Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Er det det det er?

Yngve Pedersen kan vise vei til ekstasen.

Tidligere publisert i Vagant 1/2014

Yngve Pedersen
Det fremkalte det
Kolon forlag 2013

Yngve Pedersens første diktsamling fra 2002, Lysning Forelder, var en bok mange snakket om, men nesten ingen anmeldte. En av de få, Ingunn Økland i Aftenposten, skrev at den var vanskelig å klassifisere som enten god eller dårlig, og at det var bedre «å la den hvile i en slags forrykt logikk enn å bringe den i kontakt med mer velkjente idéer». Men Lysning Forelder var utvilsomt en god bok, og helt spesiell. Den var både gammelmodig og uten grenser. Med sine apostroferinger, besjelinger og avgrunnsdype inderlighet var den musikalsk utagerende, tøylesløs og i kontakt med en primitiv lyrisk råhet. Mellom alle de intenst høystemte, av og til komiske, studiene av vann og blader og tynne pinner, kunne det oppstå en plutselig stillhet – ekte sublime øyeblikk, kanskje til og med ekstatiske. Å lese Lysning Forelder var som å komme inn i en skog der ingen hadde vært på lenge, hvor alle gamle planter hadde vokst seg høye, og der en ny og for litteraturvitenskapen ubeskrevet art hadde oppstått. Jeg vender ofte tilbake dit. Hver gang oppdager jeg noe nytt og merkelig under det grønne bladverket der lyset farges av Brorsons skjelvende lykke, Vinjes allegorigenererende apostrofering av natur – «O Skog!» – og en Halvor Roll-aktig drift mot varm og naken væren, full av sensuell, men omtrentlig erfaring av møtet mellom menneske og natur. Jeg lar meg fremdeles begeistre over dypt originale tekster som denne:

 

Vide egn, der elvestrøm er under all egn. Som blodfrø.
Og sødme. Og avling. Der ut fra springer, springer den
åre i det hele. Og synt kan man se, det hele i det hele.
Og samfunn, du samfunn, kryper så stille i den jord.
Du jord!

 

Yngve Pedersens Lysning Forelder (Oktober 2002)

Yngve Pedersens Lysning Forelder    (Oktober 2002)

Økland tok feil i at det ikke gir mening å bringe Lysning Forelder i kontakt med velkjente ideer. Pedersen har åpenbart lest mange bøker, og i Lysning Forelder forholdt han seg aktivt til dem. Med et innledende sitat – en liten epigraf – pekte han direkte på Ivar Mortensson-Egnund, og veien fra Vinjes «Langs ei Aa» (1861) til teksten over er ikke uendelig lang: «Du skog! Som bøygjer deg imot /og kysser denne Svarte Aa.» Lysning Forelder gravde seg inn under de litterære røttene, som en stille elv som svang seg med mystisk eleganse gjennom fedrenes skog. Tydeligere kan jeg ikke si det.

I 2013, 11 år etter debuten, utkom Pedersens andre diktsamling. Det fremkalte det er en liten bok, i et tilsynelatende lite språk, med små ord og tynne tråder av mening. Det mest iøynefallende i første gjennomlesning er ordet det, som her fra sidene 44, 36 og 16:

 

Det er det, som fremkalles.
Det fremkalte det.

[…]

Det.
Er det.

[…]

Hodet samler på sitt sted.
Et sted.
Et sted er det.
Hodet holder det sammen, det.

 

Til tross for noen språklige likheter med Lysning Forelder, vi snakker i alle fall om en særegen pedersensk musikalitet, er Det fremkalte det en ganske annerledes bok. Den inviterer en annen type nærlesning, og til å lete etter et plot, en fortelling. Forkjærligheten til ordoppsamlinger av «er» og «det», og til grammatisk tvetydige konstruksjoner, inviterer leseren til å utforske både det musikalske og det semantiske, legge trykket på forskjellige steder, og til å lese seg prøvende igjennom teksten flere ganger, på nye måter.

Yngve Pedersens De fremkalte det (Kolon 2013)

Yngve Pedersens Det fremkalte det (Kolon 2013)

For det er et slags plot. Kanskje. Når stadig mer presses gjennom det lille ordet det, og konstruksjonene stadig speiles og speilvendes, som i tittelen Det fremkalte det, er det lett å tro på at svakhetene i norsk grammatikk kan bli en liten lyrisk muskel i Pedersens hender. I den lille boken på 57 små sider, forekommer ordet det nesten 200 ganger. Og påminnelsene om at det drenerer og forskyver mening, blir etter hvert bærende i relasjonen mellom tekst og leser. Når diktet på siste side er «Det, det er du», blar den velvillige leser tilbake for å se om det er en påstand som gir mening. Ja, jo, kanskje. Det fremkalte det? At leseren fremkalte teksten, lesningen, betydningen, livet? At denne leken har fremkalt en leser? Jeg kjenner med ett på kjedsomheten.

