En litterær darwinist

Jan Kjærstads essays svinger mellom utopiske fremtidsscenarier og sober kulturkritikk.

Tidligere publisert i Vagant 4/2013.

Jan Kjærstad er ute med sin fjerde essaysamling og har etter kort tid sørget for både jubelbrus og mer avmålte nikk i avisenes anmelderseksjoner. I Dagbladet skriver Olav Løkken Reisop at Kjærstad «briljerer som litteraturformidler» og overtar like godt forfatterens egne synsmåter idet han hevder at boken «rokker ved vedtatte sannheter» og «sprenger det litterære feltet vidåpent» (24.9.2013). I Morgenbladet berømmer Carl-Joakim Gagnon forfatteren for hans «fin[e] gjennomgang av litteratur», selv om Kjærstad i forsøket på å skape en plattform for sitt nye litterære program virker «litt anstrengt» (19.9). Cathrine Strøm melder i Klassekampen at hun opplever årets bok som «mer konsoliderende» enn tidligere, samtidig som hun roser forfatteren for hans «ubendige vilje til å ville se utover, videre» (21.9).

Forskjellene i helhetsvurderingene til tross: Det er liten tvil om at Kjærstad fortsatt evner å oppildne leserne med sitt idétilfang og forsøk på å tenke forbi dagens litterære situasjon. Som enhver leser av Kjærstads essays trolig vil ha merket seg, er det å befatte seg med disse bøkene som å befinne seg i en vedvarende tilstand av advent. Det som slår en er den kompromissløse orienteringen mot det kommende, prosjekteringen av lese- og skrivearbeidet i retning av det nye. At iveren etter noe ukjent og ennå ikke tenkt kan gå på bekostning av det ettertenksomme og stilistisk utsøkte, har gjort mottakelsen av Kjærstads bøker sammensatt. Dels har man berømmet ham for utferdstrangen, nyorienteringen og hans evne til å formulere sammenhenger mellom litteratur og teknologi, fortellerperspektiv og menneskesyn. Dels har man i den ustoppelige fabuleringen lest en uforpliktende omgang med spørsmål som vanskelig lar seg besvare i løpet av noen boksider, og som derfor truer med å bryte sammen i halvferdige skisser.

Ikke sjelden har tankesprangene blitt tolket som dilettantiske øvelser heller enn godt koreografert kunstprosa. Pål Norheim – selv en markant essayist – satte allerede i 1989 ord på dette da han anmeldte Kjærstads første essaysamling, Menneskets matrise: «Den usjenerte omgangen med genteknologiske forskningsresultater og grunnkomponentene i dataprogrammer […] styrker mistanken: at det hele tiden er snakk om et tredjerangs mysterium, på samme nivå som en intrikat maskin hvor bruksanvisningen mangler.» ¹ Selv i dag, nesten et kvart århundre senere, er det mulig å gi Norheim rett: Også i Menneskets vidde finnes det ufullendte tankerekker og vage analogier man kunne ønske ble fulgt bedre opp.

Samtidig er det fullt mulig å sette pris på åpenheten og det genuint utprøvende i essayene. Kjærstad anno 2013 er fortsatt ganske alene blant norske forfattere om å skru sammen essaymaskiner av den typen Norheim sikter til. Legger man årets bok ved siden av de tre samlingene som til sammen utgjør Kjærstads matrise (Aschehoug, 2007), får man et håndfast inntrykk av hvilke mengder med ideer og visjoner som har tårnet seg opp underveis. Det er ikke urimelig å tenke at disse fire bøkene gjør Kjærstad til en av de store idéforfatterne for vår tid – muligens på høyde med danske Hans-Jørgen Nielsen hva angår evnen til å støpe tidsånden om i begreper og litterære programerklæringer.

Utopien: en total roman

Et av kjennetegnene ved Kjærstads essays er balansegangen mellom en forkjærlighet for eksperimentet og en henfallenhet til heller tradisjonell smak, godt forankret i det 20. århundrets kunstneriske og litterære kanon. Mange av eksemplene vil være kjent for hans faste lesere, og lite i årets utgivelse søker å supplere poengene fra tidligere samlinger. Motviljen mot den psykologiske romanen er fortsatt urokkelig, det samme er fremhevingen av bruddet hos høymodernismens klassikere (Schönberg, Picasso, Joyce …) og forsvaret for «urene» eller «polyteistiske» romaner som Salman Rushdies Midnattsbarn (1981) og Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for sne (1992).

