Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Europas krise – Amerikas fremtid

OVERSATT. Eurosonens tro på nedskjæringspolitikken er blitt en religion, hevder Yanis Varoufakis.

Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis’ artikkelsamling Og de svake lider det de må? utkommer i disse dager i Karl Henrik Bingens norske oversettelse (Solum). «Europas krise – Amerikas fremtid» utgjør bokas siste del.

Verdens finanssystem falt sammen i 1929. Det samme skjedde i 2008. Frem til 1929 var verdensøkonomien preget av ett globalt valutaregime: gullstandarden. Det forsvant etter at bankene på Wall Street falt ned i et stort sort hull som de selv hadde skapt. Kort tid etter satt fascister og nazister ved makten i Europa. Etter at bankene på Wall Street begynte å knake under vekten av sine egne derivater i 2008, raknet også vår tids globale og regionale valutasystem. I Europa hadde man atter vekket til live en rent regional gullstandard, ØMU og euroen. Det svakeste leddet sviktet med en gang sjokkbølgen fra New York i februar 2010 traff Europa: Hellas. Euroen ga etter med skrekkelige konsekvenser for Europas banker, næringsliv, folk og politikk. Men Europas ledere og politikere tenkte på annet enn å engstes over de avgrunner et postmoderne 1930-tall åpnet for. USAs finansminister, Timothy Geithner, som hadde brukt de foregående tolv månedene til å motvirke krisen på den andre siden av Atlanterhavet, kunne ikke tro sine egne ører da kan kom til Europa for å snakke med sine europeiske kolleger. «Vi skal lære grekerne en lekse», fortalte de ham, «vi skal knuse dem.»[1]

Timothy Geithner er kanskje ikke mest kjent for sin nestekjærlighet og ville ikke mistet nattesøvnen om det bare var snakk om at sinte nordeuropeere ønsket å knuse Hellas. For ham kunne samtalepartnerne gjøre hva de ønsket med grekerne: «Dere må gjerne sette foten på nakken til de gutta (gre- kerne), om det er det dere ønsker. Men dere må samtidig gi et entydig signal som forsikrer det øvrige Europa om at dere fort- satt vil holde ting sammen og ikke la det hele gå i oppløsning. [At] resten av området vil bli forsvart.»[2]

Omtrent på samme tid, ganske uavhengig og uvitende om Geithners samtale med Europas finansministre, uttrykte jeg min frykt for utviklingen i Europa i artikkelen «Et nytt Versailles hjemsøker Europa».[3] «Den beste måten å undergrave Tysklands økonomi på, består i å omgjøre land som Hellas til en uttørket ødemark», skrev jeg i artikkelen. «Det vil tvinge resten av eurosonen inn i en stadig brattere nedadgående spiral av gjelds-deflasjon.» Omringet av sine europeiske kolleger hadde Geithner blikket på ballen og så hvilke grusomme effekter det ville få, ikke bare for tyskere og franskmenn, men også for amerikanere, om de fikk «knuse Hellas». Min frykt, og den er jeg overbevist om ble delt av Geithner, var at historien skulle gjenta seg. I 1929 ble de svakeste gjeldstakerne tvunget til å bære de byrdene som systemtilpasningene innebar. Denne form for politikk kan ikke vedvare. Den fører bare til ytterligere deflasjon og gjør gjeldsbyrdene umulige å håndtere og forgifter hele gjeldsrestruktureringen. Så øker arbeidsledigheten, og med den forgiftes også demokratiet. I 1929 overlevde ikke demokratiet lenge. I 2010 ble alle byrder atter lastet på de svakestes skuldre. Europa tapte på kort tid sin integritet, og er nå godt på vei til også å tape sin sjel.

