En bit av barndommens lykke

Illustrasjon: Andreas Töpfer

ENRICO KONDITORI i General Wingate Street: Det meste er av glass, fra vinduet og døren i inngangspartiet til speilene bak disken med kaffemaskinen, samt speilene som dekker den høyre veggen. Den venstre veggen er dekket av et langt skap og en like lang disk, begge av glass. I vitrineskapet står det åtte store, tomme glasskrukker; også disken er nesten tom, når man ser bort fra seks aluminiumsfat dekket av små boller med vaniljefyll som står utstilt på to hyller nesten innerst i lokalet. Bak kaffedisken, rett under noen gamle reklametegninger av italienske kaker, står det to lange rekker med vannflasker på hyller. Etter alt å dømme er dette det eneste man selger i dette konditoriet: kaffe, vann og boller med vaniljefyll. Mellom to av speilene henger en rød og hvit klokke, utformet som en pakke Marlboro-sigaretter.

Stor var overraskelsen da jeg en februardag i 1999, etter 23 års fravær, trasket ned gaten fra Baro Hotell og brått oppdaget skiltet hvor det stod Enrico: Stedet fantes altså ennå. Her hadde vi brødre så ofte vært når foreldrene våre kom på besøk til hovedstaden og vi ble med dem på byturer; på den tiden var det også en gresk bokhandel i samme gate, hvor faren min pleide å kjøpe TIME, Ethiopian Herald og engelske pocketbøker. Enrico var for oss, som for andre norske misjonærbarn på 1970-tallet, innbegrepet av luksus og modernitet, i sterk kontrast til eslene, oksene, støvet og skitten, gjeterne, skopusserne, tiggerne, løsbikkjene og de gamle bilene i gaten rett utenfor. I dag har stedet et forlorent, laboratorieaktig preg, som understrekes av servitørene hvite frakker – følgelig hefter det også noe malplassert ved vaniljebollene bak glassmontrene: Det hadde virket mer naturlig om man både i disken og det store skapet bakenfor hadde stilt ut skjeletter av firfisler, slanger og fisker; hyene-, kamel- og apehodeskaller; strutseegg og løvehaler, eller at de store glasskrukkene var fylt av hjerner, testikler, fingre og fostre lagt på sprit.

Best husket jeg nettopp bollene med vaniljefyll inni: Smaken hadde festet seg til minnet som en smak av det vidunderlige. Stor var derfor spenningen da jeg satte meg ved et av bordene en varm februardag så mange år senere og bestilte en kaffe og to vaniljeboller. Hva ville hende idet jeg satte tennene i den første, myke bollen: Ville jeg få en smak av barndommens lykke, en munnfull himmel?

Best husket jeg nettopp bollene med vaniljefyll inni: Smaken hadde festet seg til minnet som en smak av det vidunderlige.

Fra de første syv-åtte årene av mitt liv minnes jeg i dag bare to opplevelser som var angstfylte: den gangen jeg, småtrippende på den lett skrånende, flislagte bunnen av barnebassenget i Sodere, mistet balansen og havnet på dypet så munnen og nesen ble fylt av klorvann (en voksen kvinne som het Ragnhild oppdaget det fra solsengen sin, hvorpå hun hoppet ned i bassenget og kom meg til unnsetning); og et år senere da en lubben gutt, stor av vekst og lettere psykisk utviklingshemmet, som det heter i dag (på den tiden, i 1968, ble han vel kalt «åndssvak» eller «idiot») løp etter meg i skolegården i Mo i Rana med et flir om munnen, og jeg prøvde å løpe fra ham, gråtende av skrekk. Ut over disse korte episodene har jeg ingen vonde minner fra disse første årene, og dette har fått meg til å tenke at det kanskje var lykkelige år – jeg vet det ikke: Spørsmålet står åpent. Fra resten av oppvekstårene kunne jeg ramset opp en serie med ulykkelige og lykkelige øyeblikk, men jeg husker denne perioden, og da særlig tenårene, først og fremst som et slags venteværelse: et sted hvor man måtte sitte og kjede seg inntil man ble voksen og fri til å gjøre hva man ville.

