En artikkel om Børre Knudsen

Børre Knudsens liv og verk – et ibsensk drama levd ut midt i den norske virkeligheten.

Først publisert i Vagant 4/1999

Stillbilde fra filmen En prest og en plage 2
Stillbilde fra filmen En prest og en plage (2014). Foto/Copyright: Fridtjof Kjæreng

En tanke er vi felles om, mange av oss,
om enn på forskjellige premisser: den
største av alle forbrytere er
samfunnsmakten.1

Er det noe annet enn postmoderne lettsindighet som kan få en sekularisert representant for den ironiske generasjonen til å feste seg ved en arkaisk apokalyptisk visjon av den totale sang på den siste dag?

Bak bergveggen bier en lovsang i dvale.
Når tungene tier skal stenene tale.

Den dag da den siste bekjenner må stupe
skal gråsteinen briste i skrik som en strupe.

Og ut skal den bryte med glødende tunge,
av ild skal den flyte, av dom skal den runge!

Verden som svanger med en endelig og absolutt sang som vil bryte fram brennende, rungende og ikke minst dømmende på den siste dag. Den skamløse patos som preger tekstene i sangboken Det hellige bryllup (1976) av Willy Abildsnes og Børre Knudsen (BK) henter sin autoritet fra denne truende grunntonen som venter bak bergveggen. Full av voldsomt alvor; refsende, truende, saftig og jublende litteratur som ikke kjenner tvil, ironi eller beskjedenhet. BKs liv og forfatterskap påkaller nervøs beundring og fascinasjon ved styrken som springer ut av en hellig overbevisning.

For de aller fleste av denne artikkelens potensielle lesere, vil BK – «abortpresten» – fortone seg som komisk eller ubehagelig. En skrulling, en pussighet – i tanker, ord og gjerninger et underlig arkaisk fenomen. For i likhet med meg er sannsynligvis og forhåpentligvis så godt som alle leserne representanter for en politisk korrekt normalitet som finner seg vel til rette i det norske sosialdemokratiet. Med dette kan vi også trygt gratulere hverandre. Riktignok med kvasikritiske holdninger til systemet, gjerne med fascinasjon for det overskridende, kanskje med kildrende kjennskap til det illegale, kanskje også med svermeriske vyer om opprørsk frihet, men alt dette fanges opp storsamfunnets varme toleranse og tilgivelse og leves best ut i kinosalens ekstreme drømmeverden eller – for de få – i svermerisk romankunst.

Som dominerende autoritetsfigur har også samfunnet et ønske om avkommets forventede opprør. Og opprørene kommer, spådd og iscenesatt av autoritetens forventninger. Krise, brudd og så forsoning. Veldefinerte og ofte statssubsidierte roller. 68-ere, silkeramp og pønkere. Men en sjelden gang kommer opprøret utenfor de definerte rammer. Selv i det ensrettede og vanetenkende Norge i 1999 – et samfunn der den repressive toleranse er rendyrket for å kunne omfavne også de verste umuliuser – selv her er det mulig å bli marginalisert; ekstrem individualisme i reell konflikt med storsamfunnet. Slike er ubehagelige å være i nærheten av. Individualister er selvrettferdige, uregjerlige og farlige; destruktive i all sin ferd; de burde sperres inne. Det blir de da også ofte.

Men det isolerte individet mot samfunnet er også en tradisjonsrik og heroisk positur når det dukker opp noen som kan gi denne striden et fokus og en form; teatralisere den i refleksjon, litteratur og framtreden; framføre opprøret som kulturelt totalkonsept i et eksistensielt livsprosjekt. Det er her vi kommer til BKs liv og verk. Iscenesettelsen av et klassisk drama i norsk aktuell virkelighet: Henrik Ibsen har for lengst skrevet BKs rolle både en og to ganger; folkefienden alene mot godtfolks pragmatiske snusfornuft, eller bedre; den brennende presten som i hellig selvrettferdighet krever det absolutte og grenseløse offer av seg selv og andre. Og selvsagt den samme historien med negativt fortegn: den ufullkomne, han som kan tænke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nej det skjønner jeg ikke! BKs liv og verk – det ibsenske drama leves ut midt i den dekadente norske virkelighet. Tilfellet BK dreier seg om en grenseerfaring i vår kultur; det pragmatiske, konfliktsky og allestedsnærværende fellesskap brytes mot et individ som henter krefter og autoritet i en indre overbevisning.

En kultur, påstår Stephen Greenblatt, er en struktur som setter grenser og definerer rom for bevegelse. Eller med en noe mer klaustrofobisk metafor: et elastisk mønster som tillater en viss individuell variasjon. Men hva med de individer som likevel, i et så elastisk nett som den norske kulturen på mange områder er, ikke finner seg til rette?

A life that fails to conform at all, that violates absolutely all the available patterns, will have to be dealt with as an emergency – hence exiled, or killed, or declared a god.2

Kulturens rammer, mønsterets bristepunkt, blir tydelig der enkeltindivider går til ytterligheter som fører til allmenn fordømmelse eller, av andre, absolutt idealisering. Den allmenne forargelse over BK som man finner også innenfor kulturkritiske og samfunnskritiske miljøer synliggjør enkelte rammebetingelser i den norske kulturen.

De fleste kjenner BK gjennom hans spektakulære kamp mot abort – eller fosterdrap, om man vil. Men her er det det samfunnskritiske og revolusjonære i hans prosjekt som interesserer. Som god sosialdemokrat må jeg en passent innrømme at abortkampen ikke interesserer meg overhodet, og ikke har gjort det siden de obligatoriske gymnasdiskusjonene vi alle har svettet oss gjennom. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor BK har hengt seg sånn opp i det – dette at drap er så forferdelig er jo mere felleshumanistisk tankegods enn egentlig kristendom. Viktig som abortkampen er for BK – han har uten tvil hindret en rekke aborter – er den mer interessant som symptom på en grunnleggende motsetning. Abortpraksisen er et felt der BK ser samfunnets mer grunnleggende fundamentale brister, og den er opplagt også en øm tå; ikke på grunn av statskirken eller Krf, men fordi sosialdemokratiet og vestlig kultur generelt markedsfører seg på individet og menneskeverdet. BK er selv inne på dette slik han refereres av sin private Boswell, Niels Chr. Geelmuyden: «[…] alvorlig er det at prestekjolen bidrar til å gjøre [abort-] saken perifer for mange. De tror det dreier seg om et teologisk spørsmål, mens det egentlig handler om selve menneskeverdet»3. Enkelte vil la seg forlede av det faktum at BK er kristen. Man er vant til å tenke på kristne som reaksjonære trøttinger som på saktmodig lutheransk vis utholder verdens urettferdighet, men det ligger også et voldsomt revolusjonært potensial i kristendommens – ikke minst protestantismens – statsskeptiske varianter. Reformasjonen inspirerte tyske bønder til opprør. Og BK er en sann opposisjonell, så råe som de kommer i dette landet.