Spøkelset fra Versailles
Unektelig var Le Figaros overskrift i 1992, som beskrev Maastricht-traktaten som et nytt Versailles – en traktat der Tyskland måtte betale Frankrike – oppnådd uten ett eneste skudd, et feigt angrep på hele Europas historie.[4] Avisen var tydelig ukjent med hvor idiotisk Versailles-traktaten egentlig viste seg å være. Traktaten ødela ikke bare tysk økonomi, den slo også tilbake på seierherrene og dem som tvang traktaten gjennom. John Maynard Keynes så dette tidlig.[5] Utover på 1930-tallet vant han verdens anerkjennelse for dette, men da var det alt blitt for sent. Det er helt legitimt å sammenlikne Versailles-traktaten og redningspakkene de svake økonomiene i eurosonen ble påtvunget, og Hellas ganske spesielt. I 2010 lekte jeg meg med å gjøre en omskriving av Keynes fremragende essay: «Dr. Melchior: en slagen ende».[6]

Uoppriktig aksept … av umulige forutsetninger det aldri hadde til hensikt å oppfylle – en aksept som fikk Hellas [erstattet Tyskland] nesten like skyldig i å akseptere det som landet aldri ville kunne utføre, som troikaen [erstattet de allierte] i å påtvinge noe de ikke hadde rett til å kreve.

Det var underholdende å se hvor langt Keynes’ kritikk av Versailles er tre ende for dagens greske drama, så jeg videreførte fra ham The Economic Consequences of Peace:[7]

Ledet av vanvittige illusjoner og dumdristig selvtillit snudde det greske folk [erstattet tyske] på hodet det fundament vi alle lever av og bygger på. Men Den europeiske unions talsmann [erstattet første verdenskrigs seierherrer] har tatt sjansen på å fullføre dette verket grekerne [erstattet tyskerne] har innledet, med en redningspakke [erstattet Versailles-traktaten]. Hele den sårbare og inn økte organisasjonen som er livs- og sysselsetningsgrunnlaget for alle folkene i Europa, og som krisen i 2008 [erstattet krigen] ødela, ville ikke bli helet, men bringes enda mer ut av balanse om den ble satt ut i livet.

Det kan for mange lesere virke urimelig at en slett gjennomtenkt krisepakke til Hellas er en trussel ikke bare mot Europa, men mot hele verdensøkonomien. Men det er slett ikke urimelig. Embetsmennene i sentralbankene i ØMU, Tyskland og Frankrike tok feil da de mente deres egne banker ble reddet av å dytte på Hellas sine endeløse og ubetalelige lån for deretter å etterlate landet mitt liggende i gjørmen til skrekk og advarsel for alle andre i utkanten av ØMU. Denne strategien ville uvegerlig slå tilbake på strategene selv og på hele EU-økonomien. Tim Geithner og hans etterfølger som USAs finansminister, Jack Lew, skjønte dette med en gang. De var begge enige om at kombinasjonen absurd redningspakke og drastiske innstramminger får Europa til å svekke utsiktene til fornyet vekst ikke bare i USA, men også i Kina, ja selv i India og Afrika.

Også USAs fremtid er truet
Etter annen verdenskrig sørget USA for å gi den globale kapitalismen de stabiliseringsmekanismer som måtte til. Da kapitalismen så opplevde sin globale triumf, skyldtes det nettopp systemet som ble innført ved forhandlingene i Bretton Woods, og den nye verdensordenen som Paul Volcker fikk på plass etter 1971.[8] Hva fikk USA til å gjøre noe som var til alles fordel? Jo, Washingtons manglende frykt for underskudd. Underskuddsfobi går hånd i hånd med en knepen merkantilistisk overskuddsfetisj. Når underskuddsfobiske politikere styrer i verdens største økonomier, slik som tilfellet var på 1930-tallet, blir det uvegerlig en alles krig mot alle, og enhver prøver å løse sine vansker med å skyve problemene over på naboen. Alle land må hive seg inn i konkurransen om de globale reserver og underkaste seg en usynlig knyttneves styring. Den leder til et forferdelig økonomisk balansepunkt som ikke rommer annet enn politisk og moralsk ondskap.

