Et hvisk i øret fra en død gudfar

Hvorfor måtte Gregor dø? Den sanne historien bak Peter Handkes nye bok.

Die Zeit, 23. september 2010

Denne historien begynner med en drøm i et annet land. Storm og regn pisker over felten på Krimhalvøya i oktober 1943, hvor en fortapt gjeng Wehrmacht-soldater venter på «det seierrike tilbaketoget». I et telt sitter overkorporal Gregor Siutz på huk og skriver til familien i det fjerne Kärnten: «Etter adskillige dager finner jeg endelig tid til å fortelle dere at jeg fremdeles er i live. Selv om dette livet nok ligner mer på det de første menneskene levde, enn på livet i det høykultiverte Tyskland.»

Det lyser raseri og fortvilelse av linjene Gregor har rablet ned. Den ene broren, Hans, er allerede falt; den andre, Jure, sitter i engelsk fangenskap. Så beretter brevskriveren om en drøm han har hatt i den stormfulle felten: «Krigen var slutt, Jure og jeg kom hjem, og vi giftet oss begge samtidig. Idet vi ankom til stiftet med hest og vogn og gikk til kirken, kommer en vakker doning til syne. En ung herre og en gammel dame, begge i vakre klær, stiger ut av den. Idet de kom nærmere, var det Hans og bestemor. Etter vielsen forsvant de igjen. Det la jeg nøye merke til og sa til meg selv: Det må du skrive hjem om.» Dette er siste livstegn. På sin tredveårsdag, 2. november 1943, faller også Gregor Siutz, onkel av forfatteren Peter Handke.

65 år senere har også Handke en drøm: «Prosesjon med døde forfedre, også naboer, fra landsbyen, et sted mellom det storslagne og det truende, og jeg like eldgammel som dem,» noterer han i dagboken i januar 2008. Det er ikke den eneste drømmen i sitt slag. De slipper ham ikke fri, forfedrene, iblant kan de bli riktig plagsomme. Og likevel: uten dem, ingen skrivning.

Nå har Handke skrevet et nytt teaterstykke. Det heter Immer noch Sturm (Fortsatt storm), og litteraturkritikken vil som vanlig anmelde det som en Handke-bok som vandrer i drømme mellom lyrikk og epos. Som et drømmestykke som er funnet på, ikke funnet frem. Selv de Suhrkamp-ansatte som stod for vaskeseddelen, kunne ikke bestemme seg: Er det en familietragedie? Et epos om slovenerne fra Kärnten? Et historisk drama? Handke har kalt sitt nye stykke et historisk drømmespill om motstanden i Kärnten og «min familiehistorie». Forfatteren medgav at han selv ble beveget da han leste gjennom det. Med slike utsagn gjør forfatteren det rimelig lett for sine kritikere, som i flere tiår har nedsablet ham som en yppersteprest som innhyller seg selv i røkelse og dyrker religiøse utopier. Poesi, politikk og partisanere, kan dette gå bra?

Selv når det gjelder reiseberetningene hans, som Gerechtigkeit für Serbien (Rettferdighet for Serbia), har forfatteren blitt bebreidet for å ha trådd ulovlig inn på fremmed diskursmark. Handke falt fullstendig i offentlighetens unåde da han demonstrativt deltok i Slobodan Milosevics begravelse i 2006. Etterhvert ble det på kultursidene ymtet frempå at det var «blitt stille» rundt Peter Handke. Hans nye stykke, et stort aldersverk i beste forstand, viser at det bare var stille før stormen. Dette må vi ta fra begynnelsen: Verket har lange røtter. Tittelen noterte Handke seg i dagboken sin allerede for 20 år siden: «Storm still» lyder regianvisningen i tredje akt av Shakespeares King Lear, der den gamle kongen streifer omkring på den stormfulle heden. Hos Handke finner «den verdensomspennende familiekrigen» sted på en lynghede i Jaunfeld i Kärnten under den annen verdenskrig. Besteforeldrene, moren, hennes brødre og en søster kommer og går, snakker med hverandre og også med «jeg’et», som forfedrene utenfor scenen iakttar: «Hva vil du oss, etterkommer? Hvorfor oss? Vi har jo tapt. Vi er ikke noe tema. Og heller ikke noe stoff å drømme om.»

Ja, tapere i det store verdensteateret synes de alle å være, disse medlemmene av en landsens slovensk familie i Kärnten. Språket deres (som man hyppig får høre i stykket) blir i «det tredje rike» forbudt som «undermenneskekaudervelsk». Moren lar seg besvangre av en «rikstysk geitebukk» som forlater henne før fødselen. To av brødrene hennes faller i krigen.

Bare Gregor, den eldste, overlever, og sammen med søsteren Ursula slutter han seg til de jugoslaviske partisanerne som kjemper mot nasjonalsosialistene i Kärnten. I tredveårene studerte Gregor fruktdyrking i Slovenia, og etter at han kom tilbake, nøyde han seg ikke med å vise familien veien til økonomisk uavhengighet. I tillegg innprentet han dem uavlatelig at de skulle være stolte av sine slaviske forfedre.

