Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

«Hjemmekontoret er direkte skadelig for politisk aktivitet»

INTERVJU. Sosiologen Eva Illouz mener at isolasjonen på hjemmekontoret vekker en illusjon om frihet. Privatiseringen av aktivitetene våre truer demokratiet.

Eva Illouz
I følge sosiologen Eva Illouz, ser vi nå fullbyrdelsen av Adornos og Horkheimers dystopiske visjon om et samfunn der forbruket privatiserer alle sosiale aktiviteter. Foto: David Vinocur

Nedstengningen av samfunnet under covid-trusselen har isolert mange ansatte og gjort hjemmene til kontorer. Enten det skyldes at aktivitetene våre ikke lenger er av materiell art eller at vi må holde avstand til hverandre, snur det uansett opp-ned på samfunnet vårt, mener den fransk-israelske sosiologen Eva Illouz. Hun er professor ved Det hebraiske universitet i Jerusalen og studiedirektør ved EHESS i Paris, og regnes som ekspert på følelsenes sosiologi. Hun frykter at samfunnet vil bli ytterligere fragmentert, ettersom dagens økonomiske liberalisme verken sikrer sosial mobilitet eller grunnleggende menneskelige behov. De antirasistiske protestene i USA og andre deler av verden er et klart uttrykk for det.

Eva Illouz, covid-epidemien pålegger oss å holde avstand i vår daglige sosiale omgang. Hvordan fungerer det nye sosiale livet? 

– Nesten alle våre sosiale relasjoner er basert på fysisk nærhet. Slik kan vi finlese andres følelser og harmonisere samhandlingene våre i et spill av speiling og imitasjon. Men fysisk avstand hindrer kroppens evne til å skape samklang i det vi foretar oss sammen. Avstanden skaper dessuten nye former for ansvar og forpliktelser: Hvis jeg står nær en som ikke er i en risikogruppe, men som er langt mer forsiktig enn meg i virushåndteringen – hvilke forpliktelser har jeg da overfor denne personen? Kan vi kreve av andre at de skal forandre sitt forhold til kroppen sin for vår del? Jeg har ikke svaret, men jeg tror dette er et reelt problem, ettersom forholdet til kropp og til risiko både er svært intimt og samtidig helt avhengig av andres vilje. Det oppstår nye spørsmål vi ikke har stilt oss før. Mens AIDS-krisen gjorde seksuell kontakt til et fareområde, krever nå alt samfunnsliv en permanent årvåkenhet.

Et samfunn uten kontakt, et samfunn med masker: Hvordan påvirket det følelsene våre?

– Følelsesmessig autentisitet er ikke utelukkende basert på kroppslig nærhet. Den kan være språklig basert. Jeg tror heller det er den umiddelbare, den ikke-reflekterte og ikke-reflekterende delen av relasjonene våre som berøres. Vi er tvunget til å se på oss selv som mulige bærere av et stoff som kan gjøre andre syke, eller i verste fall ta livet av dem. Det bidrar til en overvåkning av både oss selv og andre vi aldri før har sett, en overvåkning som er tett knyttet til vår kognitive og emosjonelle forståelse av risiko. Begrepet risiko er sentralt: Risikoen vi utgjør for andre og risikoen andre utgjør for oss. Denne risikohåndteringen er unaturlig i vårt daglige liv, et liv der vi automatisk gjentar gester og handlinger uten å reflektere over dem. Bevisstheten om en risiko får oss til å reflektere mer over vår egne handlinger. Vi er ikke vant til så mye selvrefleksjon.

Denne krisen har gjort oss stedfaste i livet, vi har blitt sittende inne i leilighetene og husene våre. Er det en fare for at skillet mellom privatsfæren og arbeidslivet forsvinner?

