Året 1989 skulle danne opptakten til en tyveårsperiode som ikke stod tilbake for mellomkrigstidens, en eksplosjon av mesterverker og stiler, med en ny Schulz og en ny Gombrowicz. I virkeligheten kom det til å gå annerledes – men ikke derfor nødvendigvis dårlig.
Polityka, 26. mai 2009
«Omveltningen i 1989 var en skjellsettende begivenhet i Polens historie i forrige århundre, men gikk i grunnen ubemerket hen i litteraturen, for så vidt som den hverken avstedkom troverdige skildringer av begivenhetsforløpet eller førte til oppkomsten av slående nye former, temaer, ideer eller språk i det litterære landskap,» uttalte professor Janusz Sławiński i år 2000.
Året 2009, da vi gjør opp status for tyveårsperioden, er intet viktig politisk vendepunkt, slik 1939, 1956, 1968 og 1989 var det. Ved slike oppsummerende tilbakeblikk kommer ofte skuffede forhåpninger til orde. En utilfredshet av denne typen gav Agnieszka Holland nylig uttrykk for da hun snakket om skapende kunstnere – ikke bare innenfor filmen – som viste seg å stå håndfalne ansikt til ansikt med virkeligheten: «Lar det seg i dag gjøre å finne frem til en måte å fortelle om samtiden på der poenget ikke bare er hvordan den oppleves av opphavsmannen selv? Slik jeg ser det, er det umulig. Den viktigste årsaken til det er at vi ikke forstår virkeligheten. […] Vi ser alt for seg, særskilt. […] Alt er privat, intimt, esoterisk.» Etter tyve år kunne man altså sette opp nok en liste med jeremiader over litteraturen, der det først og fremst ville dreie seg om at ingen av våre erfaringer som samfunn og fellesskap har fått noe nedslag i den. La oss imidlertid heller se på hva som virkelig har foregått i de siste to tiårene.
Ironisk og privat
Det første som skjedde, var en oppsplitting av språkene, av de litterære hierarkiene, med andre ord et svinn av det som hadde virket samlende, slik Janusz Sławiński definerte det. Dessuten ble det, som påpekt av Maria Janion, slutt på det romantiske paradigmet, med dets nære kobling til ufriheten. Det var åpenbart hvordan litteraturen unngikk å tale om samfunnet, hvordan den skydde patriotisme og høystemthet. Den fremherskende holdningen var ironisk, spotsk og uhyre privat. «Det er lenge siden klimaet har vært så gunstig for unge kunstnere,» skrev Jerzy Jarzębski på terskelen til den tredje polske republikk.
Kritikerne spådde et comeback for romanen. Forventningene var fra første stund av enorme: Man ventet på et motstykke til Żeromskis Przedwiośnie(Vårtegn) fra 1924, bilder av hvordan et nytt Polen brøt frem, skildringer av fortiden som folkerepublikk. Disse forhåpningene ble også næret ved at 1990-årene begynte med en stor litteraturfest: Nye tidsskrifter dukket frem fra undergrunnen eller ble etablert (Ex Libris, bruLion, Nowy Nurt, Czas Kultury, litteraturbilag i forskjellige dags- og ukeaviser), der debatten om litteraturen ble ført i ordrike essays. Litteraturen opptok mye plass i alle medier. Høykonjunkturen varte imidlertid ikke lenge – snart grep det man kaller markedets usynlig hånd inn. Foraene der det ble skrevet om litteratur, ble færre og færre, og essayene forvandlet seg til notiser, etter hvert som litteraturen ble skjøvet ut i periferien av den såkalte opinionens interessefelt.
Starten på 1990-årene var imidlertid imponerende. Det er nok å minne om kvinnebølgen i litteraturen, som ble innledet med Olga Tokarczuks, Manuela Gretkowskas, Natasza Goerkes og Magdalena Tullis mye omtalte debuter.
At emansipatoriske strømninger – feministiske og homoseksuelle – ville dukke opp, var nokså klart for den som hadde fulgt med i verdenslitteraturen, og det skjedde da også. På lignende måte kunne det forutses at krimbøker ville komme på moten. De polske, som for alvor begynte å gjøre seg gjeldende fra århundreskiftet, behandler, i likhet med sine vestlige pendanter, ofte kriminalintrigen mer som et påskudd for å tegne et interessant portrett av hovedpersonen, av et miljø, en by eller for eksempel en homoseksuell subkultur. På den annen side blir kriminalromanene litterære tilnærminger til fortiden, når de, som Marek Krajewskis bøker, gjenskaper en flerkulturell førkrigsverden som vi lengter tilbake til.