Kjærstad har hele tiden vært en tilhenger av den eksperimentelle romanen som søker å speile årsakssammenhenger og problemer gjennom en kompleks litterær form. Ofte kan formen være synonymt med plott eller komposisjon. Andre ganger dreier det seg om en språklig sensibilitet, som åpner litteraturen mot andre kunnskapsområder. Påtakelig lite vitner om interesse for de ulike avantgardenes frembringelser i Kjærstads bøker. Utålmodigheten i omgang med mer ekstreme uttrykk er slående og grenser i mange tilfeller mot den rene vrangvilje (for eksempel omtales William Burroughs i Menneskets vidde som «useriøs»). At den litt mistenkelige motsetningen mellom tradisjonstro kanonforståelse og det eksperimentelle aldri løses helt opp, gjør at svermingen for bruddet truer med å stivne til manér i lengden. Som når Kjærstad spør: «Er det slik at forfatterne i et helt århundre ikke har tatt realismens utfordring, det å speile virkeligheten, på alvor?»²

Skulle en forsøke å sette fingeren på ett punkt hvor Kjærstads essayisme er unik, er det når han svinger seg opp til talsmann for et litterært program som ikke nøyer seg med å utfordre leserens forventninger til hvordan en roman er komponert, men tar opp i seg hele komplekset av kunstneriske, sosiale og politiske føringer som omslutter litteraturen og gjør den til en menneskedannende institusjon. I likhet med Brian Boyds On the Origins of Species (Harvard University Press, 2009) – en av de ytterst få sakprosabøkene Kjærstad går i dialog med i Menneskets vidde – ser han på litteraturen som en evolusjonær frambringelse som både former og formes av menneskets urgamle hang til simulering av væremåter og ordning av vilt heterogen informasjon i narrative forløp. Selv skriver Kjærstad i det tidlige essayet «En poetikk for 80-årene» (1983):

Utopien kan være noe i retning av en total roman, en bok som innlemmer alt tenkelig og utenkelig og kombinerer dette til et mentalt uttrykk som lodder dybden i tiden, en bok nesten som en reservehjerne, et medium der vi kan prøve ut mulighetene våre uten å skade oss, en replikant av livet, sendt som en romsonde inn i fremtiden.³

Med et slikt litterært program, formulert i hans første essaysamling, er det ikke til å undres over at Kjærstad opp gjennom årene har fungert som fikseringspunkt for den selvsikre og nyvinnende litteraturen. Som redaktør for Vinduet i perioden 1985-89 påtok han seg ansvaret for å bringe norsk litteratur i kontakt med tenke- og skrivemåter som hadde vært definerende for utformingen av den sentraleuropeiske romankunsten i tiden mellom krigene – av Kjærstad ikke sjelden omtalt som Modernismen i entall. I én og samme utgave (1/1988) ryddet han plass til fyldige essayomtaler av det som med samtidens norske øyne kan ha fortonet seg som totale romaner: Thomas Manns Trolldomsfjellet (Elin Brodin), Robert Musils Mannen uten egenskaper (Ole Robert Sunde), Hermann Brochs Søvngjengere (Jon Fosse) og Elias Canettis Forblindelsen (Hanne Aga).

Tanken om at den norske litterære kulturen utgjorde en intellektuell bakevje, og at sirkulasjonen av utrangerte ideer var knyttet til en politisk slagside man forbandt med profilistene (m-l), var nok styrende for slike temaseksjoner. Selvfølgelig var Kjærstad ikke alene om å ønske seg en mer direkte forbindelse til kunstprosaen hos Broch og Canetti. Kanskje kan man si det slik at 80-tallistenes fremste kollektive bragd var å spre selvforståelsen av at man var brutt ut av den nasjonale avsondretheten og hadde gjenopprettet samtalen med de litterære kanonene fra første halvdel av forrige århundre? I hvert fall er det liten tvil om at de mange stilistiske og tematiske båndene som ble knyttet gjennom 80-tallet, avfødte en stor vilje til eksperimentering, noe forfattere som Sunde, Fosse, Svein Jarvoll og Karin Moe er beviser på.

