ANTROPOCEN. At dypøkologiens posisjon i dag må sies å være ytterst marginal, kan vanskelig i seg selv være et argument mot den.

Tidligere publisert i Vagant 2/2015.

Var dypøkologien – lansert av Arne Næss (1912–2009) og videreført av flere andre tenkere – halvt død før den fikk tatt steget fra idé til konkret handling? Spørsmålet er ikke mindre presserende i dag, hvor stadig flere mener at vi har trådt inn i den menneskeskapte geologiske tidsalderen antropocen, der urbaniseringen tiltar, mens rurale samfunn avvikles i økende tempo – i alle fall enn så lenge.1

Det antropocene tideverv var hovedtema i Vagant 3/2014, som har avfødt en føljetong med debattkommentarer i påfølgende numre av tidsskriftet. Vinklingene har vært ulike, men felles for flere av artiklene er oppfatningen av dypøkologien som noe «avleggs». Antropocen er i skrivende stund en uoffisiell geologisk betegnelse,2 men den har allerede festet seg som en bevissthet om at «mennesket utgjør den sterkeste endringskraften i naturen».3 Er denne «humane vendingen» nok en foranledning til å sette mennesket på pidestallen? Ikke nødvendigvis, men ved å lansere begrepet antropocen har opphavsmannen Paul Crutzen understreket viktigheten av å innse proporsjonene av menneskeartens samlede virksomhet. Dette må også en eventuell oppdatert versjon av dypøkologien ta stilling til.

Geolog Henrik H. Svensen redegjorde for sitt syn på debatten i Vagant 4/2014. Svensen mener at antropocen framstår som «et bedre rammeverk for å forstå de dramatiske endringene vi står overfor enn å vektlegge klimaendringene alene». Videre skriver han: «Antroposentrisme virker umulig å forene med det dypøkologiske perspektivet om naturen som noe utenfor det menneskelige», og at «dypøkologiens urtilstand» ikke «kan brukes til å forstå hva som venter oss». Svensen framstår som en meget dyktig kunnskapsformidler, men hans forståelse av dypøkologien later til å være mangelfull. I dypøkologien plasseres mennesket ikke «utenfor» naturen, men i den. Dypøkologien vektlegger en kjemisk kontinuitet mellom mineraler, planter, dyr og mennesker: Vi er alle barn av stjernene.4 Alt jordisk liv er basert på karbon. Derav det økosentriske idealet hvor mennesket ikke lenger befinner seg i sentrum, men like fullt er del av naturen – likestilt med andre arter.5

Arne Næss’ syn på samhandlingen mellom mennesket og naturen var påvirket av den estisk-tyske biologen Jakob von Uexküll (1864–1944), som skrev (min oversettelse): «Slik edderkoppen spinner sine tråder, spinner mennesket sine relasjoner til omgivelsene og vever dem sammen til et ettverk som bærer dets eksistens.»6 Det som her beskrives, er en dynamisk tilstedeværelse i naturen. «Urtilstanden» ( jfr. Svensen) har aldri vært noe dypøkologisk siktemål.

Næss’ dypøkologi bygger på Spinozas metafysikk, som hevder at alt som eksisterer er en del av, og dermed et uttrykk for, Gud/Naturen. Denne ene substansen er grunnen hvorfra alt opprinner. Hos Spinoza er Gud/Naturen alle tings immanente årsak, iboende i eller sammen med skaperverket.7 Spinoza forutsetter at Gud er Natur [Deus sive natura] og at naturen er skapende [Natura naturans] framfor skapt [Natura naturata]. Substansens enhet innebærer at tanke og materie er som et integrert hele. Dette framkommer i det ene postulatet som sammenfatter Spinozas monisme: «Ideenes orden og forbindelser tilsvarer tingenes orden og forbindelser.» Menneskesinnet utgjør ikke et kongedømme innenfor et annet kongedømme, men snarere en del av den uendelige Naturen. Spinoza begynner med enheten mellom menneskets sinn og legeme, og betoner at det går en kontinuitet fra denne enheten til andre legemer på alle nivåer: det organiske så vel som det uorganiske; det enkle så vel som det komplekse; samt fra det molekylære til det geologiske, det galaktiske og det kosmologiske.8

Det spinozistiske fundamentet kan kanskje skape et inntrykk av dypøkologien som pseudo-religiøs. For noen dypøkologer utgjør det kosmisk-religiøse noe essensielt, mens andre er ateister. Mesteparten av dypøkologien forankres likevel i praktisk tenkning snarere enn i metafysikk. Næss framhevet lokalsamfunn med «vekt på primærnæringer», «høy selvberging», produksjon av «myk- og nærteknikk (…) selvlaget redskap og foredling av egne ressurser».9 Dypøkologien skiller seg fra «den grunne økologien» – representert av eksempelvis Frederic Hauge i Bellona – ved å sette spørsmålstegn ved det økonomiske vekstparadigmet og moderniteten som sådan. De grunne økologene har gjerne tro på teknologisk problemløsning: CO2-lagring, handel med klimakvoter, opprettelse av vindmøllefarmer og så videre. De sosiale og ideologiske årsakene til miljøkrisen, derimot, problematiseres sjelden eller aldri. Naturvern på den grunne økologiens premisser handler ikke om naturens egenverdi, men om å sikre «bærekraftig utvikling»; altså forsøker man å harmonisere motsetningene mellom framtidig økonomisk vekst (forevigelsen av forbrukersamfunnet) og begrensningene i verdens ressursgrunnlag.