Stillbilde fra filmen En prest og en plage
Stillbilde fra filmen En prest og en plage (2014). Foto/Copyright: f(x) productions

I mer optimistiske tider forsøkte BK å mobilisere kirken mot staten. Ved å tøye presterollen ville han på begynnelsen av 80-tallet tvinge fram en endelig konfrontasjon mellom stat og kirke. I et dramatisk rettsoppgjør i 1982 så det for mange ut til at han skulle lykkes4. Mange støtteerklæringer og mange sympatisører, men å følge ham helt ut i opprøret; å si fra seg sin stilling, gå til sivil ulydighet, sette hardt mot hardt og risikere sin posisjon, det har vært for tøffe krav for landets prestestand. Hvem forstår ikke denne gyntske motvilje mot snittet i øyet? Mot å brenne broene bak seg? Kritiske til statskirken, brennende mot abort – men samtidig steilende foran denne brandskikkelse materialisert i det moderne velferdssamfunn. «Brand: Men gad du give livet med? Bonden: Hæ! Livet? Kjære, vene – !». Som Peer ryster de litt med hodet og går så tilbake til sitt arbeid igjen. Hvem ville ikke det? Lirer kanskje av seg en støtteerklæring. Knappestøberen venter ved neste korsvej.

BK kan neppe selv ha blitt særlig overrasket over at forsøket på å mobilisere den norske statskirken gikk i vasken. I innledningsteksten i Det hellige bryllup kommenterer Willy Abildsnes den alminnelige kirkesituasjon i fedrelandet: Religionens tidløse dogmer blir nedstemt av demokratiske avgjørelser, pragmatisk fattet i tidens ånd av personer hvis framtid er glemselen; en begredelig tilstand metonymisk representert av alkoholfri nattverdsvin:

Selv hva Herren har bestemt,
kan de overstemme siden;
de må stå i pakt med tiden –
hvilket tap om de ble glemt!
Herren satte vin på bordet,
det har de satt ut av kraft;
de har talt sitt ord mot Ordet,
deres ord og bud er saft.

Den moderne konsensusmenigheten er preget av blodløs, borgerlig hygge. Den religiøse kritikken, insisteringen på at religiøsiteten må heve seg over de mer tilfeldige historiske svingninger som preger andre deler av samfunnet, bærer i seg en generell samfunnskritikk. Omgivelsene kritiseres for sin besteborgerlighet, stueluft, snusfornuft, lykkejag og ­– overraskende nok – dyd.

Kirkens skatter har de tatt,
og de bruker dem som virke
til sin besteborgerkirke
hvor det alt blir flautt og flatt.
De forplumrer Herrens kilder,
kveler ånd i stueluft,
reiser sine gudebilder:
lykke, dyd og snusfornuft.

BK og hans likesinnede kjemper på to fronter: Det ene er den interne kirkestriden, som er i fokus i denne salmen som innleder deres alternative og opprørske salmeinitiativ. Kirkekritikken slår også lett over i generell samfunnskritikk. Men bak det hele kommer det også fram et mer eksistensielt behov for engasjement og beruselse, for kamp og feiring, jubel og pine, for skrik og røde druer:

Saft og snakk til helligdags?
Linne sukk i lune stuer?
Hvor er skrik og røde druer,
hvor er sang og fulle aks?
Hvor er brødet, hvor er vinen,
hvor er salmen, hvor er vi?
Hvor er jubelen og pinen,
Jesu offers poesi?

Det er vel neppe bare Abildsnes og BK som har dette inntrykket av den norske statskirke. Sviktet av kirken har BK diktet sin egen kirke; et fiksjonelt bispedømme oppe i Balsfjord, med dertil hørende utnevnelse av vaktmesterprester. Grundig latterliggjort i media. Men hvorfor ikke? Den apostoliske suksesjon er nå likevel brutt her oppe i barbaria. Anarkisten og den protestantiske svermeren har begge det problem at der to eller flere skal stå sammen, danner det seg uvegerlig struktur og hierarki på bekostning av individets frie inderlighet.

Geelmuyden - en prest og en plage
Niels Chr. Geelmuyden: En prest og en plage (1988)

Man sympatiserer med den svermeriske lede ved trivialiseringen av det religiøse liv; ved den besteborgerlige dyrking av lykke, dyd og snusfornuft; og med ønsket om skikkelig vin til nattverden og kraftige salmer i gudstjenesten. Inderlighet og energi. Men det er et stort sprang fra denne interne kirkekritikken til det konkrete opprøret mot statsmakten. Luther, et av BKs forbilder, har tross alt allerede lagt grundig lokk på den opprørsånden han så i kjølvannet av den protestantiske bevegelse. Nettopp den protestantiske tendens til å vektlegge indre religiøs overbevisning fristet folk til å opponere mot verdslige styresmakter allerede på 1500-tallet. Bekymret over opprøret reformasjonsteologien hadde inspirert de schwäbiske bønder til, bemerket Luther i et herostratisk berømt brev at det ikke kan finnes noe giftigere, skadeligere eller mere djevelsk enn et opprørsk menneske. I motsetning til opprørspresten Thomas Müntzer ble Luther grundig skremt av denne sammenblandingen av indre autoritet og ytre strukturer. Man kunne slå BK i hodet med de samme bibelsteder som Luther brukte mot de arme bøndene: Luk. 20.25: «Så gi keiserens hva keiserens er, og Gud hva Guds er», 1. Pet. 2.13: «Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene», eller aller best: Rom. 13.1f: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er satt ved makten, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom» osv. BK er et eksempel på en strukturell konflikt mellom religiøs idealisme og politisk pragmatikk.

Det siste ordet var jo ikke sagt med dette. Kristendommens historie er full av individer og sekter som ved sin tro kommer i opposisjon til verdslige styresmakter. Svermere som heller følger sin samvittighet enn den til enhver tid gjeldende juss eller allminnelige konsensus.

Samfunn og religion? Antiautoritær som svermeren er, ligger likevel, et eller annet sted i hans visjoner, den fundamentalistiske stat styrt etter dogmene i hans egen fanatisme. Hva med BKs visjon? Abortstrid og kirkestrid ses innenfor en større modell der autoritetssavn og farssavn er allmenne tendenser som preger både familien og samfunnet som helhet og som kan føres tilbake til en generell religiøs krise. Herren er den endelige autoritet som savnes både i samfunnet, i familien og i den enkeltes idéverden. Er ikke denne samlende autoritetens eneste mulige materialisering den autoritære stat? Men BK driver ikke med politisk systemtenkning. Individ, familie, samfunn, stat og religion summeres opp i metaforiske termer. Her går BK inn i en generell samfunnsdiskurs. I tabloidpressen finnes et fenomen som kalles mannsrolledebatt. En nokså umandig debatt der skravlete akademikere, journalister og forfattere jåler seg til med sin mandighet eller syter over kvinners – nokså marginale – forsøk på å frigjøre seg. Pussig, nesten trist, er det hvordan antifeministiske holdninger som nylig var ideologisk suspekte, nå smøres opp i brede spalter.

