LEDER. Publikasjoner som danner myndige lesere er like viktig for demokratiet som valg eller politiske partier.
«Norsk journalistikk begynte i tidsskriftene, ikke i avisene,» konstaterer idéhistoriker Aina Nøding i antologien Journalistikkens norske klassikere (2014). Artikkelen hennes dreier seg om poeten, dramatikeren og kritikeren Claus Fasting (1746–1791), som etter en læreperiode i København utga «tidsskrifter med informasjon, meninger og vidd» – fra Bergen. Med sine periodiske publikasjoner ble han en av opplysningens pionérer i Norge. Hans Provinzialblade (1778) la seg i forlengelsen av trykksaker som Den bergenske Borger-Ven (1764–1765), Bergenske Magazin (1772–1773) og Tobaks-Discourserne (1772–1773), der bramfrie meningsytringer samlevde med et sant sjangermangfold. Som historiker Knut Dørum skriver om det sene 1700-tallet i Allmenningen. Historien om norsk offentlighet (2017):
Pustehullene [fra sensuren og avisenes patriotisme] var tidsskriftene, og her finner vi også frekkheten. Johann Friedrich Struensee innførte trykkefrihet i Danmark–Norge i 1770, etter å ha blitt dronningens elsker og skjøvet den sinnssyke kongen ut av sengen og ut av styret. Dette var en revolusjon for ytringene, og en demning brast. Nå kom tidsskriftene for fullt. Tidsskriftene skulle i større grad enn avisene formidle en kritisk offentlighet. (…) Særlig interessante er tidsskriftene som drev med litteraturkritikk, og anmeldelser kunne ofte være drepende. Kritikerne dannet skoler og var læremestere i kritisk tenkning[.]
Slik er det fremdeles – eller på ny. Som en følge av digitaliseringen har enda flere demninger bristet, og i den kolossale mengden av ytringer som utgjør dagens offentlighet, er det gjerne tidsskriftene som trekker linjer i meningsvirvaret. De større aktualitetsmediene – «pressen» – er på sin side utfordret av sosiale medier, blogger og nettaviser, og ikke overraskende oppstår revirkamper. Nyhetsrapporteringen har funnet nye sanntidsformer på nettet, og avisene svarer med forsøk på å skape og surfe på opphisselsesbølger som kan omsettes i klikk og annonsepenger, samtidig som de gjerne hevder at deres egen nyhetsformidling er «nøytral», snarere enn resultatet av rutinepregede fortellinger og forståelsesformer. Ikke minst derfor behøves i tillegg medier som bedriver langsom undersøkelse og kritisk analyse, som tidsskriftene.
Norge har de siste 250 årene hatt en rik flora av tidsskrifter, men de har inntil nylig ikke vært en mediekategori store lesergrupper har forholdt seg til. De av de nåværende tidsskriftene som har overlevd lenge – som Agora, Samtiden og Nytt Norsk Tidsskrift – har gjerne blitt formet i et spenningsfelt mellom essayistisk uavhengighet og akademisk virksomhet. Når de humanistiske fagene taper terreng ved lærestedene, blir det desto viktigere å holde idealene derfra i hevd andre steder, og sørge for at tidsskriftenes råker av kritisk offentlighet forblir åpne – for alle. Samtidig gjør svekkelsen av avisene at flere av tidsskriftene tar større ansvar for aktualitetsdekning – på sin måte.
I paragraf 100 i den norske Grunnloven er det slått fast at staten har ansvaret for å legge forholdene til rette for en «åpen og opplyst offentlig samtale». Staten skal sørge for at ytrings- og informasjonsfriheten har gode vilkår – og «armlengdes avstand»-prinsippet har gjort at mye av tilretteleggingen av offentligheten er overlatt til Norsk kulturråd, blant annet støtteordningene for tidsskrifter. Kulturrådet har våren 2018 varslet en gjennomgang av tidsskriftspolitikken, et initiativ det er all grunn til å ønske velkommen. Publikasjoner som opplyser leserne er for demokratiet like viktig som valg eller politiske partier: Dannelse av myndige individer er forutsetningen for at de demokratiske institusjonene skal fungere.
