Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

En forfatter i stikkordformat

Witold Gombrowicz’ offentlige dagbøker tilhører verdens-litteraturen. Hva med den hemmelige dagboka hans?

Tidligere publisert i Vagant 4/2013

Rita Gombrowicz sov i 41 år med en bag under senga. Baggen inneholdt en av de mest verdifulle dokumentene hennes ektemann, Witold Gombrowicz (f. 1904), etterlot seg. En gang i 1968, skal han ha pekt på en perm og sagt: «Hvis det begynner å brenne, ta Kronos og kontraktene og løp så fort du kan!»

Gombrowicz_Kronos_m

Kronos av Witold Gombrowicz

Kronos var en håndskrift på 68 sider skrevet på store, gule ark med innskriften Banco Polaco, den polske banken i Argentina der Gombrowicz jobbet mellom 1947 og 1955. Ifølge Rita Gombrowicz’ spekulasjoner i forordet til Kronos, var det i denne perioden ektemannen hadde begynt å skrive sin «hemmelige dagbok», nærmere bestemt i 1952. Han hadde startet med å loggføre gjeldende år, men også gått tilbake og nedskrevet ting som hadde skjedd i 1922, da han gikk ut av videregående skole. På en av de første sidene i den nylige og etterlengtede bokutgivelsen av Kronos (forlaget Wydawnictwo Literackie, 2013) er det plassert en faksimile av et ark med en lang rekke datoer, helt tilbake til desember 1903, måneden Witold Gombrowicz ble unnfanget. Den siste innskriften ble gjort i mai 1969, mindre enn to måneder før forfatteren døde. Et helt team av litteraturvitere, ledet av professor Jerzy Jarzębski, står bak det omstendelige fotnoteapparatet.

Selv om Rita Gombrowicz holdt Kronos skjult i en lang årrekke, var den ingen overraskelse for den oppmerksomme leser av Gombrowicz. Allerede i Dagboken, opprinnelig publisert i det polske emigrasjonstidsskriftet Kultura mellom 1953 og 1969, finner vi små hint om at dette ikke er alt, at tekstmaterialet har en ukjent og lyssky tvilling. I forordet til det første bindet av dagbøkene, som ble utgitt i Paris i 1957 skriver Gombrowicz: «Jeg har noe ekstra på lager, men denne resten – som er mer privat – foretrekker jeg ikke å publisere. Jeg vil ikke havne i trøbbel. Kanskje en annen gang … Senere.»

«Senere» betød tydeligvis 2013, og denne «resten» har mange ventet på. Noen håpet på et slags bind fire av Dagboken, andre var nysgjerrige på de over 20 årene Gombrowicz bodde i Argentina. Andre igjen ville titte inn i nøkkelhullet og finne ut om Gombro virkelig var biseksuell. Den nyutgitte boken klarte å omgå alle disse forventningene, kanskje utenom den siste.

Sammen med dateringen av de litterære publikasjonene, inntektene, sykdommene og vennskapene er Gombrowicz’ erotiske liv et av de områdene som med stor møye listes opp i Kronos. Ærlig talt er Kronos en eneste lang liste, en stikkordbok som setter sammen livet til Gombrowicz i små, avrevne setninger eller punkter av datoer og etternavn. Utover i boken kommer det flere hel- og delsetninger, men tonen er fremdeles oppramsende. Et eksempel fra februar 1959:

Til slutt et brev fra Neske. Frondizi kommer hjem fra USA. Jeg tar kull på grunn av luft i magen. Asnito reiser. Marlon er sur. Quilimbo har ferie. Brevtørke. Vorter igjen: på ballene, nedstemthet. Jeg kurerer meg fortsatt med homeopatiske midler. Jeg skriver for Free Europe. Jeg tar tetrafenicol (16). Vondt i kjertlene i skrittet. Einaudi sier ja til å publisere dagboken. Jeg skriver dagboken. Neske sender kontrakt – mine rettelser. Giedroyć høyner Koestler til 3000 og 1000. Einaudi sender kontrakt – mine rettelser. Varmt. Sliten. Avisene i Paris er stille. Jeg kjemper med den tredje akten i Operette.