Denne debatten finnes også i andre fora; i debattbøker som Arild Linnebergs Far og barn i moderlandet (1997). Modig bok om kjønnsroller, familieoppløsning og rettssystem. Om strid. Men også private bekjennelser fra et godtroende offer for feminismen. Et betimelig varsku til alle menn som forsøker å være som mamma, fra en som etter beste evne forsøkte å innrette eksistensen etter samtidens politisk korrekte moteideologier: Myk mann fikk lang nese. Og opplever at selve far sjøl, staten, desinteressert og irrasjonelt svikter ham. Professor oppdager forskjell på rettstat og rettferdighet. Pappa er gjennomskuet; exit inn i bitterheten. «Sei ein Mann und folge mir nicht.» I Linnebergs ambivalens mellom androgyne idealer og kvinneforakt, i denne snurte maskuline selvhevdelsen i tøfler og forkle som selv gjennomlever en autoritetskrise i forhold til samfunnet representert ved rettsvesenet – i hele dette fascinerende oppkoket finner man materialisert den samfunnsforvirring som opptar BK.

Dette opptar forøvrig ikke bare dagbladkronikører, BK og Linneberg; også i skjønnlitteraturen kretser en generasjon av skilsmissebarn omkring fars fravær og svik. Det er en mer eller mindre uttalt lengsel her, en lengsel etter ansvarsbevisste menn som vil ta styringen. Gjenopprette den tapte orden. Jeg nevner dette fordi BK for lengst har formulert et samfunnsanalytisk forsvar for mannligheten som burde stemme overens med mye av det Dagbladet selger på idag. Og hos BK finner man også den religiøse koblingen til autoritetsfallet hos den enkelte, i familien og i samfunnet – en religiøs kobling som også ligger samtidsforfattere som Tore Renberg og Hanne Ørstavik nær. Der Linneberg sitter skuffet, uforstått og forbannet foran rettsvesenet, naivt overrasket over at det ikke har tilbudt ham rettferdighet, peker BK, Renberg, Ørstavik og andre med ulik grad av overbevisning fra sine vidt forskjellige ståsteder på Herren: Gud fader, den allmektige.

I det lille heftet Dagbok fra celle 13, skrevet i 1994 mens BK sitter i Tromsø kretsfengsel, formulerer han en knapp, nærmest aforistisk kritikk av samfunn, abort og familie. Mennenes krise er en samfunnskrise og en religiøs krise. Samfunnskrise, familieoppløsning og Gudslengsel. Den impotente norske statsmakten blir en falsk skinnfar som forgjeves vil opprette en moralsk autoritet gjennom overfladiske maktsymboler. Kjønnsrollemønsterets kollaps har skapt en samfunnskrise der mannen er hjemløs:

Alle disse guttene som er blitt fengselsfugler, og alle disse kvinnene som er blitt forgrunnsfigurer i statsapparatet, rettsvesenet, partiet, politiet og kirken – hva har de med hverandre å gjøre? Jeg tror de har det felles, at de representerer et samfunn hvor farsbilledet er brutt sammen.5

BKs opplevelse av samfunnet minner både om Linnebergs og hva man finner i Dagbladet, men familiemannen BK har større forståelse og beundring for kvinnene enn andre moderne profeter for mannligheten. Mannen har sviktet sin rolle, og kvinnene har måttet tre inn:

Men hos kvinnene fører dette til noe de kaller «bevisstgjøring»: Jeg klarer meg uten denne mannen. Aborten blir en slags frihetshandling, et hugg gjennom den knuten som gjør henne avhengig av en far for sitt barn. Hun avskaffer mannens rolle i sitt liv og overtar den selv.6

Sammenhengen mellom den androgyne pappa og det BK i anførselstegn kaller kvinnens «bevisstgjøring» synes aldri å slå Linneberg; i hans bok er det bare urettferdig og ubegripelig at kvinnen vil kutte ham ut når han hele tiden har oppført seg akkurat som mamma. I denne bitterheten dukker kvinneforakten opp. BK er derimot til tider rent kvinnebeundrende; kvinnen framstår som den sterke som først blir sviktet og likevel tar ansvar. Det er mannen som har flyktet fra ansvaret, enten ved å stikke, eller ved å bli pseudomor:

Dette er den åndelige og rettslige situasjon som driver kvinnene inn i mannens gamle roller som kriger og beskytter. Det forklarer også deres hårdhet og aggressivitet. Mannens svik og barnets død er mørke drivkrefter i sinnet. På veien mot makt tråkker de på brokkene av fars knuste billede, og underkuer en dyp lengsel i seg selv. Imens driver de samme kreftene unge evnerike menn ut og inn av fengslene. Jeg har møtt mange av dem her.

Det er ikke vanskelig å se at denne åndssituasjonen er en straffedom over mannens langvarige forræderi mot sin farsrolle, mot kvinnen og barnet. Men det er en straff som fører til rettssamfunnets undergang. Det som vokser frem på ruinene, er det nye militante matriarkatet som aldri vil tillate gutter å bli menn.7

Et tilfelle som Linnebergs blir i knudsensk analyse et symptom på den overordnede samfunnsutviklingen BK beskriver: En aggressiv kvinne. En mann som ikke er mann. Et rettssamfunn i undergang. En familie i oppløsning. Hvor er Gud? Hva skal vi gjøre? Den gudløse løsning: Skriv bok, få elskerinne, bli potent, pass på ditt eget.

Vekten på aborten som symptom på samfunnsproblemene, og den underliggende tanken om at religionen representerer en potensiell løsning på disse, skiller BK fra sekulariserte menns samfunnsforståelse. BKs løsning på samfunnsproblematikken er selvsagt religiøs; samfunnet er kjørt opp i et hjørne og den sanne frigjøring kan kun realiseres innenfor en sann religiøs moralitet.

«Børre Knudsen» av Jonund - Eget verk.
Børre Knudsen. Wikimedia.

Ikke bare er det slik at rettferdighet og samfunnets lover ikke stemmer overens – det ville de fleste sekulariserte sosialdemokrater kunne skrive under på; i BKs refleksjon blir dette misforholdet til en strukturell motsetning der livet utvikler seg til en krig mellom den enkelte og samfunnet.

Og på dette punktet tar vi farvel med Linnebergs fascinerende versjon av den moderne mannen. Han er riktignok samfunnskritisk, engasjert og stridende, men han er også statsbetalt, professorutnevnt og dermed sosialdemokrat enten han vil eller ikke. BKs konflikt med samfunnet er mer radikal. Han sender lønna tilbake til statskassen. Han har en indre kraft av et annet merke. Han er i en konflikt med samfunnet som stikker dypere enn de linne sukk i lune stuer. Her, i konflikten mellom individets frihet og samfunnets tvang, ligger en kjerneproblematikk som er vel så fundamental og prekær i BKs liv og skrifter som i rent religiøse spørsmål.

