Etterkrigskanon III

Europa gjenforenes, verden vokser og Die Zeits kritikere blir personlige.

«En virkelig betydningsfull roman er det ikke.» En vurdering som denne – med et langt, ekstra trykk på «virkelig» – hører man innimellom, men man forventer neppe å støte på den i en tekst som (antar man) skal begrunne hvorfor akkurat denne romanen – blant tusenvis av andre kandidater – hører med blant Europas 70 beste prosautgivelser etter krigen. Men der står den altså, i den korte artikkelen om Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet (1984):

Dette er en frihetens bok, selv om den utspiller seg i et diktatur, en bok om overlevelse og det trassige kravet om lykke – en protest mot tidens voldsomme gang som truer med å ødelegge enkeltmennesket. Nå, 28 år etter, er det vanskelig å forstå beundringen Kundera ble møtt med. En virkelig betydningsfull roman er det ikke. Men i 1984 virket den melankolske kjærlighetshistorien om Tomas og Teresa uimotståelig, særlig den politiske holdningen som kom til uttrykk gjennom dem, akkurat som innstillingen til livet i sin alminnelighet, eller mer nøyaktig, til det erotiske begjærets egenrådighet og forsøkene på å tøyle det i en livslang kjærlighet. Kunderas roman var politisk korrekt og ga bud om en erotisk utopi, den var antitotalitær og libertær. Slik ble den en av åttiårenes viktigste bøker.

Hvordan kommer man fra «en virkelig betydningsfull roman er det ikke» til «en av åttiårenes viktigste bøker»? Skal vi forstå dette som en kritikk av hele 80-talls litteraturen? Ble det rett og slett ikke utgitt noen «virkelig betydningsfulle romaner» i løpet av disse ti årene? Eller er det brytningen mellom Die Zeits litterære jury og et personlig kritikertemperament vi ser her?

Jeg heller mot det siste. Hvis man ser på de andre bøkene som er plukket fra «de postmoderne 1980-årene» – en vending som går igjen i ulike varianter – finner man flere utgivelser som skapte store bølger i sin samtid, men som i dag kanskje først og fremst avgir duften fra et bestemt litterært klima. Gode romaner, for all del, men kanskje ikke selvskrevne kandidater hvis kåringen hadde omfattet et større tidsrom? Er for eksempel Umberto Ecos Rosens navn (1980) en roman vi kommer til å lese lukt inn i evigheten? Eller Salman Rushdies Midnattsbarn (1981)? Hvis vi flytter oss til en annen leir av litteraturen, kunne man stille det samme spørsmålet om Thomas Bernhards utskjelling av Wiens kulturborgerskap, Trær som faller (1984).

Hvis to viktige hensyn i en litterær kanon er holdbarhet og innflytelse, så  synes sistnevnte å ha veid litt tyngre enn førstnevnte for Die Zeits jury under arbeidet med 80-tallet.  Eco og Rushdies romaner er eksempler på utgivelser som med en nærmest eksplosjonsaktig umiddelbarhet fanget den berømte tidsånden og som gjennom det globale bokmarkedet fant lesere i den vestlige verdens alle avkroker. Men det er også rom på listene for de mer langsomme bøkene, de som åpner litteraturen for nye horisonter og krever møysommelig utforskning. Slik begynner for eksempel artikkelen om Fernando Pessoas Uroens bok, som først ble oppdaget og utgitt på begynnelsen av 1980-tallet og derfor tilhører etterkrigstiden, heller enn århundrets første halvdel: «For det 20. århundrets verdenslitteratur var den sene oppdagelsen av den portugisiske dikteren Fernando Pessoa (1888 til 1935) et under på linje med at man over natten skulle ha oppdaget et nytt kontinent på jordkloden.»

«Nye kontinenter» er ikke dumme stikkord når man betrakter Die Zeits 1980- og 90-tall under ett. Europa gjenforenes, verden vokser, og litteraturens tyngdepunkter forskyves. Orhan Pamuk, forfatteren (og museumsbestyreren) som har fått oppgaven med å kommentere 1990-tallet, svarer følgende på spørsmålet om hva som var den europeiske litteraturens høydepunkter i denne perioden:

Oppdagelsen av verdenslitteraturen  utenfor Europa, oppdagelsen av en global litteratur. Vi reiste mer, flybilletter ble billigere, verden ble mindre, vi lærte mer om hverandre. Nittiårene var også preget av den fortsatte boomen til latinamerikansk litteratur med Gabriel García Márquez og Vargas Llosa. Europa var verdenslitteraturens sentrum til langt inn i det 20. århundret. Men i nittiårene opphørte denne dominansen. Når en europeisk forfatter tok pennen fatt, visste han ikke lenger om verden virkelig fortsatt ville ta notis av det. Europa mistet sin ubrutte selvbevissthet.

