Teksten er tidligere trykket i Vagant 4/2010, som et av åtte innlegg i Vagants debatt om norsk film i kjølvannet av Aksel Kiellands essay «Å investere i samtiden» (2/2009).
Norsk film er anti-intellektuell, slo Nikolaj Frobenius fast med stor fyndighet i et oppslag i Aftenposten mot slutten av 2009. Det var til nød en og en halv film som holdt det nødvendige nivået intellektuelt sett, mente han, når man oppsummerte filmåret. Uten å diskutere filmåret 2009 spesielt er det lett å gi Frobenius rett på mer generelt grunnlag. Norsk film er utpreget anti-intellektuell. Eller vent litt, så entydig er vel ikke bildet. For vi har da vitterlig filmer som kan kalles intellektuelle, i alle fall hvis vi med det mener filmer som helhjertet, fra anslag til uttoning, går inn i noen utfordrende problemkomplekser, og der disse blir behandlet på en seriøs måte, og ikke som overflatisk lefling? Hadde Den brysomme mannen, Reprise eller Mirush vært importerte filmer, fra la oss si Frankrike og Tyskland, hadde vi nok sett på dem som eksempler på intellektuelle filmer fra disse filmnasjonene.
Men filmer som disse forsvinner i alt ståket omkring de andre norske filmene, alle buddy’ene, kæller fra Fredrikstad og krevende kvinner i våre liv. Samtidig kan vi ikke klandre enkelte filmer for at de går bra på kino. Så hvor ligger problemet? I brautende filmprodusenter, lanseringskampanjer og film-journalistikken? Ja, til dels. Men også i at vi som filmnasjon ikke kan ha en filmproduksjon som bare unntaksvis henvender seg til noen andre enn det underholdningssøkende publikumssegmentet.
Men la oss først begynne med motargumentene. En spillefilm koster i gjennomsnitt et sted mellom 12 og 18 millioner å produsere, og produsentene blir i stadig større grad bedt om å ta en større del av kostnadene. Det ville være naivt å tro at de ikke først og fremst er ute etter å tjene inn sine utlegg. Vi kan alle – selv om vi relativt sett er ganske få – ønske oss mer utfordrende filmer. Men så lenge de ikke trekker et tilstrekkelig publikum er det heller ingen incentiver til å lage slike filmer. Alle som har lån vet at det viktigste er å få betalt regningene, så får det heller være at vi må tjene penger på arbeid som ikke alltid begeistrer oss. Norsk er tross alt et lite språkområde, og vi har små forutsetninger for å være en kulturnasjon på linje med Frankrike. 60 millioner innbyggere og store deler av den europeiske kulturarven i ryggen gir tross alt et godt grunnlag for å nå ut med utforskende filmer, skjønt også fransk film opplever et betydelig kommersielt press for tiden.
Men så er det likevel slik at vår filmkultur er finansiert av det offentlige, selv om produsentene må skyte inn en egenandel. Offentlige midler skal subsidiere en robust filmbransje, men den skal også være robust nok til å oppnå et visst volum av filmer som kan gi publikum en opple-velse av å bli utfordret. Det holder ikke med en og annen bortgjemt film. Det er ikke det vi har støtteordninger til, selv om Trond Giske så ut til å mene noe annet da han la premissene for dagens ordning. Med Giske ble volum og markedsandel de viktigste målindikatorene. Vi skal også bli best i Norden og vinne gjeve priser, sies det, men dette hører mest til festtalene. Det fins ingen planer for hvordan norske filmer skal oppnå en slik status. Det er heller ingen i filmbransjen som snakker høyt om å være med på å nå dette målet. Film er et populærkulturelt medium. Skulle noen nevne filmkultur er det mange som vil gripe til sin pistol.
