Et kart over feillesninger

Mandag 7. november døde den kanadiske låtskriveren og forfatteren Leonard Cohen, 82 år gammel, knappe tre uker etter hans fjortende og siste studioalbum You Want It Darker. Vi publiserer her Pedro Carmona-Alvarez’ tekst om Cohen, først publisert i Vagants Amerika-nummer, 3-4/1998. Teksten er siden blitt innlemmet i Carmona-Alvarez’ essaysamling Hjemmelekser (Cappelen, 2007). I forordet til Hjemmelekser skriver han: «Det lille stykket om Leonard Cohen, som jeg har revidert (uten at dette har klart å fjerne den nervøse, pliktoppfyllende tonen), var den aller første teksten jeg skrev som ikke var poesi eller poetisert prosa

Born in Montreal, September 21, 1934. Studied at McGuill and Columbia. Lived in London as a Lord, pursuing my fair, my accent opening the tightest Georgian places where I flourished dark and magnificent as Othello. In Oslo where I existed in a Nazi poster. In Cuba the only tourist in Havana, perhaps in the world, where I destroyed my beard on the shores of Varadero, burnt in anger and nostalgia for the Fidel I used to know. In Greece where my insincerities were purged and my style purified under the influence of empty mountains and a foreign mate who cherished simple English. In Montreal where I always return, scene of the steep streets which support the romantic academies of Canadian poetry in which I was trained, seat of my family, old as the Indians. More powerful than the Elders of Zion, the last merchants to take blood seriously. I accept money from governments, women, poem sales and, if forced, from employers. I have no hobbies.

Leonard Cohens oppsummering av sitt liv, skrevet i 1963, i forbindelse med utgivelsen av hans første roman The Favourite Game, kan leses som en slags inngang i forsøket på å sirkle inn hans liv og hans kunst, og dermed kunne forstå det ene på bakgrunn av det andre.

Vagant 3-4/1998. I forordet til Hjemmelekser skriver Carmona-Alvarez: Det lille stykket om Leonard Cohen, som jeg har revidert (uten at dette har klart å  erne den nervøse, pliktoppfyllende tonen), var den aller første teksten jeg skrev som ikke var poesi eller poetisert prosa. Den ble skrevet til Vagants Amerika-nummer, og jeg mener å huske at det var Espen Stueland som sendte forespørselen. Den allerede nevnte nervøse og plikt- oppfyllende tonen – oppdaget jeg under revideringsarbeidet – skyldes helt og holdent ærefrykt, intet annet.
Vagant 3-4/1998.

I denne teksten finner man elementer som senere kan spores opp i hans forfatterskap, i hans diskografi, og de gjentatte (og gjentagende) tematiske berøringene som har preget hans liv i kunsten siden 1956; den jødiske bevisstheten som i særlig grad preger de første diktsamlingene – Let Us Compare Mythologies (1956), The Spice-Box of Earth (1961), Flowers for Hitler (1964) – den religiøse dialogen som han siden har forsøkt å føre og som på flere måter kulminerer i The Book of Mercy fra 1984. Byene som har preget hans liv, reisene som har gjort ham til en vandrende jøde, fra Montreal til New York, London, Athen, Hydra, Jerusalem, Tel Aviv, Los Angeles. Og også hans kretsing om vandringen, om det frivillige eksilet reisen frembringer, og den nødvendige avstanden som finner sted idet kunsten bestemmer seg for å bruke livet som kilde til skapelse; alltid å leve to steder på en gang. Dette kan også sees på som det store nasjonale komplekset i Canada, dens to ensomheter – arven etter britisk-fransk historie – ensomheter som Leonard Cohen også skisserer som premisser for sine studier av kroppen, en annen størrelse som er offer for to ensomheter: bevisstheten om selvet og begjæret etter den andre.

Han skulle siden bedrive brutal utforskning av disse nedslagene i romanen Beautiful Losers (1966), som har blitt stående som det store enfant terrible i kanadisk litteratur, en bok som Cohen selv beskrev som «a liturgy, a big confessional oration, very crazy, but using all the techniques of the modern novel… pornographic suspence, humour and conventional plotting».

