Etterkrigskanon IV

Die Zeits kåring av de 70 beste prosabøkene etter krigen ender i en skjør, europeisk balanse – og med en klar taper.

La oss få sluttresultatet unna først som sist. Anno 1999 så teten slik ut: Frankrike og Tyskland hadde begge 7 titler inne i Die Zeits europeiske kanon. Helt i front lå Italia med 9 titler. I siste del av kåringen dreier det seg om de ti beste utgivelsene på 00-tallet, og da ender vi opp med det følgende:

Patrick Modianos Accident nocturne (2003, ikke oversatt) og Marie NDiayes Tre sterke kvinner (2009) sørger for 2 poeng til Frankrike. Tyskland tar også 2 poeng: Både Daniel Kehlmans florlette komedie om Carl Friedrich Gauß og Alexander von Humboldt, Oppmålingen av verden (2005), og Uwe Tellkamps DDR-epos, Tårnet (2008), er inne på lista. Italia tar ingen poeng denne gangen, og vi ender derfor med en delt førsteplass: Frankrike, Tyskland og Italia, alle med 9 poeng.

Stanisław Lem: Solaris (1961). Den engelske førsteutgaven fra 1970. Kilde: Wikimedia Commons

Hvis vi ser på plassene under kan vi merke oss at Zadie Smiths Hvite tenner (2000) sørger for at England ender på 6 poeng totalt, foran Østerrike som blir stående med 5 poeng, uten noen forfattere inne på 00-tallet. Under der igjen har vi Ungarn med 4 poeng. De får også inn to forfattere i denne omgangen: Péter Esterházy med slektskrøniken Himmelsk harmoni (2000) og Péter Nádas’ Parallelle historier (2005). Polske Olga Tokarczuks Bieguni (2008, ikke oversatt) er etter Die Zeits vurdering en av de beste prosabøkene fra 00-tallet, og Polen ender dermed på 4 poeng. (De tre andre polakkene på lista er Tadeusz Borowski, Stanisław Lem og Andrzej Stasiuk. Førstnevnte og sistnevnte omtalt i henholdsvis «Etterkrigskanon I» og «Etterkrigskanon III».) Storebror Russland ender opp med bare 2 poeng: Boris Pasternaks Dr. Zhivago (1957) og Aleksander Solzjenitsyns GULag-arkipelet (1973).

Hvis vi tar et skritt tilbake fra alle disse tallene og forsøker å betrakte hele lista – fra 1945 til 2012 – under ett, hva ser vi da? Jeg innbiller meg at vi ser en skjør, europeisk balanse der øst og vest, nord og sør holder hverandre på plass, selv om det litterære tyngdepunktet ligger i nord. Førsteplassen er delt mellom Nord- og Sør-Europa, og sammen gjør de østlige områdene det godt. Hvis kanonkåringen er Die Zeits beskjedne forsøk på å igjen puste liv i det europeiske prosjektet, så har juryen kartlagt et bøkenes kontinent der alle drar sin del av lasset. (At svenskene bare har én tittel inne på lista – Boken om Blanche og Marie (2004) av Per Olov Enquist, «der schwedische Meistererzähler» – og danskene ingen, det kan vi med norsk storsinn tilgi de tyske litteratene.)

Kåringen har foregått med den økonomiske krisen som bakteppe, noe resten av ukeavisa ikke har unnlatt å minne kanonlesere og -bloggere om. 26. juli kunne man for eksempel lese «Abschied vom Süden» på forsiden, i de gylne strålene fra en 1-euromynt i horisonten – om den steg opp eller ned, var ikke helt lett å avgjøre. For et par uker siden kjørte dessuten avisas kulturdel en stor sak som stilte det lett nervøse spørsmålet: Hva mener de andre europeerne egentlig om oss tyskere? Åtte forfattere og intellektuelle fra rundt omkring i Europa svarte på spørsmålet om hvordan Tyskland oppfattes i deres respektive hjemland. Hvordan ser Frau Kanzlerin Angela Merkel ut når man har føttene plantet på spansk eller gresk jord?

Petros Markaris, (krim)forfatter og tidligere leder av Hellas’ nasjonale litteraturorganisasjon (EKEBI), tar utgangspunkt i suksessen til tysk næringsliv og skriver blant annet:

Problemet med tyskerne er at de vil overføre sin økonomiske suksessoppskrift på politikken. Tyskland vil lage politikk med minst mulig utgifter. De behersker det globale, økonomiske systemet, men i den politiske tenkningen dominerer nasjonale prioriteter. La oss ta debatten om Hellas’ mulige utgang av eurosonen som eksempel. Nesten hver dag kommer det et utspill fra en tysk politiker. Man kan godt forstå hvorfor. Neste år er det valg i Tyskland, og disse utspillene har valgkamppotensial. Men politikerne i et land som vil bli en ledermakt i Europa kan ikke oppføre seg sånn. For det første fordi de gir inntrykk av at Tyskland alene bestemmer hvem som får bli og hvem som må forlate eurosonen. Det tar seg ikke godt ut, og spesielt ikke i Sør-Europa. For det andre fordi man i oppgangstider bare gjennomfører beslutninger som dette, uten å utbasunere dem først.