Norsk film har lullet seg inn i en holdning om at publikum er til for å underholdes. Det er der man har sine forpliktelser. Hvis man er Hollywoodmogul kan man kanskje proklamere den slags floskler, vel vitende om at man har verdensmarkedet som sin arena. Norsk film, derimot, når ikke andre enn selvtilfredse nordmenn. Det er derfor vi har så mange selvtilfredse filmer. François Truffauts nidskrift over fransk film fra 1954, er farlig nær å være en presis beskrivelse av dagens norske filmkultur. Truffaut rettet skytset mot den såkalte kvalitetstradisjonen i fransk film, som bød på lite annet enn utvannede adaptasjoner av populære scenedrama og lesverdige romaner. Problemet var ikke at filmene var adaptasjoner, men at man henvendte seg til publikum på en fordummende måte. Franske filmskapere, hevdet Truffaut, så på sitt publikum som mindre begavet enn det lesende publikum og de som frekventerte teatersalongene.
Norsk film behandler sitt publikum som om de overvar en skolerevy. Plumpe og platte øyeblikk løftes frem med pubertal iver. Ta en film som Fatso. Selvfornedrende øyeblikk snus til lattervekkende idioti, som når Rino ejakulerer på brilleglassene sine. Hvorfor skal vi le, når mannen lider? Enda verre er slutten. I romanen har Rino fornektet sin eneste venn, som han oppfatter som en klamp om foten for sin egen sosiale klatring, og hans endelige trumfkort til fremtidig lykke og harmoni – kjærlighet, sex, familie – kommer som en følge av et seksuelt overgrep. Hans skjønne venninne ligger neddopet i sengen ved siden av ham, og han klarer ikke å motstå fristelsen til å smette inn i henne. Hun blir gravid uten å vite hvem faren er, men bestemmer seg for at Rino vil være en egnet partner for henne og barnet. Det er noe dypt forstyrrende over situasjonen. Vi unner Rino å møte lykken, men kan vanskelig akseptere måten den har kommet på.
I filmen er det ingen voldtekt, Rino nøyer seg med å dra den av, blir oppdaget av Malin som hånler av ham, og etter å ha forsøkt å skjære av seg pikken, former han en evig vennskapspakt med Filip. Det går godt for den sympatiske Rino, uten at han må ty til seksuelle overgrep. Vi kan alle gå oppstemt ut fra kinoen. Men hva er vitsen med å lage en film av en bok, hvis man ikke også tar med de ubehagelige temaene den fremsetter? Hvorfor må vi gang på gang inviteres til å le, fremfor å bli nedstemt? Fordi det ikke selger billetter? Vel, danskene har gjort det til en merkevare å lage film som gjør vondt. Vi skal lide, tvinges til å se, selv når vi ikke ønsker det. For det er her det skapes rom for erkjennelse.
Det er selvfølgelig urettferdig alltid å skue til Danmark, og gang på gang bli påminnet om at de er så mye flinkere enn oss. Det virker bare masete. I tillegg ser tidligere tiårs harde medfart ut til å ha skapt en angst for krass kritikk. Den slags oppfattes ikke som konstruktivt. Viktigere da at vi hele tiden passer på å rose hverandre for det vi gjør, og si at vi er flinke. Gode prestasjoner bygger på følelse av mestring. Bare se, det går jo så bra med norsk film for tiden, det sier i alle fall alle. Dette later til å være mantraet. Men det er ikke slik man strekker seg lenger enn det høyst passable.
Små filmnasjoner klarer seg ikke uten at filmene deres kan hevde seg på hjemmemarkedet. Samtidig forvitrer filmkulturen dersom den ikke kan vise til en egenart. Der ligger dilemmaet. For å bruke det forslitte bildet om børs og katedral, er norsk film som presten som bruker kollekten til å holde liv i børsen slik at investorene skal kunne gi til kollekten. Børsen holdes i live, mens katedralen forgår. Det norsk film trenger i 2010, er noen som kan henvende seg til menigheten og tilby åndelig input. Det er alt for stille nå.
