Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

En følelse av verdighet

De egyptiske ungdommene gikk ut på gaten og løftet plakater med slagord i været: «Nei til fattigdom, nei til arbeidsledighet og nei til bedrageri.» Siden alle grupperinger av det egyptiske folket sluttet seg til disse demonstrasjonene, var det et logisk krav som raskt ble fremsatt, nemlig at Mubaraks regime måtte styrtes.

Frankfurter Rundschau, 4. februar 2011

På nyåret kjøpte sønnen min et nummer av National Geographic hvor det stod «syv milliarder» med store bokstaver på forsiden. Det er dette tallet planetens befolkning vil passere i år. Da sønnen min hadde lest tidsskriftet, kom han bort til meg og spurte forundret: «Pappa, visste du at verdens befolkning ikke var større enn tre milliarder da du ble født for under femti år siden? Det er jo galskap.» Så diskuterte vi årsakene til denne befolkningsveksten, og jeg sa til ham at to tredjedeler av Egypts befolkning er under 25, og at den siste tredjedelen, som jeg aldersmessig tilhører, for det meste er havnet i skyggen som følge av den enorme tekniske utviklingen de siste ti årene. Vi snakket lenge om det ideologiske og erkjennelsesteoretiske grunnlaget for disse ungdommenes verdisystem, og i hvilken grad det skiller dem fra eksempelvis min generasjons viten og verdier.

Naturligvis ante jeg ikke at bare få dager etter denne samtalen skulle disse ungdommene iverksette det største opprøret i Egypt siden revolusjonen i 1919, et opprør som begynte som et «arrangement» på Facebook, og som ungdommene kalte «25. januar er dagen for revolusjon mot fattigdom, arbeidsledighet og undertrykkelse». Like lite ante jeg at 98 000 mennesker skulle delta på dette «arrangementet» på Facebook, slik at organisatorene, en Facebook-gruppe som kaller seg «Vi er alle Khalid Sa’id», begynte å sende ut e-poster for å forsikre deltagerne om at det var hundre tusen mennesker som hadde akseptert invitasjonen, og at femti tusen hadde svart «deltar kanskje», og at alle skulle komme. Disse ungdommene gikk ut på gaten for å demonstrere, de demonstrerte uten å bli ledet av den andre tredjedelen av befolkningen, uten ideologisk tilhørighet og ganske sikkert uten noen relasjon til de tradisjonelle egyptiske partiene. De krevde et systemskifte og legale politiske rettigheter, og vi sluttet oss til dem. Takket være disse ungdommene hadde hele det egyptiske folk som hadde samlet seg på gaten, for første gang på mange år en følelse av verdighet.

Krenkelser hver eneste dag

Jeg skriver disse linjene i leiligheten min midt i Kairo, etter å ha vært utendørs. Der var det ungdommer som hadde gått ut i gatene for å dirigere trafikken etter at polititroppene trakk seg fullstendig ut av hele Egypt etter demonstrasjonene 28. januar kl. 18, det man på Facebook kalte «Vredens fredag». Der var det også ungdommer som beskyttet boligkvartalene sine mot tyveri på kveldstid. I hver gate ble det opprettet folkekomiteer for å beskytte sitt kvartal. De stoppet bilene og forlangte legitimasjon fra passasjerene, og det fantastiske ved det hele var at sjåførene etterkom ungdommenes krav. Sønnen min, som var oppe i hele går natt og stilte seg på gaten med en kølle i hånden sammen med naboer han ikke kjente fra før, fortalte meg at uten ham og naboene ville innbruddstyver ha tatt seg inn i leilighetene våre og plyndret dem tomme.

Disse ungdommene så dagens lys under president Mubaraks regjering. De ble alle født etter 1981, og under hans presidentskap opplevde de den verste tiden i det moderne Egypt. Allerede fra de var små, lærte de at bare korrupsjon kunne løse problemene våre, at man kun kommer seg frem her i verden med spyttslikkeri, ikke med kvalifikasjoner. Likeså har disse ungdommene lært at man må være en løgner og en hykler for å kunne leve i dette samfunnets trygge favn. En gang en politimann stanset min datters bil, fant hun det ingenlunde pinlig å bestikke ham for å få kjøre videre. Men for meg er slikt ytterst vanskelig, og det minner meg om undergangsepokene i Egypts historie. I historieundervisningen har vi lært at på det sjette dynastiets tid, dvs. for rundt 4500 år siden, hadde korrupsjonen spredt seg over hele landet.

