Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Finnes sparkesykler i den beste av alle verdener?

PRO ET CONTRA. Byboernes nye fremkomstmiddel møter motstand – og entusiasme. Er gatebildet endret for godt? Redaktør Gaute Brochmann og forfatter Therese Tungen svarer.

Motorsykkelfilmen Easy Rider (1969) ble et ikon for hippienes frihetsidealer og amerikansk motkultur. Hvilke idealer representerer el-sparkesyklene i dag? Pressefoto: Lime

«Jeg tror vi må tenke på el-sparkesykler som en Ford Model T»

– Gaute Brochmann, redaktør i Arkitektur N

Vagant: Gaute Brochmann, Lenin mente at oppfinnelsen av trikkene var rendyrket sosialisme. Hva skal vi kalle de nye el-sparkesyklene?

Gaute Brochmann: El-sparkesykler er del av makro-trenden mikro-mobilitet. Begrepet mikro-mobilitet kan spores til 2017 og analytikeren Horace Dediu, som bruker det om fremveksten av små kjøretøyer i storbyene. Bysykler sorterer også under denne gruppen. Men dette handler ikke bare om at folk bytter bilen med et mindre kjøretøy. Den nye mikromobilteten defineres også av delingsøkonomi á la Uber og teknologisk utvikling som geo-fencing, som gjør at du kan sette fra deg sparkesykkelen hvor som helst innenfor et gitt område. Kombinasjonen av teknologi, liten størrelse og nye økonomiske modeller gjør det nærliggende å tro at el-sparkesyklene vil endre seg veldig fort. De kan raskt tilpasses skiftende behov fra brukere, lokalt lovverk og ny teknologi. Det er derfor litt tidlig å gjøre en Lenin og innskrive fenomenet i en bestemt ideologisk kategori, siden el-sparkesykkelen fremdeles er en langt mer plastisk størrelse enn hva trikken var på 20-tallet. Men det mest interessante ordet å bruke om vi skal vide ut horisonten er kanskje unbundeling. Det vil si noe sånt som »å løse opp en bunt« på norsk, og kan knyttes opp til en idé om demokratisering av samfunnet. Unbundeling brukes generelt om hvordan ny teknologi som sådan, eksempelvis internett og mobiltelefoner, flytter makt fra store nyhetshus, butikkjeder og andre tunge institusjoner til en rekke små, uavhengige aktører. Akkurat slik Oslo Sporveier og Vys posisjon svekkes i møte med el-sparkesyklene.

Vagant: Noen vil mene at el-sparkesyklene bare er et stykke motorisert leketøy. Har de rett?

Gaute Brochmann: Det kommer an på perspektivet. Ser man en femtenåring som kjører i åttetall på en grusgang i Slottsparken, har de rett. Men det blir som om noen i 1999 så et barn spille Snake på sin Nokia-telefon og av den grunn hevdet at mobiltelefonen bare var en ny Gameboy.

Vagant: Har du prøvd de nye sparkesyklene selv?

Gaute Brochmann: Nei, det har jeg ikke. Jeg elsker å gå og er dessuten anlagt slik at jeg møter ny teknologi med, om ikke skepsis, så i alle fall en kritisk distanse. Jeg har iPhone og epost, men aldri hatt noen konto på et sosialt medium, for eksempel. Jeg har heller ikke prøvd en vanlig el-sykkel. For at jeg skal bruke en ny teknologi må den åpenbart være en bedre løsning enn det som allerede finnes. For meg har aldri el-sparkesykkelen vært det. I Oslo kan du stort sett gå hvor du vil på 20 minutter. Min første tanke var at folkehelsen nå er på vei mot den virkeligheten som beskrives i WALL-E, der mennesker ikke kan bevege seg ved egen hjelp.

Vagant: Motorsykkelfilmen Easy Rider (1969) ble et ikon for hippienes frihetsidealer og amerikansk motkultur. Hvilke idealer representerer el-sparkesyklene i dag?

Gaute Brochmann: I likhet med VW-Bobla og hippier eller britiske Mods og Morris Mini er det vanlig å knytte motorsykler til subkulturer som hadde økt mobilitet som forutsetning. Det er nesten umulig å se at noe lignende skulle skje med el-sparkesykler. Hipsterbevegelsen har allerede hatt sine teknologi-anorektiske ettgirs sykler som et slags varemerke, og kommer ikke til å ville identifisere seg med el-sparkesykler. Og hvilke andre kulturelle bevegelser finnes i dag, egentlig? Jeg tror heller vi må tenke på el-sparkesykler som en Ford Model T, altså et ledd i en bred endring i persontransport som har lite med kulturell tilhørighet å gjøre.

Vagant: Er de nye el-sparkesyklene kommet for å bli?