Beautiful Losers blir skrevet i en tid der den moderne amerikanske litteraturen allerede er ferdig med å absorbere de narrative trekkene og teknikkene som har preget kanoniske verk som Faulkners Absalom! Absalom! (1936) og Dos Passos’ trilogi USA (1930–36). Cohen skriver i et nytt lys, under en ny og eksperimentell tidsånd som tillater utfordrende seksualitet og lingvistisk frihet. Litt enkelt: det kan sies at en gryende motkultur, med sitt hang til dop, eksess og destruksjon preger og former de essensielle tekstene som på den tiden redefinerte populærkulturens posisjon og karakter i fiksjonen; Alexander Trocchis Cain’s Book (1960), William Burroughs’ Naked Lunch (Paris; 1958, New York; 1962), Thomas Pynchons V (1963). Disse tekstene søker nye måter å fortelle på, en holdning som uttrykkes klart og bombastisk hos Trocchi: «there is no story to tell».

Leonard Cohen, Beautiful Losers (McClelland & Stewart 1966).
Leonard Cohen, Beautiful Losers (McClelland & Stewart 1966).

I Beautiful Losers tar Cohen utgangspunkt i et historisk verk, P. Edouard Lecomptes Une vierge Iroquoise: Catherine Tekakwitha, le lis des bords de la Mohawk et du St. Laurent, 1656–1680 (1927); i en bok med tittelen Jesuits in North America og dessuten; en autorisert biografi om Catherine Tekakwitha støttet den franske teksten, og gjorde det mulig for Cohen å dykke dypt ned i dokumentasjonsmassen, slik at han i romanen kunne presentere beretningen om den første innfødte helgenen i Canada. Mer tidstypisk; han bruker også et tegneserieblad, Blue Beetle, fra 1943, der en tidlig versjon av Spiderman bekjemper det onde med magiske krefter (fra det gamle Egypt).1 Beautiful Losers er en roman om makt; om canadisk historie og politikk, om Storbritannias overgrep mot Frankrike, om jesuittenes overgrep mot irokeserne, om samtidens britiske Canada og de politiske overgrepene som fant sted i Quebec. Og det er også en bok om kroppen, om dens maktforhold.

F. er den skikkelsen boken kretser om, og han fremstår som en guru i øynene til den navnløse fortelleren. F. sitter i parlamentet, han er uttalt kapitalist og dessuten en revolusjonær og mefistofelisk skikkelse som driver fortelleren og hans kone, Edith, inn i destruktive refleksjoner, i fysiske og psykiske situasjoner som bunner i hans maniske søken etter en moderne helgenskikkelse. Boken dreier seg om kropper, om berøringene og avtrykkene som finnes i den, om krigene som der utkjempes og kjærligheten som må overvinnes.

… her saliva cold as an icicle as it dried down the length of her exit, and this member of mine rigid as a goal post, hopeless as a pillar of salt in the destruction, ready at last to settle for a lonely night with my own hands, Edith! I broke my problem to F. I listen in envy, said F. Don’t you know you’re being loved?
I want her to love me my own way.
You’ve got to learn –
No lessons, I’m not going to settle for lessons this time. This is my bed and this is my wife, I have some rights.
Then ask her.
What do you mean ask her?
Please make me come with your mouth Edith.
You’re disgusting. How dare you use that language in connection with Edith? I didn’t tell you so you could soil our intimacy.
I’m sorry.
(…)
I know it’s true. Great love is not a partnership, for a partnership can be dissolved by law or parting, and you’re stuck with a great love, as a matter of fact, you are stuck with two great loves, Edith’s and mine. Great love needs a servant, but you don’t know how to use your servants.
How should I ask her?
With wips, with imperial commands, with a leap into her mouth and a lesson in choking.

(Beautiful Losers)

Fortelleren og F., Edith og fortelleren, F. og Edith. Kroppene stopper ikke ved seg selv, de bærer i seg alle sine minner, alle sine berøringer i all sin fortid, og seksualiteten er et instrument man bruker for å døyve ensomheten, for å lære å huske den andres lyst.2 Og her, i denne leken som er kroppenes hukommelser brukt som våpen, finner vi Ordet, som mer enn noe annet åpenbarer seg som den mest fullkomne størrelsen i dannelsen av disse avgrunnene, disse sprekkene som begynner å oppstå mellom mann og kvinne, mellom løgn og sannhet, mellom søken og endelig tilfredsstillelse.

Several girls embraced me
Then I was embraced by men
Is my passion perfect? No.
Do it once again.
(«Teachers», The Songs of Leonard Cohen, 1967)

Leonard Cohen, Parasites of Heaven, 1964.
Leonard Cohen, Parasites of Heaven (McClelland and Stewart 1964).

