Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Etniske tyskere – fortært av hjemlengsel

I sin nye roman maner den store språkmagikeren Herta Müller frem fangeleirenes verden – eksemplifisert ved de såkalte Volksdeutschen, etniske tyskere, i Romania. Hvordan de levde, hvordan de led, alt dette trekker Müller frem fra glemselen og presenterer det for et publikum som er fullstendig ukjent med det gamle tyske Østen.

Die Welt, 15. august 2009 

Herta Müllers nye roman er et så ekstraordinært kunstverk og en så usedvanlig dokumentasjon at den overgår alt annet på området. For hvis man sier at Atemschaukel (Pustehuske) er en roman om livet til tyskættede tvangsarbeidere i russiske fangeleire etter annen verdenskrig, så er det riktig i den grad det skisserer bokens dokumentariske innhold. Som Herta Müller skriver i etterordet, ble «alle tyskere som levde i Romania, deportert til sovjetiske arbeidsleire for å ’gjenreise’ det krigsherjede Sovjetunionen».

«Alle» betydde menn og kvinner mellom 17 og 45 år. Vel å merke dreide det seg ikke om krigsfanger, men om sivile, «Volksdeutsche», som de den gang ble kalt, medlemmer av en minoritet. Forfatteren forteller lakonisk: «Også min mor var 5 år i en arbeidsleir.»

Men det spesielle ved boken er ikke bare at den handler om fanger som det hittil ikke er blitt tatt særlig hensyn til. Kunsten i Atemschaukel ligger i at den ved hjelp av språket tegner opp en unaturlig tvangssituasjon hvor mennesket fortæres både innvendig og utvendig av sult, utøy og hjemlengsel – inkludert følelsen av å være fremmed og fortapt. Leirene er nemlig en menneskelig grenseerfaring, som vi på grunn av dens annerledeshet gjerne lar støve ned i et loftsrom i vår kollektive hukommelse.

Fra historiens søppelbøtte

Müller trekker denne erfaringen frem fra glemselen, føyer den inn i vår kultur ved hjelp av sin språkkunst og åpner opp for sorg. Den poetiske ordleken inngår et eiendommelig ekteskap med den realistiske og ofte heller frastøtende beskrivelsen av livs- og arbeidsbetingelsene i leiren. Det fortellende jeg er en homofil mann, Leo, som er 17 år til å begynne med, og som seksti år senere avlegger regnskap om sine fem år i leiren.

Mye av boken, det vil si de realistiske detaljene, er tatt fra beretningene til tidligere leirfanger, først og fremst fra Oskar Pastior, som vant Büchnerprisen i 2006 og døde brått noen dager før prisutdelingen, og som Müller ville skrive en bok om leirene sammen med.

Det som isteden oppstod, er tankemessig og i videste forstand stilistisk så umiskjennelig Herta Müllers verk – og det er vel ikke annet å vente av hennes skjønnlitterære oppgjør med undertrykkelsen hun selv har opplevd i Romania.

Leirenes redsler

I over 60 korte kapitler beskriver hun hverdagslivet i leiren og dets motstykke, nemlig det ikke-hverdagslige som brenner seg fast i ofrenes hjerner, og den unaturlige situasjonen som oppstår når man blir ført bort, ikke som individuell forbryter, men som medlem av en gruppe, enten av behov for hevn eller av ideologiske grunner.

Herta Müller mestrer oppgaven dels gjennom opplysninger det nesten er smertelig å lese, om det som foregikk under ruinopprydning og sandtransport. Sement og skuffet kull blir praktisk talt protagonister. På den annen side har vi de språklige nyskapningene som Müller jo er kjent for, og som også finnes i bokens tittel. Hennes ord «Atemschaukel» inneholder motsetningen til Goethes vers «I åndedrettet er det to slags nåde», for i åndedrettet hos leirfangene og de overlevende er det angsten og fortvilelsen som gynger.

«Hjerteskuffen» er virkelig en skuffe man skuffer kull med, ingen metafor for hjertet. Og likevel så sentral som i Celans «Dødsfuge»: «Hver dag ivrer hodet etter å skuffe. Hele kroppen, styrt av hodet, er skuffens redskap. Ellers ingenting.» Leo tenker: «Det finnes ord som gjør hva de vil med meg. De er helt annerledes enn meg og tenker annerledes enn de er.»