I 1944 var verden velsignet med newdealere i Washington som forsto dette aldeles utmerket, og som var besluttet på aldri å tillate at tragedien på 1930-tallet skulle hjemsøke planeten på ny. President Lyndon Baines Johnsons rådgiver, Francis Bator, oppsummerte tankegangen deres i 1968 på følgende vis:

Etterkrigstidens uoverensstemmelser er blitt tildekket, og verden er dermed forskånet for de verste skadelige effektene, fordi USA, i samarbeid med resten av verden, er forberedt på ikke bare å holde landet utenfor konkurransen om verdens globale reserver, men også ved å ta rollen som verdens sentralbank og pumpe inn likvide midler ved å overlate til andre å tilfredsstille sine begjær for handelsoverskudd og valutareserver, og på samme tid redusere sine egne valutareserver og øke egen gjeld. Så lenge USA ikke har bekymret seg for egne underskudd, har dette systemet kunnet fungere.

Både før og etter Nixon-sjokket skapte Amerika et terreng der tyske, japanske og senere kinesiske selskaper og økonomier kunne gå med overskudd og samle seg valutareserver. For at de skulle kunne gjøre dette, måtte Washington være villig til å gå i rødt. Det lå ingen uegennyttig menneskekjærlighet bak dette fra amerikansk side. USA gikk med på dette fordi sentrale amerikanske embetsmenn så at det åpenbart var i USAs egeninteresse og i tråd med hvordan de forsto kapitalismens forunderlige virkemåte.

I 2008 avtok USAs evne betraktelig til å bære den globale kapitalismen på sine skuldre. Tim Geithner og Ben Bernanke kunne begrense skaden av Wall Streets kollaps, men ikke gjenreise USAs evne til å virke som global overskuddsomfordelingsmekanisme.[9] Imidlertid har amerikanernes fortsatte vilje til å oppebære betydelig underskudd også etter 2009, redusert faren for en ny global nedgangstid, like lang og omfattende som i 1930-årene. Kinesiske og tyske fabrikker gjenvant noe av sine tapte formuer da USAs handelsunderskudd atter begynte å vokse, og de føderale budsjettunderskuddene tilbød globale investorer den trygge havn de traktet etter.[10] Like fullt, amerikanske underskudd kan ikke lenger fungere som mekanismer som balanserer vare yt og de ski ende overskudd og underskudd globalt, slik de gjorde frem til 2008. Den amerikanske Minotauren er alvorlig såret og kan ikke lenger utføre de plikter Paul Volcker og andre påla den på 1970-tallet. I Kina prøvde regjeringen heroisk og stabilisere sin egen økonomi, og faktisk også hele den globale økonomi, ved med vitende og vilje å investere i en eiendomsboble, inflatert av regionale regjeringers salg av eiendommer.[11] Mens Beijings plan for en stund lyktes i å holde kinesiske, og i stor grad tyske fabrikker gående, er disse boblene nå i ferd med å deflateres.

Etter at importen fra Tyskland kollapset i de europeiske underskuddslandene Spania, Hellas og Portugal, utnyttet tysk industri boblene i kinesisk økonomi. Beijing forsto godt både sine plikter og sine begrensninger, i motsetning til Berlin. Den tyske underskuddsfobien forhindrer Tyskland i å utføre sin plikt og hjelpe til med den globale overskuddsomfordeling. De kinesiske lederne forsto at deres evne til å inflatere kinesisk økonomi kunne dra den ut av krisen og på samme tid stabilisere europeiske overskuddsland, men ingen av delene kunne vare særlig lenge. De kinesiske boblene ville deflateres og verden synke enda dypere ned i en krise, med mindre Europa samarbeidet med Amerika, Japan og Kina for å stabilisere den globale yten av varer og kapital.[12]

