Ett år etter #metoo: Vi er i krig

KOMMENTAR. Takket være #metoo-bevegelsen står debatten om sexisme og likestilling nå mer sentralt i politikken enn noensinne.

En demonstrant står med ordene «We Will Not Go Back» skrevet på hendene utenfor Høyesterett i Washington etter at senatet stemte for å bekrefte dommer Kavanaugh. Foto: Bruce Detorres, Flickr, Public Domain.

I 1991 vitnet den unge afroamerikanske professoren Anita Hill mot Clarence Thomas, som den gang var dommerkandidat for amerikansk høyesterett. Hun anklaget ham for seksuell trakassering og gjentatte tilfeller av uanstendig og nedverdigende språkbruk. Nesten 30 år senere ble USA rystet av Christine Blasey Fords historie. Hun beskyldte Brett Kavanaugh, også han dommerkandidat til amerikansk høyesterett, for å ha forgrepet seg på henne da de var studenter. De to historiene er ubehagelig like. I begge tilfellene ble kvinnens vitnemål skjøvet til side og mannen nominert til høyesterett. Likevel ligger det en avgrunn mellom de to: En avgrunn med navnet #metoo. Den sosiale bevegelsen startet i oktober 2017, etter at anklagene mot mediemogulen Harvey Weinstein om voldtekt og overgrep ble kjent for offentligheten.

#metoo er den første sosiale bevegelsen i Vesten basert på sosiale medier: Kvinner forteller sine historier direkte, uten at en lang rekke eksperter (psykologer, advokater, journalister) kan forkludre eller fordreie utsagnene. Mange mektige menn endte på offentlighetens tiltalebenk. Bevegelsen spredde seg over hele verden, og har nå millioner følgere. (I november 2017, én måned etter at bevegelsen startet, hadde #metoo blitt tvitret 2,3 millioner ganger i 85 land.) Resultatet av kampanjen kan oppsummeres slik: Lenge har menn som har forgrepet seg mot kvinner sluppet billig unna. Men organisasjonene de jobber i – representert av likegyldige ledergrupper, politifolk eller politikere – kan ikke lenger feie sexismen under teppet. Sosiale medier ga kvinner et verktøy til å avsløre og ydmyke menn som har fornedret dem.

#metoo har skapt et fristed der kvinner kan uttale seg direkte, og dermed avsløre det feminister og vanlige kvinner hele tiden har visst: At det eksisterer en svært utbredt mannlig kultur preget av seksuell eietrang og rovgriskhet. Over natta ble offentligheten klar over at det eksisterer en parallell verden, der det er vanlig at menn klapper kvinner på rumpa, kysser dem mot deres vilje, slenger ut slibrige og uønskede kommentarer, utpresser dem for sex og truer deres inntekt eller stilling.

Selv om de fleste menn verken er forbrytere eller overgripere, er menn flest omgitt av en kultur som definerer mannens status etter hans evne til å eie eller bruke en kvinne seksuelt. Et konservativt anslag tilsier at 35 % av alle kvinner blir ofre for seksualisert vold, og enda flere blir utsatt for seksuell tvang av ulike slag. Og likevel: I et land som Frankrike blir 93 % av anmeldelsene av seksuell trakassering aldri straffeforfulgt. Det er i denne sammenhengen vi må forstå #metoo-bevegelsen. Stilt overfor institusjonenes likegyldighet eller medvirkning er #metoo en bevegelse av folkejustis som stiller menn til regnskap for små og store seksuelt aggressive handlinger de begår mot kvinner, av ren vane og uten å tenke over det, i arbeidslivet og utenfor.

Som alle viktige hendelser rommer #metoo motsetninger og spenninger. Skal vi gjøre rede for bevegelsen ett år senere, må vi også gjøre rede for de blindveiene og dilemmaene den har ført med seg.

En innvending mot #metoo er sosiologisk. Det som utløste #metoo var at glamorøse kvinner – skuespillere og nyhetsankere – stod fram, flere år etter hendelsene, og anklaget Weinstein (og andre mektige mediefigurer) for seksuelle overgrep. Mektige kvinner og vanlige kvinner talte med samme stemme: Et viktig faktum som forklarer den umiddelbare suksessen og styrken bevegelsen oppnådde. Men dette fremkalte også mange skeptiske innvendinger, blant annet fra feministveteraner: Hvordan kunne Gwyneth Paltrow, Salma Hayek eller Ruth McGovan gå inn i rollen som maktesløse ofre? Hva hadde hindret dem i å forlate overgriperen? Og er det ikke grotesk å sammenblande deres erfaringer med den opplevelsen mange kvinner har av fattigdom og rasisme som den daglige rammen rundt seksualisert vold? Konservative forståsegpåere (som Elizabeth Levy i Frankrike) gikk så langt som å hevde at #metoo ikke hadde noen som helst legitimitet, ettersom kvinner er likestilt menn og ikke lenger kan fremstille seg selv som ofre. For disse kommentatorene var #metoo mer motivert av ressentiment enn av rettferdighet.

