Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Torsdag 26. mai arrangerte Oppland fylkesbibliotek paneldebatten «Engasjementet som forsvant» under Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Arrangørene spurte: «Er de nye forfatterne bare opptatt av å skue innover? Hvor blir det av støyen, kritikken og engasjementet?» I panelet satt Aftenpostens kritiker Ingunn Økland, forfatter Roskva Koritzinsky og medredaktør i Vagant, Arne Borge. Vagant bringer her innledningene til Koritzinsky og Borge, slik de ble fremført på Lillehammer. Debatten ble filmet og kan sees nederst i saken.

Roskva Koritzinsky: Når det fra tid til annen etterlyses mer engasjement blant de unge forfatterne, får jeg ofte en guffen følelse av at det er en ganske bestemt type engasjement det spørres etter. Under kritikken av de selvopptatte forfatterne, synes det å ligge et ønske om at litteraturen skal være åsted for polemikk, for aktivisme og moralsk stillingstagen.

Jeg har lest mange av de unge, norske forfatterne som har utmerket seg de siste fem-seks årene. For å kunne påstå at de “bare er opptatt av å skue innover”, må man etter mitt skjønn ha begått temmelig slurvete lesninger. Se for eksemplel på Helga Flatlands behandling av temaer som krigsdeltakelse og homofili i bygdesamfunn i Bli hvis du kan-trilogen, eller av diagnosekultur i Vingebelastning. Gjennom forfatterskapet går det imidlertid en rød tråd som kanskje er enda mer interessant: Det unge menneskets sterke ønske om å forholde seg til og engasjere seg i verden Der Ute og problemet med å finne et fruktbart utløp for dette engasjementet i en kompleks samtid der ideene om bistand, solidaritet og fremskritt ikke lenger assosieres med noe udelt positivt. Hvordan kan man gjøre godt uten å lulle seg inn i illusjoner? Er det mulig å involvere seg i en verden der der overgrep og omsorg, forfengelighet og altruisme knapt lar seg skille?

Se også på Amalie Kasin Lerstangs skildring av en ung kvinne som vegeterer på andres lidelse i et falleferdig Europa i et forsøk på å glemme seg selv. Fordi hennes egen smerte er for diffus, for uviktig, eller fordi krisene i verden er for store til at hun klarer å forholde seg til dem som annet enn fiksjon?

Disse forfatterne har imidlertid blitt rost for nettopp sin vilje til å ta verden innover seg. Min påstand er imidlertid at forfattere som tilsynelatende skriver mer innadvendte bøker, som for eksempel Gine Cornelia Pedersen og Eline Lund Fjæren, også aktivt forholder seg til og diskuterer verden utenfor seg selv, eller, kanskje mer presist, den verden som omkranser roman-jeget. I sin skildring av en ung jente som isolererer seg i en leilighet i Bergen, evner Lund Fjæren blant annet å diskutere forholdet mellom kjønnsforventninger og selvopplevelse i et moderne Norge. Nei, kritikken er ikke eksplisitt: Fjærens hovedkarakter er ikke i stand til å skue utover og reflektere over det samfunnet hun lever i, men forfatteren viser at hennes samtid er alt annet enn uviktig når det kommer til å forstå hovedpersonens opplevelse av seg selv, uten å rette moralske pekefingre eller skape en illusjon om at årsakssammenhengene er enklere enn de er. Nettopp denne evnen til en dobbel bevissthet er etter mitt skjønn den unge generasjonens aller største styrke. Det finnes nok av arenaer i samfunnet vårt der kompleksitet må med vike til fordel for absolutter, hvor ambivalens skyves unna til fordel for påståelighet. Ønsker vi at litteraturen skal være et slikt sted?