Embetsverket i Washington var klar over at denne muligheten var der og fulgte nøye utviklingen i Europa med håp om at man skulle ta til fornuft. Men dessverre, de europeiske landenes underskuddsfobi og deres forpliktelse til det jeg har kalt «prinsippet om perfekt separat offentlig gjeld og banksektor» (se kap. 7, avsnittet «Tilbake til USA») og deres totale underkastelse av alle andre medlemsstater i eurosonen, medførte at ingen hjelp var å hente for Washington, Tokyo og Beijing, fra den navlebeskuende, makroøkonomisk naive og underskuddsfobiske eurosonen. Nok en gang var Hellas lakmustesten, og atter en gang sku et jerntrianglet Brussel-Frankfurt-Berlin. Washington har all grunn til å rase over europeeres underskuddsfobi og de dramatiske følger dette får. Store amerikanske selskaper nekter fortsatt å investere, tross de enorme hav av penger sentralbanken i USA har latt trykke. Industrien frykter de kalde gufs som kommer fra Europa, og at forholdene der skal forsterke den nedgangsspiralen vi allerede er inne i. Om det amerikanske jobbmarkedet oversvømmes av arbeidere som ønsker å arbeide mer, men ikke får det – om lønningene sitter fast i en hengemyr, og selskapene foretrekker å bruke over- skytende kontanter til kjøp av egne aksjer heller enn å investere – så skyldes det i stor grad Europas inkompetanse.

Uansett er USAs evne til å skape balanse i den globale økonomien opphørt, og europeerne forsømmer sine plikter overfor USA og de plikter de har overfor resten av verden.

Fra Geithners apopleksi til Lews angst
Tim Geithner var på kanten av et apoplektisk anfall da han innså europeernes totalt manglende evne til å forstå eurokrisens egentlige årsaker,[13] og at Hellas snarere var et symptom enn selve krisens årsak.[14] Hans etterfølger i det amerikanske nansdepartementet, Jack Lew, ble kastet ut i striden, først etter at ting hadde roet seg betraktelig, men også han fant det påfallende i hvor liten grad europeerne forstår hvilken uheldig innvirkning de har på verdensøkonomiens utvikling.

Jack Lew la den 30. oktober i 2013 frem den årlige meldingen til Kongressen om den amerikanske regjeringens valutapolitikk og utviklingen på de globale valutamarkedene. Han brukte meldingen, «Report to Congress on Economic and Exchange Rate Policies»,[15] til å gi et spark til Tyskland og anklaget landet for å eksportere økonomiske nedgangstider til resten av eurosonen og den globale økonomien. Wolfgang Schäubles finansdepartement i Berlin svarte alt neste dag med følgende uttalelse: «Det er ingen ubalanser i den tyske økonomien som behøver korreksjoner. Tvert imot bidrar den innovative tyske økonomi betraktelig til en global vekst gjennom eksport og import av komponenter til ferdige varer.»[16]

Det fins få tilfeller hvor diskusjonen er så preget av at den ene part har rett og den andre tar grunnleggende feil. Dette er et av dem. Jack Lews departement traff spikeren på hodet, og det tyske svaret er latterlig. Det amerikanske finansdepartementets underliggende analyser var gjort på bakgrunn av makroøkonomiske prinsipper som Berlin og Eurogruppen nekter å anerkjenne. Begrunnelsen er lett tilgjengelig:

Berlins plan for at medlemslandene i eurosonen skal overkomme krisen, baserer seg på en kombinasjon av netto eksportoverskudd og balanserte budsjetter. Gitt det store og overdrevne forråd av sparing og på investeringer – både i eurosonens overskudds- og underskuddsstater – kan Berlins plan bare fungere om eurosonen ble omgjort til en merkantilistisk smådjevel. I enkle tall innebærer dette at om vi skal komme ut av krisen ad denne vei, må eurosonen få et løpende budsjettoverskudd med resten av verden på intet mindre enn 9 % av EUs bruttonasjonalinntekt.[17]