Gaute Brochmann: Mikromobilitet er kommet for å bli. Om el-sparkesykkelen er et slags end-productsom en iPhone eller et lite steg i en evolusjon slik iPod var, er jeg mindre sikker på. El-sparkesyklene fremstår i dag som altfor lite robuste, med for kort levetid, til å fremstå som egentlig miljøvennlige. Og så må myndighetene bestemme seg for om det er et fremkomstmiddel for fortau, noe som gjør dem mindre og tregere, eller snarere for sykkelfeltene – da blir de nok større og kraftigere. Eller så muterer de til å bli noe helt annet.

«For meg blir el-sparkesyklane eit symbol på manglande statleg styring»

– Therese Tungen, forfatter

Vagant: Therese Tungen, viss ein skulle forestille seg den beste av alle verdar, ville vi hatt plass til el-sparkesyklar der?

Therese Tungen: Tony Sun, sjefen for el-sparkesykkelgiganten Lime, samanlikna el-sparkesykkelen med eit flygande teppe. Det høyrest artig ut, det, og er det sikkert. Iallfall tenkjer eg det når eg ser eit ungt kjærastepar fyke forbi på ein slik sykkel, leande, utan hjelm på. Men for den som blir påkjørt kjennest nok ikkje desse syklane som eit flygande teppe. Eg las nyleg ein avissak om Andrea Isaachsen Olvin, som er blind. Ho vart påkjørt åtte gonger i løpet av sommaren av slike syklar. Åtte gonger!

Vagant: Kva tenkte du første gong du såg dei nye el-sparkesyklane?

Therese Tungen: I løpet av få dagar var dei overalt, først i sentrum, og etterkvart også i nabolaget vårt. Det var som ein invasjon. Korleis kan dette skje, tenkte eg. Kor er politikarane? Dei siste månadene har eg sett folk som røykar på el-sparkesyklar, ein mann med ein hund under armen, forelska folk, folk som fraktar store pakkar, som snakkar i mobilen, fulle folk, folk på speed, små barn, folk som et. Få gamle folk, mest unge.

Vagant: Kva idealar representerer el-sparkesyklane i dag?

Therese Tungen: Ketil Solvik-Olsen, ein av representantane for FrP, partiet som fekk gjennom ei endring som sidestilte el-sparkesyklar med vanlege syklar, sa det slik: «Enklare reglar, mindre byråkrati og litt meir moro i kvardagen.» Privatisering og forbrukskultur blir alltid seld inn som fridom, mens det i verkelegheita undergrev fellesskapet. Desse køyretøya blir kalla «grøn deleøkonomi». Det høyrest flott ut. Men det er ikkje sant. Slike «disruptive» teknologiselskap er subsidiert av tunge investorfond, for å kunne gå med tap i fleire år. Slik kan dei knekke konkurrentar og få monopolsituasjon på sikt. Og tene pengar på det same som andre teknologiselskap: informasjonen dei samlar om åtferda vår. Det er ikkje deling, berre utbytting. Særleg grøne er dei heller ikkje, så lenge dei går sund etter nokre få månader med bruk, og trekker folk bort frå buss, bane og sykling. For meg blir el-sparkesyklane eit symbol på manglande statleg styring over byrommet. Dei symboliserar kanskje friheit for dei unge, sterke og berusa, mens vi andre må gå og kike oss nervøst over skuldra.

Vagant: Den slovenske filosofen Slavoj Zizek har sammenlikna el-sparkesykkelen med den elektriske dildoen i ein tekst i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Har han rett i at el-sparkesyklane viser korleis vi menneska forsøker å kultivere begjæret vårt?

Therese Tungen: Ha ha. Ja! Zizek har rett. Men ein dildo, så lenge ein bruker han på seg sjølv, er jo ikkje til skade for andre. Det er el-sparkesyklane.

Vagant: Kor lenge trur du el-sparkesyklane vil vere blant oss? Vil vi framleis sjå dei i bybildet mange år fram i tid?

Therese Tungen: Det seiast at ein skal passe seg for grekarar som kjem med gåver. Eg trur også private mobilitetstenestar som Uber og alle el-sparkesyklane kan vere trojanske hestar som angrip dei kollektive, velprøvde løysingane vi har, innanfrå. Om vi framleis kjem til å sjå el-sparkesyklane i framtida, er opp til dei politikarane som har blitt vald inn i kommunestyra. La oss håpe dei har styringsvilje nok til å sette ein stoppar for teknologiselskapas frie utfalding. Og kven veit om el-sparkesyklane vil forsvinne eller ei. Den teknologiske utviklinga skjer så fort. Det neste blir kanskje elektroniske flygande teppe? I dystre augeblikk ser eg for meg verdas ende – altså dommedag, når store delar av verda er ubebuelege fordi det er blitt for varmt – som ein by, kor det ligg strødd lassevis av øydelagte el-sparkesyklar, ei siste helsing frå ei menneskeheit som ikkje visste sitt eige beste.

Abonnér på Vagant!Og få bladet sendt rett hjem til deg

Prisene gjelder for ett års abonnement, fire utgaver, og inkluderer porto. 

Les mer