Slike innvendinger kan lett imøtegås med tre fakta: Kvinner undertrykkes i alle sosiale klasser, selv om ikke alle er like sårbare. Med unntak av suffragett-bevegelsen mot slutten av 1800-tallet (der britiske kvinner i den øvre middelklassen ledet kvinner av alle klasser an i kampen om å kreve stemmerett) har ingen bevegelse forent kvinner like tydelig som #metoo. Kvinner har nemlig en felles situasjon som går på tvers av klasse og etnisitet. Anita Hill og Christine Blasey Ford har ulik etnisk bakgrunn og vokste opp under ulike sosiale forhold, men de delte den samme historien – og til syvende og sist den samme skjebnen. #metoo har avslørt det Catherine McKinnon (feministisk og jurist som gjorde seksuell trakassering til en juridisk kategori) viste for 40 år siden: at seksualiteten står sentralt i systemet av kvinneundertrykkelse. Kvinner beherskes via sin seksualitet i alle sosiale klasser.

For det andre har kvinner riktignok gjort inntog i arbeidslivet (takket være harde kamper utkjempet av feminister), men de har primært blitt et nytt rosa proletariat på de laveste eller midtre trinnene av den kapitalistiske stigen. En overveldende storpart av verdens rikdommer, politiske ledelse, medieorganisasjoner, vitenskap, teknologi og militærvesen blir i et skandaløst omfang kontrollert av menn. Kvinner har flyttet seg på samfunnets sjakkspill, men de har stort sett beveget seg sidelengs: Reglene og strukturene på sjakkbrettet er fortsatt de samme. Å forflytte seg på et sjakkbrett er ikke det samme som å øke rammene rundt brettet eller endre reglene for hele spillet. Reglene for og strukturene i spillet har i deprimerende grad forblitt uendret, ettersom en liten gruppe menn kontrollerer den grunnleggende infrastrukturen i samfunnet. Seksuell makt (seksuell trakassering, seksuelle overgrep, voldtekt, seksualisert vold) kommer av mannlig sosial og økonomisk makt.

Det tredje faktum mange #metoo-kritikere har oversett, er at det vanligste er å avvise eller ignorere kvinners anklager. Etter 40 % av anmeldelsene av seksuell trakassering i Frankrike er det offeret som irettesettes, ikke gjerningsmannen. Donald Trump gjorde nylig narr av Christine Blasey Ford på et massemøte, bare noen få dager før det amerikanske senatet utnevnte Brett Kavanaugh til høyesterettsdommer, en avgjørelse som viser at lite har skjedd siden Anita Hill: I saker som virkelig betyr noe, betyr kvinner ingenting.

En annen type motstand mot #metoo kom i form av en dårlig formulert underskriftkampanje, undertegnet av blant annet skuespilleren Catherine Deneuve og kunstkritikeren Catherine Millet, som fremmet «kvinners rett til å bli antastet [av menn]». Kampanjen stilte spørsmål ved retten til å gripe inn i seksuelle omgangsformer, og ga uttrykk for den utbredte bekymringen at en regulering av seksualiteten ville true lekenheten og den uskarpe flertydigheten som ligger til grunn for flørting og seksualitet. Hvor mye kan man regulere seksualiteten uten å skade dens vesen?

Frykten for at seksuelle relasjoner skal reguleres for sterkt overser glatt hvordan makt på ulikt vis alltid har skjemmet seksualitet og kjærlighet. Makt tærer langt mer enn oppmerksom, selvregulerende bevissthet. Makt skaper ulikheter i hjemmet, gjør menn fraværende eller lukket, gjør ett kjønn aktivt og det andre passivt. Å regulere seksualiteten betyr ikke å ødelegge gleden ved flørting, men å fremme oppmerksomhet blant menn og kvinner om ting de begge gjør for å opprettholde stivnede kjønnsrollemønstre som fører til at kvinner overses eller nedvurderes.

