PORTRETT. Fra Kjell Heggelunds dannede rabulisme vokser en klassisk diktning i barokke gevanter.
Kjell Heggelund, født 16. desember 1932 på Hamar, døde i Oslo den 8. februar 2017. Dette portrettet ble først publisert i Vagant 2/2015.
«Det er det dummeste jeg har hørt siden Boileau!»
Ordene kom med et snøft fra Kjell Heggelund på midten av 90-tallet, da han var ansatt som litterær direktør i Aschehoug, med kontor i forlagets lokaler på Sehesteds plass, der jeg ofte møtte ham. Utbruddet var rettet mot en fyr i samme bransje som hadde uttalt seg tåpelig til mediene, og det er typisk for den udogmatiske klassisisten og antikkeksperten Heggelund at han valgte å trekke en parallell til klassisismens iherdigste, mest puristiske våpendrager, poetikk-pedanten Nicolas Boileau. I likhet med Ernst Robert Curtius oppfatter Heggelund tydeligvis Boileau som en innskrenket spissborger – og forlagsmannen han snakket om, ble plassert i samme kategori.
Kjell Heggelund er uhyre vennlig og kultivert, men han legger ikke fingrene imellom når noe irriterer ham. Da han fremdeles underviste i litteraturvitenskap på Blindern, husker jeg hvordan han en gang raste mot akademia-begrepet nordistikk: «Dette er jo et bastardord, Henning, et ikke-ord! Jeg tror sjelden jeg har vært borti noe mer motbydelig absurd!» Slike dommer feller han mens han hever sin utpreget velmodulerte røst, og det lyner i de blankpussede brilleglassene. Dannelsen rommer adskillig rabulisme, så jeg drar umiddelbart kjensel på Dag Solstads karakteristikk av Heggelund i Alf van der Hagens intervjubok med ham, Uskrevne memoarer (2013): «Han var konvensjonell i klesdrakten, og meget dannet i omgangsformene, men han var veldig anarkistisk i væremåte, og kunne være helt rå i sine uttalelser.» Kjell Heggelunds vesen minner meg også om noe han selv har sagt til Jan H. Landro i et intervju (trykt i jubileumsskriftet All denne hvithet, som kom til Heggelunds 70-årsdag i 2002), hvor han reserverer seg mot at diktene hans skal kalles klassisistiske: «Å dyrke den rene klassisisme ligger meg litt fjernt. Den må ha en dæsj barokk i seg, eller rettere sagt: en stor dose modernisme over det hele.» Det finnes mer enn bare en dæsj barokk i Kjell Heggelund. Og den modernistiske dosen er naturligvis anselig.
Uten at det ville falle ham inn å gjøre et stort nummer av det, er Heggelund svimlende lærd, og han er en aldeles enestående pedagog, noe jeg fikk god anledning til å erfare i de årene jeg studerte litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. En rekke svært fine minner knytter seg til vårsemesteret 1987, da Heggelund ledet et poesiseminar for hovedfags- og magistergradsstudenter; blant deltagerne var Kjersti Bale, Øystein S. Ziener og Kristin Ørjasæter. Det var opp til studentene selv å avgjøre hva som skulle drøftes, og på seminarets første dag fortalte mange av oss at vi gjerne ville lære mer om den europeiske barokken. «Jaså?» sa Kjell. «Det visste jeg ikke. Skal vi se … hvor mange her leser spansk? Og tysk og fransk?» En del hender ble rakt i været etter begge spørsmål, og Kjell nikket. «Nå vel,» fortsatte han, «noe av det kjennetegnende for den barokke litteraturen …»
Dermed holdt han en improvisert forelesning, velformulert, poengtert og intenst lærerik. Heggelund støttet seg aldri til et manuskript eller et ark med notater når han foreleste; i dette tilfellet hadde han ikke engang hatt muligheten til å forberede seg, uten at det la noen som helst demper på utfoldelsen. Jeg tviler for øvrig ikke på at Kjell ville ha prestert noe tilsvarende uansett hvilken litterær epoke eller retning vi hadde bedt ham om å ta for seg – det gjelder også romantikken, for den barokke klassisisten og romantikkskeptikeren Kjell Heggelund har overhodet ikke skoftet sitt pensum på dette feltet. En mann som offentlig har uttalt at Nerval og Alf Larsen er to av hans yndlingsdiktere (i tillegg til Horats), er dessuten kanskje litt svakere for litteratur med romantiske trekk enn han vil medgi. Men dette skal jeg ikke gå nærmere inn på, jeg synes jeg merker lynene fra Kjells brilleglass.