Markaris konkluderer med at tyskerne har mye å lære av amerikanerne: «Etter andre verdenskrig hjalp amerikanerne hele Europa, og ikke minst Vest-Tyskland, på fote igjen. De punget ut utrolig mye penger – som nødhjelp, ikke som kreditt.»

Bernard-Henri Lévy skjønner ikke alt dette snakket om tysk arroganse og stiller seg som vanlig barbrystet og behåret mot opinionen – før han hitler debatten:

Hvorfor vil man for enhver pris holde Tyskland fanget i denne rollen, i landets «fortid som ikke vil forgå»? Siden historikerstriden for 25 år siden og Walser-affæren for tolv år siden har det flytt mye vann i Rhinen. Den tyske politikerklassen tar i dag, etter mitt skjønn, disse tilfellene fra fortiden gjennomgående mer på alvor enn den gang – det fortrengtes vekselvise fravær og tilstedeværelse, faren for at fortiden kan vende tilbake og derfor nødvendigheten av å gjøre alt for å holde den på avstand.

Nei, ikke kall tyskerne arrogante. Dette er en anklage som bør rettes mot øyriket nord for Frankrike. Den britiske arrogansen er nemlig høyst reell, avslutter BHL uten videre eksempler. Dessuten medgir han – så vidt det er – at det, av og til, muligens, kan snike seg inn en viss overlegenhet i uttalelsene til franske ministre.

Uavhengig av Tysklands posisjon i Europa, og uavhengig av hvor godt spredt utover kontinentet Die Zeits titler er: Etterkrigstidens litterære kanon har en klar taper. Det er – som så ofte før – kvinnene. Av de 70 utvalgte bøkene er bare 14 skrevet av kvinner, og blant de sju forfatterne som kommenterer kåringen, har man bare funnet plass til to: spanske Ana Mariá Mafute og tyske Sibylle Lewitscharoff – ingen av dem gode nok til en plass i Europas etterkrigskanon. (Alle de mannlige forfatterne som er intervjuet, er imidlertid på listene.) Igjen er det kanskje samtidens korte hukommelse som gjør seg gjeldende, for kvinnene ser ut til å skrive bedre etter hvert som årene går, fra null representanter rett etter krigen til tre representanter i kåringens tre siste tiår. Det ligger forøvrig en ikke ubetydelige ironi i at forfatteren av Det annet kjønn, Simone de Beauvoir, i perioden 1945–60 er eneste kvinne på lista.

Lewitscharoff mener at vi fortsatt bør ha blikket festet på Europas østlige regioner, at vi ikke bør stirre oss blinde på den første litterære bølgen som nådde vesten med Sovjetunionens sammenbrudd, men holde øynene åpne for alle de forfatterne som fulgte – og følger – i kjølvannet av den:

Mine yndlinger er yngre, for eksempel rumeneren Mircea Cărtărescu, en utrolig, kraftfull gjøgler, full av mørk oppfinnsomhet, eller ungareren Lászlá Davarsi, også han en svart fugl, som med sine fantasmagoriske fortellingsbyggverk styrer rett inn i mørket, men også Juri Andruchowytsch fra Ukraina. Han er en glødende europeer som håper Europa kan redde hjemlandet hans ut av elendigheten.

Mircea Cărtărescu. Foto: Wikimedia Commons

Cărtărescus romantrilogi Orbitor kan du lese om her. Når det gjelder intervjuer kan du velge om du foretrekker å møte forfatteren i Berlin, på Litteraturhuset i Oslo – eller i innlandsperlen Lillehammer. Davarsi og Andruchowytsch er foreløpig relativt ukjente navn i den norske litterære samtalen, men de dukker opp i Katharina Raabes glimrende artikkel «Erindringsrom», og i Vagant Europas arkiver finnes en artikkel av Darvasi om «Kertész-saken».

Om Europa er den redningen Ukraina trenger, har ikke denne bloggfyken forutsetninger for å ta stilling til – mye tyder på at Europa har nok med å redde seg selv om dagen. Hvordan det enn måte ende: Die Zeits etterkrigskanon er en betimelig påminnelse om at det litterære fellesskapet på kontinentet stikker dypere enn budsjettunderskuddenes rødeste avgrunner.

Vagant avslutter med dette bloggpostserien om Die Zeits kåring av en moderne europeisk litteraturkanon.

«Etterkrigskanon I-III» finner du her, her og her.

Olaf Haagensen

Facebook

Twitter