Det synes som om Fengselet ligger innerst inne i hele det organiserte menneskelige samfunn og forteller sannheten om det hele. Mennesket er et vesen som må beskytte seg mot seg selv og sin manglende evne til å leve i frihet. At friheten fungerer for de fleste, skyldes at de befinner seg under oppsikt av tvinge-makter, lov, politi og forsvar. I fengselet kommer mennesket til seg selv, og gjennomskuer samfunnet innenfra.

Denne avsløringen kan utløse den villeste kynisme. Men den kan også vekke lengselen etter virkelig frihet, frihet til å gjøre det gode uten tvang og frykt for straff. Det betyr: Frihet fra alt det i meg selv som gjør fengsel og politi nødvendig.8

Denne anarkistiske frihetslengselen og samfunnskritikken får hos BK sitt naturlige svar i kristen metaforikk. Innsikten i den grunnleggende tvangen i samfunnet, erkjennelsen fra innsiden av fengselet, forløses i det som for det verdslige øye blir en romantisk visjon:

Den friheten har vi bare i Kristus.9

Det er også innenfor en religiøs forståelsesramme at BK identifiserer den opposisjonelle – og et stykke på vei også den kriminelle – som en offerfigur; en som ut fra subjektiv rettferdighetsfølelse kommer i konflikt med statsmaktens lovverk. Den rettferdiges undergang til fordel for de mange, evangeliets grunnfigur, overfører BK på det norske fengselsvesen:

Jeg sitter her for å sone. Men min rettferdighetssans sier meg at det er myndighetene som gjør urett. Min sak er rettferdig. Slik tror jeg de fleste tenker her på huset. Jeg lytter og lærer.10

«Soning» er et ladet ord for en mann som BK. Man soner sine synder og rettferdiggjør seg selv. Men soningen må være knyttet til reell syndserkjennelse; ellers er det ingenting som gjenopprettes. BK har tro på den indre erfaring. Det er den høyeste autoritet ­– i hvertfall i den grad den stemmer overens med Bibelen:

Det kan høres selvmotsigende ut, men en viktig drivkraft på ‘forbryterbanen’ synes å være rettferdighetssansen – den krenkede. Forbryteren har ofte svært gode subjektive grunner til å mene at samfunnet ikke utøver rettferdighet, og heller ikke er interessert i det. Han lar seg derfor ikke overbevise om sin skyld, tar ikke straffen som soning, men som maktdemonstrasjon. Livet utvikler seg til en krig mellom den enkelte og samfunnet. Rettferdighetssansen gjør denne krigen meningsfull, som en slags frihetskamp, en geriljakrig hvor de fleste midler er akseptable i ‘sakens’ tjeneste.11

Skeptikere tenker vel at BK i fengsel her ligner på den korsfestede Jesus som i en nåderik gest tar med seg den ene røveren inn i de hellige sfærer. Og BK er preget av kristusidentifikasjon og selvrettferdighet og sannhetspretensjoner av profetiske dimensjoner. Det var også Luther. De insisterer begge på at de bare er mangelfulle mennesker, men disse påklistrede forsikringene endrer ikke at de begge framstår som gudebenådede sannhetsforkjempere. De vet, i motsetning til nesten alle andre, hva som er rett, hva Gud egentlig mener. Dette protestantiske dilemmaet kan de ikke jobbe seg ut av, verken Luther eller BK. For flammende taler mot samfunnets grunnstrukturer kan bare ikke være preget av sosialdemokratisk beskjedenhet.

I disse lett aforistiske utlegningene fra Tromsø kretsfengsel smelter religion og samfunnsdebatt sammen. Og man trenger ikke være kristen for å være enig i at storsamfunnet mangler den nødvendige moralske autoritet til å kunne påføre den enkelte en reell anger:

Jeg tror ikke at et samfunn som så konsekvent som vårt har fornektet Gud, kan formidle noen erkjennelse av objektiv skyld til sine forbrytere. Uansett hvor mektig og prestisjetungt samfunnet fremtrer i rettssalen, mangler det mye på å spille rollen som Gud på en overbevisende måte.12

Javel, så får vi sekulariserte individer bare ta til etterretning postulatet om at en religiøs bevegelse kan danne grunnlaget for individets sanne frihet.

Han svermer der inne på cellen, BK, når han gjennomskuer samfunnet innesperret mellom fire harde vegger. Melankolikeren ser sitt imaginære fengsel materialisere seg rundt ham. Han våkner fra sin transcendente estetikk og dunker hodet i en murvegg. Verden er faktisk et fengsel. Og han blir inspirert, han blir revolusjonær. Han svermer; soning er sonoffer.

En ting er å sone for sine synder, en annen å sone på vegne av andre. «Manges Mæn/ for Gud kan klares gjennem en» som Brand selvbevisst framholder overfor en tvilende doktor. Soningen blir offer, og man nærmer seg kristusidentifikasjonen. Offerfiguren, som er den røde tråd gjennom BKs litterære produksjon, er ikke bare evangeliets innhold, men også et moralsk imperativ til – til hvem? Til det enkelte menneske eller til enkelte mennesker? Helst det siste. Vi bør alle sone, men ikke alle kan sone på vegne av andre. De helliges offer, deres kamp og undergang, repeterer kristuspasjonen og gjør jorden til en helgeners have:

1

Jorden er en offergave.
Ved Guds helgners kors og død
saltes Jordens alterbrød.
Slik blir Jorden Herrens have.

2

Saltets kraft skal jorden kjenne:
Løgn, forfølgelse og spott
vidner: dette salt er godt!
Som en ild skal saltet brenne.

3

Denne ild er alterflammen,
dette salt er Åndens glo
sprunget frem av dåp og tro:
Ånd er naglene og skammen!

4

Jorden er en offergave.
Renset gjennom salt og ild
hører Jorden Herren til.
Da er Jorden helgners have.

I BKs evangeliske tankeverden tar det sonende individet raskt form av en kristusfigur, særlig når storsamfunnet blir tildelt rollen som den store mørke kraft. Som Ibsen vet, er veien fra nestekjærlighet til nesteforakt ikke lang for en som definerer seg selv i en slik posisjon i forhold til samfunnet, som Brand forskrekker seg selv med ordene: «men her, mod Slægten slapp og lad/ ens bedste Kjærlighed er had!» I kretsingen omkring enkeltindivid som kristusaktig ofrer seg for et fellesskap de på mange måter forakter, finner man BK på sitt mest selvforherligende, men også mest innbitte og poetiske. I blant synes den eksistensielle følelsen av selvutslettelse å overskride den evangeliske tanken om oppstandelsen og ende i det rene melankolske mørke. Sitt sterkeste uttrykk får dette i teksten «Jordan skal lukke seg over ditt hode».

Børre Knudsen - Dommen
Børre Knudsen: Dommen i Malanger herredsrett (1982)

I denne sentrale religiøse og eksistensielle teksten framstilles selvofringen, ikke bare evangeliets sonoffer der Jesus soner for menneskene, ikke bare offeret som skjer under kirkekollekten, men det individuelle offer som kreves av mennesket. Den enkelte eller den utvalgte? Også BK fanges inn av denne klassiske protestantiske tvetydigheten. Dette er den enkeltes, den utvalgtes offer:

Jordan skal lukke seg over ditt hode,
vannet skal senke deg dypt i sitt skjød;
slik vil du tolke den hellige kode,
tyde deg selv i din korsbårne død:
slik vil du trenge deg ned til det indre
blikkstille mørke som bor i din grav;
der vil du synke, hvor intet kan hindre
veien til bunns i fortvilelsens hav!