Så kan man selvfølgelig innvende at disse forfatterne først og fremst engasjerer seg i sitt eget samfunn og de utfordringene som finnes der. Hvis vi har et problem i litteratur-Norge, er det kanskje at forfatterstanden er for homogen. At for få stemmer er representert. Jeg tror det er viktigere å snakke om hvordan vi kan få til en bredere representasjon – selv om det alltid gir en litt dårlig smak å snakke om kunst på den måten, som et felt man skal rekruttere folk inn i – enn å kreve at forfatterne gjennom sine bøker skal forholde seg til virkeligheter de bare har et overflatisk forhold til. Å skrive bøker er ikke det samme som å gjøre en god gjerning, og bør heller ikke være det. Det blir det gjerne dårlig kunst av.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Arne Borge: «Vi etterlyser mere bråk!» står det i programmets beskrivelse av denne panelsamtalen. Det får meg til å tenke på noe den kulturkonservative poeten og essayisten Aasmund Brynildsen skrev i det danske tidsskriftet Heretica i 1949: «Denne tid er sandelig ilde stedt. Nu averterer den også efter oprørere.»

Brynildsens tekst er et svar til Vinduets redaktør, Nic. Stang, som savnet opprøret i datidens litteratur. Og det er unektelig noe litt merkelig med å bestille bråk og opprør. I Danmark fikk de en Yahya Hassan, som solgte over 100 000 eksemplar av diktdebuten – men dette var ikke på bestilling fra noen, og det er heller ikke mulig å bestille noe slikt, tror jeg. Et opprør skal jo slå ned som en bombe, og hvis man vet hvor bomba slår ned, trekker man seg unna i god tid, for å verge seg mot trusselen.

Så vi kan godt etterlyse mere bråk. Men vi kommer ikke til å få det, og hvis vi får det, er det ikke fordi vi har etterlyst det.

«Hvor er de unge forfatterne som kritiserer samfunnet, litteraturen og kollegene?» står det det også i programmet. Dette er jo tre spørsmål, og to av dem kan man svare ganske lett på, altså hvor de unge forfatterne som kritiserer litteraturen og kollegene er: De er nemlig borte. Noen litterær eller poetologisk konflikt er det vanskelig å spore i den yngre litteraturen. Ingen ubegripelighetsdebatt, hvor man bebreider hverandre for å skrive uforståelig. Ingen kritikk av kolleger som skriver annerledes enn en selv. La de tusen blomster blomstre, synes å være generasjonens motto. Om de har noe imot andre forfattere, holder de det godt skjult. Ingen tydelige generasjonskonflikter – ingen som vil velte en Solstad, Kjærstad, Fosse, Hjorth, Ørstavik eller Gulliksen av tronen. Ingen dristige programerklæringer om hva den nye litteraturen bør handle om, og hvordan den bør utformes.

Kanskje er dette synd. Man kan kanskje savne rasende konflikter, som da Øverland gikk til angrep mot «Tungetalen fra Parnasset», eller da Profil-generasjonen på 60-tallet lanserte sitt modernistiske romanprogram. Eller kanskje er det hyggeligere nå, når alle tilsynelatende går så godt overens, og heller hvisker stygge ting om hverandre på Håkons pub etter midnatt?

Men jeg skulle også svare på det tredje spørsmålet: Hvor er de unge forfatterne som kritiserer samfunnet? Der er her, tror jeg, og da kan vi vel alle puste lettet ut, forvisset om at Georg Brandes’ idealer fremdeles er levende. I en poetikk fra 2010, erklærer Lars Petter Sveen seg nettopp som en brandesianer: «For eg skriv ikkje berre for å tilfredsstille, eg skriv for å endre verda slik eg ser ho.» Ambisjonen om å endre verden til det bedre gjennom litteraturen, kan en også finne i forfatterskap som Eivind Hofstad Evjemo, Birger Emanuelsen og Ingvild H. Rishøi – for å nevne noen. Men denne endringsviljen er kanskje av mer moralsk enn politisk karakter? En appell til de gode kreftene i mennesket, om å vise omsorg for hverandre. Forsoning, innlevelse, verdighet. En slags humanistisk mobilisering, som en motgift mot politikkens kynisme og smålighet. Det er her motstanden finnes blant de yngre forfattere. Den er ikke kantete og uforsonlig, men bløt, og kanskje ikke redd for det sentimentale. Om det er en god strategi, kan diskuteres senere i denne samtalen.

Arne Borge

Arne Borge