Etterkrigskanon II

Die Zeits kåring av de 70 beste prosabøkene siden 1945 har kommet til 60- og 70-tallet, og størrelsen «Europa» begynner å slå sprekker.

Litt grovt kan man si at det finnes to hovedposisjoner i det lange ordskiftet om Europa: På den ene siden har vi dem som insisterer på at det gir mening å snakke om ett Europa. På den andre siden har vi dem som mener at Europa er en tvungen konstruksjon, en villet illusjon. Skal vi tro de førstenevnte er det noe som forbinder hipsteren i København og bondekona på den rumenske landsbygda –  utover det faktum at de bor på den samme halvøya ytterst på den eurasiske landmassens nordvestre kant. «No European can be a complete exile in any part of Europe», hevdet filosofen og statsmannen Edmund Burke (1729 – 1797) allerede for 250 år siden. Formodentlig hadde han i tankene den kulturhistoriske treenigheten som hans meningsfeller gjerne henviser til: Københavnhipsteren og den rumenske bondekona lever begge i ekkoet fra antikkens greske «tenkefabrik» (hovedanmelder Iris Radischs uttrykk fra seriens innledende artikkel, «Europas verdenslitteratur», 12. juli ), romernes imperiale sans for statsbygging og –  ikke minst –  kulturpolitikken deres fra og med Konstantin den store (275 –  337), kristendommen.

Eurasia. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

Andre vil hevde at dette er å smøre det europeiske limet vel tynt. «Europa är idén om Europa och utan en sådan idé existerar inget Europa –  helt enkelt eftersom Europa alltid först och främst varit en idé», skriver Jon Wittrock i innledningen til antologien Tid för Europa? Gemenskap, minne, hopp (Daidalos, 2012). En annen forfatter som har valgt å utstyre sine refleksjoner om kontinentet med et spørsmålstegn, historikeren Tony Judt (1948 –  2010), karakteriserer i essayet A Grand Illusion? (New York University Press, 2011) EU-forkjempernes Europa som et «Europe of the mind»: «[T]his hyper-real Europe, more European than the continent itself, an inward and future projection of all the higher values of the ancient civilization but shorn of its darker qualities». Både Wittrock og Judt påpeker at Europa geografisk så vel som kulturelt og historisk er en problematisk størrelse. Hvorfor er for eksempel denne utposningen vest på Eurasia et eget kontinent når den langt mer folkerike halvøya India bare er et subkontinent? Man kunne også spørre om hva som blir igjen av «kontinentet» når vi allerede fra lenge før Burkes tid har vært opptatt av å stykke Europa opp i mindre biter og tilskrive disse et eget sett med kvaliteter: Øst-Europa er sånn og sånn, i motsetning til Nord-Europa der ting forholder seg slik og slik. Hvor Sentral-Europa befinner seg, ser man ikke ut til å bli enige om, men at det er et sted og at dette stedet har sine distinkte trekk, det synes klart.

Claudio Magris. Foto: Wikimedia Commons.

Spørsmålet om man i det hele tatt kan snakke om en «europeisk litteratur» har fulgt Die Zeits kåring helt fra begynnelsen, men begrepet «Europa»s omskiftelige innhold blir særlig påtrengende når man kommer til 1960- og 1970-tallet. Frostrøyken fra den kalde krigen er på sitt tetteste, og man skal være bra idealistisk anlagt for ikke å anerkjenne at det nå –  og i den umiddelbare framtiden –  eksisterer (minst) to Europa: ett i øst og ett i vest, ett i Sovjetunionens jerngrep og ett i den vennlige men bestemte omfavnelsen til USA. Men det er ikke bare de aktuelle tiårene som får en til å grunne over hva Europa måtte være, også avisens redaksjonelle valg bringer tvil med seg.