Du er den Jonas som springer fra skipet
ut i det rasende uhyres gap:
frivillig lar du deg døpe og gripe,
prestelig gjør du et offer av drap:
skipet som berger seg ved å forkaste,
blir til din kirke straks spranget er tatt;
udåd blir frelse, fortvilelse faste,
speilmorgen rinner av stormflenget natt!

Selv må du synke, og tett om din panne
vikles en krone av tare og tang
der du avmektig må tumle i vannet
inntil du synker i urdypets fang:
synker i skyggene hinsides sorgen,
hviler i gravenes dypeste grunn,
synker i natten før skapelsens morgen,
hviler på dåpsvannets belgmørke grunn.

I denne teksten trer melankolikeren gjennom de ofte energiske kampsangene som BK ellers lar gjalle. Dette er en kjernesalme i BKs intense og personlige salmeunivers. Salme? Er dette en kirkesalme som menigheten kan synge til felles oppbyggelighet? Neppe, selv om BK og Abildsnes har tatt den med i utkastet til alternativ kirkesalmebok13. Offeret her er tungt og absolutt. Grunnofferet er kristi offer på korset. Her er utgangspunktet historien om Jona mot slutten av det gamle testamentet. Jona blir i diktet lagt typologisk ut som prefigurasjon av Kristus. BK har ofte slike typologiske tolkninger i tekstene der gammeltestamentlige motiv leses som prefigurasjon av det som skal komme med Jesus i Det nye testamentet. Her står han i en tolkingstradisjon fra middelalderen. Teksten kan til nød leses som en meditasjon over dette offeret. Men offerhandlingen trekkes også ut over evangeliet. Tekstens fortolkning av Bibelen har også det en kan kalle en tropologisk dimensjon; betydningen av denne offerhandlingen for mennesket her og nå. Her er det BK i denne teksten må sies å gå ut over det allmennmenneskelige og inn i det private. Jona og Kristus blir reformulert som subjektiv erfaring, og uten gjenoppstandelsen. Salmen blir lønnkammerpoesi; det uhørte, bunnløse, fortvilte offer kreves ikke av alle, men kan foretas av enkelte. Verken middelalderens tolkningstradisjon eller nykritikkens teoretiseringer kan få meg fra å lese dette som BKs opplevelse av sin egen skjebne i forhold til troen og kirken. Fra Jona via Jesus til BK. Og hvorfor ikke?

Men her mangler altså oppstandelsen, øyeblikket da hvalen spytter Jona opp på land, da Jesus stiger opp. Dette øyeblikket inntreffer ikke, det faller utenfor tekstens univers, fallet er totalt. Riktignok tales det om dåpsvann, men på bunnen av dette mørke dåpsvann hviler den ofrede hinsides sorgen. Drukningen i mørket og den voldsomme håpløsheten gir teksten en eksistensiell dimensjon. Få har falt så dypt og grundig i vår litteratur som det falles i denne siste strofen, det er som Tor Jonsson på sitt mørkeste: håpløs, verdensfornektende. I dette øyeblikket er ikke BK forkynnende, ikke bibelparafraserende, ikke brennende, dømmende og ikke kjempende, men bare trett, falt inn i seg selv, falt gjennom og langt ut av fortellingen om Jona gjennom kristusidentifikasjonen. Forstøtt og ofret av kirken, latterliggjort, trakassert, hånet og isolert i det nordnorske vintermørke. Fortvilet, håpløs, avmektig og til slutt bare trøtt, hvilende i belgmørket med en halvhjertet forestilling om frelse.

Her har BK tatt spranget fra samfunnsstrid og inn i den indre, eksistensielle kamp. Samfunnsfenomenet BK oppstår ikke i ideologien og religiøsiteten, men i den personlige erfaringen i individet der det brytes i skjæringen mellom sosialdemokrati og religiøs opprørsånd. Dette punktet, dette senteret der samfunnsstrukturer brytes og synliggjøres, denne omvandrende provokasjonen, dette har også en personlig, individuell, eller kanskje eksistensiell, om man vil, side. Her er litteraturen en bedre innfallsvinkel enn prosaen eller nyhetsbildet.

I mine øyne framstår ikke BK som spesielt kristen i slike øyeblikk, og i hvert fall ikke som lutheraner. Opprørsk, estetiserende, fanatisk og revolusjonær som han er. Opposisjonen som i utgangspunktet er religiøst betinget, glir over i en rolle der samfunnsforakten og følelsen av å stå utenfor blir det vesentlige; ideologien blir eksistensiell holdning. I Brands ord: «knappt ved jeg, om jeg er en Kristen; men visst jeg ved, jeg er en Mand, og visst jeg ved, jeg øjner Bristen, der margstjal hele dette land». BK er en svermer. En svermer? Svermerånden som har fulgt kirken som en ubehagelig skygge i hele dens historie; de brennende sjeler, de inspirerte seere, de profetisk anlagte, de som henter kraften og autoriteten i sine egne inspirerte visjoner14. Og som andre svermere er BK en melankoliker. BKs estetiserende, individualistiske og autoritetskritiske prosjekt er et melankolsk prosjekt. Kristendommen er det tapte språket han ytrer seg gjennom. Melankolikeren er noe for BK: en gammel positur, med aner tilbake gjennom romantikken og til det religiøse svermeri på 1600-tallet. Verdensforaktende og samtidig med febrilske utslag av «nichttraurigseinkönnen» – evnen til ikke å sutre – jublende sang og hektisk feiring; rus og glede i demonstrative henvendelser til verden. Den politiske idiot som ingenting har i verden å gjøre, for han utstår den ikke. Han vender seg bort. Men når man likevel må se den i øynene, motstrebende, i erkjennelsen av at den melankolske innoverskuen forverrer situasjonen, går melankolikeren, også denne melankolikeren, tilbake til verden og skandalemaker. Og alle potetprester, som selvsagt deler hans syn i sak, betrakter den opprørske melankoliker med sine mette og misbilligende blikk.

For skams skyld skal dette forsøket på å omskrive BK fra kristen fanatiker til melankolsk svermer og poet ende med kjennsgjerningen at BK oftere enn å havne på den belgmørke grunn lar teksten svinge seg opp til frelsesforventningen som ligger i dåpsmotivet. Det er tydelig i denne lille erotiske teksten der skapelsen er åndens deflorering av det mørke vannet, typologisk for Marias jomfruelige unnfangelse av Jesus og ordet og forventningen om det evige livet i ånden:

Det store havdyp
lå stille, tomt og dødt
i nattens gravdyp
før lys og liv ble født.
Men Ånden svevet
på vannets moderskjød.
Gud Herren hevet
sin skaperrøst og bød,
og mørket bevet
og brast for livets glød!