Det må være mer ved denne boken enn nettopp det. Måten dette ordet brukes på og forhandles om gjennom teksten, gir meg rett og slett ikke så mye å strekke meg etter. Å lese denne boken må handle om noe mer enn å lete etter det lille fikse. Er det noen rebusaktige spor her, har jeg ikke så lyst til å forfølge dem. Jeg skulle nok orket, men jeg tror ikke på gevinsten.

Heldigvis kan en la det være, og møte teksten på en annen måte enn å bare skulle avkode de litt påståelige grammatiske flertydighetene. Det fremkalte det kan også leses som en bevissthetsstrøm, der en skjør språklig eksistens, i utgangspunktet blottet for sanselighet, altså ikke noe lyrisk jeg i konvensjonell forstand, gjennom noe bevissthetsutvidende, kanskje fødselsaktig, blir gradvis oppmerksom på kropp, hode, kranium, bevegelse, etter hvert sensualitet og sang. Og endelig på en natur og ytre virkelighet der denne bevisstheten virkelig kan ekspandere. Det fungerer flott når bevisstheten endelig, fra side 40, kan sanse noe utenfor seg selv:

 

Havet og fjellet, fjellet og skogen og mark,
fjell og hav, skogen og bekken, og kulper.
Det er fint, det går utover.

 

Med en sanset, men tidløs natur som ramme, beveger Pedersen seg nærmere språket i Lysning Forelder, men er likevel forankret i mer gjenkjennelige tradisjoner. Her er mange likhetstrekk med vitalismen en finner for eksempel hos Halvor Roll eller Kjartan Hatløy. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at jeg har lest ting som ligner, at dikt som dette, på side 50, ikke er Pedersen på sitt mest originale:

 

Kom sky, bre over.
Det dirrer i gress. Sval vind og lummer glede.
Ro, varme og stadighet, og glød.
Hodet synger, fremkaller det. Det.
Der, vet du det.

 

Mot slutten faller teksten tilbake i melankoli og dødsdrift. I det flotte diktet på side 52 forenes vann og jord med subjektet – et du – i et språk som bærer Pedersens tydelige stempel, og som også peker tilbake på noen tidligromantiske forelegg. Med vannet som trenger inn i hodet og kroppen, «vann i det tenkte og gjorte», går bevisstheten mot oppløsning. Her nærmer vi oss igjen leken med det sublime, som det fantes mye mer av i Lysning Forelder:

 

Og vannsig. Jord.
Og sig i det bløte, i hodet.
Og vann i det tenkte, og gjorte.
Og vannsig. Og jord, så er du jord.

 

Bokens nest siste dikt, på side 52, kan ha folkelig gjennomslagskraft. Her er Pedersen på sitt mest sentrallyriske, med eksplisitte erfaringer av lykke, begjær og mening. Denne teksten er også den eneste som ikke står i presens, men som peker tilbake på resten av diktsamlingen som fortid. Her er teksten tilbakeskuende og fortolkende, tilbaketrukket reflekterende overfor et du om både lykken, begjæret og hjertet. Dette er nokså modig:

 

Drøm og lykke, det og du.
Begjær, det var helhet. Og mening.
Det var, mening var. Det kom, kom som, som var
det som var. Som det som var i hjertet, som var et hjerte,
ditt hjerte, det var.

Det har tatt bolig, i det der, der i noe, som er det,
i det du kjenner og kjenner som du.

 

En sympatisk lesning som leter etter en samlende ramme for diktsamlingen, finner det her. Tekstens lyriske bevissthet, som først har åpnet seg mot verdens sansbarhet og deretter smeltet sammen med den, en bevissthet som ikke er et jeg, men et du eller det, er blitt avklart og forsonet med sin væren, med «det du kjenner som du». Det er godt å lese, terapeutisk nesten, men ikke grensesprengende.

Det fremkalte det har sin egen språklige skjønnhet, en stram og enigmatisk komposisjon, og et kontemplativt potensial. Men det er vanskelig å hente dette ut når leken med tvetydigheter blir så dominerende, og ruggingen på ordet det så insisterende og vill. Kanskje er ikke Det fremkalte det en like god bok som debuten fra 2002. Det er ikke så mye som språklig minimalist, men som tøylesløs poet på små flater, på underlige lysninger i tradisjonenes tetthet, at Pedersen viser sitt store talent. Han kan vise vei til ekstasen. Måtte han skrive fortere.

Avatar

Sigurd Sandmo