Vi bør ikke glemme at da Kina gikk med slike overskudd i 2008, ble dette oppfattet som problematisk av den øvrige verden. Den enes overskudd er alltid noen andres underskudd. Når nettoeksporten vokser kraftig i en større økonomi, som Europas og Kinas, er denne en eksportør også av deflasjon til andre deler av verdensøkonomien. Skulle EU lykkes i å ha et løpende netto overskudd på eksporten på hele 9 %, ville dette virke ødeleggende inn på økonomien til alle andre. Alle håp om stabil vekst måtte vike i USA, Kina, Latin-Amerika, India, Afrika og Sørøst-Asia.[18] Det ville betydd massiv arbeidsløshet i resten av verden, politisk ustabilitet og vært en kraftig oppfordring til proteksjonistiske handelsbarrierer, som for sin del ville redusert inntektene jevnt over, også i Tyskland. Dette forklarer hvordan det amerikanske finansdepartementet ser til Berlin og Brussel og deres planer med en blanding av himmelfallenhet og kvalme. Washington forstår at dersom Berlin skal lykkes med å innføre sine underskuddsfobiske vedtak i resten av eurosonen, vil de måtte ødelegge balansen i resten av den globale økonomien. Men gitt at disse vedtak til syvende og sist ikke kan lykkes,[19] er de dømt til å «oppnå» to andre mål på én og samme tid: De vil ytterligere ødelegge Europas periferi, samt levere vedvarende deflasjonssjokk til resten av verdensøkonomien.[20]

Amerikanske embetsmenn ser på dette fra den andre siden av Atlanterhavet og skutter seg ved synet og lyden av deflasjonskreftene som Europa sender i retning av Washington. Personlige møter med amerikanske embetsmenn har fått meg til å innse at de vet Amerika ikke lenger på egen hånd kan stabilisere verdensøkonomien. De forstår at politikken som føres i Europa, er skadelig også for USAs egen fremtid, og de er frustrerte over at deres europeiske samtalepartnere ikke bare er uvitende om enkle makroøkonomiske lover, men provosert av at europeerne ikke skammer seg over sin egen uvitenhet.

Når regler blir til religion
Når hele økonomier tvinges i kne, er religiøse overbevisninger aldri langt unna. Eurosonens regler og deres vedvarende makt selv etter åpenbart å ha feilet, blir uforståelig om man ikke har klart for seg hvilket religiøst tankesett som fikk overhånd under en forlenget krise.

I en diskusjon i september 2015, advarte den franske økonomiministeren, Emmanuel Macron,[21] mot å la en forlenget krise spinne Europa inn i en ny religionskrig mellom katolikker og kalvinister, mellom landene nord for Alpene og øst for Rhinen, mot resten. Jeg kommenterte dette den gang ved å påpeke at i den sammenheng sto vi gresk-ortodokse utenfor striden. Med adskillig mindre humor henviste Emmanuel Macron og jeg til mangel på seriøs økonomisk analyse i så vel Brussel som Frankfurt. Der er økonomiske analyser blitt erstattet med religiøs iver etter å forsvare eurosonens opprinnelige tro. Disse forsvarere av den nye tro, vil jeg tilføye, later til å ha tatt en side ut fra hver bok fra alle etablerte kirker, og ikke bare fra de kalvinistiske og den katolske. De er på en måte økumeniske når det kommer til å konstruere logisk sammenhengende doktriner til politikernes forkynnelse over hele kontinentet som om doktrinene var uangripelige sannheter.

Økonomiske «analyser», eller heller dogmer, omfavnes kun i den grad de bekrefter Den europeiske sentralbankens ortodokse spådommer for Europakommisjonen. Når fakta taler dem imot, er det synd på fakta. Alle empiriske bevis, eksempelvis for at de omseggripende Ponzi-innstrammingene ikke virker, blir møtt med en nesten jesuittisk strategi som på én og samme tid argumenterer til fordel for innstrammingspolitiske dogmer og til fordel for alle fakta som motsier disse. I mellomtiden lykkes byråkratenes ritual i å snevre den nesten protestantiske krets av sanne troende, at de som ikke faller innenfor, eksempelvis politikere som våger å utfordre troikaens dogmatiske tro, bare kan frelses ved ustanselig å gjenta at også de har sett lyset, bare avbrutt av salmer som hyller innstrammingspolitikken.

Den amerikanske institusjonelle økonomen Clarence Ayres skrev en gang om byråkrater, og man kunne nesten tro han skrev om Eurogruppen, Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken, Den europeiske stabilitetsmekanismen og alt det andre:[22]

De tar hensyn til virkeligheten ved å ilegge tro en seremoniell status, men dette gjøres selvrettferdiggjørende og ikke for å oppnå større effektivitet.