Nittiårene ble også innledet med fenomen som var spesifikt polsk, men samtidig knyttet til vår fortid:
Genreblanding
Paweł Huelles Hvem var Dawid Weiser (no. oversettelse 1991), som kom i 1987, ble av kritikken hilst som opptakten til en ny epoke. Den handlet om en mystisk jødisk gutt og fortidens traumer, om barndommen og Danzig før byen ble etterkrigstidens Gdansk. Begynnelsen av 1990-årene var rik på den slags nostalgiske barndomsbilder og -myter. De østlige grensetraktene har bestandig vært et yndet emne i polsk litteratur, men nå dukket det opp bøker om den tyske fortiden: Stefan Chwins Hanemann, Olga Tokarczuks E.E. (no. oversettelse 2001) og i det følgende tiåret Krajewskis kriminalromaner med deres bilde av Wrocław fra den gang byen het Breslau og var tysk. Også Beskidene, slik Andrzej Stasiuk ser dem i Opowieści galicyjskie (Fortellinger fra Galicja), og Jerzy Pilchs østlige Schlesien omkring Cieszyn, skildret med en nostalgi ispedd groteske elementer, ble satt på det litterære kartet. Et nostalgisk epos var også Wislaw Myśliwskis Widnokrąg (Synsrand), som i 1997 ble belønnet med den nyopprettede Nike-prisen.
Selv om det forlød at fiksjonslitteraturen nå kom igjen for fullt, skulle det vise seg at denne periodens viktige bøker ble eiendommelige silvae rerum, der genrene blandet seg: Tokarczuks Daghus, natthus (sv. oversettelse 2005), en beretning om melankolien hos et menneske som er vitne til et allestedsnærværende forfall, og Stasiuks Dukla (no. oversettelse 2005), en diskurs om lyset og materiens oppløsning, er begge fjernt fra det samtidige. Skildringer av nåtiden finner vi ikke mange av ved slutten av det 20. århundre, første etter som tiden gikk begynte det å bli flere av dem. Et bilde av kapitalismens første vaklende skritt ble tegnet blant annet i Eustachy Rylskis Człowiek w cieniu (Et menneske i skyggen) og i Piotr Siemions Niskie Łąki. Som oftest ble imidlertid bildet drevet ut i karikaturen, i satirer som Dawid Bieńkowskis Nic (Intet). Et økende antall romaner med brodd mot storkapital og internasjonal finans så dagens lys i takt med at systemet festnet seg; ett eksempel er Slawomir Shutys prisbelønt Zwał (Røys) fra 2004. Underskuddet på samtidsrelevans i 1990-årenes polske litteratur ble skarpt kritisert av Marel Reich-Ranicki, som i 2000 hadde Tokarczuk, Tulli og Stasiuk som gjester i sitt program i tysk fjernsyn. Han anklaget dem for provinsialisme og tilbakevending til middelalderen. Ikke desto mindre har alle tre – Tulli med sin blottleggelse av makt- og ekskluderingsmekanismer, Stasiuk med sin kretsing om det sentraleuropeiske, og Tokarczuk med sin utforskning av identitetens forvandlinger – hatt betydelig suksess i Tyskland, tross Reich-Ranickis spådommer.
Ung dissonans
Skulle man peke på en avgjørende milepæl i den forløpne tyveårsperioden, måtte det bli 2002, da Dorota Masłowskas Wojna polsko-ruska pod biało-czerwoną flagą (Den polsk-russiske krig under flagget i hvitt og rødt) utkom og straks ble en litterær begivenhet. Romanen avstedkom et oppstyr som til da hadde vært ukjent i det nye Polen, og innledet en høykonjunktur for den unge litteraturen. Masłowska stilte opp et vrengespeil foran litteraturen og språket, og rettet på den måten et slag mot lesernes vaner. Boken tillot nemlig ikke at de under lesningen ganske enkelt identifiserte seg med personene i den. I språket personene snakket, opptrådte på den annen side minnelser fra kommunisttiden side om side med ungdomsslang og newspeak fra TV og reklame, i en forbløffende og original blanding. Masłowska provoserte leserne i en slik grad at hun fremdeles er det mest yndede angrepsmål blant polske kvinnelige forfattere; en del av publikum værer ennå ugler i mosen bak hennes suksess. Det er imidlertid et faktum at hun har lansert en måte å skrive på som senere ofte er blitt etterlignet, for «å skrive à la Masłowska er oppskriften på suksess», som Agnieszka Drotkiewicz en gang uttalte. Wojna polsko-ruska, som nylig er blitt filmatisert, er en kraftig proteststemme mot de bedrag virkeligheten er gjennomsyret av.