I seksjonen om 60-tallet innbys det til en samtale med den italienske forfatteren Claudio Magris –  introdusert som «euforisk europeer» –  på et kaffehus i Trieste, og den litt nostalgiske tonen man så spor av alt i seriens første deler blir ekstra tydelig da journalisten ledende stiller et av sine spørsmål: Trieste synes å være et godt sted å snakke om Europa på. Det ligger i dag nordøst i Italia, i umiddelbar nærhet til Slovenia, Østerrike og Krotia. Trieste var en enormt viktig havneby under Donau-monarkiet, og byen er bebodd av så mange forskjellige folk og nasjonaliteter … Magris’ svar er heldigvis av den edruelige sorten:

Ja, sporene av det ser man overalt i byen. Byens tallrike kaffehus for eksempel, de kom naturligvis fra Wien. Fortidens Trieste må man likevel ikke forestille seg som et særlig fredlig sted. Klart multikulturalismen hadde stimulerende, spennende sider, det fantes til og med albanske aviser her, språkkompetansen og –mangfoldet var enormt. På den annen side var uviljen [ressentimentet] folkene imellom i denne byen stor, spesielt mellom italienerne og slovenerne. Det har langsomt forsvunnet, og det vil forbli fredlig her så lenge generasjonene med krigserfaringer fortsatt er i live.

Det er kanskje ikke så rart –  og kanskje ikke så farlig –  at det lurer en gullalderdrøm bak en kåring som Die Zeits, men det er en svakhet ved de fleste av seriens tekster at de viser liten vilje til å tenke de utvalgte verkene inn i Europa anno 2012. De få ansatsene man finner, begrenser seg ofte til floskler a la «like aktuell i dag som da den ble utgitt».

Fra et norsk ståsted (og sikkert fra andre ståsteder i Europa også) er det dessuten noen av verkene som vitterlig ikke oppleves som spesielt presserende, med rette eller ikke. Die Zeits 1960-tall innledes for eksempel med Heinrich Bölls roman Som en klovn ser det (1963). Jeg kan ikke huske å ha hørt Bölls navn dukke opp i en litterær diskusjon her hjemme en eneste gang. Hvem leser Böll i Norge i dag? (Hvis vi ser bort fra den lille landsbyen av profesjonelle germanister som fortsatt holder stand i Fortress Norway, selv om de for lengst har gått tom for styrkedråper.) Men det forholder seg også motsatt: Peter Handke er inne som en av de ti 1970-talls forfatterne med Kravløs ulykke (1972), en forfatter som –  i hvert fall så lenge han ble oversatt –  øvde merkbar innflytelse i Norge.

Aleksander Solzjenitsyn. Foto: Wikimedia Commons.

Hvordan det enn måtte se ut fra Norge: Listene fra 1960- og 1970-tallet bringer begrepet «Europa» i forgrunnen. Man har en og annen forfatter som med sin biografi eller nasjonale tilhørighet utfordrer (eller utvider) Europas grenser –  for eksempel den amerikanskættede franske forfatteren Julien Green og tyrkeren Nazim Hikmet, presentert av Orhan Pamuk –  men det er delelinjen mellom øst og vest, diktatur og demokrati som er mest påfallende. Aleksander Solzjenitsyns GULag-arkipelet (1973) var en sensasjon i vesten da den ble utgitt –  og førte til at Solzjenitsyn prompte ble utvist fra Sovjetunionen. Imre Kertész’ roman Uten skjebne (1975) trengte 20 år (og to utgivelser med forskjellige titler i Tyskland) før den ble anerkjent som et mesterverk og hedret med Nobelprisen. Den 150 sider lange Et gravmæle for Boris Davidovitsj (1976) av Danilo Kis er, ifølge Die Zeits skribent, «utvilsomt det knappeste og mest radikale litterære oppgjøret med stalinismen».