Hver eneste dag gjennom hele livet har disse ungdommene, i likhet med det egyptiske folket forøvrig, blitt krenket av et samfunn hvis regjering har mislykkes i å virkeliggjøre målet om sosial og økonomisk utvikling. Og det med USAs samtykke, ettersom den egyptiske presidenten holder fast ved den magiske oppskriften til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken for å ødelegge landet, etter at disse institusjonene allerede har ødelagt økonomien i flere store stater, aller først de latinamerikanske statene på 1970- og 1980-tallet.

USAs marionetter

Også EU har applaudert en diktatorisk stat som Egypt, ettersom den holder fred med Israel og garanterer økonomisk åpenhet. USA krever av de arabiske statene, som ikke er annet enn deres marionetter, at de skal være både amerikanske og diktatoriske, at de skal være elsket og folkelige og snille og holde seg i demokratiske former, men dette er ikke mulig i virkeligheten. Og Europa følger USA ved å si seg tilfreds med lysende og tomme paroler om menneskerettigheter på Mars.

De egyptiske ungdommene gikk ut på gaten og løftet plakater med slagord i været: «Nei til fattigdom, nei til arbeidsledighet og nei til bedrageri.» Siden alle grupperinger av det egyptiske folket sluttet seg til disse demonstrasjonene, var det et logisk krav som raskt ble fremsatt, nemlig at Mubaraks regime måtte styrtes.

Da de gikk ut i gatene tirsdag 25. januar, møtte politiet dem med ekstrem vold. Da tusener hadde samlet seg på Midan al-Tahrir, frigjøringsplassen, om kvelden – jeg blant dem – beskjøt politiet oss med vannkanoner for å spre oss. Og hva gjorde disse ungdommene? De delte ut plastsekker for å plukke opp søppel, og de ryddet plassen. Dette var et entydig budskap til alle om at selv om de demonstrerte, var de også ansvarlige for at byen deres var ren. Vi demonstrerte ofte i studietiden, men det falt oss aldri inn å feie bort søppelet vårt. Under opprøret i Europa i 1968 tror jeg heller ikke at ungdommene ryddet gatene etter å ha blitt banket av politiet. Hva er det som foregår i disse ungdommene? Jeg vet det ikke med sikkerhet, men jeg er viss på at de skiller seg fra vår generasjon.

Vi behandles som sauer

På «Vredens fredag» ble mobilnettet kuttet tidlig på morgenen, og allerede dagen før ble internett sperret. Det egyptiske folk behandles som sauer, ikke som mennesker. Sammen med en gruppe venner gikk familien min og jeg ut klokken tolv på dagen for å delta i demonstrasjonene. Vi gikk fra Mohandissin-kvartalet i retning Dokki-plassen, så til Galae-plassen, og på veien så jeg flere grupper som delte ut gratis mineralvann. Storartet! Hvem som betalte for disse vannflaskene, vet vi ikke.

Og da politiet brutalt begynte å beskyte oss med tåregassgranater, ble vi overrasket av tallrike ungdommer som delte ut Coca-Cola, slik at vi kunne vaske oss i ansiktet, samt våtservietter med sitronduft vi kunne snuse på. Slike tiltak hjelper faktisk en smule mot svien i øynene og ansiktet. I denne demonstrasjonen traff jeg mange forfattervenner og mennesker fra ulike samfunnslag, de fleste fra øvre middelklasse. Organisatorene bak den virkelige revolusjonen er dannede ungdommer som stammer fra samfunnets øvre middelklasse.

Da kvelden senket seg denne fredagen, ble vi alle overrasket over innenriksdepartementets beslutning om å trekke politiet helt og holdent tilbake. Cellene på politikamrene var blitt åpnet og tyver og svindlere sluppet fri. Deretter fulgte Mubaraks overraskende beslutning om å innføre portforbud for å bane vei for plyndring og kaos. Jeg tenkte for meg selv at dette var en klassisk sammensvergelse for å gjøre ungdomsopprøret til en «tyvenes intifada».

De har ødelagt våre skatter!

Det er samme scenariet som Anwar al-Sadat iscenesatte i forbindelse med demonstrasjonene 18. og 19. januar 1977, som hadde spredt seg fra Alexandria til Aswan, og som Sadat kalte «tyvenes intifada».

Samme fredagskveld fikk vi fra alle kanter melding om innbrudd og plyndring av forretninger, og så kom den mest katastrofale nyheten, nyheten om noe jeg fremfor alt betrakter som høyforræderi. Ni personer hadde tatt seg inn i det egyptiske museet på Tahrir-plassen via brannstigen og ødelagt skatter fra faraotiden.