Det stilles ingen spørsmål ved behovet for å forby rasistiske ytringer eller handlinger, mens forbud mot sexistiske ytringer er omstridt. Det er fordi en slik regulering kan ruinere den friheten menn alltid har dratt nytte av. Når alt kommer til alt, er seksualiteten et område hvor menn bestandig har streifet fritt omkring. Det er et område hvor selv den mest middelløse mann kunne være sikker på å utøve makt. La oss gjenta det: Sexisme er rasisme. Sexisme betyr at én gruppe (menn) ikke anerkjenner en annen gruppe (kvinner) som fullverdige og likestilte mennesker. Maskulinitet har blitt definert gjennom nedvurdering av kvinner, og regulering av maskuliniteten er avgjørende for å oppnå dyptgripende likestilling. Selvgransking og selvregulering er en liten pris å betale sammenliknet med den enorme og uberegnelige skaden undertrykkelsen forårsaker.

Det siste dilemmaet og paradokset er det jeg føler meg minst vel med: Den mest vellykkede siden av bevegelsen er også den mest foruroligende. #metoo har gjort det mulig for kvinner som rutinemessig ignoreres av samfunnets institusjoner å bli hørt, trodd og tatt på alvor. Det har vært en form for gjengjeldelsesrett. Men sosiale medier har en tendens til å blande sammen kriminalitet, krenkelser og trivielle forhold. Det kan undergrave den moralske styrken i bevegelsen og gjøre den til en slags Maos røde garde i forsvaret for den gode sak.

Ian Buruma, velkjent essayist og redaktør av New York Review of Books, ble tvunget til å trekke seg fra det renommerte tidsskriftet etter at han hadde bedt om en artikkel fra den iransk-kanadiske radioverten Jian Ghomeshi. Her beskriver Ghomeshi sin erfaring av å miste jobben og tiltales for seksuelle overgrep i det kanadiske rettvesenet. Å la ham fortelle sin side av historien utløste sinne, ettersom det ble ansett som et skritt i retning tilgivelse. I et intervju med det nederlandske magasinet Vrij Nederland sa Buruma at han følte seg tvunget til å trekke seg som en «kapitulasjon overfor sosiale medier». «Nå er jeg selv blitt dømt på Twitter uten rettergang,» la han til.

Jeg er ikke sikker på om Ian Buruma gjorde en feilvurdering da han publiserte artikkelen av Ghomeshi. Men selv om det skulle være tilfellet, var det ikke en feil som burde få ham sparket. Ironisk nok led Buruma samme skjebne som Ghomeshi, som hadde blitt anklaget for overgrep mot en rekke kvinner: Begge mistet jobben. At de to mennene led samme skjebne, til tross for den enorme forskjellen i saksforholdene de var anklaget for, er urimelig. Det sår tvil om dømmekraften til bevegelsens følgere og deres evne til å forstå enkle kjerneprinsipper i vår moralske verden, nemlig at det må differensieres mellom ulike sexistiske handlinger og at en straff skal stå i forhold til forbrytelsen. Denne diskusjonen må stå i sentrum for den neste fasen i #metoo-bevegelsen.

Høringene med Kavanaugh og Blasey engasjerte hele USA fordi en viss form for maskulinitet her ble satt på prøve. Og fordi den traff landet i en tid der menn og kvinner – kanskje for første gang – befinner seg i direkte krig med hverandre. Krigen ble erklært av Trump selv. I hele USAs historie har aldri noen presidentkampanje vært så utilslørt sexistisk som Trumps. Kvinner reagerte med #metoo, og viste at de ikke lenger aksepterer å være skyteskiven for den typen machokultur Trump og Kavanaugh står for. Disse mennene går så til motangrep for å forsvare sine privilegier. Trumpismen handler ikke bare om globaliseringens herjinger eller innvandringsfrykt. Den er også en maskulin bevegelse av menn på defensiven, som står overfor kvinner som tar over jobbene deres i under- og middelklassen og vil få slutt på det mannlige herredømmet. Det republikanske partiet forstår at nominasjonen av Kavanaugh kan bety mye for mellomvalget i USA i november. Spørsmålet er hvilket sinne som er sterkest: Vreden blant krenkede menn som føler seg urettmessig angrepet av kvinner og demokrater, eller sinnet blant kvinner som føler at nomineringen av Kavanaugh er nok et bevis på at krenkelser av kvinners kropp ikke teller og er menns privilegium. Kvinnespørsmålet står nå sentralt i politikken. La oss håpe det blir enda mer sentralt.

Publisert første gang i Die Zeit 11.10.2018.
Oversatt fra engelsk av Snorre Fjeldstad.

Eva Illouz

Eva Illouz

Eva Illouz, født 1961, er en fransk-israelsk intellektuell og professor i sosiologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem.

Facebook

Twitter