Maria hørte.
Hun møtte ingen mann.
Guds ånd berørte
de dype døde vann.
Deg Gud skje ære
for frelsens skaperord!
Velsignet være
blant kvinner, du Guds mor!
Ditt liv skal bære
en himmel ny og jord!

Av dødens havdyp
står Herren Kristus opp.
Av dåpens gravdyp
går kirken, Kristi kropp.
All død må vike
for Herrens skaperhånd,
alt skapt må stige
forløst fra dødens bånd
som Kristi rike
til evig liv i Ånd!

Enkelte kreative hjerner må, tradisjonen tro, få lov til å være politiske idioter. Ibsen ser også seg selv som ensom opprører mot det etablerte samfunns normer, en som vekker avsky og forakt i sin tid. Heller ikke BK framstår som noen politisk og prinsipiell tenker; opprøret får kreative uttrykk. Men samfunnet er ikke lenger et poetokrati der kunsten har mulighet til å provosere og påvirke samfunnet. Ibsen kunne gripe inn i sin samtid, men hva skal kunstneren gjøre i dag? Hvem tror at de har noe å si om samfunnet? At de vet noe ikke alle vet? Det er ikke slik at kunstnerne har sluttet å provosere, men heller publikum som har sluttet å bli provosert – det spiller ikke særlig stor rolle hva som står i en roman. Hva skulle stakkars Ibsen tatt seg til i dag? Skulle han dikte som Tore Renberg? Ibsen hadde hatt små sjanser i et samfunn så selvtilfreds og politisk korrekt som Norge anno 1999.

Knudsen
Utsnitt fra omslaget til festskriftet i anledning Knudsens 70-års dag, «Som en ild går Åndens ord» av Boe Johannes Hermansen (red.) (2007).

En radikal løsning den svermeriske, melankolske opprørsånd kan gripe til, er som BK å gjøre livet til diktning. Teatrale medieutspill, en gammelmodig framtreden, intense blikk og brede prestekraver, dukker og ketchup. I sin storhetstid tvang han staten med opp på scenen med sine embedsnedleggelser, tilbakesending av lønn o.l., som alt sammen krever oppmerksomhet og medieeksponering. Hvilken personlig iherdighet kreves ikke for å trenge gjennom det moderne norske samfunnets repressive toleranse? Repressiv toleranse – den store sosialdemokratiske tilgivelsesklemmen som kveler alle illsinte opprørere. Det opprørske barn kan knapt frigjøre seg fra den totale tilgivelsen som staten øser over det. Den store og kvelende omfavnelsen – vi tilgir deg alle dine synder og setter deg på statsregulativ –, den sekulære frelse. Man skal lete lenge etter en som kombinerer dette med en intellektuell og kunstnerisk evne til formulere seg. En som sender lønna tilbake. Hvem gjør det? BK. Hvem andre? Hvilken uhørt handling er det ikke i den norske sosialdemokratiske stat ikke å ville motta lønna si?

Brand: «Stryg ikke Sprogets gamle Gloser, før du har skabt de nye Ord!» BKs tekster og prosjekt framstår ved første blikk håpløst arkaisk og utrendy. Men her er nok energi til å åpne tanken for den andre muligheten: Å vise samfunnets arkaiske trekk; modernitetens flimmer bort, og du aner at du lever i de samme strukturene som mennesket for 300 år siden. Tvangen og brutaliteten er mer skjult, men det fundamentale kravet til den enkelte like ubønnhørlig. De fundamentale spørsmålene omkring staten, individet og det personlige ansvar er like uløste og akutte som før, men suspendert i velferdsapati. Et gufs fra fortiden vil de fleste mene, men du kan også se det som et vellykket kunstnerisk totalprosjekt som, hvis man gir det en sjanse, skreller moderniteten av samfunnslegemet.

Norge 1999 er et sted og en tid med liten plass for den store retorikk. De svulmende formuleringer, den heroiske selvframstilling og den dramatiske metaforikk. Kanskje vil vår generasjon, som våre besteforeldre, en gang komme inn i en kriseerfaring der den store retorikk vil føles relevant? Bare antagelsen får et skjær av upassende pompøsitet. Det finnes imidlertid marginaliserte posisjoner selv i dette sosialdemokratiske konsensussamfunnet av skinnuenigheter – marginaliserte posisjoner som i de rette øyeblikk og i inspirerte hender kan ikle seg et språk og en patos som man ellers bare venter å finne i de dypeste kriser.

Hvor er patosen og den store retorikk i det moderne Norge? Hvor er de nye ord? Teknokratspråket forfølger oss over alt, langt inn i skjønnlitteraturen, dypt ned i teologien og vidt ut i samfunnet. Jaglands politiske retorikk og sosialdemokratiske patos blir umulig, latterlig og latterliggjort; den velmenende ideologen mangler ord, mens Stoltenbergs snusfornuftige sosialøkonomi dyrkes som frelsesbudskap. Nordmenn synes å mene at verden, en selv og andre gode nordmenn er objektive instanser som kan bringes i overensstemmelse gjennom fornuftig språkbruk – en språkbruk der kvasiobjektivitet og snusfornuft bres over den allminnelige irrasjonalitet og småkorrupte nettverksbygging. BK og Abildsnes opponerer innenfor en kirkelig kontekst; hvor er skriket? hvor er vinen? hvor er jubelen og pinen? hvor er salmen? hvor er vi? De kan så spørre – hvor er vi, vårt uttrykk, i den teknokratiske diskurs? Man kunne ønsket Jagland bedre lykke til i hans famlende forsøk på å finne tilbake til det sosialdemokratiske «Kanaans språk» som ellers bare vekkes til live i Haagensens teatrale banning i Røkkes salonger eller i Berntsens munn som arbeiderspråk, burleskt feilplassert i postmoderne miljøkontekst. I egenskap av prest har ikke BK bare et større reservoar av myter og vendinger; han har også den nødvendige overbevisning. Skal du ha patos, den høye stil, kan du ikke tvile. Ikke med så mye som et øyelokk. Ikke i et lite hjørne av den blottlagte sjela di.

Overgangen fra kristen metaforikk som moralsk innholdstomme, men fantasieggende former, og til anvendelsen av disse i en alvorlig moralsk refleksjon der institusjonen og dens språk plutselig får betydning for det søkende subjekt, denne vaklingen mellom uforpliktende spas i postmodernismens tomme former og den nysvermerske – la oss ikke kalle den postpostmoderne – trangen til å ta disse alvorlig, dette kan man iaktta for eksempel i Solstads Professor Andersens natt. Men professor Andersen kommer ingen vei med sin ambivalente refleksjon over disse arkaiske formene. Og ikke har han noe annet, bedre språk. Som hos alle solstadfigurer – og, slår det meg, som i denne artikkelen – blir følelsesintensiteten underkommunisert i omstendelige bisetninger.