At Kjærstad som redaktør var sentral i dette arbeidet, bidro til å forme bildet av ham som en litterær opplysningsagent på linje med store formidlere som Jan Erik Vold og Sigurd Hoel. Både Vold og Hoel har lagt ned utallige timers arbeid i å introdusere og spre litterære uttrykk, som for en svensk eller dansk leser nok ville vært innenfor rekkevidde uten slike eksepsjonelle enmannsbedrifter. Mer enn hva tilfellet er i våre naboland, har den norske litterære kulturen på 1900-tallet vært avhengig av at sterke enkeltaktører tar på seg oppdraget med å oppdatere de litterære uttrykkene og tenkemåtene. Dette har i sin tur kastet formidlerne inn på en didaktisk løpebane, der man ikke først og fremst har kjempet mot konkurrerende forfattere, men det brede publikums antatte uvitenhet. Eller som Audun Lindholm har formulert det: «Å ha kunnskap og å være internasjonalt orientert i et lite miljø som det norske, fører en fort inn i en oppdragende rolle. Ville for eksempel kapasiteter som Jan Erik Vold og Jan Kjærstad ha vært mindre belærende i holdningen om de hadde virket i en større kultur?»⁴

Spørsmålet er betimelig når en leser Kjærstads bøker. I motsetning til generasjonsfellene Sunde og Fosse, som i sine litterære forsøk også bedriver en utstrakt selvundersøkelse, er Kjærstads essaysime preget av en sterk vilje til å informere leserne. Litterære trender, teoretiske og teknologiske nyvinninger – alt dette er informasjon han sitter på og som han føler seg forpliktet til å dele med publikum. At dette til tider kan gi seg utslag i en viss monomani, der forkynnelsen overskygger budskapet, blir tydelig i lengden. Mot en slik holdning kan det derfor være nærliggende å vri på en av Wittgensteins gamle deviser – det høymodernistiske 80-tallets husfilosof framfor noen: Essayene er muligens skrevet på informasjonens språk, men de inngår ikke (restløst) i informasjonens språkspill.

Exit Freud – enter Darwin

Der Kjærstad på 1980-tallet var rettet mot informasjonsteknologi og databehandling som «strukturerende analogier» for romanskrivingen, har han i dag vendt seg mot biologien og en tidsmessig interesse for naturalistiske forklaringsmodeller. Som «litterær darwinist» (hans eget uttrykk) spekuleres det i Menneskets vidde rundt den fremtidige romanen. Dels dreier det seg om god gammel fascinasjon i møte med utviklingslæren, dels om å sirkle inn noen poetologiske poenger som skal peke fram mot en ny roman – eller som Kjærstad ikke blir trett av å gjenta: en ny form. Denne ville måtte ta utgangspunkt i Darwins tanker om tilpasning og naturlig utvalg, og ha forandringen som sitt fremste kjennetegn. I så måte klinger årets vendingen som et ekko fra Northrop Fryes bemerkning i Anatomy of Criticism (1957), der han staker ut veien for en ny organisering av kritikken:

I suggest that it is time for criticism to leap to a new ground from which it can discover what the organizing or containing forms of its conceptual framework are. Criticism seems to be badly in need of a coordinating principle, a central hypothesis which, like the story of evolution in biology, will see the phenomena it deals with as parts of a whole.⁵

Det som opptar Kjærstad sterkest er det han ser på som en ubalanse mellom psykologi og biologi i skjønnlitteraturen, der de naturalistiske forklaringsmodellene ennå ikke har sivet inn i den norske romanen og – like viktig – i kritikken av den: «Det er fremdeles en avstand mellom den kunnskapen geologer, paleontologer, zoologer, biologer, antropologer har lagt frem om menneskets utvikling og den måten vi skriver skjønnlitteratur på. Vi er og blir freudianere.»⁶

I lanseringsintervjuer og forhåndstrykte utdrag av tittelessayet «Menneskets vidde» kan denne nyorienteringen gi inntrykk av at forfatteren beveger seg på et abstrahert plan, der én pol («Freud») byttes ut med en annen («Darwin»). Umiddelbart synes det litt bakstreversk av Kjærstad å lansere en slik «vending», løsrevet som den er fra enhver litterær eller vitenskapelig common ground. De siste årenes økte innslag av populærvitenskapelig naturalisme i media kan umulig ha gått ham hus forbi. I Norge skulle det være tilstrekkelige å minne om Harald Eia og Ole-Martin Ihles TV-farse Hjernevask (2010) og debatten som fulgte i kjølvannet av den.⁷ Også Klassekampens Bjørn Vassnes og Morgenbladet/Weekendavisens faste skribent Lone Frank har gjort seg til fortalere for økt bevissthet om naturalistiske perspektiver gjennom populærvitenskapelig virksomhet.⁸

