VAGANT EUROPA. Alt tyder på at EU-systemet bør bli mer demokratisk. Hittil har de gamle traktatene forhindret alle forsøk på å styrke parlamentets stilling.

«Det europeiske hus» som festtalere så gjerne snakker om, er inne i en ny fase. I årenes løp har huset blitt stadig større og mer uoversiktlig. I sørlige trakter bodde de fattigere beboerne. Noen av dem måtte brenne opp møblene sine for ikke å fryse om vinteren. I den nordlige delen bodde de velstående. Det gikk stadig rykter om at beboerne i den fornemste etasjen – først og fremst tyskere – hadde gode kontakter til styret og vaktmesterne. De hadde satt opp strenge regler, og lovet beboerne at hvis man bare holder seg til husreglene, kan man vente seg vekst og velstand. Slik gikk det ikke. I stedet oppstod stadig mer misnøye. Noen beboere klagde høylydt. Én pakket sakene sine og flyttet ut.

Men så forandret stemningen seg. Plutselig syntes mange beboere at huset slett ikke var så verst, og ville absolutt bli boende. De hadde kikket ut av vinduet og kjent på redselen: Der var nemlig verdens mektigste mann, han med rivekulen, som forlater klimaavtalen og vil gjøre Amerika stort og Vesten lite.

Man kan godt si at Donald Trump redder Europa. Under sjokk, når de ser mot Amerika, først da husker beboerne hvorfor de i det hele tatt bygget huset «Europa». Nå tar de faktisk til gatene for å redde det. For kort tid siden var det omvendt. Særlig blant de unge er ikke Brussel lenger et lydtett rom, men et løfte for fremtiden. Den nasjonale selvtilfredsheten er over. Det virker som om nasjonene merker at de er gjensidig avhengig av hverandre. Den franske presidenten Emmanuel Macron vil puste nytt liv i ideen om et kjerne-Europa. Og Angela Merkel, som får til mye, men ikke klarer å skape begeistring for det europeiske prosjektet, krever at unionen må ta ansvar for sin egen skjebne. De nasjonale vaktbikkjene maner: Nå er sjansen kommet til å reformere Europa.

«Mer Europa» – det høres lett og fint ut, men det krever en plan. Aller først trenger man en oversikt over situasjonen. Hva er situasjonen? Til tross for uventet gode økonomiske tall er den fortsatt prekær. Feil fra fortiden ser ut til å prege fremtidens EU. Den overilte innføringen av euroen delte kontinentet i vinnere og tapere. Alle vet nå at en valutaunion ikke kan fungere uten en felles nærings- og sosialpolitikk. Europa sitter i fella, sier statsviteren Claus Offe. De europeiske institusjonene har for lite handlingsrom, og dilter etter dynamikken i en globalisert økonomi. Veien fremover er full av hindringer: En såkalt overføringsunion er i strid med EUs grunnlov – og ikke minst i strid med folkeviljen i «giverlandene».

Men også veien tilbake, å avvikle euroen, er en illusjon. Den kunne føre til at EU oppløses, Vesten opphører å eksistere og kontinentet forsvinner ut av historien. Etter valget av Trump og dramaet rundt Brexit har «blomsterpotteteorien» fra både venstre- og høyreorienterte nasjonalister sunket raskt i verdi; altså troen på at hvis hver enkelt stat bare vanner sine egne planter, vil det europeiske landskapet blomstre igjen. Vi sitter igjen med virkeligheten: Drastisk voksende ulikheter i Europa, ustabilitet og usikkerhet, for ikke å glemme 300 milliarder euro med råtne lån i italienske banker. «Hvis vi skulle få en ny krise som i 2008, ville ikke bare den markedsøkonomiske verdensordenen stå på spill, men også hele vår vestlige, demokratiske samfunnsform.» Er det ord fra en alarmist? Nei. Setningen stammer fra Tysklands nøkterne finansminister Wolfgang Schäuble.

Man kan si mye om Den europeiske union, men én ting er sikkert: De forstår alvoret i situasjonen. Nesten månedlig publiserer de kommunikeer, rapporter og «refleksjonsartikler» om å perfeksjonere valutaunionen, de lanserer initiativer for sosiale rettigheter og minstestandarder, og presenter forslag om investeringsfond og felleslån etter amerikansk forbilde (Treasury Bonds). Mye av det er vagt, en del er selvmotsigende, noe er vidtrekkende.