Ved siden av Masłowskas debutroman har vi også fått andre viktige bøker av unge forfattere: Gnój (Møkk) av Wojciech Kuczok og Lubiewo (sv. oversettelse 2008) av Michał Witkowski, som i en følgende, prisbelønnet roman, Barbara Radziwiłłówna fra Jaworzno-Szczakowa, har skildret en polsk variant av en kapitalistisk selfmade man. Lubiewo, et atlas over kommunisttidens homseliv, ubetalelig ved sin presist registrerte språktone og sin miljøtegning, men mest av alt Wojna polsko-ruska var bøker som ved inngangen til 2000-tallet brakte et sunt ferment inn i språket.
De siste tyve årenes litteratur lar seg imidlertid ikke innordne i kategorier som «moteretninger» og «strømninger», for den har først og fremst vært en republikk av solister. Enkelte av disse soloopptredende har øst av vår historie, som de forfatterne som vender tilbake til emnet Holocaust. Alt i 1980-årene fikk vi viktige tekster av tidsvitner, tekster som også tok opp de vanskelige polske-jødiske relasjonene. Av senere bøker kan man nevne Ida Finks, Henryk Grynbergs, Zyta Rudzkas eller Hanna Kralls.
Det har også stått frem kunstnere hvis verker er svar på helt og holdent egne, ofte overraskende utfordringer. Eustachy Rylski tar oss ganske visst tilbake til kavaleristenes verden for nærmere to hundre år siden, men hensikten er ikke å utdype våre historiekunnskaper, men å la en helt moderne tvekamp utfolde seg mellom hovedpersonene, noe som samtidig gir anledning til å blåse nytt liv i begreper som ære, fedreland, patriotisme. På den annen side skaper Jacek Dukaj i sin tusen sider tykke Lód (Is) en alternativ versjon av det 20. århundres historie i de første tiårene. Han beviser at det også i våre dager går an å skrive en roman i 1800-tallsstil, med appell til lesere både av fantasy og av den klassiske roman. Når vi sammenligner publikums reaksjon på Marian Brandys’ fembinds historiske roman fra 1970-årene om napoleonstidens etterslett med den rolle Rylskis Warunek (Betingelsen) har spilt, ser vi at våre forventninger til den nå utebbende tyveårsperiodens litteratur var overdrevne.
Normaliteten har sin pris
Etter 1989 var det ikke så mye litteraturen som forandret seg, som dens rolle og måte å fungere på – det litterære liv, bokmarkedet, mediene. Våre forventninger til den stammer fra en annen tid. Det at kunsten ikke fremstiller verden, avspeiler på sett og vis den nye virkeligheten vi står oppi – flytende, flimrende, umulig å innfange i sin helhet. En slik virkelighet representerer en utfordring for litteraturen. Mariusz Sieniewicz har forklart det slik: «Det virker som verden i våre dager ikke lar seg beskrive realistisk. Man må lete i hverdagssfæren etter revner og chifre som kan utsi mer om oss enn en tvers igjennom virkelighetstro skildring.» Dét lykkes selvfølgelig i varierende grad.
Vi har gått fra en verden hvor det var alminnelig kjent hvem som var en fremragende forfatter og hva som inngikk i den litterære kanon, til en verden hvor hierarkiene slutter å være klart definerte. Litterære priser skyter opp som paddehatter – snart vil vi kunne beklage oss over at de simpelthen erstatter litteraturkritikken, slik det er skjedd i Storbritannia. Den epoken vi er gått inn, har professor Marian Stala, under en diskusjon i Politykas Salong, betegnet som forleggernes æra. I dag er det nettopp de som kan sikre boken et langt liv, gjennom sin kontroll av reklame og markedsføring i alle dens aspekter.
Eksplosjonen av kulturtidsskrifter i begynnelsen av 1990-årene endte med en tabloidisering av kulturen i mediene. I dag opplever vi imidlertid et nytt oppsving på kulturfronten, skjønt denne gangen på Internett. Nesten ukentlig oppstår det nye nettaviser, nettportaler og nettsider om litteratur (et av de siste skudd på stammen er den interessante dwutygodnik.com).
I de tyve årene som er gått, har litteraturen og forfatterne mistet sin privilegerte status som moralske autoriteter og veiledere. Litteraturen er ikke lenger et spennende emne for offentlige ordskifter, og hender det allikevel at den blir et tema, utarter diskusjonen ofte til en utveksling av invektiver i internettfora. Alt dette synes å være prisen man må betale for normalitet og et fungerende marked. Og likevel – de to siste tiårene har vist at litteraturen fremdeles kan by på absolutte overraskelser. I 1960-årene forutsa Gombrowicz at det ville ta to eller tre generasjoner før det på ruinene av en selvopptatt, anakronistisk kultur ville gro vakre blomster med en berusende duft. Foreløpig er vi fremdeles i overgangsfasen. Og vi har tiden foran oss.
© Polityka Sp. Pracy, 2009
Oversatt fra polsk av Ole Michael Selberg