– Bedriftene står i skvis mellom to forpliktelser. På den ene siden må de følge med på hva medarbeiderne gjør og ha dem tilgjengelig. På den andre siden må de spare inn på lokalene, ressursene og overvåkningen som trengs for å ha en ansatt på plass. Facebook annonserte nylig at en stor andel av de ansatte kunne gå over til hjemmekontor, da de oppdaget at de ikke var noe mindre produktive der. Dessuten kan de senke lønnen for lønnsmottakere som bor på steder med lavere kostnadsnivå. Den såkalte gig-økonomien, småoppdragsøkonomien som lenge har vært utbredt i USA, har gjort hjemmene til kontorer for å kunne spare inn kostnader. Det er altså ikke noe nytt at man har flyttet arbeidsplassen hjem. Men det er et annet fenomen jeg synes er enda mer dystopisk: Amazon. Med en økonomisk styrke som overgår mindre land, og med enorm inntjening under krisen, profiterer de på at små bedrifter og dermed sosiale arenaer forsvinner, mens vi blir sittende enda mer fast i hjemmet, der vi nå har tilgang til alle slags forbruksvarer. Det er fullbyrdelsen av Adornos og Horkheimers dystopiske visjon om et samfunn der forbruket privatiserer alle sosiale aktiviteter. Det er også det Naomi Klein kaller en Screen New Deal, en allianse mellom staten og GAFA.[i]

Den tiden man bruker i hjemmet, symbolisert ved den massive tilbaketrekningen til hjemmekontoret, kunne blitt en tid man har for seg selv. Men den kan like godt føre til press og isolasjon …

– Fjernarbeid skaper en illusjon om frihet. Man slipper unna noen forpliktelser og overvåkes ikke direkte. Likevel tror jeg at de foretakene som har tatt den avgjørelsen å gå over til hjemmekontor, snart vil oppdage at det å møtes på arbeidsplassen ikke kan erstattes. Jeg tror ikke de ansatte klarer å opprettholde motivasjonen når de er helt alene. Hjemmet kan ikke erstatte verden. Hjemmekontoret er også direkte skadelig for politiske og sosiale aktiviteter, for eksempel fagforeningsarbeid. Hvis du vil isolere, fragmentere og splitte, er dette den ideelle måten å gjøre det på, ettersom folk ikke har følelsen av å bli hersket over. Det personlige forholdet til makten utviskes. Friheten stykkes opp, som i Hannah Arendts varsel om et samfunn som utvikles i totalitær retning. Et massesamfunn der hver enkelt av oss blir mer og mer isolert, uten mulighet til å forstå vårt interessefellesskap eller skjebnefellesskap med andre, uten sjanse til å yte motstand mot politiske strukturer når det trengs. Men vi må ikke glemme at fjernarbeid først og fremst gjelder white-collar workers, og kanskje i en viss grad pink-collar workers.[ii] Når fjernarbeid blir vanligere, øker også avstanden til arbeiderklassen, eller dem som amerikanerne under krisen kort og presist kaller the essentials.

Frykter du at denne sosiale splittelsen, som forsterkes av den forventede økonomiske nedgangen, vil styrke oppslutningen om autoritære populister?

– For autoritære ledere har denne krisen være et lykketreff. De har tilegnet seg utøvende makt de ville hatt vanskelig for å få i normale tider. Det er tilfellet med Orbán i Ungarn, Netanyahu i Israel, Erdogan i Tyrkia og al-Sisi i Egypt.

I de liberale demokratiene har de forskjellige måtene å takle krisen på vært omstridt.

– Det har oppstått to leire. De som mener økonomien ikke må ofres for folkehelsa. I USA og Tyskland har demonstranter protestert mot tiltak som bremser ned den økonomiske aktiviteten, og begrunnet det med at frihet er vår høyeste verdi. Ironien er til å føle på. Den politiske splittelsen i USA knyttet til det andre grunnlovstillegget, har nå blitt en splittelse knyttet til det første: De som støtter retten til å bære våpen er de samme som nå argumenterer for sin frihet til å ikke adlyde begrensninger knyttet til virusbekjempelsen. Samtidig er etniske minoriteter overrepresentert i både sykdoms- og dødsstatistikken for covid-19. Når republikanere i USA og AfD-tilhengere i Tyskland protesterer mot koronatiltak og for retten til å møtes i en kirke, til å fortsette å jobbe og shoppe, røper de en sentral side av denne bevegelsen: en dypt myndighetskritisk og anarkistisk trang, stikk i strid med Trumps erklæringer om law and order. Det er interessant å se hvordan disse bevegelsene tar opp i seg elementer fra den radikale venstresiden, særlig den oppfatningen Giorgio Agamben og andre står for: At frihetsbegrensninger i en nødsituasjon er farlig maktmisbruk som ikke kan rettferdiggjøres.

