VAGANT EUROPA. Et venstreradikalt manifest maner til motstand.

Die Zeit, 18. november 2010

Denne lille boken legger en felle for anmelderen, for den vet allerede hvordan den vil bli lest: De borgerlige kultursidene vil utsondre politisk avsky og samtidig berømme de poetiske kvalitetene, stilen og dannelsen i den. Men deretter vil «medie-omertàen» forvise boken til «meningsfrihetens lagerrom». For den borgerlige kulturen har ennå ikke kunnet tåle sannheten om kapitalismen. Den har alltid vært «dødsanstalten hvor ønskene om revolusjon går på grunn».

Den som lurer på hvem som har skrevet dette, får ikke vite det. Forfatterne av revolusjonsskriftet forblir anonyme og kaller seg «Den usynlige komité». I tre år har det kommunistiske manifestet deres spøkt i venstresidens kulisser, og knapt er det kommet ut på tysk før det er utsolgt. Pamfletten kan riktignok takke sin mest trofaste leser, rettsvesenet i Paris, for populariteten. Det oppfatter den 36 år gamle filosofen Julien Coupat som leder for gruppen og beskyldte ham for å «danne et terroristforbund». Coupat, en tilhenger av filosofen Giorgio Agamben, ble derfor fengslet i seks måneder, men man kunne ikke bevise noe. Deretter hadde venstreradikalismen en ny håndbok i motstand: L’insurrection qui vient – Det kommende opprøret (tysk utgave: Der kommende Aufstand, Nautilus Verlag, 128 sider).

Manifestet består av to deler, teori og praksis. Det som her kalles teori, ligner nok snarere på et glitrende stykke undergangsprosa – det skildrer samtiden som et helvete av fremmedgjøring. Det er syv kretser i inferno, og det blir verre fra krets til krets. Barna «kommer til verden i betongklosser, de plukker frukten i supermarkedene og sitter foran TV’en i påvente av verdens ekko». Slik barna er, slik er vi alle. Vi er «de siste timers eksilanter», små nihilister som ikke lenger tror på noe, slik Vesten i det hele og det store ikke tror på noe. Under krigen i Irak begikk Vesten tortur i menneskerettighetenes navn og forrådte sine «helligste» verdier. Dermed er «alle illusjonene oppbrukt», og nå kommer «relativismens hegemoni» til å gå under. «I lengden kan ingen orden bygges på et prinsipp som ikke er sant.»

På denne tonen klinger den apokalyptiske tremoloen, og overdrivelsene dens minner noen ganger om en Baudrillards infernalske kynisme, andre ganger om en miks av Michel Houellebecq og Oswald Spengler. Med andre ord: Ikke fanden om forfatterne vil komme leseren i møte med den tørre formelen «rettferdighet»; de lokker ham isteden med «livets» patos. På hver eneste side kalles kapitalismen et angrep på «det levende», på hele vår eksistens, og opp gjennom historien har menneskene aldri vært mer likegyldige overfor hverandre enn i «metropolenes bordellys», aldri har deres indifferens vært større. Kapitalismen er en utvidelse av kampsonen inn på sjelens territorium. Selv sine barn jager den inn i konkurransekvernen, den «pulveriserer» bånd og fellesskap, og friheten den preker om, betyr bare «friheten til å rive seg løs». Slik oppstår «kybernetiske ensomheter» som ikke er opptatt av annet enn «rekonstruksjonen av sin egen identitet». Og igjen er det Frankrike som er katastrofens avantgarde, depresjonens Mekka. «Hatet mot den fremmede smelter sammen med hatet mot seg selv som fremmed

På mange måter minner denne litanien om sjelens tilstand under fin de siècle, om proklamasjonen av den store, dekadente trettheten. Og i likhet med den gangen finnes det ikke noe sant i det falske, ikke engang i kjærligheten. Dens språk er fordervet av søppelet i kvinnebladene, dominert «ad nauseam» av løgnens og fremmedhetens lov. «Tre tiår med pornografiske innovasjoner har uttømt ethvert incitament til å frigjøre seg.» Selv om staten nå oppfinner familien på nytt i biopolitisk forstand, «er familien som nå kommer tilbake, ikke den samme som forsvant. Alle kan bekrefte sørgmodigheten som kondenseres i familieselskapene.»

Men det var bare skjærsilden, og nå kommer helvete. Det er arbeidslivet, presset om «stadig mer», slitasjen som følge av forbruket. «Det er ikke økonomien som er i krise, krisen er selve økonomien.» Det innholdsløse arbeidet «triumferer fullstendig over alle andre eksistensmåter», og det nettopp i tiden hvor arbeidet historisk sett «er blitt overflødig».

For at ingen skal komme på ideen om at det kapitalistiske Babylon kan reformeres, viser manifestet frem helvetesdrengene, kapitalens lakeier. Forbausende nok er det de grønne, økoapostlene, «grafikerne i hjemmestrikkede gensere» med Mac’en på fanget. For økologien «er bare kapitalens nye moral», og de grønne er ministrantene som hjelper til med å fordele «skyldens klebrige masse» på den uskyldige befolkningens skuldre. Under påskuddet om å redde jorden «redder de kun det som har gjort jorden til dette trøstesløse himmellegemet».

Som man ser, begynner nok en gang den kommende revolusjonen med en helvetessang, den begynner med å beskrive verdens elendighet i glødende farver. Intet varmer den kapitalistiske sjelen mer enn klagen over den kalde verden den har innrettet seg i, og jo mer forholdene svartmales, desto klarere skinner stjernen over den kommunistiske frelsen. Med dette kunne manifestet trygt vært avsluttet, og leseren kunne ha funnet frem til adskillige sannhetskorn og latt seg forbause over hvilken cocktail man kan mikse av postmarxisme og urtysk kulturkritikk. Men det stopper ikke der. Den revolusjonære vitalismen tar skrittet fra ord til handling, den lovpriser «gatevolden», ettersom den alene holder kløften åpen mellom den ødelagtepolitikken og det sannferdige politiske. Når biler står i brann og «raseriets tåkeskyer glir over den falske overflodens ørken», da er avgjørelsens time nær, og på ruinene skal sanne fellesskap oppstå – hyttelandsbyer skapt av en ny solidaritet, like ugjennomtrengelige for staten som «signøyerleire».

Den som sitter til bords med djevelen i kulturkritikkens helvete, må ha lange skjeer, for hittil har alle konferanser med ham endt i demokratiets svanesang. Slik er det også her. Forfatterkollektivet forakter «prosedyrefanatikerne» i «det borgelige parlamentet», som ikke er laget for å ta avgjørelser, «men for palaver, for frie samtaler som utfolder seg uten noe mål i sikte».

Siste spørsmål: Må den nye revolusjonen bevæpne seg? Ja, den trenger våpen («lære å sikte»), men den bør ikke benytte dem: «Når makten ligger i rennestenen, holder det å trampe den ned.»

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Unsichtbares Komitee:
Der kommende Aufstand
Nautilus Verlag, 2010

 

Thomas Assheuer

Facebook

Twitter