Elegier for en feiltakelse

Med utgivelsen av diktsamlingen Statische Gedichte («Statiske dikt») i 1948 vendte Gottfried Benn tilbake til offentligheten han var blitt utestengt fra.

Die Zeit, 14. april 2011

Tre år etter andre verdenskrigs slutt utkom en liten bok av en tysk dikter i det nøytrale Sveits. Dersom alt hadde gått riktig for seg, skulle den aldri vært utgitt. Noen mente forfatteren var blitt nazist ved et uhell, andre at han var en intellektuell storforbryter, mens andre igjen anså ham for å være et typisk kulturbolsjevistisk mønstertilfelle hvis vers spredte alle mulige former for obskøniteter, kvalme og nedbrytende holdninger. Den beryktede ekspresjonisten Gottfried Benn: Ennå ble han ansett som forstummet, brakt til taushet under tusenårsrikets glasskuppel. Emigrantene hadde avskrevet ham som en forræder mot seg selv; for de konforme leserne i Tyskland var han ikke lenger en å regne med, men nå var altså denne på så mange måter belastede forfatteren kommet tilbake på scenen og oppstandelsen var stor. Enda større var likevel begeistringen: «Et grandiost comeback som det heter i boksesporten,» skrev forleggeren hans i 1949, etter at Statische Gedichte («Statiske dikt») da også var gitt ut i Tyskland. Lyrikken, den sarteste av litteraturens former, og ryktet til et moralsk monster – hvordan kunne det henge sammen?

At dette var verket til en mann av sterke motsetninger, var åpenbart. Dette var en person som hadde gjort det å være kontroversiell til en del av sin natur. Det er ikke få dokumenter som viser hvilken isende forakt dikteren reagerte med da diskrimineringen slo mot ham fra alle kanter. Det er så man får inntrykk av at han bevisst foredlet imaget av å være en utstøtt. I det minste visste han å utnytte negativ oppmerksomhet.

Benn var hele livet stolt over tidlig å ha tilhørt avantgarden innen den skapende ekspresjonismen (Benedetto Croce). Hans mål var en kunstnerisk utfoldelse uten hensyn til innhold, den rene effekten av uttrykket, kunst som autonom virkelighet. Forakten hans for det politiske var utilgivelig for de engasjerte kunstnerne i samtiden. Han argumenterte mot dette med en henvisning til historien og dens fullstendige meningsløshet, og minnet om den «fiendtlige verden, den kapitalistiske verden, som har eksistert helt siden Egypt monopoliserte røkelseshandelen og de babylonske bankiererne begynte med finansiell virksomhet». Dette er en av konstantene i Benns liv, overbevisningen om at de sosiale krisene og kampene alltid vil eksistere og umulige lar seg overkomme, til tross for alle intellektuelle eventyr. Kan poeter forandre verden spørres det, og Benn svarer slående: Nei, det kan de ikke.

Det er slike provokasjoner, sammen med de støtende passasjene fra hans tidlige diktning – scenene fra likhuset og kreftsykehuset – som kunne få hans motstandere til å hisse seg nærmest til blods. Egon Erwin Kisch, korrespondent under den spanske borgerkrigen og kjent som «Den rasende reporter» kaller ham for en estetisk aristokrat (noe den latterliggjorte tar som et kompliment). Johannes R. Becher, som i likhet med Benn var lyriker i det ekspresjonistiske tiåret, men som i Moskva hadde gjort helomvending og blitt en overbevist kommunist, gir ham merkelappen skjønnånd. Benn møter dette med minen til en trent stoiker, han har saktens måttet tåle beskyldninger av betydelig verre slag. Men så viser det seg: I sin kunstneriske stoisisme har han lenge forberedt tanken om en statisk (utviklingsfri) diktning. «I langsomhetens sarte tempo,» som han poengterer i en notisbok. Irritert blir han kun den dagen hans flørt med immoralismen gir ham en moralsk skamplett. At han hilste Hitlers maktovertakelse velkommen med den naive begeistringen til en tilskuer på et idrettsarrangement, vil for alltid ødelegge ryktet hans. Det var hans største og utilgivelige dumhet, og det gjorde ham lett angripelig og sårbar for resten av livet. Men han hadde også belastet sin egen samvittighet da han trakk tilbake sin solidaritet med regimets første ofre, i sitt spektakulære svar til de litterære emigrantene.

Det er bare å lese tordentalene fra 1933 og 1934 på ny, uhyggelige allerede i titlene (Den nye staten og de intellektuelle eller Avl), og enda merkeligere er deres antikke patos som hvisker om førerbegrepet og den doriske verden. Det er Leni Riefenstahls Olympia-film foregrepet i essayform. Mens han skjelver over de frigjorte kreftene, opplever individualisten for første gang også kollektivets gleder.

