Etiske superkrefter

Tre eksperimenter i moralsk oppgradering fra filmens verden – og noen tendenser fra virkeligheten.

Superheltfilmen Captain America: The First Avenger (Johnston, 2011) tar utgangspunkt i arbeidet med å frambringe en teknologisk forbedret elitesoldat. Den amerikanske hæren har mange dyktige kandidater, men som forsøkskanin velger de til slutt ikke den sterkeste, raskeste og beste soldaten. De velger puslete Steve Rogers, fordi han har et hjerte av gull. Det viser seg å være det viktigste kriteriet for jobben: Captain America kan ikke være en bølle. I filmens vitenskapelige univers, som er realistisk i omtrent samme grad som Langbein ligner på en virkelig hund, fører nemlig behandlingen med super-serum og vita-stråler ikke bare til at Rogers blir sterkere og raskere, men også til at personlighetstrekkene hans forsterkes.

Kanskje er den mest nærliggende allegoriske tolkningen at filmen handler om USAs rolle som supermakt, og at «den som er veldig sterk, også må være veldig snill». Men, som Discover Magazine-bloggeren Kyle Munkittrick skriver, filmen tar også opp forskjellen på funksjonell og moralsk oppgradering, hvorav den siste typen i nyere tid har fått mer oppmerksomhet i transhumanist-debatten. Hjernedop har tidligere gjerne blitt framstilt som midler til å tenke raskere og mer effektivt – men hva med stoffer som kan gjøre oss super-etiske?

New York University har nettopp avsluttet en konferanse ved navn The Moral Brain, som blant annet har tatt opp disse problemstillingene. Selv om en pille mot svak moral kanskje ikke er realistisk, i alle fall ikke med det første, pekte flere av innlederne på at kjemiske stoffer påvirker de etiske vurderingene våre. Oxytocin er kjent som et hormon som gjør oss empatiske og tillitsfulle, og som stimulerer pardannelse. Brian Earp ved the Oxford Uehiro Centre for Practical Ethics har argumentert for at ektepar i noen tilfeller burde føle seg moralsk forpliktet til å bruke oxytocin og andre kjærlighetsstoffer til å holde gløden i forholdet ved like, siden en skilsmisse vil kunne få uheldige konsekvenser for barna.

Det er alltid verdt å minne om at hjernekjemien vår er komplisert, og det gjorde da også en av innlederne på NYU-konferansen, Molly Crockett. Ingen stoffer i vår verden tilsvarer Marvel-universets super-serum. Crockett påpekte at oxytocin gjør oss mer tillitsfulle og generøse, men til gjengjeld også booster skadefryd, etnosentrisme og misunnelse. Serotonin, på sin side, gjør oss mer empatiske og dessuten mer villige til å straffe den urett som ikke rammer oss selv, men stoffet er involvert i så mange andre hjerneprosesser at brukeren må regne med uforutsette bieffekter. For øvrig – et finurlig faktum – stimulerer et kjøttrikt kosthold serotonin-produksjonen, så det er mulig at vegetarianere allerede har en annen gjennomsnittsmoral enn kjøttetere.

Mens Captain America er utilslørt tøysete, prøver historien i en annen nylig blockbuster, Rise of the Planet of the Apes (Wyatt, 2011), å opprettholde et skinn av vitenskapelig plausibilitet. Serumet har i denne filmen fått navnet ALZ-112, og er en alzheimermedisin spleiset med et virus, som viser seg å gjøre mer enn å kurere sykdom. Forsøksapene eksellerer straks på IQ-testene og lærer seg å dirke opp låser. Filmen holder seg gjennomgående til hovedapen Cæsars perspektiv – også fysisk sett, i form av en lavere kameraføring enn vi er vant til. For Cæsar blir den høye intelligensen og logiske evnen nøkkelen til moralsk innsikt. Etterhvert som han forstår at han og hans artsfrender blir behandlet som annenrangs vesener, blir filmen en blanding av klassisk fengselsfluktfilm og opprørsfabel. Cæsars viktigste fluktforberedelser er imidlertid forskjellig fra de klassiske. Han skaffer ikke file- eller graveredskap – det grunnleggende verktøyet hans primatvenner trenger er mentalt, så han stjeler IQ-serumet og slipper det løs i apefengslet.

I Rise … er ikke direkte moralsk forbedring temaet, men snarere moralsk innsikt oppnådd ved hardt tankearbeid. Etikken styres ikke av følelse og vilje, som hos Hume og Aristoteles, men i benthamsk og kantiansk ånd av rasjonalitet og plikt. Denne fornuftsfokuserte etikken er knyttet til et sentralt dilemma innen all kognitiv forbedring, som også denne filmen nærmer seg: Når vi nekter andre dyr samme status og rettigheter som oss selv, rettferdiggjør vi det med vår overlegne kognitive evner – me hva skjer da når vi skaper hjerner som overgår våre, om det er i form av maskinintelligens eller biologisk forbedrete aper eller mennesker? Vil vi måtte godta at den nye rasen setter premissene for hva som er etisk, og om det kan forsvares å stenge mennesker inne, eller spise dem? Dette er da også en av de grunnleggende science fiction-fortellingene: maskinen som utrydder mennesket for å redde planeten, ut fra en mer eller mindre overbevisende totalvurdering. Mennesket etablerte opplysningsidealet, men hva om det mest opplyste viser seg å være å utrydde mennesket?