Deretter het det seg at det var menn fra innenriksdepartementet! De har ikke stjålet våre skatter, men ødelagt dem. Er det altså gått så langt? At menneskehetens historiske skatter blir ødelagt i møte med et folkeopprør mot diktaturet? På den ene siden sprer kaoset seg, på den andre mottar verden et budskap om at våre oldtidsskatter er blitt angrepet av islamister fordi de representerer avguder. Dette budskapet skal fortelle oss at islamistene er på fremmarsj.

En utrolig sammensvergelse mot Egypt! Men bildene lyver ikke! Det var virkelig noen gamle egyptiske figurer som ble ødelagt. En katastrofe av verste slag. Da nyheten hadde nådd ungdomsdemonstrantene på Tahrir-plassen, dannet de en menneskelenke for å beskytte museet med sine kropper. Ja, slik er det egyptiske folk.

Med den største frekkhet

Med den største frekkhet stiller man folket overfor valget: Deres sikkerhet og fred i bytte mot deres frihet. Og Vesten stiller man overfor valget: Oss eller det politiske islam. Samtidig vet de bare så altfor godt at ikke et eneste islamistisk slagord er blitt ropt under demonstrasjonene. Demonstrantene blottlegger klart og tydelig sine standpunkter og sine legitime og entydige krav: «Folket vil at regimet styrtes» og «Minstelønn – før hele folket gjør opprør».

Og slagordet «Muslimer og kristne krever endring» vitner om en moden omgang med problemet rundt ulike trossamfunn. Den egyptiske regjeringen er forøvrig ikke uten skyld i at dette problemet har oppstått. Etter min vurdering vil politisk islam, som er blitt stadig mer utbredt i alle sine fasetter i løpet av de siste 35 årene, gå hurtig tilbake det neste tiåret, fordi bevegelsen for politisk islam er ytterst svak innenfor den politiske ungdomsbevegelsen.

Hva var det som skjedde i Egypts politiske regime fredag kl. 18, som førte til at staten brøt sammen i løpet av få timer? Hva var det som fikk innenriksdepartementet til å trekke seg mer og mer vekk fra egyptisk grunn? Man bør være klar over at det finnes mer enn en million politimenn i Egypt. Hvordan kunne arrestantene og morderne unnslippe? Noen fanger fortalte at så snart politiet var borte, hadde maskerte menn stormet fengslene, åpnet dørene og skutt enkelte personer. De andre ble oppfordret til å forsvinne, ellers ville de også bli myrdet.

Hvem egget barna på gaten og bøllene i slumområdene til å angripe og plyndre forretningene? Hvordan kunne det bli brann på så mange politikamre? Som svar på nettopp disse spørsmålene oppstod det rykter som påstod at brannen på kamrene ble stiftet av politimennene for å ødelegge dokumenter som inneholdt beviser for at politiet var delaktig i korrupsjonen. Hvordan tok det fyr i virksomheter og flere bygninger? Var det Nero, som satte fyr på Roma før han gikk? Var det kong Faruk, som satte fyr på Kairo i januar 1952, seks måneder før han endelig abdiserte? Vil vi en dag forstå omstendighetene rundt sammensvergelsen i januar 2011?

Med det voldsomme kaoset ble løgner og rykter satt i omløp, og de spredte seg med lynets hastighet. Og de tåpelige mediene har gjort mye ugagn i jakten på løgner, overdrivelser, store ord og hissige paroler. På satellittkanalene ble det diskutert på lavmål med hylende tonefall. Likevel spilte satellittkanalene en viktig rolle som pådriver for den egyptiske revolusjonsbevegelsen, for etter at den var begynt på Facebook, fikk den næring fra satellittkanalene, som kringkastet kravene til de ulike regionene i Egypt og ut i hele verden.

To dumme rykter

Jeg vil her fortelle om to rykter jeg har valgt ut fordi de er så dumme og virkelighetsfjerne, men likevel sprer seg så altfor raskt. Det første ryktet hevdet at israelske snikskyttere hadde posisjonert seg på takene rundt Tahrir-plassen for å skyte på lederne for opprøret. Regimet skulle nemlig ha bedt den allierte israelske staten om hjelp til å slå ned opprøret. Selv om ryktet er vanvittig og absurd, har jeg truffet egyptere som personlig har spurt meg hvorfor dette ikke kan stemme.