Det arkaiske språket og de erotiske metaforene/allegoriene og i det hele tatt blandingen av gammelmodig språk og GTs / Kanaans språk i tekstene – alt dette er allegoriske trekk i BKs diktning. Det er kunstlet, det er uttrykk for oppgivelsen av det realistiske, enkle språket som for eksempel Svein Ellingsen – en annen av vår tids sentrale norske salmediktere – rendyrker i sine tekster. Som Walter Benjamin sier: For melankolikeren er det bare allegorien som byr seg fram som mulig, voldsom adspredelse. For melankolikeren har gitt opp verden; han utstår den ikke. Denne bortvendte vemmelsen preger BK, og han griper til det estetiserende uttrykk, til Kanaans språk. Den nye lovsang er også de dødes sang:

4.

Sangens sæd var lagt i mulden
da vi trodde alt var tapt;
ut av angsten, mørket, kulden
ble den nye lovsang skapt;
segl på grav og segl på munn
de ble brutt i samme stund
da Guds offers førstegrøde
sprang med sangen fra de døde!

5.

Sangens flammetunge tennes
dypt i Jesu synde-nød
når hans lemmers strenger spennes
og blir slått av dom og død:
Jesu pines skarpe klang
vekker troens rette sang,
troen ut av graven springer
først når korsets harpe klinger!

6.

Davids klare jubelharpe
driver ut den stumme ånd,
legger Ordets sverd det skarpe
nakent i vår munn og hånd;
vi skal bore Kristi død
inn i verdens stolte kjød,
sangen sårer, sangen døder,
sangen læger og gjenføder.

Denne troen på ordets makt er nok noe overdreven, og antakelig et eksempel på BKs evne til nichttraurigseinkönnen.

Men skillet mellom form og inderlighet er ikke helt enkelt å dra i tilfellet BK. Dette er ikke en postmoderne lek med avsakraliserte former. BK framstår gjennom sine personlige offer, sine performancepregete aksjoner og sin arkaiske diktning som et teatralt subjekt som materialiserer seg i liv, litteratur og media samtidig. Han er en tydeliggjøring av hvordan selvet formes innenfor kulturelle rammer. Dette teatrale prosjektet insisterer på sin egen autentisitet og overbevisning. Det kjenner ingen grenser mot et privat rom der man følger andre normer enn de man preker i offentligheten. Det relativiserer ikke sitt eget innhold. BK framstår som både premissløst autentisk og voldsomt teatral. Han er et punkt der forholdet mellom liv og kunst står på spill. Det er vi alle, vil man kunne mene, men i BKs eksempel settes dette brutalt på spissen. En lignende tvetydighet gjelder også tekstene hans; de er både voldsomt arkaiske og allegoriske, men samtidig insisterende på sin egen sannhet og mening.

BKs språk er forøvrig noe for samtidslitteraturen, som skriker etter BKs språk; et språk som ikke bare er språk, men også innhold. En overbevisning. Et språk som bærer i seg farsautoriteten. Gud er sterkt tilbake i den norske litteraturen. Hvilken Gud? Ikke den sanne, kristne Gud, kanskje, men heller ikke en hvilkensomhelst gud, ikke Øverlands skurkegud og ikke postmodernismens avsakraliserte artige gamle skjeggegubbe, men mere som personifiseringen av savnet etter den fraværende far, som ren autoritetslengsel. Les for eksempel dette savnet av språk, Gud og far:

Karin prøvde å si noe om at vi aldri snakket sammen om Gud, om at det var for stort og for personlig. Men at det for henne, som prest, var viktig å formulere seg også om det som virket uklart. Jeg må kunne snakke på en overbevist måte om Gud, sa hun. Jeg vet aldri hva jeg skal si når det blir snakk om Gud sånn. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke tenker mer på ham. Men når jeg skal prøve å tenke på ham, eller henne, så glir det unna. Det er noe med det argumentet om at hadde vi alle forstått alt så hadde ikke Gud vært større enn oss, da hadde vi ikke behøvd Gud. Jeg faller tilbake til det argumentet, det holder ikke, men det hjelper en stund. Huff, huff. Tilgi meg, Far, og vis meg den rette vei, gi meg styrke til å tro uten å tvile. Nå må vi gå, mamma, sa jeg og snudde meg bort fra speilet […].15

Eksempelet er fra Hanne Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig. Presten Kari begynner å definere et språkproblem og ender i et trosproblem. «Jeg må kunne snakke på en overbevist måte om Gud», sier hun. Men hun er ikke overbevist. Derfor er hun også språklig ubehjelpelig. I møtet med Ørstaviks moderne, språkløse og irriterende prest lengter man uvilkålig tilbake til BKs malmfulle språk. Skal det være på den måten, kan man heller pakke sammen hele kristendommen. Det er det da også mange av oss som har gjort for lenge siden og trodd at det var ferdig arbeid, men nå pakkes altså Gud ut igjen både her og der. Hos Ørstavik dukker han opp også i en småmasochistisk fantasi om samleie med en skjeggete veileder.16 Innesperret av sin heksemor i beste eventyrstil drømmer Ørstaviks Johanne om Veileder, Far og Gud som på romantisk vis representeres av lyset utenfor. Her vil Hverven og BK garantert peke på den moderne familietilstanden og alle skilsmissebarn uten farskontakt. Det knugende matriarkatet vil BK legge til, og Hverven kanskje tenke i sitt stille sinn. Psykologi, samfunn, språk og religion går opp i en høyere forening hos både Ørstavik og BK.

Ørstavik - Like sant
Hanne Ørstavik: Like sant som jeg er virkelig (1999)

Ørstavik demonstrer hvordan autoritetsproblemet og mangelen på overbevisning oppleves som et språksavn. «Huff, huff» er det patetiske uttrykket for et eksistensielt savn. Sperret inne i et rom og sperret inne i et språk; akkja, verden er et fengsel også for Ørstaviks Johanne, den målløse kvasisvermer med frihetsvisjonen av seg selv som rævedilter på kjøkkenhjelpens sydenferie. Tore Renberg har større ambisjoner; han leker faktisk med de arkaiske formene der Ørstaviks Johanne/Kari ytrer sitt «Huff, huff». Jakob Malde begraver sin far og søker sin Gud i romanen Renselse. Renberg har i hvert fall en teoretisk fascinasjon for det asosiale individualistiske opprøret i skjæringen mellom religion, psykologi og samfunn. Der møter han BK i sans for det arkaiske kristne formspråket. Renberg dyrker barokken, som Fløgstad nettopp har gjort, og som BK har gjort lenge, noe Renberg røper allerede i sin tittel, barokt utformet som en lengre setning: «Renselse/ Romanen om Jakob Malde/ Den ved Gud evig forbundne/ For verden alltid tapte/ Sett, elsket, aktet/ av/ Tore Renberg». Interjeksjoner som «Å» og «Oh» understreker letingen etter en arkaisk subjektivitet i Renbergs språkprosjekt. Ikke engang BK går helt dit, men hans inderlighet er da også hevet over tvil.