Uten fotnoter hadde leseren blitt tatt av dage. Sitatet er såpass langt for å illustrere at oppramsingen ikke slutter. Faktisk fortsetter den gjennom hver bidige av bokens 400 sider. Iblant kan innholdet fremstå som kryptisk. Når stikkordet «Durand» dukker opp, er det bare fotnotene som kan fortelle oss at det står for sykehuset i Buenos Aires der Gombrowicz fikk sprøyter mot syfilis. Selv undertegnede (som meldte seg inn i Gombrowicz-klubben som 16-åring og har forblitt medlem siden) tråkler seg lidenskapsløst gjennom sidene. Professor i polsk litteratur Michał Głowiński, som ble intervjuet av tidsskriftet Wprost (25.06.2013) i anledning utgivelsen, understreker det merkelige fenomenet at fotnotene er mer interessant lesning enn selve teksten.

Et av likhetspunktene mellom Kronos og Dagboken er den vedvarende tilbakevendingen til døden. I den førstnevnte slutter et innlegg fra februar 1964 med: «Avbrudd i strofantinu-sprøytene. Prof. von Kres – operasjon av mandlene. (Døden.) (Døden.)» I Dagboken bruker han aldringen og den forestående døden som en rettferdiggjørelse for å skrive. Eksempelvis i 1958:

Min tiltagende kalenderfølsomhet. Datoer. Årsdager. Perioder. For en nøyaktighet jeg nå hengir meg med til dette bokholderi av datoer. Ja, ja, men hvorfor har jeg ikke skrevet opp hver eneste dag siden jeg lærte meg å skrive? Da ville jeg i dag hatt en rekke bind fylte med noteringer, og jeg hadde visst hva jeg holdt på med på samme tid for syv og tyve år siden. Hva skulle det tjene til? Livet renner gjennom dagene som vannet mellom fingrene. Men noe hadde i det minste stått igjen…… et slags spor……

En eksistensiell holdning skinner gjennom disse setningene. Helt siden Gombrowicz oppdaget «et fint nett av rynker som hadde fremtrådt på pannen, under øynene og i munnvikene» rundt 1943, følte han at livet hans gikk i nedoverbakke: «[J]eg visste at jeg var en aldrende, levende død som lot som om han var liv, som fortsatt gikk og snakket, til og med hadde det moro og forlystet seg, men som likevel bare levde som en gradvis virkeliggjøring av døden.» Begge sitatene står i Dagboken fra 1955, men de belyser godt hva motivasjonen for å skrive Kronos kunne være.

Rita Gombrowicz sier i et intervju med Newsweek (06.05.2013) at Kronos kan ha vært ment som et slags erindringsarbeid. Når intervjueren spør om hvorfor Witold Gombrowicz ville at hun skulle redde akkurat Kronos fra en brann, svarer hun:

Kronos var livet hans, hukommelsen hans. Han brydde seg ikke hva som kom til å skje med teksten etter at han døde. (…) Witold ville vite hvem han egentlig var. Og hvordan livet hans egentlig var. Fordi alle bøkene hans bare er litterære konstruksjoner.

I lys av disse ordene blir Kronos mer forståelig, som en anledning til å spore opp seg selv i fortiden med nøyaktig angitt tid og sted, nærmest som en pakke på posten.no. Når vi selv ser tilbake, er det ikke slik vår egen fortid kan fremstå for oss – som en serie med sentrale etternavn, sexpartnere, hendelser, arbeidsplasser? Kanskje Gombrowicz viser oss hvor lite man egentlig husker om seg selv og hva man har vært igjennom. De store, vidløftige følelsene fra nået viskes ut, og restene etter fortiden er vanskelige å finne igjen i hukommelsen. Kronos er et eksistensialistisk testamente, et umulig forsøk på å bevare tiden som har forsvunnet i dens brutale, nakne, ubearbeidede form. Og alltid med døden kikkende over skulderen.