Nostalgi nærer seg gjerne av bevisstheten om (eller ofte bare forestillingen om) en fortid preget av bekymringsløshet, ja, lykke, i kontrast til en bedrøvelig eller usikker nåtid; og når denne forestillingen er utbredt i en hel klasse eller generasjon, kan den også anta mytisk-ideologiske former som preger kulturen og politikken. Men disse brå, uforberedte glimtene av gjenkjennelse, forårsaket av syn, lyder, smaker og lukter som altså (noen ganger i form av en vag atmosfære, andre ganger med en sansenær og nesten overvirkelig klarhet) vekker barndomsopplevelser til live, nærer seg neppe av lykken. Trolig har de snarere sin opprinnelse i tilstander og situasjoner hvor man ikke tenkte at man var lykkelig, og kanskje heller ikke var det.

Bollene, som jeg sist hadde fortært med så stor fryd en vårdag i 1976, smakte bare sånn middels godt denne februardagen i 1999. Kanskje hadde de ligget for lenge bak glassdisken; kanskje benyttet de seg av en annen oppskrift enn tidligere? Den mest nærliggende forklaringen er nok at mine egne smakssanser var svekket i mellomtiden og at forventningene var for store, rettet mot en smak av det vidunderlige. Det var en madeleinekake uten virkning.

Oslo Café, trolig etablert en gang på 1990-tallet, ligger et par steinkast fra Taitu Hotell. Stedet har en mer moderne look enn Enrico: interiør i rødt og pistasjgrønt, skinnende overflater, servitører kledt i oransje skjørt eller bukser og svarte jakker. I andre etasje hang det mot slutten av 90-tallet noen panoramabilder fra den norske hovedstaden (disse er fjernet nå), men da jeg spurte en servitør om hvorfor stedet het «Oslo», ble han svar skyldig. På utsiden er det en smal avsats hvor man kan nyte kaffen mens man får skoene pusset. «Oslo» – et navn ingen kan gjøre rede for, en utvisket historie – eller kanskje bare forestillingen om en forjettet by: Samarkand, San Francisco, Timbuktu, Oslo.

Den mest nærliggende forklaringen er nok at mine egne smakssanser var svekket i mellomtiden og at forventningene var for store, rettet mot en smak av det vidunderlige. Det var en madeleinekake uten virkning.

I ukene før tilbakekomsten vinteren 1999 drømte jeg ofte om Etiopia. I en av disse drømmene dukket det opp en smal sidegate som skrånet opp fra en bredere gate, og som var innrammet av gamle, falleferdige trebygninger malt i mange farger. Da jeg ankom Haile Selassie Street, gaten som bukter seg ut fra midten av Piazza-området, krysser elven og munner ut i rundkjørselen ved Arat Kilo rett nedenfor universitetene og museene, gjenså jeg sidegaten fra drømmen: ved Empire Cinema skar den ut mot venstre og videre oppover åsen, og så nøyaktig ut slik den hadde vist seg i en drøm en natt i Oslo. Formodentlig hadde jeg passert den mange ganger i oppveksten sammen med foreldrene mine, på vei for å kjøpe sko og klær i en av butikkene i området, eller kanskje faren min ville få fremkalt noen filmruller etter ferier, bursdager eller andre feiringer.

Et av skiltene til Mosvold Møbelfabrikk, like ved fascistenes hovedkvarter under den italienske okkupasjonen, er overmalt nå; inntil for noen få år siden kunne man kjøpe flunkende nye 70-tallsmøbler fra fabrikken – ikke retromøbler, men stuebord, lenestoler og sofaer snekret etter de samme målene, mønstrene, stoffene og fargene som i årene før revolusjonen, da Mosvold-bedriften ble nasjonalisert. Herfra ser man også rådhuset ved enden av Churchill Avenue, som ble sterkt skadet av en bombe året før vi reiste hjem. I området nedenfor og ovenfor Enrico skyter nye høyhus opp, særlig kjøpesentra og hoteller, hver gang jeg besøker byen. Jeg vasser til knes i drømmer og minner her; men synene og lydene fra fremtiden, presenningene og eukalyptusstillasene som er spunnet rundt bygningsskjelettene i hele hovedstaden; de skarpe lydene av hundre hammere og sirkelsager inne fra utallige små møbelverksteder i de trange gatestumpene ved hotellet, er like vanskelige å overse som fortiden.

29.05.2017

Pål Norheim

Facebook

Twitter