At Kjærstad suverent overser slike tilfeller og unngår å gå i dialog med allerede etablerte diskusjoner, gjør ham til noe av en alenegjenger i norsk offentlighet. Muligens er skoddene og skylappene han utstyrer seg med nødvendige for å samle seg til et litterært program. Prisen han må betale for dette selvpålagte sølibatet er imidlertid så stor at han til tider ender opp med ganske ufruktbare slutninger. For hvorfor ikke befatte seg med de forbindelsene og polemiske posisjonene som allerede er etablert? Darwins utviklingslære har vært en del av den skandinaviske litteraturen i mer enn 150 år. Artenes opprinnelse ble i 1871 oversatt til dansk av forfatteren og botanikeren J. P. Jacobsen. Før det hadde Georg Brandes – vel den skandinaviske kritikeren som med størst hell har betraktet litteraturhistorien som et kollektivt, «evolusjonært» felt, hvor radikale ideer gradvis fikk sin form gjennom et vell av lokale og nasjonale variasjoner – anvendt seg av Darwins ideer for å underbygge sine tanker om sosial og intellektuell reform på ateistisk grunnlag. I Norge var det zoolog og eventyrsamler Peter Christen Asbjørnsen som først introduserte Darwins tanker. Deretter fulgte Bjørnson, Kielland, Garborg …

En annerledes kausalitet

Trolig ville Kjærstad innvende at hans poeng ikke er å etterspørre en tematisk behandling av utviklingslæren, men å slå et slag for en ny litterær form som skulle springe ut av den. Forfatterne han viser til – Paul Auster, Italo Calvino, David Foster Wallace, Kurt Vonnegut –representerer alle sammen «ansatser til et darwinistisk grunnsyn» som åpner opp for nye «årsakssammenhenger». Som mange vil vite er årsak og kausalitet blant de mest gjentatte honnørordene i det kjærstadske vokabular. Det han er på sporet av («en annerledes, kvessende kausalitet») skiller seg fra en forutsigbar «psykologisk-realistisk» automatikk, hjemmehørende i mekanikkens tidsalder – 1800-tallet. Mot dette savner Kjærstad en «struktur» eller «form» som er på høyde med dagens vitenskapelige og teknologiske paradigme. «Jeg lengter,» skriver han i forbindelse med Haruki Murakamis IQ84 (Pax forlag, 2011), «jeg hungrer, etter et roman-maskineri som er basert på noe annet, drevet av en ny form for energi: kjernekraft, nanoteknologi, hva som helst.»⁹

Det siste tillegget («hva som helst») antyder en litt retningsløs desperasjon og latent trang til å flykte fra alle kjente kategorier, slik også Pål Norheim påpekte i forbindelse med Kjærstads essay-maskin. Når Kjærstad i Menneskets vidde skriver at han er overrasket over at ikke flere (norske) forfattere har befattet seg med «formtanker» hentet fra planteriket (deriblant rhizomet, jordstengelen og mycel, soppens vegetative del), er det nærliggende å minne om en bok som Jenny Hvals Perlebryggeriet (Kolon forlag, 2009), der forfatteren kombinerer en tematisk behandling av soppdannelse med en hallusinatorisk og nesten virulent spredning av billedsporer. I tråd med soppens veldige vekstpotensial – som nærmest over natten kan forvandle et øde skogholt til en pustende organisme – makter Hval i løpet av noen sider å omdanne et lett gjenkjennelig landskap til vilt fremmede omgivelser.

Spørsmålet man sitter igjen med etter årets kjærstadiana er derfor dette: Hvor, om ikke i den foreliggende litteraturen – det litterære arvestoffet, så å si – skulle en «biologisk» form åpenbare seg? Hvilken genetisk pool er det Kjærstad ønsker å forsyne seg av, hvis ikke i den som er der allerede? Det nokså uopplagte forsøket på å gripe tilbake til den franske nyromanen – nesten 30 år etter at han hyllet Robbe-Grillet som et perspektivisk angrep på fortellerkonvensjonene i den realistiske romanen¹⁰ – toppes med en tilbakevending til den britiske presten Laurence Sterne og hans opphavsparodiske verk The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman (1767). Er det virkelig her, i det  georgianske England man best kan finne sporene til en «biologisk» romanform?

