Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

En 23 år lang samtale

Samtidig som vi gjør det siste intervjuet med Stig Sæterbakken – opprinnelig publisert i Vagant 1/2012 – tilgjengelig på nett, trykker vi her lederartikkelen fra samme nummer.

I midten av januar satte redaksjonen punktum for den første ferdigstilte teksten til dette nummeret av Vagant: Et intervju med Stig Sæterbakken, om fremtidsplanene for den nye oversettelsesserien han hadde igangsatt på Bokvennen forlag. Få dager senere sto artikkelen i et annet lys. Sæterbakken døde natt til 25. januar.

Faksimile fra Vagant 2/1988: «Søt skrå og sure gjurp, intervju med Stig Sæterbakken» av Cecilie Schram Hoel og Nina Aspen.

Historien om Vagant og Stig Sæterbakken går tilbake til tidsskriftets spede begynnelse. Allerede i Vagants andre nummer, 2/1988, finnes et intervju med en ung poet i ferd med å legge siste hånd på sin første prosautgivelse, Vandrebok. Som 22-åring hadde Sæterbakken rukket å utgi tre bøker, den ene på eget forlag, Media­Apoteket. Intervjuerne, Cecilie Schram Hoel og Nina Aspen, kommenterer at han en tid også hadde gjort seg bemerket som kritiker: «I Morgenbladet anmeldte han lyrikk krasst og frittalende. Resultat: sinn i kok, munnhuggeri, debatt. Et innlegg til forsvar for Sæterbakken endte i Dusteforbundet.»

Forfatterens uredde holdning og de høye forventningene han møtte litteraturen med, kommer ikke minst til syne tre numre senere, i 1/1989, der han bidrar med essayet «Poesiens element». Her består midterste del av skarpt utmeislede vurderinger av de nyeste diktsamlingene til Stein Mehren, Ellen Einan, Håvard Rem, Kjell Erik Vindtorn, Jan Erik Vold og flere andre. Bare Tor Ulven får utelukkende anerkjennende skussmål. Om Det tålmodige heter det:

Det er et kritisk utvalg av materialer – lite i antall, men kvalitativt så sterkt at han gjennom en fordypning i dem graver seg ned til punkter hvor nedslagsfeltet deres er tilnærmet grenseløst. (…) Ulven skriver ut et poetisk reisverk for en sentral filosofisk diskusjon: det forgjengelige mot det bestandige.

Faksimile fra Vagant 2/1992: «Bestialitetens glamorøse historie, en replikkveksling om American Psycho mellom Jan Kjærstad og Stig Sæterbakken».

De påfølgende årene skulle Vagant sette på trykk Sæterbakkens essayistiske betraktninger om så ulike kunstnere som Lars von Trier, Bret Easton Ellis og Octave Mirbeau. Slik fortsatte det, under skiftende redaksjoner: Sæterbakken opprettholdt sin trofaste leveranse av essays, gjerne med en brodd mot gjengse forestillinger eller utspill fra andre forfattere og kritikere. Enten det dreier seg om «Holdningen Burroughs vs. den norske selvbeherskelsen» (som avsluttes med setningen: «Denne nasjonen venter fortsatt på et helt vilt verk») eller de første tekstene i serien med selvbiografiske notater (der han redegjør for sin skamfølelse og sine mest ynkverdige tanker og handlinger, et tiår før en slik masochistisk­biografisk dveling ble protokollført som en dominerende tendens i samtidslitteraturen): Ønsket om å utfordre (egen og andres) bedagelighet og selvfornøydhet er gjennomgående. Men oftere enn polemikk, består Sæterbakkens essayistikk av kresent formulerte introduksjoner av forfatterskap og verk som står ham nær, og som er lite kjent for norske eller skandinaviske lesere; de formelig gløder av den paradoksale gleden over å språkliggjøre smertepunktene der disse bøkene blottlegger sine mest presserende eksistensielle anliggender.

Faksimile fra Vagant 1/1989: «Poesiens element», essay av Stig Sæterbakken.

Sæterbakken er ofte blitt kalt en kontrær outsider, og noe er det utvilsomt i en slik karakteristikk. Tidsnok vil kritikken få en mer avklart forståelse av hva i dette ryktet som var en rolle han selv dyrket, hva som var en takknemlig positur for journalistikken å plassere ham i og hva som var en ektefølt alenegang mot den kompakte majoritet. Men bildet bør allerede nå justeres av en påminnelse: Det skal vanskelig gjøres å finne en norsk forfatter så påkoblet det litterære kretsløpet som Sæterbakken var. Enten det dreide seg om avis- og tidsskriftsartikler, ledervervet i Det litterære råd, undervisningen på skriveskoler, arbeidet som kunstnerisk rådgiver for Norsk Litteraturfestival, de mange etterordene til oversettelser av forbigåtte klassikere eller den utrettelige kontakten med skandinaviske redaksjoner: Hele hans gjerning tok form av en ubestridelig omsorg for litteraturen som et fenomen avhengig av språklige fellesskap og kontinuerlige samtaler.