Det samme året som Beautiful Losers kommer ut, gir Cohen også ut diktsamlingen The Parasites of Heaven. I romanen skriver fortelleren: all my arabesques are for publication, et utsagn som kan sees på som representativt for diktsamlingen. Den er ujevn, den preges av Cohens hang til å ville fylle diktene til randen med billedlighet og allusjoner; religiøs symbolikk, kynisk filosofi og metaforisk rikdom blandes sammen i et rasende tempo slik at diktene oppleves som mettede, tjukke og sidrumpa. At flere av diktene er datert 1957–58, bekrefter også at dette dreier seg om stoff som i første omgang ikke kunne/ville brukes i hans første bøker; rester, kort og godt. Dessuten finnes flere skisser til sanger, bl.a. «Suzanne», «The Master Song», «Teachers» og «Avalanche». Likevel, dette redder ikke samlingen fra å fremstå som tematisk svak, inkoherent, halvferdig; dens mange prosadikt og analogier til romanen mangler den dramatiske utviklingen og konteksten som romanen hadde sin styrke i. Det skulle gå seks år før han igjen utga poesi, i mellomtiden valgte han å gjøre musiker av seg, og debuterte i 1967 med platen The Songs of Leonard Cohen.

for writing books you have to be in one place, you tend to gather things around you when you write a novel. You need a woman in your life. It’s nice to have some kids around, cause there’s always food. It’s nice to have a place that’s clean and orderly. I had those things when I decided to be a songwriter.

(Musician Magazine, 1988)

Fire av sangene refererer til kvinner allerede i titlene («Suzanne», «Winter lady», «Sisters of Mercy», «So long, Marianne»), fire har kvinnen som sentral skikkelse («Master song», «Stranger song», «Hey, That’s No Way To Say Goodbye», «One Of Us Cannot Be Wrong»), og bare to dreier seg om sosio-politiske anliggender og betraktninger, «Stories of the street» og «Teachers», som igjen tar opp mester/elev-tematikken fra Beautiful Losers; studier av mennesker som har for vane å ta over allting, absorbere, negere alt, ødelegge liv og etterlate seg tomme og forvirrede ofre. Men selv disse sangene har kvinnen – kvinner, mange kvinner – i seg, siden kroppen mer enn noe annet er et våpen for sangeren.

Songs of Leonard Cohen, 1967.
Songs of Leonard Cohen, 1967.

Albumet gjennomsyres av bevisstheten om et brudd, om ensomheten som følger, betonet og poengtert ved minnene, det eneste som er igjen, som kan overleve en total utslettelse. «Master song» tar atter en gang for seg kroppens evne til å bevare berøringene som hører fortiden til. Og det er disse restene, disse sporene av uttørket kjærlighet og begjær som stort sett bestemmer balansen i maktforholdene, styrkene og svakhetene hos de elskende, hos de forlatte, hos dem som forlater. Jeg-et er blitt ført bak lyset, han har mistet sin kvinne under «sykdom», til en annen mann, som nå er hennes mester, men som en gang var hans elev:

The theme still evokes the dramatic infernal triangle of Beautiful Losers. It is a song which deals with the trinity, but that is for the learned. Above all, it is three people.

I «One of us cannot be wrong» er vinklingen en annen; også her er det ekkoer av fortvilelse over adskillelsen, men sangen ender i en bønn om det umulige. Hun er borte, og han holder såvidt ut de lange endeløse nettene med å bedrive destruktiv og meningsløs eksorsisme: «I have to confess that I tortured the dress that you wore for the world to look through». Han ser henne forføre andre menn; doktoren, helgenen (som er enda en læremester), eskimoen og alle disse er på sin side troløse i sin kjærlighet, falske overfor den andre. Kvinnen derimot, er trofast mot fornektelsen av hans kjærlighet, trofast mot sviket, og han uttaler et ønske om å bli med henne inn dit han aldri kan, inn i stormen.

Leonard Cohen, The Energy of Slaves (McClelland and Stewart 1972)
Leonard Cohen, The Energy of Slaves (McClelland and Stewart 1972).

I 1969 gir han ut Songs From A Room, i 1971 Songs of Love And Hate, som kanskje er hans dystreste plate, og dessuten diktsamlingen The Energy of Slaves, som ikke bare er hans første litterære utgivelse siden Parasites of Heaven, men også den første etter en meget vellykket karriere som musiker.