Hjemlengsel etter hjemmet man har mistet

«Harolengsel» er et slikt ord, sammensatt av de hvite harene i det russiske landskapet og hjemlengsel, og det legemliggjør rett og slett lengselen etter frihet. Leo er jo nesten bare et barn. Han forestiller seg: «Mor ligger i det høye gresset på fjellengen i en selvsydd matrosdress og tror at jeg allerede er i himmelen. Og jeg kan ikke riste henne og si: Er du glad i meg, jeg lever jo fremdeles.» For administrasjonen er ofrene uttrykkelig kun numre, i fortellingen nevnes de alltid ved navn, også ved øke- og kjælenavn, slik at individets egenart alltid er present. Dette er særlig påfallende hos kvinnene, som jo i beretninger fra leirene ofte fremstår som «ubetydelige» og dermed inntar en heller anonym posisjon.

For Müller er kvinnenes lidelser et sentralt anliggende, da de må utføre arbeid som overstiger deres fysiske krefter, f.eks. kalkkvinnene, som trekker hestevognen med kalkstykker til leskegraven. Vognen ruller over Trudi Pelikans føtter, og hun mister tær. Platon-Kati er psykisk utviklingshemmet og har aldri forstått hvor hun er havnet.

Sult og nød

Sulten styrer de sultendes fantasi, den er deres seng og deres drømmer, den blander seg inn i alle deres tanker; derfor blir den ikke bare en gjenstand (men det også), den blir en engel som den sultende adlyder. Advokaten Paul Gast stjeler så konsekvent maten fra sin kone Heidrun at hun til slutt sulter ihjel.

Men idet en tyv knabber brødet fra en kamerat, juler de andre ham opp for å bevise at det finnes uoverskridelige moralske grenser også for dem. Sulten dominerer så sterkt at den avanserer til «sultengel».

Leo kommer en gang i besittelse av ti rubler som han bruker på alt spiselig han kommer over på russermarkedet. Alt bryter han i seg, men det er ikke annet å vente enn at han kaster alt opp igjen. Et kolossalt sløseri. Også dette hører til i bildet av sultengelen.

Fem tapte år

Bøkene Leo har tatt med seg inn i leiren, er forlengst byttet bort: «Samlingen med lyrikk fra åtte århundrer har jeg spist i form av maismel og svinesmult, og min tynne Weinheber-samling har jeg forvandlet til hirse.» Hjemvendelsen fører ikke til noen varig lindring. For den unge fortelleren betyr de fem tapte årene at han har gått glipp av sin utdannelse, ikke er kvalifisert for noe ordentlig arbeid og er blitt «erstattet» i sin familie.

Han har nemlig fått en lillebror som han hater, ettersom denne har tatt plassen som han, Leo, mistet da han satte seg i kvegvognen og forsvant. Leiren eksisterer fortsatt i hans indre. Leo, nå en gammel mann, ligger søvnløs: «Gjenstander som kanskje ikke har noe med meg å gjøre, leter etter meg. De vil deportere meg om natten, hente meg hjem til leiren vil de. Ettersom de kommer i flokk, holder de seg ikke til hodet mitt. Jeg har et press i maven som stiger opp i ganen. Pustehusken faller omkull, jeg må pese. En slik tannkamnålsaksspeilbørste er et uhyre, slik sulten er et uhyre. Og gjenstandene hadde ikke hjemsøkt meg dersom ikke sulten hadde eksistert som en gjenstand.»

Pustehusken

Bøker om tvangsarbeidsleire finnes det riktignok mange av, og leiren som forfatteren beskriver, er utvilsomt ikke en av de verste, den er ingen utrydningsleir, heller ingen konsentrasjonsleir, den er «bare» en arbeidsleir som man kunne vende tilbake fra dersom man var sterk og frisk nok. Overlagt drap ble ikke begått der.

Men selv der finnes det unntak, som i historien om Irma Pfeifer, som man lot synke til bunns i mørtelgraven hun hadde ramlet i – enten fordi hun ville begå selvmord, eller fordi hun falt ved et uhell – selv om det stod mennesker rundt graven, ettersom man ikke fikk lov å hjelpe en «sabotør».

Men uansett hvor fortrolig man er med beskrivelser av bortføringer og leirliv, eller sogar med deres realitet (noe forfatteren av denne anmeldelsen er), så er Atemschaukel en bok som nok en gang tvinger oss til å tenke og la oss forbause over elendigheten mennesker påfører andre mennesker, en elendighet som i sin vilkårlighet ikke er til nytte for noen, og som det ikke finnes noen god forklaring på. Bare innsikter om hvordan det var, og sorgen over det som ikke kan gjøres godt igjen.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard


 

Avatar

Ruth Klüger