Mange har ment at seksualiteten er den puslespillbiten som mangler i Gombrowicz’ forfatterskap, for eksempel hovedpersonen Knausgård i Min Kamp 6:

Hadde han skrevet om sine seksuelle eskapader med unge menn i Buenos Aires’ havnekvarter, disse nattlige eventyrenes gleder og fornedringer, skam og lokkelse (…) kort sagt, beskrevet alle de omstendigheter som tankene hans, og gjennom dem, hans sjel, steg opp fra, og i praksis forbundet det høyeste (for selv tankene om det laveste tilhører det høyeste i dagbøkene) med det laveste, det vil si navleloet, makken i raua, blodet i pisset, voksen i øret, eller bare en høstdag flanerende i en av Buenos Aires’ gater med en bok av Bruno Schultz under armen, ville han ha vært verdens største forfatter, vår tids Cervantes og Shakespeare, i samme person.

Kronos er utvilsomt ikke svaret på denne forespørselen; boken kommer heller ikke til å gjøre Gombrowicz til det forrige århundrets Shakespeare. For øvrig skrev Gombrowicz allerede i Dagboken om sine nattlige eskapader til havnekvarteret Retiro, og han hinter så mye til den allestedsnærværende erotikken, at man umulig kan si at han har forbigått den. Å tenke at svaret på Gombrowicz-gåten er seksualiteten hans, er å redusere ham på en måte som han aldri ville ha tillatt selv. Forsøket på en slik oppklaring ville mest sannsynlig bare avstedkommet et frådende leserbrev fra ham i Kultura.

Det er imidlertid meningsløst å kritisere Kronos for å være «kjedelig lesning». De 68 sidene var en synopsis over Gombrowicz’ liv, en privat huskelapp, og selv om den ikke lar livsfortellingen tre frem for en utenforstående leser, så må Gombrowicz ha assosiert mye med hvert ord og hver setning han skrev. Det eneste man i denne forbindelse kan kritisere, er måten Kronos ble lansert på, at den ble solgt som en «pageturner». Hvis noen som ikke hadde lest Gombrowicz tidligere, kjøpte Kronos og trodde at den skulle være noe à la dagbøkene til Anaïs Nin, må de ha blitt grundig skuffet over oppramsing av denne typen: «1. en tjenestepike fra Zaborowo, (…) 3. O’Brien de Lassy (sommer), 4. Jadźkas venninne (kveldsmat) – (sommer). 5,6. 2 horer fra Mokotowska-gaten, C. fra Zodiak-cafeen. 9 horer.»

Derimot har boken litteraturhistorisk interesse, og den er et steg videre i Gombrowicz’ stadige spill av avsløring og tilsynekomst. I Kronos viser han seg uten noen som helst form for sensur, men likevel klarer han å gjemme seg bak disse stikkordene, og vi får ikke et fullt grep på ham her heller. Han har unnsluppet igjen.

Og om noen fortsatt er interessert i privatlivet til Gombrowicz, er det et vell av memoarbøker å ta av. Først kan man nevne radioprogrammene som han skrev for Radio Free Europe, under tittelen Polske minner og Vandringer i Argentina («Wspomnienia polskie» og «Wędrówki po Argentynie», Paris, forlaget Instytut Literacki, 1977). Utenom det har Rita Gombrowicz skrevet to bøker om ektemannen, og vennene hans har bidratt med anekdotesamlinger om den store forfatteren. Noen eksempler: Om årene i Argentina: Tango Gombrowicz av Rajmund Kalicki (forlaget Wydawnictwo Literackie, 1984) og om årene i Frankrike: Gombrowicz w Vence av Kazimierz Głaz (Forlaget Wydawnictwo Literackie, 1989). Joanna Siedlecka har også skrevet en slags biografi om Gombrowicz, under tittelen Den høyverdige herre («Jaśnie Panicz», forlaget MG, 2011).

Men ingen av disse bøkene fins på norsk, kun et fåtall på engelsk. Så hva kan man si, annet enn: Til oversettelsesmaskinen!

Avatar

Joanna Rzadkowska