Apples nyeste produkt er lynraskt, fantastisk å se og ta på – og brukervennlig. Men hva kan det brukes til?
Tidligere publisert i Vagant 3/2010.
På vei over atlanteren med et flyselskap som uten blygsel setter inntjening høyere enn kundetilfredshet, slår det meg at jeg av relaterte årsaker ikke vet om jeg er klar for en iPad. Selv om jeg ufrivillig føler at jeg allerede har lovet å komme hjem med både den og andre teknologiske vidundere under armen. Avhengigheten av mobiltelefon har plaget meg i 15 år, og umuligheten av å reise et sted uten å ha med en laptop, irriterer meg. Skal jeg så gjøre meg avhengig av nok en gadget? Og endatil et produkt som verdens eliter har knuget til sitt bryst lenge før de har sett det? Apples lanseringer har nådd Kveldsnytt, for pokker. Jeg grøsser ved tanken, men har lyst til å ta på den før jeg bestemmer meg. Som alle fanboys vet, er Apples produkter både en visuell og en taktil opplevelse. Jeg frykter at kombinasjonen av det harde, kalde glasset og den kornete aluminiumen skal ta knekken på motstandskraften nok en gang.
Foto: Stian Kristensen.New York er plutselig sommer – kokvarmt på grunn av den vanvittig høye luftfuktigheten og på grunn av min egen fjollete motvilje mot å gå i shorts i storbyer. Vi finner av alle ting et ledig bord på en av de veldig få uteserveringene i East Village. Det er kjøligere og mer komfortabelt inne, men dette bordet er en mulighet vi ikke kanla gå fra oss. Første gang jeg vari denne gata, for omlag 12 år siden, var den en parodi på det bydelen engang var. St Marks, full av liksompunkere og dårlige tatoverere, piercinger og dop – og gode, gamle Coney Island High, der jeg spilte min første konsert i USA. For rundt ti betalende gjester. Nå er selv den slukt opp av mainstream. Long gone. St Marks Comics er der fortsatt, og ligger som en perle av motstand blant dunkin’ donuts og fedora og t-skjorteselgere. Den er sikkert borte neste gang.
K forteller historien om Mindworm, akkurat i det øyeblikket den ikke akkurat legendariske skikkelsen går forbi bordet. Det vil si, ikke tegneseriefiguren fra The Amazing Spider-Man Vol. 1 #138 (1974), men et menneske av kjøtt og blod som tilfeldigvis har et hode på størrelse med den opprinnelige Mindworm sitt. Han dukker visstnok opp når man minst forventer det. I oppstandelsen velter jeg en Brooklyn Lager utover buksene jeg hadde planlagt å bruke minst tre av de kommende sju dagene. Nå stikker sola i øynene også.
Da jeg var her for et par år siden, så man iPhones overalt. Lenge før de var blitt folketelefonen hjemme i Norge. Nå er det mest Blackberrys å se. Igjen. Bortsett fra blant en del metroseksuelle karakterer som svinser rundt med håndvesker og velfrisert hår.
Buksene mine lukter søtt øl og begynner å bli stive, blikket er diffust. Jeg orker ikke mennesker. Jeg kjøper øl, root beer og en pose pretzels på nærmeste overprisede deli og drar tilbake til leiligheten for å sove. Ennå har jeg ikke sett noen iPads i det fri, selv om de etter sigende allerede har solgt tre millioner av dem. Kanskje det fortsatt er litt punk igjen i East Village? Kanskje det ikke er noe punk igjen i Apple?
Dag to er dagen for valfarten til Apples flaggskipbutikk på Fifth Avenue. Jeg beveger meg til fots den lange veien mot Central Park.
Apple Store ligger der som et sarkastisk, lite smykke blant gigantiske skyskrapere. Butikken holder åpent 24 timer i døgnet, sju dager i uka, 365 dager i året og er plassert på det som må være en av verdens dyreste adresser. Den underjordiske butikken markeres på overflaten av en kube i glass og stål med en svevende Apple-logo. We’re all dead. (Eller erdet«Take me to your leader»?) Visitten sammenfaller med lanseringen av iPhone 4, og havet av vrimlende, levende mennesker på vei ned i gravkammeret er overveldende. «Dette er den oppvoksende generasjonen,» hører jeg en eks-hipster på min egen alder gulpe. Eller er det jeg som sier det? De står i kø i dagevis for å kjøpe mobiltelefon. Mobiltelefon! Jeg setter meg på en benk på vestsiden av Fifth Avenue og forsøker å opparbeide meg nok motstandskraft til å gå ned i det underjordiske kammeret og komme opp igjen uten å ha svidd av en liten formue på et produkt jeg er ganske sikker på at jeg egentlig ikke trenger. Det lukter hestemøkk.