Og når Kjærstad noen sider senere spør om han ikke fornemmer «en idé om noe organisk i flere av Thure Erik Lunds romaner» – den norske forfatteren som med størst idérikdom har utforsket naturalistiske, evolusjonære forklaringsmodeller for språk, kultur, teknologi – er det som om gløden fra hans egen tankevirksomhet for lengst har svidd av enhver vilje til kollektiv høyttenkning. Som selverklært pioner er Kjærstad alltid på vei bort fra det han oppfatter som norsk litteraturs business as usual. I slike øyeblikk minner han aller mest om Diogenes med lykten på høylys dag: Hvor er litteraturen?

Møllkuler og konservativ antropologi

Den mest ansporende konstanten i Kjærstads litteratursyn er ennå tanken om at narratologien uttrykker et eget menneskesyn, en antropologi. En roman som tar utgangspunkt i tanken om mennesket som et uforutsigbart og alltid foranderlig vesen – det Nietzsche kalte das noch nicht festgestellte Thier – gir ifølge Kjærstad «et annet inntrykk av årsakssammenhengene enn en tradisjonell roman». Mens denne fremstiller mennesket som «en enkel sosialpsykologisk og biologisk maskin, behersket av en kausalitet som sier ’hvis a, så b’», må en nyvinnende roman, «åpne opp mot en ny erfaring om verden eller nye eksistensmuligheter».¹¹ At disse mulighetene skulle finnes i Darwins verk, eller at de skulle kunne la seg utlede av 150 år med evolusjonsteoretisk forskning og spekulasjon er utvilsomt en spennende tanke.

Kanskje har Kjærstad rett i at utviklingslæren lenge var fortrengt til fordel for psykologiske forklaringsmodeller. Et raskt blikk på det 20. århundrets norske litteratur- og kritikkhistorie kan få en til å tro det, sentrert som den er rundt forfattere og kritikere som Hoel, Borgen, Mykle, Vesaas … Men at det i 2013 fortsatt skulle være tilfelle, fremstår vel som urimelig?

I den etter hvert så berømte artikkelen om mottakelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp 1 (Forlaget Oktober, 2009), «Den som ligger med nesen i grusen er blind», får Kjærstad prøvd sine analytiske begreper på et reelt tilfelle. I didaktisk modus retter han pekefingeren mot det han oppfatter som en «langvarig slagside» i dagskritikken, nemlig at de «affektorienterte kriteriene» dominerer mottakelsen, og at den litterære verdien «bedømmes ut fra de sinnsbevegelser den skaper».¹² Kjærstads angrep på kritikken ble av mange lest som et angrep på Knausgårds roman, selv om det er vanskelig å finne belegg for dette når man leser artikkelen i dag. Snarere er det teologen i Kjærstad (utdannet ved Det teologiske menighetsfakultet og Universitetet i Oslo) som snakker, og som i anmeldernes identifikasjon med romanhelten Karl Oves livsverden, har gjenfunnet psykologiske temaer med lang fartstid:

Mer logisk er det å spørre om denne samstemmighet, denne iver etter å lese medhårs, kan skyldes den konservative antropologi, hele den kristen-freudianske verdensanskuelse som ligger under Min kamp 1 (Faren og Sønnen)? I romanen lesses det på med skam, angst, selvforakt, fornedrelse og knust selvfølelse. I siste halvdel vaskes og gråtes det, renses og sones det, over 200 sider. I tillegg er boken tuftet på den romantiske kunstnermyte og følelsenes primat, inkludert en implisitt påstand om at en dikter har rett til å gå over lik om det kreves. Er det flere som synes det lukter møllkuler?¹³