Og den andre leiren?

– Den andre leiren forener mer konvensjonelle deler av både høyre- og venstresiden. Koronakrisen signaliserer kanskje en ny skillelinje mellom de ekstreme og det brede sentrum som er samlet om helsepolitiske tiltak. Det er mulig at vi går mot en politikk som er tettere knyttet til overlevelse og levevilkår, en politikk som arbeider for å verne om en verden som er truet av naturkatastrofer – enten de er økologiske eller biologiske. Staten har vist at den er villig til å gå svært langt for å sikre vår overlevelse. Det er en leksjon miljøvernere ikke vil glemme. Man kan ellers spørre seg hvorfor det måtte et virus til for å utløse slike handlinger, mens de langt større farene ved klimaendringene ikke har gjort det. Å sikre levevilkårene våre krever at staten kommer tilbake på banen, og at det mer enn noen gang tidligere investeres i forskning i kampen mot biologiske katastrofer, i helsevesenet og i byplanleggingen for å skape motstandsdyktige byer. Men hvis det blir enda større arbeidsløshet og enda flere konkurser blant småbedrifter, er det også mulig at utviklingen fremkaller nasjonalistiske og protesjonistiske reaksjoner.

Pandemien har styrket statens rolle. Betyr det at også de nasjonale forskjellene øker?

– Ja og nei. Det er store forskjeller på hvordan ledelse utøves – for eksempel kan man se at kvinnelige og mannlige statsledere reagerer på ulike måter. Også forholdet mellom stat og innbyggere har trådt klarere frem – særlig i USA, der forholdet mellom sentrale myndigheter og delstatene har vært kaotisk. Og noen har utnyttet krisen til sin fordel, på en måte som minner om riksdagsbrannen i Berlin i 1933. Men til tross for forskjellene har det også vært forbløffende store likheter. Landene har hermet etter hverandre, som om de hadde inngått en detaljert helsepolitisk overenskomst. I USA, der helsevesenet er privatisert, forventer innbyggerne nå at staten skal håndtere krisen. Det samme gjelder for risikohåndteringen hos elitene, som har en tendens til å ta utgangspunkt i worst case-scenarier. Ta for eksempel flyplassene over hele verden, som tilpasset seg et slikt scenario og endret seg totalt.

Hvordan kan bevegelser på venstresiden fremover presentere seg som alternativer til autoritære krefter?

– I USA har denne krisen levert det endelige beviset for det venstresiden har advart om lenge: at staten har utviklet seg mer og mer til et politisk instrument for de store selskapene og de aller rikeste. Trump har gjort statsapparatet til et redskap for oligarkiet og plutokratiet. Opptøyene der skyldtes ikke bare strukturell rasisme, men også en politikk som har forsterket forskjellene. Den økonomiske liberalismen er grunnleggende basert på hypotesen om sosial mobilitet. Når middelklassen og arbeiderklassen stagnerer, som de har gjort i 40 år, mister systemet sin legitimitet. Selv Hayek, markedsnyliberalismens fremste apostel, var klar over det. Kapitalismen har gang på gang vist at den ikke kan redde selv, men er avhengig av inngrep fra staten og borgerne, som i 1929 og 2008. I USA ser vi at det har oppstått en bevegelse på venstresiden blant dem som led mest under krisen i 2008 – som ble Bernie Sanders’ fremste støttespillere. Den består av unge mennesker som ikke er redde for betegnelsen sosialist, og som ønsker fri tilgang til helsevesenet, muligheten til å studere og til å eie sin egen bolig. Det eksisterende systemet sikrer ikke lenger slike grunnleggende goder. For disse menneskene har viruskrisen forsterket utviklingen mot en verden som allerede var ubeboelig for dem.

Første gang publisert i La Libération 9. juni 2020. Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad


[i] GAFA eller Gang of Four viser til hightech-bedriftene Google, Amazon, Facebook og Apple. De har til felles at de på kort tid har hatt enorm økonomisk vekst og oppnådd en særskilt markedsmakt, ikke minst ved å samle inn brukerdata. (Overs. anm.)

[ii] White collar workers er et samlebegrep for kontorarbeidere, der arbeidet først og fremst skjer mentalt; pink-collar workers refererer til lærer-, omsorgs- og pleieyrker. (Overs. anm.)