Allerede fra første dikt er tonen satt:

Velkommen til disse linjene
Det er krig
Men jeg håper jeg skal få deg til å trives
Ikke hør på hva jeg sier Det er bare nerver
Var ikke jeg kjæresten din
Den gang vi studerte Østen
Ja huset er forandret
Landsbyen blir snart tatt
Jeg har fjernet alt fienden kan ha glede av
Vi er alene
Til det blir nye tider
Og de som blir forrådt vender tilbake som pilegrimer
Til dette øyeblikk
Da vi ikke overga oss
Og kaller mørket poesi

(Slavenes energi)

Boken er voldelig, kroppslig og fornektende. Den er privat inntil det ubehagelige (noe han senere skulle rendyrke, særlig i samlingen Death Of A Lady’s Man, fra 1978) og de fleste av diktene er utsmykket med et barberblad i stedet for tittel. Samlingen er et gigantisk spark i trynet på Cohens publikum og all den suksessen han opplever i etterkant av albumene og turneene. Og den er et spark i trynet på hans egen generasjon, som blind og døv omfavnet naive ideer og viklet seg inn i spørsmål den ikke evnet å svare på. Men først og fremst er den et spark i trynet på Leonard Cohen. Han har fjernet alt fienden kan ha glede av; poesien, kjærligheten, forståelsen:

Det er ikke mer igjen av talentet mitt
Jeg kan ikke skrive dikt mer
Du kan kalle meg Len eller Lennie nå

(ibid.)

Allerede i 1964 gjør Cohen bruk av krigen som metafor, i forbindelse med sin tredje diktsamling, Flowers for Hitler, som ifølge ham selv er en bok som fører ham «fra gullguttpoetens verden til frontlinjeforfatterens gjødselshaug». Og krigen, den utsletter alle strukturer og systemer som fungerer i fredstid.

Hvorfor ble du
Nok en natt hos henne
Når du kunne ha sovet
Hos nakne Jane
Eller kjøpt deg
En tolv år gammel orientalsk jente
Hvorfor gjør de ikke Vietnam
Verdt å slåss for

(ibid.)

Krigen utsletter Cohen som litterær jøde, som introvert visesanger, krigen krever våpen, barberblad. Og denne krigen – slik han bedyrer i sangen «There Is A War», fra 1974 – foregår overalt. Mellom menn og kvinner, mellom borgerskapet og motkulturen, og det er kjønn, sex, raser og sivilisasjoner som kjemper mot hverandre. Poesien trenger et nytt ståsted, en inderlighet som er sterk og skitten nok til å klare å holde ut krigen, men dette innebærer at den også mister sin glansede skjønnhet, og blir desperat i sitt forsøk på å avdekke løgn, svik, den kollektive glemselen, poetens behagelige omgang med språket, med sine kvinner. Og Cohens stemme er desperat og naken, diktene er ofte «dårlige», harde, tørre, pratete og fullstendig klare over sin utilstrekkelighet. Som en kritiker sa det: «diktene skriker etter å bli sitert i en dårlig anmeldelse».

Velkommen til denne slavenes bok
Som jeg skrev under ditt eksil
Din jævla heldiggris, mens jeg måtte slåss
Med alle de slappe løgnhalsene
I vannmannens tidsalder

  1. Han forklarer det hele til en fransk journalist: «1965 was a bad year for me, I hated myself. I said if I couldn’t even write, it wasn’t worth living. So I sat down to my desk and said I would only use the books that were there: a rare book on Catherine Tekakwitha…, a Blue Beetle comic book and a few others…the book was written with blood, at the end I was writing 20 hours a day and going only on pep drugs and hashish.» Da boken var ferdig bestemte han seg for å faste i tolv dager: «the book made me loose my appetite», sier han i et annet intervju, men alle vet hva for mye amfetamin gjør med kroppen. Han ender opp på sykehus, der han ligger i to måneder før kroppen er i stand til å fungere igjen.
  2. Allerede i debutromanen The Favourite Game ser man tydelige eksempler på Cohens interesse for kroppens hemmeligheter, muligheter til å forgrene berøring og gjentagelser av kjærlighetsakten:
    «many years later, telling all this, Breavman interrupted himself.
    ‘Shell, how many men know of those little scars behind your earlobes?’
    ‘Not as many as you think’
    ‘I don’t mean the two or three or fifty that kissed them with their everyday lips. But in your fantasies, how many did impossible things with their mouths?’»
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.