Europa styres i viktige henseender av et sett trossetninger som er skilt fra så vel Fornuft som Bevis. Denne troens metoder minner mindre om de fremgangsmåter som ga Descartes, Hume, Newton eller Leibniz deres berømmelse, og mer på en mytologisk overbevisning som støtter maktstrukturen i en afrikansk stamme kalt Azande. Denne strukturen ble oppdaget av antropologen Evans-Pitchard på 1930-tallet:

Azande vet like godt som oss at det vil kreve sin forklaring om deres orakler feiler i sine profetier. Men de er så innhyllet i mystiske oppfatninger at disse må brukes også for å redegjøre for at profetien feiler. Motsetningen mellom erfaring og en mytisk oppfatning er forklart med referanse til en annen mytisk oppfatning.[23]

Effektivitet gjør også «moderne» mennesker til rituelle troende, særlig når en rasjonell debatt og et fungerende demokrati er fraværende. Selv moderne samfunn henfaller fort til mytisk tro i perioder med kriser og stress og begynner med forskjellige former for selvpining. I 2013 skrev Wolfgang Schäuble en artikkel med tittelen «Vi tyskere ønsker ikke et tysk Europa»,[24] der han hevdet at det er stor oppbakking rundt hans forslag til hvordan man kan få slutt på krisen i eurosonen. I samme artikkel valgte han å overse argumenter fra de fleste makroøkonomer, det amerikanske finansdepartement og resten av verden. «Et klart flertall av folket», skrev den tyske finansminister, «ikke bare i Nord-Europa, men også i Sør-Europa – er positive til reformer som bekjemper krisen ved offentlige kutt og redusert gjeld.»

Det kan tenkes, men det er ikke poenget. Forvirrede europeere opplever å være i en nedadgående økonomisk spiral. De har ingen demokratisk kontroll, eller tilstrekkelig innsikt i hvem som tar beslutningene over deres liv, og klandrer isteden seg selv. Da svartedauden herjet i middelalderen, var de fleste europeere overbevist om at pesten skyldtes deres syndefulle livsstil og at den kunne utdrives med selvpisking. De tok selvfølgelig feil med stor presisjon, og det samme skjer i dag. Nå er det ikke den dominerende teksten fra Bibelen, eller dens tolkning av dem med en direktelinje til helligdommen. De viktige læresetninger i våre dagers Europa er traktater og avtaler om redningspakker: kontraktuelle dokumenter som enhver som ønsker å være en rettroende «europeer», ikke kan tvile på. At det er blitt slikt, vet jeg, etter selv å ha erfart det på kroppen. «Du har et valg», fikk jeg vite, «mellom de eksisterende krav til ditt land angitt i redningspakken, eller du kan bare begi deg ut på landeveien.» Jeg forsøkte å svare med en diskusjon om det sømmelige i de krav som var fremsatt, og hvilken realisme det var å tro at slike krav noen gang kunne bli innfridd. Jeg fikk som svar at «regler er regler, som er regler».[25] Det var som å snakke med Henry Ford. Han lovte deg en T-Ford i hvilken som helst farge, bare den var sort. Vår nyvalgte regjering kunne velge en hvilken som helst politikk, så sant det valget vi tok, stemte helt overens med de katastrofale betingelsene troikaen hadde påtvunget den tidligere regjeringen.[26] En religiøs tilslutning til motstridende regler har tidligere brakt mektige imperier til fall. Det sovjetiske gikk i bakken ganske nylig. EU holder innbitt fast på en tilsvarende kurs som fører ingensteds hen. ØMUs regel som forbyr refinansiering av stater er uttrykk for nettopp dette. I 1993, da regelen ble satt på papiret, vakte den ingen bekymring, men i møtet med den uunngåelige eurokrisen i 2010, lot den seg ikke opprettholde, og disse motstridende grunnsetninger har på tragisk vis styrt alt som siden er skjedd.