Kjell Heggelund debuterte som lyriker med Reisekretser i 1966. Der finner vi det renskårne diktet «Veiene fra havet»:
Veiene fra havet gjennom ødemarker og daler
under en himmel hvit av tegn
og min altfor trette forventning har jeg nevnt
Jeg fremhever også fordrivelsens smerte
summende som insektsvermer
endeløst solutstrakte dager
Til sist dette:
Falt enn dødsskyggen over meg
flyktet jeg ikke mot høyde og avgrunner
men de frodige sletter åpnet jeg meg mot,
gressgangene og de slyngede elveløp
I et essay fra 1968 som først sto i Profil og senere inngikk i Entusiastiske essays (1976), påpeker Jan Erik Vold hvor iøynefallende moden poeten var allerede ved debuten, hvordan han makter «å betrakte seg selv, sitt liv, sitt språk fra et annet synspunkt enn det umiddelbart nærværende jeg og nu». Man finner ikke mange ungdommelige illusjoner eller svermerier hos Heggelund, noe som ikke innebærer kynisme eller bitterhet, slik avslutningen på det nettopp siterte diktet tydelig demonstrerer.
Det følelsesmessige trykket i Heggelunds lyrikk kan være sterkt, som i diktet han har stilt først i sin andre samling, I min tid (1967):
Jeg peker mot natten og viser til
dine drømmer om et rike hvor
smil og pine aldri skal være; det er
ingen lenker om den skyldige mer. Du vet det
når vi etter lange samvær har fulgt
tanker nesten frem. Plutselig
har vi vrengt ordene av oss og trådt
inn under et lys av fiendtlighet
og du har pekt mot
meg og vist til mørket
vi kom fra
Jo Eggen sier, i All denne hvithet, at det som først fascinerte ham ved disse linjene, var «den overraskende vendinga diktet tar fra midten», for det skjer noe ganske finurlig her: Paradoksalt nok begynner et lys å skinne da kommunikasjonen truer med å bryte sammen eller tippe over i fiendtlighet. I Profil-essayet skriver Jan Erik Vold for sin del at mørket i diktets sluttlinjer, «er det som omgir alle ting hos KH, det eneste fellesskap mennesker imellom er mørkets fellesskap. (…) Selve språket, diktet er det eneste man kan bruke til å verge seg med mot dette mørke, det navnløse.» Eggens og Volds lesninger slår meg som komplementære; diktet blir til som et skinnende vern mot mørket idet den vanlige samtalen står i fare for å opphøre, og dermed målbæres en uhyre varsomt formulert tro på poesiens umistelighet.
I 1968 kom Heggelunds tredje og siste egne lyrikkutgivelse Punkt . 8, som Vold har hevdet må regnes som hans fineste (se «Et sjuårs tilbakeblikk på Olav Angells prosa og Kjell Heggelunds poesi» i Entusiastiske essays). Her kan man blant annet, slik Tor Ulven skriver i et kort essay om Heggelund (opprinnelig trykt i Vagant 2–3/89), «gi seg hen til den utrolig enkle skjønnheten» i et dikt som det nedenstående:
På samme måte som å miste
Dagen står opp: regnet
Senere: natten
Jeg leter etter deg
Mange har beklaget at Kjell Heggelund ikke utga flere diktsamlinger, men Ulven understreker, betimelig nok, at han slett ikke ble taus etterpå, selv om han stort sett ikke lenger ytret seg som poet. Så la oss være glade for det vi har fått og ikke glemme at Heggelund utrettet svært mye: Han redigerte Vinduet sammen med Jan Erik Vold og satt senere i redaksjonen av BASAR, han var ansvarlig eller medansvarlig for diverse antologier og andre bokutgivelser (mest kjent er kanskje Surrealisme fra 1980 og Moderne norsk lyrikk fra 1985), skrev anmeldelser og litteraturhistoriske oversikter og gjorde en uvurderlig innsats som foreleser, studentveileder og konsulent, til slutt ble han også, som nevnt, litterær direktør. Og han gjendiktet og oversatte; jeg siterer hans sublime norske versjon av Robert Desnos’ «Siste dikt», som ble skrevet da den franske poeten og motstandsmannen var internert i konsentrasjonsleiren Theresienstadt, hvor han døde i 1945:
Jeg har drømt så mye om deg
Jeg har gått så mye, snakket
Elsket skyggen din så lenge
At jeg ikke har mer tilbake av deg
Tilbake er bare dét: å være skygge blant skygger
Å være hundre ganger mer skygge enn skyggen
Å være skyggen som skal komme og gå i ditt solopplyste liv
Les originalen, sammenlign det norske diktet med Poul Borums mer prosaiske versjon i Poetisk modernisme (1966) og se hvilken fantastisk innsats Kjell har gjort.
I dag tier imidlertid Heggelund i det offentlige rom, som kunne ha trengt hans skarpsyn, hans lærdom, hans humor, hans kritiske sans, hans intelligente, elskverdige tilstedeværelse. Men en gang må vi alle legge inn årene – så, kjære Kjell, gamle venn og mentor, jeg håper virkelig du nyter ditt otium.
Kjenn etter her, sa dikteren, og du vil
fornemme vingespissene av fjern tid. Kjenn
etter, og du vil bli båret
av sol, løftet av vind
og speilet i grønne, klare vann
(Fra «Mot morgen II», I min tid)