Men så leser man også hva den samme uavhengige, og på ingen måte völkischebetrakteren, allerede kort tid senere noterer, også med tanke på sitt eget åndelige fall: «Et folk som er uten en bestemt form for smak, og i det hele er uberørt av det moralske og estetiske raffinementet til dets kulturelle naboland … lar en antisemittisk bevegelse få storme frem, som høytravende fortryller dem med deres laveste idealer, nemlig småbybebyggelsen, med dets subsidier og skattelettelser for å begunstige seksuell omgang; på kjøkkenet har de hjemmelaget rapsolje, selvgjorte sveler, eget korn, på kroppen hjemstedsdrakter og flanell og som kunst og interiør den skrålende radiooverføringen av Sturmbann-sanger.» Her beskriver Benn en kultur hvor de laverestående oppasserne kontrollerer staffeliene om natten, hvor Gestapo har ansvaret for atelierene, et «estetisk Sing-Sing», det «teutoniske kollektiv grunnlagt på et kriminelt partnerskap». Dette er setninger som kunne ha kostet forfatteren hodet, hadde konvolutten med overskriften Kunst og det tredje riket kommet i gale hender. Bemerkelsesverdig tidlig lettet denne dikteren hjertet sitt for frustrasjon, og ikke først i ettertid, da det var over, og flere, med mindre rammende selvkritikk, prøvde å renvaske seg. Her var det ikke lenger noen trøst å få. Den falne dikteren innså svært klart hva han hadde kastet seg ut på.

For raskt var rusen borte: Å avskrive det moderne jeget hadde gitt ham lite anerkjennelse, og ingen fordeler. Hans egen lyrikk ble ansett som degenerert kunst, et relikt fra den foraktede Weimar-tiden. Ingen hadde bruk for ham, og snart ble det eksistenstruende. Han oppgir sin praksis som lege (hud- og kjønnssykdommer) og tar tilflukt i det militære. Fra april 1935 er han sanitetsoffiser i Wehrmachts tjeneste. Enda en artikkelsamling blir utgitt, Kunst og makt, og her kommer hans tvil og innsigelser frem. Dermed anklages «selvpirreren» Benn i SS-avisen Das schwarze Korps for å forgripe seg mot sunt folkevett. Benns navn kommer på folks lepper helt opp til Heinrich Himmler, som setter en endelig slutt for kampanjen. Men dikteren blir utestengt fra den offisielle forfatterforeningen, grunnet «manglende egnethet som forfatter», som det het i det nye byråkratspråket. I Völkische Beobachter er det snakk om taktløse ytringer, forfatteren anses nå offisielt som gris og pornograf. Han blir, gjennom et dekret til alle presseorgan, erklært for litterært død. Fra nå av er isolasjonen fullkommen, han lever utenfor alle publiseringsfora, og denne tilstanden varer ved helt til det teutoniske Sparta ligger i grus og aske og deretter i flere år.

Gottfried Benn tilhørte de dobbelt fordømte. De allierte opprettholdt mistroisk publikasjonsforbudet hans. Da han endelig dukker opp igjen fra glemselen, er det med en tynn samling bestående av 44 dikt. Alle versene i boken har en fellesnevner, tittelen blir til et program: De er, ifølge forfatteren, statiske konstruksjoner. Den gløgge eremitten var altså overhodet ikke blitt trett av å publisere, snarere tvert i mot,comebacket hadde han planlagt med en pr-fagmanns ytterste varsomhet. I Weimar-tiden hadde han, ved siden av andre fagområder, vært engasjert i presse- og radioarbeid. Statische Gedichte: Det ville være naivt å tro at en tittel, med en så tydelig programmatisk klang, ikke hadde biografiske aspekter.

Også stilarter har sine tidspolitiske og historiske bakgrunner. I dette tilfellet var tilbakevendingen til de avmålte formene, til å gjenoppta de tradisjonsrike firelinjers stroferimene på den ene siden, og det frie, tempererte parlando, linjer styrt av rene apropos, på den andre, et uttrykk for resignasjon over historiens gang. Menneskets historie erklæres for bankerott, men denne (ikke lenger så vektige) innsikten blir nå prediket av en av aftenlandets falne, noe som lenker den til en slags østlig visdomslære – i dette består den nye poetikken. Dikteren forklarer hvorfor han, etter alt han har gjennomgått, og etter den svakheten han selv har tillatt seg, ønsker å tre ut av tidens gang. Han styrer mot en sfære hevet over tiden, hvor samtidens hendelser hilser en langt borte fra, som fjelltopper i det fjerne. Dette er den konservative vendingen i Gottfried Benns liv.