Istedenfor å spørre: «Hvordan kan vi på beste måte håndtere krisen?», spurte de religiøse lederne: «Hvordan kan vi redde Hellas, Irland og andre uten å bryte regelverkets dogmer om aldri å bidra til å re nansiere en stat?» Det tar bare et sekund å innse at ved å stille det andre istedenfor det første spørsmålet, var Europa dømt til å havne på villspor.

Det gale veivalget ble fulgt av en myriade av synder. Mens det hadde vært enkelt og lovlig å la irske banker eller den greske stat misligholde sin gjeld til private kreditorer, for å overholde regelen om ingen refinansiering av stater, så var ønsket om å redde tyske og franske banker så stort – uten å fortelle skattebetalerne at regningen ble sendt til dem – at det måtte innføres en ny regel om at ingen stat i ØMU kan gå konkurs. Den regelen fantes ikke i noen av Europas opprinnelige sett av regler.

Både den ferske regelen om ingen statskonkurs og den opprinnelige regelen om ingen refinansiering av noen medlemsstat, var innfall fra de mektige forkledd som juridiske begrensninger for de svake. De mektige bryter alltid egne regler og lager nye når det passer. Det mest slående eksempel er dr. Schäubles seneste avgjørelse om at Hellas ikke kan misligholde sin gjeld mens landet er en del av eurosonen, men kan når landet forlater ØMU. Eksempelet er enestående, for det første fordi det aldri var enighet om en slik regel, og for det andre fordi regelverket ikke tillater at noe medlemsland blir kastet ut av ØMU.

Kort sagt, Europas religiøse hengivenhet for regler er et slør som skal skjule at de mektige lager regler når det passer deres politiske agenda. Det var kanskje ikke så galt om ikke kursen får Europa og hele verdensøkonomien til å sette opp farten inn i en økonomisk, politisk og moralsk hengemyr.

———

[1] Timothy Geithners uttalelser er nå allment tilgjengelige. Avskrift av opptakene med ham er lagt på nett på Peter Spiegels blogg hos Financial Times, http://blogs.ft.com/brusselblog/author/peterspiegel/. Her er ordene akkurat slik de falt: «Vi skal lære grekerne en lekse. De er virkelig forferdelige. De løy for oss. De sugde og sløste og bare utnyttet alle systemets fordeler, og vi skal knuse dem. Det var den grunnleggende holdningen de hadde alle sammen.» Se også Geithner (2015).

[2]  Fra opptakene av Timothy Geithner, se ovenstående fotnote.

[3] Denne ligger nå på min blogg, yanisvaroufakis.eu eller på http://yanisvaroufakis.eu/2010/11/21/a-new-versailles-treaty-haunts- europe-and-this-time-it-isnot-just-me-thinking-so/.

[4] Se avsnittet i femte kapittel: «Eurofilia, germanofobia og de franske eliter».

[5] Se Keynes (1920).

[6] Se Keynes (1949).

[7] Se note 26.

[8] Se Keynes (1920).

[9] En periode jeg har valgt å kalle Den globale Minotaurens år (1971– 2008); se fjerde kapittel og Varoufakis (2011).

[10] Da krisen inntrådte i 2008, befant investorer seg i den paradoksale situasjon at de strømmet til amerikanske statsobligasjoner i store skarer, og slik belønnet de ikke minst bankene i New York. Denne strømmen av investeringskapital bidro til å redusere farten til en verdensøkonomi i fritt fall. Se Varoufakis (2011) og de siste kapitlene i senere utgaver (2013 og 2015).

[11] Denne prosessen begynte så tidlig som i august 2015, da kinesiske aksje- og eiendomspriser mistet en stor andel av deres tidligere verdi.

[12] Se Varoufakis (2011) for en nærmere drøftelse av hele problemstillingen, kap. 9, 2013/15-utgaven).

[13] Denne prosessen ble innledet alt i august 2015, da kinesiske aksjer
mistet stor verdi og eiendomspriser opplevde et kraftig fall.

[14] Se sjette kapittel og avsnittet om «Ignoranse».