Forfatteren som er invitert til å kommentere Europas litterære 70-år, er Péter Esterházy, ved siden av Kertész og Péter Nadas Ungarns mest betydningsfulle nålevende forfatter. Intervjuet kretser rundt erfaringen av å leve og skrive i et diktatur: «Litteraturen er jo mye viktigere i et diktatur enn i et demokrati: Den kan riktignok ikke snakke om den tapte friheten, men den kan tie; den skaper muligheten til ikke å snakke om det». For ungarerne er heller ikke det fortsatt ganske ferske demokratiet og den enda ferskere integreringen i EU uproblematisk, ifølge Esterházy:

Den ungarske litteraturen har tradisjonelt alltid hatt å gjøre med den politiske uavhengigheten. I Ungarn forstås alltid frihet som uavhengighet, ikke som personlig frihet: først samfunnets frihet, så individets. Den vesteuropeiske utviklingen er omvendt: Bare frie personer kan skape et fritt samfunn. Denne ungarske tradisjonen gjør alt i dag så vanskelig: Nå skal vi avgi suverenitet i Europa, uten at vi ennå i det hele tatt har fått nyte uavhengigheten. Så erkjenner man at vi også har en tradisjon for heftig selvmedlidenhet, som polakkene og serberne. Men selvmedlidenhet er ikke bare dumt eller latterlig, det er et dårlig svar på virkelige, «reelt eksisterende» lidelse. I tillegg er selvironi ingen stor ungarsk dyd.

På spørsmål om hvordan han føler seg som europeer svarer Esterházy: «Jeg er mer hjemme i språket enn i et land. Ungarer og europeer –  det var derfor aldri noen konflikt for meg.»

Europa er ikke lenger delt i to geopolitiske blokker. Kontinentet –  hvis vi nå kan kalle det et kontinent –  har vært gjenforent i snart 15 år, men er fortsatt i forandring. Kanskje er det mer uklart enn noen gang hva dette «Europa» egentlig er? «EU:s främväxt har inneburit att skillnaden mellan Europa og EU-ropa blivit allmer oklar, samtidigt som denna utveckling aktualiserat frågan om Europas väsen, vad Europa har varit, är och bör bli», slår Wittrock fast. Det er en vakker tanke at våre to EU-borgere, hipsteren fra København og bondekona fra den rumenske landsbygda, skal kunne sette seg ned ved samme bord og, om ikke kjenne et slags europeisk fellesskap, så i hvert fall ha noen anknytningspunkter seeg i mellom. Personlig liker jeg å håpe at de faktisk har en slik forbindelse –  en forbindelse som går litt dypere enn at de begge har en jobb å gjøre på Heinrich Böll-fronten.

 

PS.

Stillingen i litteratur-EM per 1979: Böll er den eneste forfatteren tyskerne har inne fra 60- og 70-tallet, og de havner dermed på 4 poeng. Hvis vi regner Doris Lessing som engelsk karrer England til seg ett poeng med hennes Den gylne notatbok (1962) og havner også på 4. Franskmennene gjør det bedre. Allerede nevnte Julien Green og Chaque homme dans sa nuit (ikke oversatt, 1960) skaffer dem ett poeng, og med Claude Simons Veien gjennom Flandern (1961) og Jean-Paul Sartres selvbiografi Ordene (1964) i tillegg havner de på 6 poeng totalt. Hva så med italienerne som lå på 4 poeng ved utgangen av 50-tallet? Hva har de å stille opp med? Ikke så rent lite. De har to titler inne på 60-tallet: Natalia Ginzburgs roman Le voci della sera (ikke oversatt, 1962) og Carlo Emilio Gaddas La cognizione del dolore (ikke oversatt, 1963). Og på 70-tallet drar de fra med Italo Calvinos prosaverk Usynlige byer (1972) – et verdensdikt kaller Die Zeits skribent det – og Elsa Morantes Historien (1974) –  og havner på hele 8 poeng til sammen, to poeng foran Frankrike på andre plass. Kan det holde helt inn?

«Etterkrigskanon I» kan leses her.

Facebook

Twitter