Hvis apeintelligensscenarioet bringer tankene til logisk drevet Bentham-etikk, minner Captain Americas moralske teser mer om gammeldags dygdsetikk – den som er god, ønsker det gode, og utfører dermed gode gjerninger. Begge scenarioene har imidlertid det til felles at moralen er indrestyrt, i motsetning til det bildet som males i en tredje film: Kubricks A Clockwork Orange (Kubrick, 1971). Når Alexander LeGrandes moral skal forbedres, utstyres han verken med rasjonell forståelse eller empati. Hver voldelige impuls knyttes på pavlovsk vis til et sterkt fysisk ubehag, en passiviserende kvalme, ved hjelp av den fiktive Ludovico-teknikken.

En form for tankekontroll har vi allerede innført, ved hjelp av kjemisk kastraksjon, ifølge Ronald Bailey i Reason Magazine. I neste omgang blir vi kanskje nødt til å ta stilling til vaksiner mot stoffavhengighet og enzymboostere mot genetisk tilbøyelighet til vold.

Ludovico-teknikken utmerker seg ved å gå omveien om kvalmen for å oppnå sin oppbyggelige effekt. De siste tiårene har det blitt populært å forske på forbindelsen mellom vemmelse og moral – mennesker med konservativ moral er mer tilbøyelige til å føle avsky også for mark og verkende sår, og forsøkspersoner som utsettes for kvalmende lukt foretar strengere etiske vurderinger enn de som sitter i frisk luft. Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt mener at å erkjenne forskjellen på en avskydrevet etikk og en logisk kalkulert moral gir oss nøkkelen til å forstå hvorfor konservative og liberale snakker forbi hverandre i amerikansk politikk – et syn han legger fram i den ferske boka The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion.

Vi kan med Haidts logikk tenke oss at hovedpersonen i A Clockwork Orange blir utstyrt med en konservativ moralsk respons, hvor kvalmen skal overdøve lysten. I grunnen likt en tradisjonell religiøs kultivering av synd og skam koblet til avsky, men hakket mer fysisk. Kristendom uten alt pratet, rett i kroppen. Ikke desto mindre er det presten i filmen som advarer mot metoden, fordi, som han sier: «Rettskaffenhet er valgt. Når en mann slutter å velge, slutter han å være en mann.» Kanskje ville en fullblods utilitarist se A Clockwork Orange-metoden som en akseptabel løsning på det ondes problem, mens en viljes- eller dygdsetiker ville være enig med presten i at forbryteren bare hindres i å utføre onde handlinger – hans begjær er intakt, hans vilje ufri.

Men hva om vi kunne booste våre mentale sperrer frivillig? Hjerneforskeren David Eagleman har i en artikkel i Atlantic Magazine argumentert for at den delen av hjernen som driver med impulskontroll, kan trenes opp. Han skisserer et apparat som gir en slags biofeedback: Mens brukeren øver seg på praktiske problemstillinger, informerer en hjernescanner ham kontinuerlig om hvorvidt han anvender hjernens avdelinger for framsynthet og selvkontroll. Tanken er at hjernen vil kunne omprogrammeres over tid, på en langt mer sympatisk måte enn i Kubricks film.

Den kjente filosofen Peter Singer har argumentert i New York Times for at vi må begynne å tenke seriøst over moralpille-spørsmålet. Transhumanistbloggen Evolver har foreslått at forbrytere selv kan velge mellom å «oppbevares» i fengsel eller å gjennomgå behandling. En av framgangsmåtene som foreslås er transkranial stimulering, som ifølge New Scientist er blitt forsøkt for å hjelpe autister å føle empati, med en viss suksess. Gjennom ukentlig å stimulere enkelte deler av hjernen og hemme andre, har forskerne i noen grad greid å gi autister større evne til innlevelse. De advarer mot å tro at vi er på sporet av en kur mot autisme, men det forhindrer ikke Evolver i å lansere behandlingen som en mulig kur mot ondskap.

Forenklet sett kan vi si at A Clockwork Orange er en karikatur på den delen av kristen etikk som knytter synd til avsky, frykt og vemmelse, kokt ned til fysisk kvalme. Rise of the Planet of the Apes målbærer opplysningstidens drøm om at rasjonell tanke vil føre til riktige handlinger – illustrert ved überintelligente Cæsar som til slutt, takket være sin kognitive oppgradering, viser seg som menneskenes moralske overape når han hindrer kumpanene sine fra å drepe soldatene som vil drepe dem. Captain America står for dygdsetikken, men ligger også nært et hippieideal om at kjærlighet er alt du trenger. Så var da også hippiene positive til syntetisk framstilt nestekjærlighet.

Bår Stenvik

Én kommentar

Facebook

Twitter