Den selvsikre avantgardisten vender tilbake til utgangspunktet, han gir diktene landskap med rom og ekko, årstider og blomster, grekernes guder og selv kjærligheten. Nå vet han alt om dette, ingen leder ham lenger på ville veier. Med hver aforistiske formel, med hvert regelmessige rim, søkes det etter en stillstand innenfor ordenes flytende betydning. Fremhevet blir det tilbakevendende, det tilsynelatende uforanderlige. Benns dikt fra den siste tredjedelen av hans liv blir som balsam for sjelen for de som er rystet av krigen og det tekniske fremskrittet, for de som er skuffet over massekulturen. Til disse forkynner han sin lære om amor fati, sitt gråt ikke, sittkjenn omstendighetene.

Jeget verner seg mot verden og dens urimelige krav. Diktet har blitt psykens redningsbøye, meditasjonens lavmælte triumf. Dets struktur er antidynamisk. Magikeren motsetter seg bevisst alle trendene i den moderne lyrikken. Også av trass: Statiske dikt er noe den skriver, som er dømt til å produsere for skrivebordsskuffen. Hans maksimer om det skjulte liv, som han med et vink imiterer fra de greske stoikernes idealer, er en konsekvens av å ha blitt plassert på sidelinjen. Statiske dikt skriver den som måtte gi opp alle kunstneriske forlystelser, varieteene og Café des Wesetens.1 De revolusjonære tidene i tyveårenes asfaltjungel ligger bak ham, fra nå av vil han føre en nisjeeksistens som soignert herre.

Forfatteren innså tidlig dilemmaet i situasjonen. Ikke uten selvironi bemerker han at det med årene har sneket seg inn en tretthet og mildhet i versene hans. Det glorete ved den ekspressive punk-fasen var forsvunnet, men med den også de subtile dissonansene, ordmonstrene, hele det synestetiske fyrverkeriet fra medisiner-mefistoen og narkotikumseksperten dr. Benn. Stemmen er nå senket til innendørsvolum. Der sitter en mann i sofaen i lampelyset og begynner å sammenfatte menneskelivet. Et av de tristeste brevene til sin venn Oelze (fra 24. januar 1936) fastslår forvandlingen: «Uendelig skam over mitt fall og over mitt altfor lange liv, over-levelse, uendelig sorg over sviket som jeg planla å begå mot meg selv, det veltet meg.» Han hadde nok en gang bladd i sine Gesammelte Gedichte (utgaven fra 1927) og måtte fortvilet fastslå hvilket bunnivå han hadde nådd. «For et uhyrlig ukritisk forhold til egen væren, egne røtter, egne frukter; sikkerhet uten nøling, og endatil: uten å vite; gripe og finne, syn og uttrykk bare for seg selv, i sin egen, enda ikke fremtrådte, enda ikke delte verden … Plakat. Instrument. Psykiater – hvordan kom jeg til så utrolige sammenligninger, ord, sammenstillinger, opplevelser, hvor bevegelig må ikke alt fortsatt ha vært inni meg…»

Nå er han imidlertid blitt en statiker, man kunne også si: Han har kommet i likevekt, den nervøse hjernen har falt til ro. Han har oppnådd tilstanden av endelig åndelig autonomi. Dersom inndelingen av en dikters verk som til stadighet gjentar de samme motivene, liksom i et vevd mønster, i det hele tatt er tillatt, er det her den lyriske senfasen til Benn har begynt. Og nettopp de veltempererte, elegiske versene var det som skulle legge grunnlaget for hans popularitet. Et lite under hendte: Den forherdede ensomme traff en leserkrets, mange av dem gårsdagens medløpere, som nå ruset seg på de upolitiske rimene som var de slagermelodier. Den søte bitterheten fra en som historien hadde skuffet, ble til forfriskninger for sinnene det hadde gått lignende med, og som nå med trøst kunne ta fatt på sine nye gjøremål. Med Statische Gedichte, og alt som fulgte etter dem, var Benn ankommet det store publikum.

Teksten er del av et forord til nyutgivelsen av boken.

Oversatt fra tysk av Erle Marie Sørheim

Gottfried Benn:
Statische Gedichte. Gedichte 1937-1947
Klett Kotta, 2011

 

1 Café des Wesetens: et viktig litterært treffsted for forfattere og kunstnere i Berlin mellom 1898 og 1915. Kafeen lå i Kurfürstendamm nr. 18/19. O.a.

Durs Grünbein

Facebook

Twitter