Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Et levende fravær

Tidligere publisert i en enquête om Stig Larssons När det känns att det håller på ta slut (2012) i Vagant 3/2013.

Stig Larsson. Foto: Ulla Montan

Stig Larsson. Foto: Ulla Montan

Tidlig i romanen Komedin 1 (1989) beskrives et møte mellom forfatterne Stig og Martin. Sistnevnte har oppsøkt Stig for å overtale ham til å beskrive det han ser i Sverige med «Gogols blikk». Møtet finner sted på en restaurant:

Det var nödvändigt att beskriva alla de ansträngningar som jag såg runt omkring mig – han gjorde en gest utöver lokalen. Fast han kände väl att den var folktom, för han tillade: där ute, där ute på gatorna. Det var dem jag skulle beskriva.

Den vesle scenen har et umiskjennelig larssonsk preg: en slags forsinkelse eller forstyrrelse, noe litt uvesentlig, stiller seg i veien og blander seg i forløpet. Skjønt hinderet står jo ikke egentlig i veien (hinderet er snarere, kan man si, det egentlige). Martin vil bare understreke oppdraget han gir Stig med en enkel, universell gest i retning alle de andre, og så er det uheldigvis ingen andre der. En komisk effekt, slik man kanskje kunne forvente, er ikke målet, ei heller noen trivialisering av den nokså grandiose oppgaven. I stedet er det som om det umiddelbare tomrommet som her blir manifest, skrives inn i selve oppgaven, det å skulle si noe om de andre.

I När det känns att det håller på ta slut – den «verkligt stora återkomsten», opplyser forlaget bakpå smussomslaget, mens Larsson selv, ifølge et intervju i Dagens Næringsliv 6. januar i år, omtaler sin selvbiografiske roman som «informasjon» snarere enn litteratur – kan man lese følgende:

[…] det är som att jag i hela min person protesterar mot tidens gång. […] För varje år som går kommer det bara att bli värre.

Efter att ha påbörjat den sista meningen, «För varje år som går…», tittar jag upp och ser ned på Essingeleden. (s. 409)

Her støter vi på et intervall der framdriften, den uunngåelige hendelsen at noe «nest» inntreffer, er stagget. Noe har skjedd mellom to setninger, og forfatteren titter så å si ut mellom dem. Han får der øye på noen ensomme små snøkrystaller som virvler i luften: en liten motskrift til eller respitt, kanskje, fra fikseringen ved egen person(a) som rimeligvis preger både selvbiografien som sjanger og den forgubbede ynglingen Larsson klarøyd framtrer som.

Litt før, på samme side: «Det är klart att jag inser att jag framstår som löjlig när jag liksom låter språket bubbla av entusiasm i min beskrivning av mötet med Sonja, som jag tänker mig som arton, nitton […]». Protesten mot tidens gang er altså ført til torgs i forbindelse med en forkjærlighet for unge jenter, men gestalter seg deretter umiddelbart som en glipe i selve skriften. Vel, egentlig opptrer denne glipen ikke mellom, men inne i setningene. «Efter att ha påbörjat» – det må forstås slik at setningen ennå ikke er avsluttet idet Larsson ser ut av vinduet (i skriftens umulige presens). Alle som skriver, antar jeg, kjenner til dette, at man midt inne i en setning kan behøve å stirre ut i luften. Brått må man liksom kaste seg ut av setningen («meningen»), meningsdannelsen, og få luft. Befris av ingenting, av tomrom.

«Ensam kände jag ofte musselkänslan, ända fram til musseldjurets slibbighet, alltså slibbigheten, overkligheten i den som man själv var» (Komedin I, s. 63). Denne overkligheten inntreffer kanskje i nevnte tomrom, hvis frihet fort kan forta seg og bli til det ekkokammeret der Stigs tanker fordobler seg, der verden omkring befinner seg på en armlengdes avstand (som en halvt besvergende påstand, «där ute, där ute»). Spørsmålet er om ikke denne sonen, i enda større grad enn det som «kommer inn» i den, er selve den omverdenen som ifølge mandatet skal beskrives. I romanen Nyår (1984), der hovedpersonen, utforkjøreren Kenneth, etter en alpinulykke mister «medfølelsen» med sitt eget liv, fortelles det først i store trekk hva som har skjedd, før tiden plutselig står nesten stille:

På fönsterblecket låg en tiöring bland dammet. Han tog upp den och böjde sig ner mot elementet, blåste av dammet. «Att jag ser på det här elementet», tänkte han. (s. 15)

Senere, på et mentalsykehus:

– Det har slutat regna nu. Du ska vara i snickeriet i eftermiddag?

Jag tänkte än en gång: det er tomt runt omkring mig. Hennes röst som svävade i rummet, och orden som aldrig skulle återfås. «Snickeriet» eller bara «sni» i «snickeriet».
(s. 169)

Fremmedheten overfor det etablerte selvet gir seg utslag i denne distanseringen fra det umiddelbare (som vel utforkjøring må være det ultimate fysiske uttrykket for: tiden sammenpresset i kroppen, faren for umerkelig krakelering erstattet av risikoen for en skikkelig smell). Det som blir sirklet inn i disse passasjene er en svimmelhet overfor egen skikkelse, overfor det å ta og ha form. Noe før-subjektivt kommer innenfor radaren, noe som så vidt kan oppfattes, på oppløs- og -lysningens rand, der sensibiliteten er som størst og samtidig nesten paralysert.