Spørsmålet om møllkulene kan høres i overkant polemisk ut og skriver seg fra Kjærstads vellagrede motvilje mot psykologiske årsakssammenhenger og «følelsenes primat» i skjønnlitteraturen. Samtidig åpner insisteringen på sammenhenger mellom narratologi og menneskesyn opp for å kritisere tenkemåter som – bevisst eller ubevisst – reproduserer overleverte forestillinger. I dette minner Kjærstad ikke så rent lite om Hans-Jørgen Nielsen, som gjennom hele sitt virke forble en utpreget historiserende kritiker. I boken Den fraktale boogie (1991/1992) går Nielsen i strupen på den utbredte tendensen i samtiden til å innordne naturen under en helhetlig, «holistisk» verdensforståelse, der naturvitenskapene setter standarden for behandling av kulturelle uttrykk. Mot dette holder Nielsen fram et vitenskonstruktivistisk perspektiv, som fortsatt i dag peker på noen av blindpunktene i svermingen for naturalistiske forståelsesmodeller: «Spiren til kulturens fenomener står ikke allerede å lese i naturens store bok slik den foreligger […]. Det er snarere omvendt. Det er vi som med den gitte kultur skriver i ’naturen’ og i en viss forstand tilsynelatende frembringer den bok vi skriver i – enn ikke helt ut av ingenting.»¹⁴

Med sin prinsipielle anti-reduksjonisme og stadig forsøk på å sirkle inn tidstypiske oppfatninger for å sette dem under kritikk, tangerer Nielsen sider ved Kjærstads essayistiske etos. At han likevel sto for en langt mer skeptisk innstilling enn sin norske kollega, kommer fram i ironiseringen over kaosteorien, fraktalgeometrien og de «digitale matrisenes» motstandsløse inntog i 1980-tallets litterære og kunstteoretiske debatt – en debatt Kjærstad selv var selve bannerføreren for her til lands. Som en kommentar til den hyperaktive begrepsynglingen i gallerier og tidsskrifter, der tankemodeller fra fysikk og biologi ble støpt om til litterære analyseverktøy, sukker Nielsen ironisk: «Det er til å få teologiske griller av.»

Homo sapiens 2.0

Av dagens norske essayister har ingen en så avklart (og derfor kommuniserbar) forståelse av litteraturens politikk som Kjærstad. Litt forenklet kan denne sammenfattes som et forsvar for menneskets ukjente potensial og en antipositivistisk motstand mot å redusere eller fastholde mennesket til et knippe psykologiske eller sosiologiske læresetninger. Kort tid etter terrorangrepene 22. juli 2011 offentliggjorde han en artikkel i Aftenposten, der han påpekte urimeligheten i forsøket på å avklare «gåten Breivik». Artikkelen er i Menneskets vidde supplert med ytterligere tre tekster, som til sammen gir et godt bilde av forfatteren som kulturkritiker. Her går Kjærstad bl.a. i rette med Aage Storm Borchgrevinks bok En norsk tragedie (Gyldendal Norsk Forlag, 2012), som han anklager for å spille på fasttømrete forestillinger i sin tolkning av terroristens handlinger som senvirkninger av en krevende barndom. Kjærstad viser også til et TV-intervju med barnepsykiateren som behandlet Breivik i 1983, og som i ganske entydige vendinger trakk slutninger fra familiens omsorgsbrist til terroristens ugjerninger nesten 30 år senere.

Tanken om at alle vesentlige hendelser inntreffer i barndommen og deretter utspilles gang på gang, er en psykologisk forestilling som nærmet seg klisjeen allerede i mellomkrigstidens litteratur, og som i Kjærstads optikk er uttrykk for en utrangert fortellemåte: «For meg, en forfatter, klinger dette nøyaktig som en replikk i Sigurd Hoels roman Veien til verdens ende.» Med dette insisterer Kjærstad på at vi muligens står overfor et «nytt potensial i dagens menneske». Og ser man til ugjerningene i regjeringskvartalet og på Utøya, er det ikke urimelig å tenke at man også står overfor det Pål Norheim i sin anmeldelse av Menneskets matrise kalte et «tredjerangs mysterium», en maskin uten bruksanvisning: De ideologiske og tekniske omstendighetene for terrorhandlingene er i ferd med å bli tilstrekkelig kartlagt; fremtidige studier kan kanskje kaste nytt lys på enkelte sider ved hendelsene, men et felles rammeverk har allerede blitt etablert og godtatt. Det ville likevel være vanskelig å si at de etiske eller psykologiske dimensjonene av ugjerningene skulle nærme seg noen oppklaring. Disse lar seg nemlig ikke begrense til ideologiske forestillinger, disiplinerende øvelser eller inntak av diverse steroider.