Dernede er det kjølig og friskt – stappfulltav mennesker, men uten trengsel. Det virker unaturlig, umenneskelig. En altfor vennlig butikkselger tar kontakt i løpet av noen minutter. Jeg får vite at de ikke har noen iPader inne, men at jeg gjerne kan bestille en. Jeg takker høflig nei og går mot et glassbord fullt av demomodeller. Allerede etter noen minutter er jeg overbevist; iPad er den heftigste gadgeten jeg noensinne har lagt fingrene på. Den er lynrask, den er fantastisk å se og ta på, den er brukervennlig. Men hva kan den brukes til? Hadde jeg bare hatt et stort behov for å se film på odde steder. Eller ikke hatt en e-bokleser som både var billigere og bedre egnet for oppgaven. Eller ikke hatt en laptop som var liten nok til å ta med seg overalt, eller en iPhone. Hadde jeg bare hatt ett eneste behov den kunne dekke bedre enn noe annet jeg allerede har. Men nei, jeg går derfra tomhendt og egentlig ganske deppa. Jeg tenker på Mindworm.
E-boklesere har vært i salg i årevis. De nette lesebrettene med enorm batterilevetid gjør det lett å bære med seg store mengder tekst, som kan leses der man til enhver tid befinner seg. Jeg var selv en semi-early adopter, jeg ventet lenge nok til at jeg regnet med å få et lesebrett fritt for barnesykdommer. Det gjorde jeg ikke. Det viser seg nemlig at selv om teknologien bak lesebrettene burde vært godt moden, har markedskreftene hittil vært for små og unnselige til at den er det. Og selv om du er villig til å betale gode penger for en gitt utgivelse, er sjansen for at den kan kjøpes relativt liten. Og er den tilgjengelig, så er det slett ikke sikkert at e-bokleseren din kan vise den på en tilfredsstillende måte. Behovet er for lite, entusiasmen er fraværende.
Litt som situasjonen var for mp3-spillere da Apple introduserte iPod. Masse små og middels store produsenter, og et marked som hovedsakelig består av early adopters og andre entusiaster. Sånn sett er det helt forståelig at Apple fokuserer på iPad som et lesebrett. Folk flest aner ikke hvilke fordeler e-Ink (eller tilsvarende teknologi) har framfor LED-skjermer, og vil derfor ikke savne 14 dager uten å måtte lade, en skjerm som ikke går i dvale og bedre lesevennlighet. iPad vil – om ikke Apple gjør noe veldig galt – bli standarden for lesebrett i løpet av noen få år. Forlagene vil slippe utgaver spesiallaget for iBooks og et produkt med en trang fødsel vil endelig vokse opp. E-bokleseren vil bli virkelighet. Det er bare ikke den e-bokleseren man skulle ønske at ble født.
Mindworm var en mutant som kunne trekke mental energi ut av menneskene rundt seg. Han kunne også lese tanker og var moderat telepatisk. Han kunne påføre folk illusjoner og gå inn i drømmene deres.
Apple har kommet langt siden de lanserte den første iPoden i 2001. Selskapet har også endret karakter i løpet av de ni årene som har gått. Før iPod var de det kreative alternativet til Microsofts forretningsmanns-image. Det er de fortsatt, men jeg er redd det bare er av gammel vane. Apple er verken virkelig innovative, små eller kreative lenger. De har funnet en mal og de holder seg til den. De har bøtter og spann med kontanter til markedsføring og til å skvise de små, nyskapende firmaene mot konkurs. Og nå vokser de seg igjen store og sterke på bekostning av andre. Akkurat som Microsoft gjorde da Apple var små og kule. Den store forskjellen er Apples sex appeal, de rene linjene, den lavmælte, men samtidig iøynefallende designen. Soliditeten. Du vet umiddelbart at du har et Appleprodukt foran deg. Kanskje er det først og fremst derfor jeg på den lange flyturen hjem til Oslo angrer som en hund på at jeg ikke kjøpte en iPad. Eller kanskje det skyldes at jeg i løpet av turen innså at iPad har minst ett bruksområde som ikke omfattes av noen av de andre gadgetene jeg allerede drasser på: tidsskrifter, magasiner, illustrerte bøker, tegneserier! Etter å ha bladd litt i Wired for iPad og sett Flu Hartbergs flotte English Conversation på iPhone, er det åpenbart at for utgivelser som inneholder mer enn ren tekst, knuser Apple konkurrentene.
Eller skyldes det rett og slett at Apple har klart det igjen? Neste gang er jeg forberedt, Mindworm.