Renbergs bok handler om et menneske i sterk indre og ytre strid, men den er ikke kontroversiell i seg selv. BK derimot, utgjør et totalkonsept der liv, litteratur og refleksjon går over i hverandre. Han ligner mer på Renbergs Malde. Malde har et kritisk syn på samfunnet; individ og samfunn går ikke særlig godt sammen, synes han:

Vi går omkring som dukker i dukkehus, kom til oss, fri oss! Vi er ikke friske, synes du vi er friske? Å nei, nei, nei, vi er syke. Syke, syke av skjødesløshet og tomhet. Se våre øyne, de ser ikke. Se våre kropper. De lever ikke. Se våre tanker. De tenker ikke. Kom til oss, fri oss! Skal det ikke – kan det ikke – bli rolig nå? Vær så snill, Kjære Far, se til oss, se oss, se meg, og la det bli rolig, fredelig og riktig nå. La det bli rent. Se til Dine kjære; se dine kjære! Samfunnet kan ikke ta av for trykket, det finnes ikke noe sted å ta av for trykket: Samfunn og individ forstår ikke hverandre. Kom til oss! […] Amen. La det bli rolig, la det bli riktig. Amen.

            Jeg raste og det raste over meg, speilet falt over meg og gikk i knas ute på gangen.17

De nærmer seg den kristne spekulasjonen gjennom et arkaisk formspråk som tas alvorlig. De flørter med mystikken, man betrakter seg selv fra topp til fot og oppdager Freud og frelse. Som man merker seg, står både Renbergs Jakob og Ørstaviks Johanne foran speilet med sin lengsel. Som de moderne narsissistene de er. Det er noe fundamentalt uforløst ved prosjektene deres. Jakob gråter, Johanne gråter, og de vet ikke hvorfor; når vår første forfatterinne, Dorthe Engelbretsdotter, lar sitt litterære alter ego gråte sine religiøse tårer, vet hun akkurat hvorfor. Hun gråter fordi hun er en synder. Jakob Malde synes også kanskje å være inne på noe av dette selvfornektende, men i hovedsak er det verden som er forferdelig og disse moderne jegene som ser seg som offere. Ikke minst Ørstaviks Johanne er preget av den selvnytende og ikke den selvutslettende gråt. BK nekter å gråte – han skriker eller jubler.

Renselse - Renberg
Tore Renberg: Renselse (1998)

Jakob Malde handler. Som den bibelske Jakob kjemper Jakob Malde med Gud. I Renbergs videoskadete fantasi er denne bibelske brytekampen formet til en rekke bestialske mord. Men hvor er Gud? Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg! Jakob Malde vaser rundt i den norske vinters nihilistiske snødekkede landskap. Og Jakob blir til slutt frelst.

Nesten overraskende, og for ettertiden muligens ubegripelig, er den store toleransen for hva man kan skrive, samtidig som man entydig fordømmer selv den mest uskyldige handling som strider mot den sosialdemokratiske følelsen av god smak. Uttrykket – i kunst og litteratur – oppfattes som milevidt fra det man kunne kalle dets innhold, nemlig materialiseringen av det uttrykte i virkeligheten. I en uappetittelig scene mishandler Renbergs Jakob Malde en gravid kvinnelig prestestudent i et kapell og skjærer henne åpen for å finne fosteret mens hun fremdeles er i live. Underveis lurer han på Guds eventuelle nærvær. Dette er selvsagt helt ok å skrive om. Greit nok det, det er sikkert noe Renberg vil si om det moderne menneskets råskap og autoritetssavn; uhyrlighetene som begås i lengsel etter en far som setter grenser. Man nekter å la seg sjokkere. Kontrasten mellom Renbergs litterære voldsorgasmer og hans konsensusdyrkende, samfunnsstøttende mediefremtreden, overrasker ikke. Hvis noen kopler en moderne norsk forfatter til det han har skrevet, blir han rystet: Å nei da, det har ingenting med meg å gjøre. Hvorfor i himlens navn skulle det være en sammenheng her? Har ikke nykritikken fastslått den absolutte, uomgjengelige og evige sannhet at det er et fundamentalt skille mellom forfatter og tekst? Eller er det kanskje grunn til å advare unge forfattere med livlig fantasi om at framtiden kanskje ikke kommer til å oppfatte dette som noen hellig grense? Det renbergske rollespill – grums og vulgariteter i bøkene og greigutt fjes på skjermen – tydeliggjør at vår generasjon har langt igjen til det helstøpte kulturelle totalkonseptet. I tanker, ord og gjerninger. En moderne roman – hvor radikal den enn er – rokker ikke samfunnets symbolstrukturer. Og det skal vi kanskje være glade for.

Men BK, han har klart å sjokkere det norske folk med sine ikke-voldelige handlinger. Å bringe vantroen fram i ansiktene. Å oppnå full avvisning og moralsk fordømmelse. Kamp på kniven midt i idyllen. Sindige sosialdemokrater skrur av toleransen. Man er rystet. I sine beste stunder synliggjør BK samfunnets fiksjoner. Hva er fiksjon og hva er virkelig i BKs verden? Hvor teatral er en abortavdeling, og hvor barokk er den medisinske fagterminologien? Når BK blander sin fiksjon sammen med samfunnets fiksjoner, oppstår radikal kunst: BK, svermer, melankoliker og salmesynger, i svart prestekappe med rødstripet ketchupdukke i grønnhvite sykehuskorridorer, med fostre i containeren utenfor. Skremte ikkemødre, forargete leger, politi og media – og lettede ikkefedre på fylla langt borte. Der kan vi fryse – det er en sterk tekst.

  1. Fra Knudsen, Børre. 1994: Dagbok fra celle 13. Upaginert, avsnittet «6. dag.».
  2. Stephen Greenblatt. 1995: «Culture» i Lentricchia og McLaughlin». 1995: «Critical Terms for Literary Study». s. 229.
  3. Jf Geelmuyden, Niels Chr. 1988: En prest og en plage. Et portrett av Børre Knudsen. Metope. s. 169.
  4. Mer om denne underlige rettssaken i Geelmuyden 1988, s. 117ff.
  5. Knudsen 1994: «7. dag».
  6. s.st.
  7. s.st.
  8. Knudsen 1994: «2. dag».
  9. s.st.
  10. Knudsen 1994: «3. dag».
  11. s.st.
  12. Knudsen 1994: «4. dag».
  13. Willy Abildsnes, Bjørn Bjørneboe, Trond Kverno, Børre Knudsen og Johan Varen Ugland. 1980: Førstegrøden av sangverk for den norske kirke. Solum.
  14. Svermertradisjonen i en moderne utgave kan en finne de mange sakene på FBB (For Bibel og bekjennelse) – her tar man opp klassiske protestantiske problemstillinger som pluralisme vs kirketukt, rettferdiggjørelse, osv. Tradisjonen fra de tidligste protestantiske svermere og sektdannelser.
  15. Hanne Ørstavik. Like sant som jeg er virkelig (Oslo: Oktober, 1999), s. 65.
  16. Ørstavik 1999: 41f
  17. Tore Renberg. Renselse (Oslo: Tiden, 1998), s. 246.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.