Nå finnes det naturligvis gode grunner til ikke å gjøre Breivik til et tilfelle sui generis. Snarere bør en granskende kulturkritisk tilnærming sette terroren i sammenheng med en bred vifte av påvirkninger, årsaker og forklaringer. Og her er det ifølge Kjærstad litteraturen kommer inn:

Vi undervurderer alle de faktorer som spiller inn, både for at en slik plan skal fødes i et menneske og for at planen skal lykkes. Jeg tror det vil gå lang tid før vi får satt ord på dette. Og hvis skjønnlitteraturen, som har en kraft til å forklare det som ellers ikke kan forstås, skal kunne spille en rolle, er det på dette planet. 22. juli vil generere historier i flere tiår fremover.

Med sine tanker om enkeltmenneskets uutgrunnelighet og handlingers urene beveggrunner («Hva var årsaken bak årsaken?») sitter Kjærstad igjen med en følelse av ikke å ha blitt klokere etter rettsaken, av ikke å ha vunnet noen ny innsikt gjennom «avsløringene» i Oslo Tinghus: «Det er litt for mange skråsikre meninger, litt for mange kjepphester ute og rir, litt for mye tradisjonell psykologi.»

Også Pål Norheim har påpekt at de psykologiske eller ideologiske forsøkene på å «forklare» Breivik ikke strekker til. I et essay like etter rettsaken (Samtiden 3/2012) hevder han tvert imot at kartleggingen av psykiske brister og politiske beveggrunner har representert en «distraksjon og en avsporing». Det som mangler er ifølge Norheim at man tar høyde for fenomenet Breivik som resultatet av en ny væremåte – en som er blitt til under påvirkning av moderne medieteknologier og den nærmest universelle utbredelsen av den nyliberale self made man-ideologien, som søker å gjøre alle og enhver til entreprenører med et budskap å selge. Norheims forsøk på å sirkle inn dette hamskiftet og væremåten som ledsager det, peker her tilbake på gutterommet. Dette en gang så klassiske refugiet for selvstudium og privat eksperimentering med kjemikalier og elektronikk, har med Internettets utbredelse blitt forvandlet til et påkoblingspunkt for virtuelle fellesskap med global rekkevidde. Norheim skriver:

De former for samfunn [Breivik] var delaktig i der inne på gutterommet, som også i høy grad var med på å prege ham, er […] så nye, ugjennomsiktige og forskjellige fra den «analoge» verdens sosiale liv, at selv om de fleste av oss er i daglig berøring med denne erfaringen, mangler vi til dels et språk som kan kartlegge erfaringens rekkevidde, dens politiske konsekvenser, graden av felleskap og ensomhet, og de flytende grenseområdene mellom et jeg og et vi.¹⁵

Tanken om at terroristen skulle være intimt forbundet med forvandlingen av det klassiske gutterommet (i politiavhør omtalte Breivik værelset han disponerte i morens leilighet som «promperommet») til et laboratorium for en ny væremåte, går igjen hos Kjærstad. Sammenføringen av spillplattformer og diskusjonsfora på internett og forretningsmannens entreprenørvirksomhet gir her nøkkelen til en ny antropologi. Eller som Kjærstad skriver, med sin sedvanlige forkjærlighet for begrepsliggjøring: «Homo Faber møter Homo Ludens og skaper Homo Sapiens 2.0.»

Trolig er det en overdrivelse fra Kjærstad side å hevde at 22. juli-hendelsene vil generere historier i flere tiår fremover. Mer sannsynlig er det kanskje at forestillingen om «homo sapiens 2.0» vil komme til å gjøre det. Alf Larsen skrev i 1936 noe lignende om forholdet mellom menneskesyn og kunst. I artikkelen «Kunstens helligdom» går han til angrep på det han oppfatter som en konservativ åre i samtidens litterære diskusjoner. Som antroposofisk orientert kulturkritiker kunne ikke Larsen unngå å legge merke til den ideologiske tilspisningen i samtiden, og måten den virket inn på litteraturen: «Det er bare en ny erkjennelse av menneskevesenet som kan danne utgangspunktet for en ny kunst.»¹⁶

Dette kunne trolig stått som innskrift over Kjærstads essayistiske lønnkammer, de fire bøkene som ifølge forfatteren til sammen «danner et rom». Som litterær darwinist er han alltid på vei framover, i sprang mot morgendagens litterære høyder. Da er det kanskje ikke til å unngå at han tider hopper bukk over noen av mulighetene som ligger nedfelt i artsfrendenes kollektive intelligens.