vi å samles på festivalen, men det er ikke der det viktigste arbeidet – det daglige arbeidet – finner sted. På dette punktet hadde Edmund Wilson rett.

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no

Gi Vagant i gave!Mørket senker seg over Norden. Hvilepulsen og juleferien trenger seg på. Gi bort ett års gaveabonnement på Vagant. Bestill på våre nettsider.
LES MER