En ikke-laodikeisk dusj

ESSAY. Vladimir Nabokov skrev Lolita for å lære seg bedre engelsk – helt inn i de mest forvridde avkroker av språket.

[dropcap]H[/dropcap]va betyr en «ikke-laodikeisk» dusj? Den vanlige leser vil kanskje tro at det er et eller annet uttrykk som henviser til hvem vet hva slags tekniske parametre, eller kanskje noe fra matematisk teori (det virker litt i slekt med uttrykket «ikke-euklidsk»). Men ordene ovenfor forekommer i en roman om en voksen mann som har en pervers kjærlighet til en småjente, bortfører henne og i to år reiser rundt med henne på kryss og tvers i Amerika.

I en episode av romanen kommer de to til en villa og den dystre Humbert Humbert vil ta en dusj, men gir opp, fordi dusjen «var helt klart ikke-laodikeisk», slik at han overrasket går ut igjen for å lete etter Lolita. Da jeg kom til siden med dusjen, mens jeg leste denne romanen med kanskje det mest storslagne temaet i hele det tjuende århundres litteratur, ble jeg bokstavelig talt sittende og måpe. Selvfølgelig hadde jeg i dette verket av et geni funnet talløse språklige undre, som var enda mer forbløffende tatt i betraktning at Nabokov skrev Lolita (1955)for å lære seg bedre engelsk – helt inn i de mest forvridde avkroker av språket.

Den urovekkende romanen er uten tvil, som forfatteren skrev, «en hyllest til det engelske språket», men den er også en triumf, manieristisk til man besvimer av det og samtidig sterk, for det språket som den russiske forfatteren lærte som barn, så glemte og lærte seg på nytt i Amerika. «Lolita, mine nyrers flamme!» utbryter Humbert lidenskapelig et eller annet sted. Om en unggutt sier han at han var «bare muskler og kviser». Et kapittel er i sin helhet viet navn på farger (også teknisk inndelt) som en bil kan ha. Et annet er viet navnene på motellene de møter på sin lange reise. Men ikke noe av dette slår «den ikke-laodikeiske dusjen».

Da jeg etter et øyeblikks forbløffelse forsto uttrykket, som sikkert tusenvis av lesere umerkelig har sklidd forbi og etterlatt seg som en uerobret festning, følte jeg samme glede som en ekte leser har foran et litterært mirakel. Mange tror at for at en roman skal være vellykket, må den ha en konstruksjon, troverdige personer, en fortelling, stil, enhet og hva det nå kan være av egenskaper fra litteraturteorien. Kanskje slike romaner også er gode, men jeg tror at om en bok er vellykket beror på slike øyeblikk av uvanlige glimt, der du bak kan se et ekte sinn, et ekte menneske, med en uendelig intelligens. I sin roman har Proust flere titalls eller hundretalls kjedelige sider som plutselig, her og der, reddes av en setning med en paradoksal skjønnhet der du finner den sanne forfatteren bak ansiktet til en stor lyriker. For å komme tilbake til Nabokov, for å forstå virkemåten til den berømte dusjen (en elendig dusj med rustent dusjhode på et bad i ruiner) må du gå til Johannes’ åpenbaring, til avsnittet om de sju kirker, der det heter: «Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm!» Denne henvisningen er så fjern i register og semantikk at du mister pusten. En middels forfatter ville ha skrevet noe i retning av: «Jeg gikk inn i dusjen, men fra det fordømte røret kom det snart for varmt vann, snart for kaldt, så jeg måtte gi opp å dusje.» Mens en stor forfatter med et sinn som et slangemenneske, bøyer midjen i en uhyggelig vinkel og griper rosen festet på hælen med tennene. Så retter han seg triumferende ut og kaster rosen ut i salen. For siden vannet i dusjen snart var kokende, snart iskaldt, er det klart at den fungerte etter det «ikke-laodikeiske» prinsipp …

Jeg spør meg selv hvor mange av dagens lesere som legger merke til slike sofistikerte mekanismer og forbindelser (og i praksis er all ekte litteratur slik, uansett sjanger, selv den tilsynelatende mest realistiske). Jeg spør meg selv hvor mange som er i besittelse av tilstrekkelig kultur til å få med seg allusjoner og henspillinger i hva det skal være av god litteratur. For uansett hva man sier, er Nabokov fortsatt tilgjengelig sammenliknet med det overbelastede vanviddet til en Pynchon og mange andre av dagens forfattere. Det er ikke bare snakk om litterær dannelse, men vitenskapelig, filosofisk, religiøs osv. Selvfølgelig kan nesten enhver bok leses av nesten hvem som helst. Du kan lese Kafkas Slottet som om det var Ovidiu Verdeş: En fantasering om en fyr som er landmåler og havner i en landsby og forelsker seg i en vertshusjente … Men det er synd. Jeg spør meg alvorlig om det fortsatt finnes lesere som følger forfatteren, holder ut gjennom hele hans systemer av huleganger, som en slu rev. De som for alvor vil trenge inn i den merkelige verden hos ødsle sinn.

Noen sa en gang at «en genial forfatter gjør også oss geniale». Jeg spør meg selv om vi fortsatt vil bli geniale ved å følge Nabokov, med tusenvis av utfordringer gjennom hans system av huleganger. Er det ikke enklere og mer komfortabelt å se på en amerikansk film med Bruce Willis, som har stadig vanskeligere for å dø? Er det ikke lettere å sette seg foran fjernsynet med kanalslalåm eller surfe på Internett, og på den måten innbille oss at vi er mennesker av vår tid? Hva om livet vårt går på den måten, velduftende og i technicolor som i en drøm?

Når jeg blir spurt offisielt om hvilket yrke jeg har, svarer jeg automatisk «lærer», selv om det er det jeg er minst. Hvordan kan jeg svare «forfatter» uten å ta på meg en snobbete mine, utfordre den som spør, som bare er funksjonær? Uansett, så lenge jeg har vært lærer (i grunnskolen og så på universitetet), har jeg ønsket å være en populær lærer. Jeg har aldri hatt en time uten å føle behov for å spøke med dem foran meg. De aller beste vitsene mine (som krevde en mer subtil sans for humor) var det aldri noen som lo av, men når jeg forbauset senket nivået og kom med helt barnslige vitser, ble jeg lønnet med uventede latterbrøl. Jeg vet ikke om konklusjonen jeg bør trekke gjelder min manglende sans for humor eller mangelen på kompleksitet – for det var dette jeg ville fram til – hos dem som har fått sin utdanning i de siste tiårene. Jeg legger merke til samme primitive reaksjoner også når det gjelder å lese bøker: Den manglende evnen til å assosiere, til å overskride det bokstavelige nivået. Motviljen mot å fjerne seg fra den dagligdagse realismen. Den «behaviouristiske» definisjonen på virkeligheten som begrenser den til bare det som sees. Eller det å godta noen teoretiske premisser, men blant de mest fattigslige, snobbete og banale: Eksperiment, brudd på språkets hemninger, selv postmodernisme …

Hvorfor jeg skriver, hvem jeg skriver for, blir i dag grunnleggende spørsmål som en forfatter stiller seg. For i stedet for en ikke-laodikeisk dusj foretrekker nesten enhver leser i dag en dusj med lunkent vann, et avslappende bad etter arbeidsdagen.

 

Oversatt fra rumensk av Steinar Lone. Først publisert i ukeavisen Vineri i 2002. Opprinnelig publisert på norsk i Europa er formet som hjernen min (Gasspedal, 2008).

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.