Ved lesningen av När det känns …, parallelt med gjenlesningen av disse eldre romanene, er det som om dette nesten av-subjektiverte skriftnivået opptrer som kontrastvæske til det skrivende egoet, til forfatteren som ustanselig kommenterer egen selvtillit og selvgodhet. Fraværet, et slags levende fravær er integrert i skriften lenge før den aldrende knarkeren har begynt å ta inn over seg tidens knapphet. Ja, kanskje er det nettopp en erfaring man helst må være ung for å gjøre. Tiden er jo ikke den samme til enhver tid, like lite som den er den samme på ulike steder (slik Larsson uthever når han kommenterer lesningen av en Maigret-roman: på den andre siden av et torg står tiden «ännu mer stilla»).

Et dominerende stilgrep i När det känns … er de gjentatte, etter hvert noe anmassende leserhenvendelsene, «jag vill att du förstår» – gang på gang denne besvergelsen, tilkallelsen, av en leser, av dennes gode vilje. Ønsket om å bli forstått er menneskelig nok, ellers vil jo bevisstheten/forestillingen om eget selv fort føre til helvete. Mitt problem – og dermed romanens/selvbiografiens, ettersom den har krevd å få inngå en god gammeldags pakt med meg – er at jeg ikke riktig tror på ham. Amfetaminens omkostninger for kjærlighetslivet blir en påstand som tværes ut, helt til den bekrefter seg selv – for de menneskene som er gått tapt, kommer liksom aldri ordentlig til syne, og misbrukets pris er således først og fremst avlesbar i romanen som sådan. Tilsynelatende er det en klassisk kunstnermyte som gestaltes – mannen som ofret kjærligheten for kunsten (og som understreker, under stadig gjenlesning av egne verk, at det var det faktisk verdt) – og da er spørsmålet om sviket blir fordoblet, eller om tvert om hele myten går i oppløsning, når heller ikke romanen klarer å gi plass eller form til verken det påståtte kjærlighetsobjektet eller den like så påstått smertefulle erfaringen. Evig eies så visst ikke det tapte. Og hvem skulle vel egentlig Narcissos være i stand til å få øye på med sitt Orfeus-blikk, aktivert i berøring med egen død? Det er verket, det fortiden tilhørende arbeidet, som er det virkelige kjærlighetsobjektet. Og i disse verkene finnes altså evnen til å registrere tomrommet, til å være så å si allerede, også det, borte.

Ja, kanskje er det sånn: at den gamle må se til den unge for å lære å dø.

Utforkjøreren har memorert hele traseen, løpet er lagt. Jeg ser ham for meg i området bak startgaten, sittende halvt i hocke med lukkede øyne, i ferd med å gjennomgå det som er i vente. Men jo lavere hastigheten er, dess mindre vet man hvilket rom som kan komme til å åpne seg, eller i hvilken retning. Larssons tidlige romaner er impregnert med denne grunnleggende, liksom krystallklare usikkerheten. I När det känns … redegjør han for hvordan han ventet frem disse romanene ved aldri å ha planlagt det neste steget, som i stedet fikk stå åpent så lenge som det var påkrevd. Den evnen han mener seg å ha, til å identifisere kvalitet som en fysisk egenskap, er kan hende mer interessant i denne avleggeren, som evnen til både å identifisere og utstå det usikre, til å dvele ved tomrommet rundt og i alle ord og gester, ikke glatte over det, haste forbi det. Man vet ikke hva som kommer. De tidlige romanenes handling, eller kanskje snarere: deres karakter, fødes i dette innskrevne nær-fraværet, dette liksom nedkjølte, der enkeltheter får bortimot skulpturell form i sin forbiferd. At det som kommer, skal være sant, har et motsvar i dette at den anonyme flaten, transportstrekningen, brått streifes av et lysglimt. De vanligste tankene og tingene. Deres plutselige enormitet:

[Jag] gick in i min sovkupé, där jag tvättade ansiktet och borstade tänderna. Där jag tvättade ansiktet och borstade tänderna – åh Gud, det gjorde jag. (Nyår, s. 103)

*

Gitt, ikke minst, forfatterens fascinerende omgang med folk fra alle samfunnets strata er det naturligvis fristende å lese När det känns … som et svar på oppgaven den aldrende Stig ble gitt i Komedin I: å beskrive det han ser rundt seg, dagens Sverige, med Gogols blikk, som en gyllen mulighet for en återkomst. I alle fall kan en spørre: Hva er dette for slags gjenkomst? Hva, hvem, er Stig Larsson i dag?

I en annen scene i Komedin I er Stig på besøk hos sin tidligere kone Eva, som ligger på dødsleiet. Han tror på et tidspunkt at hun er død:

Och det första jag tänkte var att jag inte hade sett, inte hade lagt märke till själva ögonblicket. Det var som om det inte hade funnits.
(s. 91)

Ironien er selvsagt at det har det heller ikke, for når sykepleierne tilkalles, konstaterer de at Eva slett ikke er død. Scenen har et slags kontrapunkt i premieren på Hamlet drøye hundre sider senere, der kongens gjenferd både varsles og kommenteres, men like fullt uteblir – skuespilleren har fått et illebefinnende, og de tre på scenen blir til latter.

Dødsøyeblikket glipper, gjenferdets tilsynekomst likeså.

Det kan se ut til å forholde seg likedan med Larsson:

Død er han ikke, og ikke er han kommet tilbake.

Avatar

Gunstein Bakke