Faksimile fra Vagant 1/1989: «Poesiens element», essay av Stig Sæterbakken.

Au petit garage, Bokvennen, Bøygen, Kuiper, Nordahl & Eftf., Prosopopeia, Ratatosk, Vagant, Vinduet: Vis meg det norskspråklige litterære tidsskriftet som ikke har publisert tekster av Stig Sæterbakken det siste tiåret, og jeg kan fortelle deg at grunnen er at redaktørene ikke har våget å spørre ham om å bidra. Sæterbakken var gjennom hele sitt virke en tidsskriftenes, skriftserienes og antologienes mann; han var alltid ute etter ny litterær gjødning og å pode sine ideer på andres. Hans egen skriftserie Marginal (1995–1997) står som en vedvarende påminnelse om hvor godt og ambisiøst det kan gjøres. Han skrev utvilsomt ut fra et sterkt uttrykksbehov, ofte i kontakt med det personlige utgangspunktet for sitt «kritiske utvalg av materialer»; samtidig var han i energisk dialog med den vestlige litterære og filosofiske tradisjonen, og tekstene kunne ta form av indirekte innlegg i offentlige debatter, selv om han konsekvent stilte spørsmål ved premissene for medienes aktualitetsvurderinger – han var kort sagt en intellektuell.

Sæterbakken har vært der i hele Vagants levetid, og det er som om det første kapittelet nå er slutt, når vi i dag kan fastslå et sørgelig faktum – i preteritum: Sæterbakken bidro jevnlig i Vagant nøyaktig halve livet.

Dagens redaksjon føler takknemlighet for at det var mellom disse permene han valgte å publisere «Ni punkter om sannhet», foredraget han holdt under Kritikerseminaret på Norsk Litteraturfestival i 2009, kort tid etter at han i kjølvannet av massivt press hadde trukket seg som kunstnerisk rådgiver for festivalen. Vi er også glade for at det var her hans svenske forlegger Carl­-Michael Edenborg ønsket å trykke hyllesttalen fra jubileumsfesten for forfatterskapet noen måneder senere: «25 år av ömhet.»

Fakismile fra Vagant 2/1993: «Unnskyld. Synes ikke De også det er ganske motbydelig med blomster?» Essay om Octave Mirbeau av Stig Sæterbakken.

Senest skrev Sæterbakken i 4/2010 en introduksjon til den franskkanadiske forfatteren Gaétan Soucys «Hegrens angst», som han hadde lest i et privattrykk à 70 eksemplarer – hvorpå han tok kontakt og oppfordret oss til å kikke nærmere på novellen. Da redaksjonen bestemte seg for å oversette teksten, gikk det knapt en uke før en glitrende utformet introduksjon lå i e-postboksen – både en konsis karakteristikk av Soucys beretning (smertefull å lese i dag, ettersom den sirkler rundt et selvmord) og en forfatterskapsinnsirkling hvis effektivitet og pregnans få kritikere gjør ham etter. Slik var han alltid: En pådriver for nye litterære impulser, en entusiast når noe først levde opp til hans urokkelige kvalitetskrav og en essayist med bredt utsyn og uforlignelig formuleringsevne.

Faksimile fra Vagant 1/2000: «Noen notater (selvbiografiske)» av Stig Sæterbakken.

«Repeat-knappen er guds gave til menneskeheten,» sa han en gang, forfatteren som alltid lyttet til trist musikk. Med til repeat-knappens fordeler hører at den kan skrus av og på. Bevissthetens virkemåte er ikke like enkel, og til slutt ble Sæterbakkens lengsel etter stillhet og opphør for sterk. Gjennom hele forfatterskapet dvelte han ved tilstander og tankemønstre mennesker før ham har bukket under for, og det siste halve året var han åpen om at han befant seg «mer eller mindre i sin mørke kjeller», slik sogneprest Tormod Kapelrud uttrykte det under begravelsen i Lillehammer kirke.

Etter Stig Sæterbakkens bortgang flakker mange i den norske litterære offentligheten tvilrådig rundt i savnet av en pådriver og et referansepunkt vi – med altfor stor selvfølgelighet, skjønner vi nå – regnet med at ville være der i tiår fremover. Verket blir stående, men i disse månedene er det mennesket vi tenker på. Nå finnes bare et tomrom der han har vært, der han fortsatt skulle være – så lenge det fantes familie, venner og noe ugjort i litteraturen.

Faksimile fra Vagant 1/2000.

Dette nummeret er tilegnet en av de umistelige.

–––

Les Audun Lindholms artikler om Stig Sæterbakken i Morgenbladet:

Logos og kaos

Alt annerledes

Forsinket forståelse

 

Intervju fra Vagant 1/2012:

Sæterbakkens merke

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no