Men én ting er påfallende: Ordet «demokrati» finner man sjelden i fremtidsplanene fra Brussel. Innbyggerne fremstilles heller som en slags sluttkunder, som takknemlige mottakere av et EU-produkt. For eksempel et produkt som «rettferdighet», som for øyeblikket er tatt ut av sortimentet på grunn av leveringsproblemer. Er innbyggerne bare forbrukere av en teknokratisk politikk? Det ville være fatalt. Kanskje har EU glemt hvorfor så mange mennesker har mistet tilliten til unionen: Ikke bare fordi de frykter sosial dumping, innstramminger og arbeidsløshet, men også fordi de oppfatter politikken i Brussel som umyndiggjørende.

Dieter Grimm er tidligere dommer ved tysk høyesterett og har analysert EUs demokratiproblem grundig (Ja til Europa – men hva slags Europa?; Europa ja – aber welches?, C. H. Beck Verlag, 2016). Grimm viser hvordan EUs rettslige grunnlag, Roma-traktaten, har blitt «konstitusjonalisert». Det vil si: Traktaten har fått samme funksjon som grunnloven har i en nasjonalstat. Det betyr at den én gang for alle regulerer forhold som ellers hører inn under lovverket i medlemslandene – «som om all handelsrett skulle være nedskrevet i grunnloven».

Jo mer traktatene foreskriver, jo mindre spillerom får de nasjonale parlamentene, og jo sterkere blir Europakommisjonen og EU-domstolen. De kan angripe nasjonale standarder og sette offentlige tjenester ut av kraft begrunnet med at de «hindrer tilgang til markedet». Grimm mener dette er den egentlige grunnen til privatiseringspresset («mindre stat, mer marked»): Medlemslandene er bundet på hender og føtter, og har nesten ingen innflytelse på hva som må overlates til markedet og hva som kan gjøres i statlig regi. Å parlamentarisere EU er ikke en tilstrekkelig løsning på dette. Traktatene må endres.

Også sosiologen Hauke Brunkhorst mener at EU er preget av avdemokratisering og avpolitisering (Europas doble ansikt; Das doppelte Gesicht Europas, Suhrkamp Verlag, 2014). Ifølge Brunkhorst er EUs mektigste institusjoner ikke parlament og regjering, men sentralbanken og domstolen, mens Europas egentlige grunnlov er kampen om fetisjen «konkurransedyktighet». Mens det tidligere ble utkjempet kamper om klasser og fordeling, handler det i dag om å tilpasse seg markedets krav. Derfor dreier den offentlige diskusjonen seg ikke om vesentlige politiske mål, men om Draghis rentesats. Konsekvensen er at den gamle hovedinndelingen mellom høyre og venstre nå avløses av motsetningene «europavennlig» og «europaskeptisk».

Det som skjer med Europa forklarer også fremveksten av en ny type politikere

Brunkhorst mener at denne utviklingen ikke er historien om europeisk forfall, men om et økonomisk feiltrinn. I begynnelsen støttet Brussels økonomiske politikk seg til et ordoliberalt håp om at de store landenes rikdom ville fordele seg på magisk vis, og sildre ned over hele Europa, som om den var bestemt av en hittil ukjent økonomisk tyngdelov. Men selv om slik trickle down bare fungerer i lærebøkene, bestemmer denne teorien fortsatt de europeiske konvergenskriteriene. De legger medlemslandene i gylne kjettinger og degraderer dem til underordnede direktorater, som ifølge Brunkhorst kun kan velge mellom forskjellige siviløkonomiske strategier for å tilpasse seg et gitt økonomisk lovverk. Den parlamentariske makten har altså i realiteten bare en viss medbestemmelsesrett, og bestemmer ikke selv, slik grunnloven tilsier. Det kalles markedstilpasset demokrati.

Denne beskrivelsen forklarer også fremveksten av en ny type politikere, for eksempel den forrykende karrieren til den unge, konservative politikeren Sebastian Kurz i Østerrike. Han har iscenesatt seg selv som multimedial superhelt, og vil utnytte nasjonale handlingsrom til det ytterste ved hjelp av «strukturreformer». Kurz lover en politikk der energien rettes innover, som om alle andre bare blokkerer de europeiske veiene.

Sett på bakgrunn av en slik krisediagnose blir det tydelig hvor drastiske reformmålene til den nye franske presidenten Macron er. Macron vil først gjennomføre «harde» reformer i Frankrike, og deretter fordype samarbeidet med Tyskland om euro-sonen. Den skal endelig få mer handlingsrom, og først og fremst en egen finansminister, som skal – og her ligger nyvinningen – kontrolleres av et eget parlament. Dette parlamentet skal kunne gjøre ting euro-gruppen egentlig ikke har lov til: Behandle økonomiske spørsmål politisk og foreslå alternativer. Ikke bak lukkede dører, men i full offentlighet.