«Ham og hans evinnelige Jugoslavia,» stønner Gregors oppgitte søster Ursula, og man kan ikke unngå å se Handkes selvironiske hentydning til sitt eget engasjement for Serbia.

Gregor? En partisan? Den milde broren som alltid ble borte i frukthaven når de andre mennene skulle ut på krypskyting? «Du er et eplemenneske, og et eplemenneske har ikke noe i krigen å gjøre,» advarer faren ham. Men Gregor gir seg ikke: Under kampnavnet Jonatan (etter epleslaget han er mest glad i) slutter han seg til partisanerne for å bekjempe «tusenårspakket». Idealismen gjør eplemennesket til kriger, men likevel drømmer han videre om en fredelig verden: «Etter krigen skal vi rekke hånden til folket i landet, og sammen skal vi tilhøre det store, frie Europa. Ingen skal være trell i dette landet mer, intet folk skal lenger ønske å kue et annet. For første gang i vår historie skal vi være frie, foreldre.»

Som kjent går det annerledes. Den kalde krigen fører snart til at de tidligere nazistene igjen fører ordet i Kärnten, med de vestalliertes stilltiende aksept, mens den slovenske minoriteten fortsatt undertrykkes. Gregors frukthave blir planert for å tjene som parkeringsplass for panservogner. «Fortsatt storm,» imøtegår han resignert «jeg’et». De forblir tapere, de falne, rettsløse og fattige i disse traktene, og danser ved stykkets slutt «Verdensledevalsen». Altså er drømmen slutt? Nettopp ikke. Immer noch Sturmer ikke noe kunststykke for kunstens skyld. Det er på samme tid en diktermesse for de avdøde, en klagesang og en litterær oppstandelsesfeiring: «Så minnes jeg dere, og tenker at dere minnes meg i retur.» Det er ikke hvilke som helst figurer forfatteren her vekker til live, men sine egne slektninger. Riktignok har hverken Gregor Siutz eller andre medlemmer av Handkes familie noensinne gått over til partisanerne. Men onkelen er den første av disse småbøndene som har skrevet bok. Fra 1932 til 1937 studerte han fruktdyrking på landbruksskolen i Maribor og skrev for hånd en studiebok om epledyrking. Gregors bok om fruktdyrking og feltbrevene hans, som bestefaren oppbevarte i en kiste, ble stadig vekk lest i familiekretsen da Handke var barn. Slik ble den døde onkelen med den vakre håndskriften tidlig et forbilde som «den skrivende forfaderen» for Handke.

I dag har studieboken en spesiell plass i Handkes hjem i Chaville i nærheten av Paris: Den henger i hjørnet sammen med krusifikset. «Jeg titter ofte dit opp,» sier Handke. Teaterstykket hans viser at Handke ikke bare har tittet dit opp, men også i onkelens eplebok. I Immer noch Sturm lar han Gregor sitere ordrett fra den på slovensk som fra en bibel. Den blir til et stort fredens verk. I Handkes litterære familiemytologi blir epleboken til Det nye testamente, og Gregors brev fra felten ligner apostlenes brev. I 2009 dukket de opp i kjelleren hos Handkes 91 år gamle onkel Jure, som også spiller en rolle i det nye stykket som den slu kvinnebedåreren «Valentin». Handke siterer også ordrett fra brevene som fra en liturgi. Sin mors eldste bror ble Handke aldri kjent med. Mens han blir døpt i desember 1942, ligger Gregor i felten og må la søsteren stå fadder i sitt sted. Men i tankene er han hos den nyfødte gutten. 10. november 1942 skriver han til sin søster Maria, Handkes mor: «Jeg skulle så gjerne vært gudfar i egen person, men krigen tillater det ikke. Så gjør alt godt i mitt navn.» Hele livet igjennom har Peter Handke holdt seg til sin gudfars formaning. «Den eneste blant oss som fortsatt drømmer,» heter det i stykket. I mange verker har han motvillig reist et minnesmerke til denne soldatens navn: Gregor Benedikt i Die Hornissen(Geithamsene), Gregor Keuschnig i Die Stunde der wahren Empfinding (Den sanne fornemmelsens time) og i Mein Jahr in der Niemandsbucht (Mitt år i Ingenmannsbukten, norsk overs. Unn Bendeke, Gyldendal 1994), Gregor Kobal i Die Wiederholung (Gjentagelsen) og Gregor i Über die Dörfer.1 Nå vet vi hvorfor. Så lenge det er noen som drømmer, er de døde ennå ikke fortapt.

Malte Herwigs biografi Meister der Dämmerung: Peter Handke utkommer 9. november hos Deutsche Verlags-Anstalt.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

1 Tittelen betyr bokstavelig «gjennom landsbyene», men er også ekvivalent med ordtaket «rundt grøten». O.a.

Malte Herwig

Facebook

Twitter