[15] Geithners apoplektiske anfall fremkommer med all tydelighet i et nedskrevet opptak offentliggjort på Peter Spiegels Financial Times-blogg. Se: http://blogs.ff.com/brusselsblog/2014/11/11/draghis-ecb-management-the-leaked-geithner-files/.

[16] se http://www.treasury.gov/resource-center/international/exchange-rate-policies/Documents/2013-10-30_FULL FX REPORT_FINAL.pdf

[17] Definert som forskjellen mellom de totale inntekter fra eksport av varer og tjenester og den totale kostnad ved import av andre goder og tjenester.

[18] Husk at i 2008 var eurosonens nasjonalinntekt mye større enn Kinas. En årlig vekst på 9 % i ØMU ville derfor være tre ganger større enn veksten i Kina i 2008. Tar vi for oss de faktiske prosentuelle andeler er Kinas og ØMUs løpende overskudd omtrent like store, dvs. 2,1 % av nasjonalinntekten. I 2008, derimot, kunne Kina
påberope seg et overskudd på hele 10 %, mens eurosonen noterte seg et lite underskudd.

[19] Hvis det for eksempel lykkes i for stor grad å puffe EUs løpende
overskudd for høyt, vil dette også påvirke euroens vekslingskurs og bringe eksporten ned på et lavere nivå.

[20] Jeg håper mine lesere setter pris på min ros i disse spørsmål av amerikansk pragmatisme. Amerikanske tjenestemenn og kommentatorer er ofte enige med europeiske «venstrevridde», som forfatteren av denne boken, når det hele lar seg koke ned til ren logikk. Jeg har i det senere opplevd at amerikanere, uansett demo- krater eller republikanere, uten å nøle sier seg enige med meg. Jeg har til nå i denne boken vist til newdealere og demokrater, som Geithner og Lew. Men her er hva professor Martin Feldstein, en republikaner, hadde å si om eurosonen tilbake i 1992: «Hvis et land eller en region ikke kan devaluere, eller hvis de ikke på et eller annet vis kan nyte godt av fiskale utligningssystemer, vil intet kunne hindre at deres lidelser øker og at det inntrer en selvforsterkende nedgangsprosess, hvis ende blir enten emigrasjon eller fattigdom og hunger.» Sitert etter Godley (1992).

[21] Tale til det 41. Forum i Det europeiske hus Ambrosetti, 5. septem- ber 2015, Comosjøen.

[22] Clarence Adwin Ayres (1891–1972) amerikansk økonom og sentral i den Institusjonelle skole, elev av den norskamerikanske øko- nom og sosiolog, orstein Veblen. (O.a.)

[23] Se Evans-Pritchard (1937).

[24] The Guardian, 19. juli, 2013. Se http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/jul/19/we-germans-dont-want-german-eu-rope?INTCMP=SRCH

[25] John Maynard Keynes hevdet at en slik blind tro på «regler» og «kontrakter» er revolusjoners virkelige årsaker. I sin Traktat om en reform av pengevesenet – Tract on Monetary Reform (s. 68), sier han følgende: «Alt må med hensyn til … staters handlinger vurderes ut fra deres vekt og betydning. Endringer i dødsskatt, inntektsskatt, landavgifter, lisenser, slaveri og så videre ned gjennom tidene har alt sammen møtt den samme forkastelse blant alle som
vil avskaffe kontrakten – som er revolusjonens egentlige foreldre.»

[26] Uten å overdrive ble det meg fortalt at de grunnleggende trekk ved «programmet» vi var underlagt, ikke kunne forhandles, men at det ville gjennomføres med «den størst mulige fleksibilitet». Hvilket kunne lyde greit inntil det ble klart at den «størst mulige fleksibilitet» kokte ned til å velge mellom å kutte barnetrygden og redusere alderspensjonene, eller å ha stor nok handlefrihet til å lage bestemmelser om hvor mye yoghurt som skal brukes i en unse tzatziki.

Yanis Varoufakis

Yanis Varoufakis

Yanis Varoufakis (f. 1962) er tidligere gresk finansminister og professor i politisk økonomi.