Man trenger ingen krystallkule for å forutse at parlamentarisk kontroll over finansministeren vil støte på motstand, da det vil svekke euro-gruppen og redusere Tysklands innflytelse. Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble er imot allerede nå. Alle som har lest bestselgeren Kjøpt tid av Wolfgang Streeck (Gekaufte Zeit, Suhrkamp Verlag, 2013) er i det minste advart: Streeck beskriver detaljert hvordan Europa har blitt en fornøyelsespark for storkonsernene, og hvordan tyske politikere tvinger gjennom en rabiat sparepolitikk i land hvor de ikke er demokratisk valgt. Han beskriver også forestillingen om en rent teknokratisk finansminister med svak demokratisk legitimitet som får retten til å gripe direkte inn i de enkelte lands statsbudsjetter.

Slutt å snakke om «verdier» – det er opium for folket i Europa

Streeck har gravd frem et passende sitat fra den tyske sentralbanksjefen Jens Weidmann. Her ser man klart i hvilke retning utviklingen kan gå. Weidmann stiller spørsmålet: Hva skal skje hvis et land ikke holder seg til reglene? Da ville «den nasjonale suvereniteten automatisk føres over på europeisk nivå i den grad det er nødvendig for å sikre at målene overholdes. Det kan innebære retten til å iverksette – og ikke bare kreve – skatteøkninger eller proporsjonale utgiftskutt. På denne måten veien til konsolidering sikres på europeisk nivå, også i tilfeller der det ikke er flertall for det i det nasjonale parlamentet.»

Sitatet gjør det klart hvordan en reform av euro-sonen ikke bør se ut. I stedet må man mestre kunststykket å legitimere den med et parlament, slik at «også ‘taperne’ anser avgjørelsene som gyldige og forpliktende, og følger dem», som Claus Offe formulerer det (Europa i fella; Europa in der Falle, Suhrkamp Verlag, 2016). I en slik omstillingsprosess er det særlig viktig at Tyskland er villig til å inngå kompromisser. Men som den ellers Merkel-vennlige Frankfurter Allgemeine Zeitung skriver, er det ikke bare Hellas og Øst-Europa som mangler samarbeidsvilje, slik den tyske regjeringen gjerne fremstiller det: «Også tysk politikk er kontraproduktiv, ettersom den mer og mer forveksler europeisk ‹ledelse› med det å tvinge gjennom sine egne ordensforestillinger.»

Og hvem skal kjempe for et kjerne-Europa som er mer enn bare en skatte- og finansunion med disiplinerende funksjon? Ennå fins det ingen europeiske partier, kun nasjonale. Og selvsagt vinner de stemmer først og fremst på temaer av nasjonal betydning. Kun i Tyskland finnes et parti som ikke lenger må ta hensyn til stemningen innenlands: Det tyske sosialdemokratiske partiet SPD. Det er i ferd med å finne opp seg selv på nytt, etter at dets tidligere oppfinnelser – lavtlønnsektoren, tjenesteyterproletariatet og flaskeinnsamling som skattefri bijobb – har falt i unåde på ubestemt tid. Kort sagt: Ettersom det allerede nå ser ut til at SPD blir den store taperen i den kommende tyske valgkampen, bør de satse på konstruktiv selvskading, og bedrive valgkamp for Europa.

Det søvndyssende skuespillet «Merkel-valgkamp» er riktignok en tysk klassiker, men trenger ikke nødvendigvis å gjentas. Det holder om SPD bringer de avgjørende europeiske spørsmålene inn i den offentlige debatten, og dermed oppmuntrer Angela Merkel og Wolfgang Schäuble til å vise hvor de står: Ja eller nei, for eller mot. Kandidatene bør gjøre det rolig og saklig, uten den sedvanlige euro-retorikken, denne evige plapringen om «verdier». Verdier er opium for det europeiske folk. Eller som en gammel tommelfingerregel sier: Jo mer man snakker om verdier i Europa, jo lavere blitt skattene for Apple, Google og Amazon.

Først publisert i Die Zeit, 8. juni 2017. Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.

Thomas Assheuer

Tysk kritiker og forfatter. Kulturredaktør i ukeavisen Die Zeit.

Facebook

Twitter