Det mest påfallende med lista fra 1990-tallet er likevel hvor mange av bøkene som orienterer seg mot eller henter sitt stoff fra «det gamle Europa» heller enn det nye, globaliserte Europa. I De utvandrede (1992) forteller W.G. Sebald i tekst og foto historiene til fire menn, de fleste jøder, som alle deler samme skjebne: Ekstremismens tidsalder har rullet inn og (for)drevet dem fra deres respektive hjemsteder. Elfriede Jelineks Kinder der Toten (1995, ikke oversatt) kom ut til 50 års markeringen for andre verdenskrigs slutt og iscenesetter et kor av holocaustofre som krever livet tilbake. I Reven var alt dengang jeger (1992) forsøker Herta Müller å beskrive «hvordan diktaturet ødelegger oppfattelsesevnen, hvordan propagandaen slår betydningen ut av språket», for å låne artikkelforfatterens formulering.

Die Zeit har imidlertid også plukket ut et par bøker som ligger tettere opp mot de geopolitiske omkalfatringen som inngangen til 1990-tallet brakte med seg. Andrzej Stasiuks Dukla (1997) tar for eksempel leseren med til de – fra et vesteuropeisk perspektiv – «nye» områdene på den sørøstlige landsbygda i Polen, og Michel Houellebecqs ene utmerkende kvalitet er at han som samtidskronikør nesten opererer med journalistiske nyhetskrav.

Omtalen av De minste bestanddeler (1998) er forresten også et eksempel på et kritikerlynne i fri utfoldelse. Clemens Setz beskriver opplevelsen av å lese om de to halvbrødrene Michel og Bruno – den første en emosjonelt avstumpet vitenskapsmann, den andre en sexbesatt «omegahann»  (Setz’ uttrykk) på søken etter kjærligheten – på følgende måte:

Søttenåringen Clemens Setz tenkte da han leste det [et bestemt utdrag]: Det er jeg. Begge to. Og han hadde rett. Jeg var en uendelig sjenert, uattraktiv ung mann utestengt fra den erotiske foreningens mystiske spill. Seksualitet fant sted utelukkende i mitt eget hode. Den virkelige verden hadde hovedsakelig med livløse gjenstander å gjøre, interessene mine var verdensfjerne og abstrakte, min erotiske fantasier tvangsmessige og sirkulære. Det var ikke underlig at jeg kunne identifisere meg med nesten alle i denne romanen. Med mennesker, kanarifugler, varmeelementer.

Til slutt beveger vi oss fra en frustrert, ung mann til en annen og noterer at 90-tallet har plass til en norsk utgivelse: Jon Fosses roman Melancholia I, om en halv dag i livet til maleren og kvekersønnen Lars Hertevig og dennes ulykkelige forelskelse i husvertinnens femten år gamle datter. Artikkelforfatteren fremhever hvordan Fosse møysommelig utforsker et rastløst kunstnersinn – slik Hamsun gjorde det hundre år tidligere i Sult.

Og helt på tampen: Tør vi håpe på en tredje nordmann i den siste puljen med 00-talls bøker? Kan Karl Ove Knausgård ha gjort like sterkt inntrykk på Die Zeits litteraturredaksjon som han gjorde på The New Yorkers James Wood? Da serien startet var i alle fall nedre halvdel av de første foliosidene prydet av en tredagersskjeggete og intenst inhalerende Knausgård. Riktignok illustrerte fotografiet en annonse for Min kamp, andre bind – eller Lieben som den heter i Tyskland, av europeiske grunner.

 

PS.

Stillingen i litteratur-Em per 1999: England lå på 4 poeng sammen med Tyskland etter 1945 – 1979, og får igjen 1 poeng med Salman Rushdies Midnattsbarn. Det tidligere imperiet lander altså foreløpig på 5 poeng. I blindfeltet bak firerbanden i front har det imidlertid i løpet de siste par, tre tiårene dukket opp en utfordrer til Englands fjerdeplass: Østerrike. Østerrikerne hadde Heimito von Doderer inne på 50-tallet (nevnt i «Etterkrigskanon I»), og i 1971 kom Ingeborg Bachmanns Malina til. Med Peter Handkes Kravløs ulykke fra 1972 og Thomas Bernard og Elfriede Jelinek fra henholdsvis 80- og 90-tallet havner Østerrike også på 5 poeng. Tyskerne gjør det skarpt i denne omgangen og rykker fra England: I tillegg til Sebald får de inn Christa Wolfs Kassandra (1983) og Uwe Johsons Jahrestage (1983, ikke oversatt) og havner dermed på 7 poeng. Anno 1979 lå Frankrike to poeng foran Tyskland, men mister forspranget i løpet av 80- og 90-tallet. Utover Houellebecq har de bare én tittel inne i denne perioden: Marguerite Duras’ Smerten. Italia gjør sine dårligste tiår i kåringen så langt med bare én tittel – den allerede nevnte Rosens navn av Eco – men beholder likevel ledelsen med totalt 9 poeng. Bak følger Tyskland og Frankrike, begge med 7 poeng, når bare 00-tallet gjenstår. Vagant er på saken!

 

«Etterkrigskanon I» kan leses her, og «Etterkrigskanon II» finner du her. For «Etterkrigskanon IV» trykk her.

Olaf Haagensen

Facebook

Twitter