Det andre ryktet hevdet, som en motsetning til det første, at fullstendig tilslørte kvinner hadde delt ut flyveblader som egget demonstrantene til å drepe sikkerhetspersonell og militære; man hadde nemlig funnet ut at de var utlendinger fra Sveits. Leseren må gjerne le av dette, selv om det vi opplever, absolutt ikke er til å le av. Men forresten, når det gjelder latteren, er det ingen tvil om at den er «made in Egypt», for en av demonstrantene hadde skrevet følgende oppfordring til Hosni Mubarak på en plakat han løftet i været: «Så stikk nå av … jeg har allerede vondt i armen.»

Siden lørdag har vi måttet lese meldinger om mennesker som er blitt drept av regimets kuler. Og antallet myrdede steg stadig. Daglig var det nye demonstrasjoner hvor det egyptiske folkets sanne natur åpenbarte seg. I dette opprøret kom egypteren til syne for oss. Han er til og med glad når han skanderer for at regimet må styrtes. Og i kaoset har han bevist at han er i stand til å skape den stabiliteten han har gledet seg over i tusener av år. I demonstrasjonene blir du spurt om du er sulten, for det er en sandwich til overs som mor har laget; en annen tilbyr deg et glass varm te.

Kravene er tydelige

Egypterne er et folk som har bevist at man umulig kan forakte det – dets krav er tydelige, rettskafne og entydige. Vet dere hva som skjedde på fredag etter at politiet hadde beordret innbruddstyvene til å stjele og plyndre for å spre kaos? Noen av disse tyvene og marginaliserte leverte varene de hadde plyndret fredag og lørdag, tilbake på tirsdag, millionprotestens dag. Jeg har selv hørt noen beboere i kvartalet Boulaq al-Dakrour rope idet de returnerte tyvegodset: «Vi er boulaqere, men ikke tyver.» Et sivilisert, godhjertet og storsinnet folk som fortjener en passende hersker.

Men hva gjorde den andre tredjedelen, de over 25? Eller de over 50, som kanskje ikke utgjør mer enn ti prosent av det egyptiske folket? De prøvde å stjele revolusjonen fra ungdommen. Hver og én som var i stand til det, prøvde å hoppe på revolusjonens tog. Enkelte ledere for partier som slett ikke finnes, hoppet på toget. Også dr. Mohamed El-Baradei, som overhodet ikke har noe med politikk å gjøre. I går sendte en av våre store musikere følgende ord til Baradei: «Vi elsker deg, men vi elsker deg slik vi elsker den egyptiske obelisken i Paris. Du har ingenting med oss å gjøre. Du vet ingenting om oss.»

Alle må forstå at folkets krav og ungdommens krav er klare: Hosni Mubarak må styrtes; parlamentet må oppløses; unntakslovene som ble innført ved Mubaraks maktovertagelse for tredve år siden, må oppheves; grunnlovsparagrafene som regulerer hvordan republikkens president velges, samt hvilke fullmakter han har, må endres; presidentskapet må begrenses til to valgperioder; korrupsjonen må bekjempes; meningsfrihet må innføres; arbeidsledighetsproblemet må løses. Alt dette er klare krav som ikke trenger å bli fremsagt av herrene som stjeler revolusjonen.

Til slutt skal jeg komme inn på boken Advarsler fra Nepi, som etter all sannsynlighet ble skrevet i det niende dynastiets epoke for mer enn fire tusen år siden. Her beskrives korrupsjon og kaos som minner om det vi har opplevd: «Jorden er blitt som en dreieskive. Tyven ble eier av rikdom, og Nilen forvandlet seg til blod og vekket vemmelse hos menneskene. Krokodillene har ett seg mette på det de har røvet. Latteren ble utryddet, slik at den ikke lenger kan høres, mens sorg og nød vandrer hånd i hånd over det ganske land, for landet er et brennende reir, og det er forbi med menneskeheten. Menneskene hater livet så mye at hver av dem sier: ’Å, om jeg bare var død allerede!’»

Men i dag, fire tusen år etter skriften til Nepi, sier jeg til ham at jeg regner meg blant de lykkelige på jord, ettersom jeg ikke var død før jeg fikk bevitne hvordan det egyptiske folk reiste seg for å luke ut det du har skrevet om deres dystre tilstand. Det er første skritt på veien hvor de fire milliarder menneskene i verden under 40 skal lage et nytt system som vil fortrenge den nedslitte verdensordenen som ble opprettet etter annen verdenskrig, og som nå ligger på dødsleiet og bare venter på at noen skal grave en grav til den.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Avatar

Khaled Alkhamissi