En tur i parken

Nok et mikroforlag har trådd inn på den bergensk-skandinaviske litteraturscene. Forrige helg var det lanseringsfest for Syntesen av Ida Säll og Tina Åmodt, den første utgivelsen på Tur forlag. Åstedet var kafeen på Naturhistorisk museum i Bergen. I nærheten av de nyoppussede hvalskjelettene fikk de fremmøtte høre en opplesning av hele boken – både på norsk og svensk – før alle gikk i botanisk hage og nynnet champagnegaloppen og poppet korker. Vagant tok en prat med kvinnen bak det hele, blant eksotiske planter i Agnar Mykle-parken.

Redaktør Carina Elisabeth Beddari, gratulerer med den første utgivelsen på splitter nytt forlag! Først og fremst – kan du fortelle litt om målsetningen til Tur forlag? Hvilken visjon ligger bak?

Mange takk! Beveggrunnen bak forlaget er dels egoistisk og dels idealistisk: Jeg hadde et stort behov for å bidra med noe i litteraturmiljøet, så det ligger et snev av selvproletarisering i dette. Samtidig mener jeg at de etablerte forlagene trenger å bli utfordret – at det er behov for alternative litteraturforståelser og alternative publiseringskanaler.

Du driver forlaget helt på egenhånd?

Ja, dette er et enkeltpersonsforetak. I praksis betyr det at jeg virker som redaktør og administrativ leder, men jeg benytter innleid kompetanse på de aller fleste områder: konsulenter, korrekturlesere, designere, trykkeri, distribusjon og lagring. Når det gjelder design vil jeg så langt det er mulig bruke samme omslagsdesigner, ombrekker og format på forlagets utgivelser – omslagene vil bli gjort av Stine Belden Røed og ombrekkingen av Judith Nærland. Formatet er på 22,5 x 22,5 cm, altså ganske stort og kvadratisk.

«Skando» heter bokserien. På forlagets hjemmesider står det at formålet med serien er å gi en helt ny forståelse av forfatterrollen. Vil du utdype?

Forfatteren er kanskje den mest romantiserte kunstnertypen i dag. Ideen om skriving som gudegave er fortsatt rådende, det er noe en driver med i inspirerte øyeblikk, gjerne alene ved et skrivebord i en mørk kjeller. Dette synet forekommer for eksempel i motstanden som stadig reises mot skriveskolene: skriving kan ikke læres, heter det da, som elev ved en skriveskole risikerer en å forpeste sitt talent ved å bli tvunget inn i tillærte former. Ser man til billedkunstnerne, som har hatt institusjonsutdanninger i flere århundrer, finner man ikke den samme debatten – kanskje nettopp fordi kunstakademiene har så lange tradisjoner, mens skriveutdanningene i Norden bare har eksistert i et titalls år. På samme måte er det fortsatt akseptert at forfatteren kan påstå at “teksten taler for seg” og slik be seg fritatt fra å reflektere over eget arbeid, mens billedkunstnerne ofte må argumentere for verkene sine, for eksempel i søknader om prosjektstøtte.
For å bevare et produktivt litterært ordskifte, må disse forestillingene tilbakevises, og jeg håper bokserien kan bidra til dette. Gjennom å invitere forfattere til å skrive sammen ville jeg løfte frem skrivingens kollektive aspekt. Alt som blir skrevet, om det så bare er en enkelt bokstav, går i dialog med annen tekst, med litteraturhistorien. Bøker som utgis i dag har som oftest også vært i berøring med flere forskjellige lesere – enten det er redaktører, medelever på skriveskoler eller kolleger forfatteren utveksler tekst med. En kollektivtekst er en utfordrende arbeidsform for forfatterne, og tar det faktum at enhver tekst er dialogisk til sin ytterste konsekvens.

Bokserien skal altså bestå av kollektivtekster skrevet skandinaviske forfattere, to og to i slengen. Er dette egentlig en kynisk forretningsidé? Det må da finnes et utall støtteordninger for pan-skandinavisk forsøstring?

Serien har mottatt støtte fra Bergen kommune og Nordisk Kulturfond, men det finnes sikkert flere steder man kan søke om penger. Nordisk Kulturfonds retningslinjer er imidlertid nokså strenge; dersom prosjektet går med betydelig overskudd kan de kreve deler av støtten tilbakebetalt. Så økonomisk sett er jeg relativt bakbundet. Mest lukrativt er dette faktisk for de danske og svenske forfatterne, ettersom satsene for honorar i den norske normalkontrakten er mangedoblet i forhold til i Sverige og Danmark.

Først og ut i bokserien er altså Syntesen av svenske Ida Säll og norske Tina Åmodt. Hva er dette for en bok?

Syntesen er et kollektivt dikt hvor et jeg og et jag utveksler erfaringer og ideer. Boken er samskrevet på setningsnivå, det er en dialogisk tekst hvor to stemmer og to språk nærmer seg hverandre. Språkblandingen er diktets bærende trope, men samtidig foregår ikke “synteseringen” bare i språket, det handler også om mellommenneskelige og samfunnsmessige grenser. De mest naturlige referansepunktene for samlingen finner man hos svenske tekstkollektiv som SHARKS og G=T=B=R=G – sistnevnte har blitt utgitt på Forlaget Attåt.

Med tospråkligheten fordobles jo nedslagsfeltet. Men er dette også et problem med tanke på innkjøpsordninger osv.?

En del av tanken bak forlaget er å røske litt i innkjøpsordningens kriterier. Flere andre småforlag har valgt å se helt bort fra disse kriteriene, og gir ut bøker som for eksempel er kortere enn kravet i UNESCOs bokdefinisjon, som pålegger at trykksaken må være minst 48 sider – et paradoks i seg selv, siden tallet ikke går opp på antall trykkark, en bok på 48 sider er nærmest en fysisk umulighet. Disse forlagene har latt være å melde på bøkene, og heller skapt sitt eget distribusjonssystem – det i seg selv er jo en stille protest. Men det fører også til at bøkene blir vanskeligere tilgjengelig. Jeg ønsker heller å forsøke å påvirke systemet innenfra. Innkjøpsordningen har et krav om 60% norsk språk i norske skjønnlitterære utgivelser, en regel jeg måtte søke spesielt om dispensasjon fra. Søknaden ble innvilget, men med 10% avkortning i betalingen for boken.

Hva kan vi vente oss av resten av Skando-serien?

Neste bok kommer i høst, sannsynligvis i oktober. Den er skrevet av norske Hilde Myklebust og danske Katinka My Jones, som aldri har møtt hverandre, og derfor har arbeidet på en helt annen måte enn Åmodt og Säll, som kjente hverandre godt fra før. Våren 2013 kommer det en utgivelse fra norske Kristin Berget og svenske Mara Lee. Jeg har valgt forfatterpar som jeg mener er tematisk beslektet, og det har vært et poeng å inkludere ulike uttrykk i bokserien. Jeg utelukker ikke at det kan komme flere Skando-utgivelser, men det må jeg ta stilling til etter hvert.

Og forlagets vei videre etter det?

ISBN-kontoret har tildelt forlaget 10 tilgjengelige ISBN-nummer, så da må det kanskje bli 10 utgivelser. Jeg vil fortsette å jobbe med invitasjonsbaserte prosjekter, og kanskje ikke bare med bokutgivelser – nå i høst skal jeg blant annet kuratere et arrangement ved Kapittel-festivalen i Stavanger, hvor lærere fra skandinaviske skriveskoler er invitert. At det dukker opp et dattertidsskrift er heller ikke helt usannsynlig.

 

Erlend O. Nødtvedt

Facebook

Twitter