Hovedredaktøren for offentlighetshistorien Allmenningen, professor i medievitenskap Jostein Gripsrud, kommenterer de siste to tiårenes styrking av deloffentlighetene på denne måten: «Spørsmålet er i hvilken grad og forstand alle partikulære offentligheter eller sub-offentligheter henger sammen og representeres i den overordnede, felles offentligheten.» I hans fremstilling later de mindre, uavhengige mediene først til virkelig å få betydning når perspektivene deres videreformidles av de «egentlige» mediene, det vil si aktørene som dominerer det nasjonale ordskiftet, som NRK og de store avisene. Fra perioden 2000 til 2017, som vies 62 sider i verket, nevner han og hans medforfattere Erlend Lavik og Hallvard Moe kun tre tidsskrifter: Minerva, Manifest og Vagant – to av dem i tilknytning til tankesmienes gjennomslag. Snarere enn å si at dette viser at arbeidet til Norsk Tidsskriftsforenings rundt 90 medlemmer i perioden har vært uvesentlig, er det nærliggende å hevde at medieforskerne her har forsømt viktige aktører i medieøkologien. Idealet om en offentlighet for alle er blitt til en blindhet for de offentlighetene der mange av grunnlagsdebattene foregår.
Knut Olav Åmås presenterte på sin side, i egenskap av leder av det regjeringsoppnevnte Mediemangfoldsutvalget, 7. mars 2017 sin offentlige utgreiing Det norske mediemangfoldet — En styrket mediepolitikk for borgerne. I deres utredning er tidsskriftene overhodet ikke med. Dette fremstår desto underligere da digitaliseringen har gjort at tidsskrifter med aktive nettsider i dag når ut til lesergrupper som tidligere ikke har orientert seg gjennom denne typen publikasjoner – her finnes en lang rekke eksempler på at tidsskriftenes aktiviteter på nettet fører til livlig meningsbrytning.
Digitaliseringen har for manges vedkommende gjort at den rutinemessige lesningen av aviser levert på døra er blitt erstattet av klikking på lenker, som deles og diskuteres på sosiale medier. Om lenkene fører til blogger, audiovisuelle medier, aviser eller tidsskrifter, er underordnet: En poengtert analyse i et tidsskrift kan få vel så stort gjennomslag som en kronikk i en avis. Denne utviklingen skulle man tro var et opplagt argument for en offensiv satsning på tidsskriftenes redaksjoner, som er vant til å få gjort mye med små midler. Prinsipielt er en tekst publisert på Vagant.no like tilgjengelig for like mange som en tekst publisert på Aftenposten.no – en unik situasjon i tidsskriftshistorien, der små opplag tradisjonelt har nådd frem til få, men innflytelsesrike lesere.
Når støtteordningene for tidsskriftene skal tilpasses fremtidens medielandskap – om enn altså meningsløst nok ikke koordineres med den øvrige mediestøtten – bør det skje med mulighetene på nettet i bakhodet. Per i dag utgjør støtteordningene et lappeteppe, og det er neppe tilfeldig at redaksjonene til både Bokvennen og Minerva har omkategorisert publikasjonen sin til avis (henholdsvis månedsavis og nettavis). Kunstkritikk finansieres over statsbudsjettets Post 74, mens de faglige utvalgene for musikk og scenekunst støtter ett nettidsskrift hver – Ballade og Scenekunst – utenfor den ordinære tidsskriftsstøtteordningen, for å sørge for et minimum av kritisk offentlighet rundt sine kunstarter.
Den ordinære norske tidsskriftsstøtten er på til sammen 10,2 millioner NOK – men inkluderer da «månedsaviser». Disse avisene er overført til tidsskriftsordningen fra pressestøtten, og mottar relativt høye støttebeløper. (Til sammenligning delte Medietilsynet i oktober 2017 ut 313 millioner statlige kroner i produksjonstilskudd til 157 dags- og ukeaviser.) De kvartalsvise tidsskriftene mottar på sin side beløper som best kan betegnes som symbolske. Ordningen forutsetter gratisarbeid, stikk i strid med den kulturpolitiske linja i Kulturrådets øvrige virksomhet.
Litteraturkritikken var avgjørende for etableringen av en fri presse i Norge. Når dagsavisene nå mer og mer gir slipp på kritikken, vil ansvaret måtte aksles av andre aktører, som dermed blir desto viktigere å følge med på.
Ingen andre steder i journalistikken har den frie utvekslingen av ideer, kunnskap og dristige teser like gode kår som i tidsskriftene. Norge trenger en konsekvent tidsskriftspolitikk, som står i stil med soliditeten i arbeidet som gjøres, som skaper forutsigbare økonomiske rammer, og som gjør at en redaksjon som Vagants kan sysle jevnt og trutt med det vi er best på – og dermed sørge for at bladet ikke blir forsinket til abonnentene, som dette nummeret beklageligvis har blitt, som det første på over ti år. Heldigvis er litteraturtidsskrifter news that stays news.
Dette er lederartikkelen i Vagant 4/2017. Norsk kulturråds rapport Kulturtidsskriftene ble lansert fredag 04.03 og kan lastes ned her.
Vagant 4/2017 kan bestilles her. Nummerets innholdsfortegnelse finnes her. Abonnér på Vagant her.