Øystein Vidnes kommer inne på noe av dette i sin omtale av den tyske forfatteren Christian Schwägerl i Vagant 3/2014.10 Vidnes’ essay er poengtert og interessant, men igjen presenteres et noe reduksjonistisk syn på dypøkologien, med betegnelser som «sjøldestruktiv» og en henvisning til Schwägerls omtale av dypøkologien som en endetidsfilosof. Her har kanskje «avvikling» blitt forvekslet med «destruksjon»? Næss argumenterer for at mennesket bør leve i en naturlig likevekt med omgivelsene.11 Ut fra et geologisk og økologisk synspunkt dominerer likevektstilstandene, avbrutt av kriser som fører til radikalt endrede livsbetingelser og nye vilkår for evolusjon. Astronomiske eller geologiske kataklysmer vil inntreffe i jordens livsløp (forhåpentligvis så langt unna som mulig), men dette befinner seg utenfor dypøkologiens horisont og må holdes adskilt fra ordskiftet om menneskeskapte kriser. Menneskets utviklingshistorie har gått i tospann med omforming av våre omgivelser – prosesser som vanskelig lar seg reversere til en eller annen opprinnelig naturtilstand. Dermed bør vi forsøke å tilpasse oss omgivelsene best mulig, samt omskape omgivelsene med et mål om å nærme oss en likevektstilstand der flest mulig arter blir sikret overlevelse. I så måte kan «globale gartnere» kanskje være en fruktbar betegnelse – så lenge den ikke forstås innenfor en geoengineering-ramme, som fort kan utarte til megalomani og sammenbrudd i økosystemene.

I Vagant 1/2015 omtaler Peter Johan Meedom og Jeppe Carstensen denne «geoingeniørkunsten» som et hjertebarn av «geokonstruktivismen»,12 hvor Schwägerl visselig hører hjemme. Deres betimelige kritikk av denne mannen «fra fremtiden i en film fra fortiden» til tross, slår de i likhet med Schwägerl dypøkologien i hartkorn med dommedagstenkning: «Apokalyptikerens alternativ – små kollektivers dybdeøkologiske healingsproces af Jorden, dyrket i de modstandsdygtige regioner av verdenssamfundet – er heller ikke en farbar vej.» I likhet med John Maddox (1925–2009) – tidligere redaktør av Nature – er de kanskje «lei av geskjeftige undergangsprofeter».13 Som Næss kommenterte:

Når Maddox er blitt så plaget av «undergangsprofeter», kan det komme av at han ikke har valgt sin omgang med omhu. Økologer og andre miljøforskere peker på at vi holder katastrofekurs, men fremsetter ikke bestemte prognoser om hva som faktisk vil komme til å hende. Deres utsagn starter med et «hvis». Hvis vi fortsetter å leve slik og slik, så vil så og så måtte skje. Miljøkrisen har muligheten for å redde oss over i en annen bane med nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet. Det er det positive aspekt ved situasjonen (…).14

Nå kan man selvfølgelig innvende at dette ble skrevet for snart 40 år siden, og at den moderne sivilisasjonen ikke har kollapset i mellomtiden. Men når Vidnes skriver at «Næss’ omgrep om ’myk teknologi’ bærer preg av draumar frå eit tilbakelagt tiår» og at Næss’ filosofi er «datert», sier dette allikevel mer om tidsåndens makt over sinnene enn dypøkologien som sådan. Om dypøkologien er ytterst marginal i Næss’ oljerike hjemland, har en de facto dypøkologisk praksis med pastoral nærhet til naturen bedre grobunn i land hvor den økonomiske krisen er mer framskreden. Eksempelvis i Spania, hvor flere spøkelseslandsbyer er blitt gjenbefolket av arbeidsledige mennesker fra storbyene. I disse revitaliserte lokalsamfunnene har innbyggerne ikke bare skjermet seg for nansielle ulvetider, men også funnet seg et utkomme i harmoni med naturen.15 Utbredelsen av en levemåte i pakt med økosystemene i disse landsbyene skyldes neppe formaningene fra dypøkologiske skrifter, men kan snarere forstås som en utilsiktet virkning av en serie økonomiske (så langt ikke økologiske) katastrofer. Et av disse dypøkologiske lokalsamfunnene er middelalderlandsbyen Lacabe i Navarra, Nord-Spania. I dag finnes mer enn et dusin slike økolandsbyer – eller ecoaldeas – i Spania. Lacabe ble gjenoppdaget i 1980 av bønder som hadde mistet geitene sine. Da geitene ble sporet opp, snublet gjeterne også over den forlatte landsbyen. Like etter flyttet en gruppe på 14 arbeidsledige byfolk inn. Ingen av dem hadde erfaring med ruralt liv, og de hadde heller ingen forventninger om et langvarig opphold. Til å begynne med var ikke et eneste hus beboelig. I pionértiden stuet de vordende landsbybeboerne seg sammen i et enkelt værelse, før de etterhvert tok fatt på Lacabes gjenfødelse. Nye hjem og hager ble skapt av og rundt ruinene. Etter noen år hadde de også skaffet seg strøm ved å sette opp en vindmølle – uten hjelp fra storsamfunnet. I oppstartsfasen livnærte en del av innbyggerne seg som taktekkere rundt om i distriktet. Senere bygde de et eget bakeri. I dag er de i tillegg selvforsynte med markens grøde og lever i hva de kaller nøysom velstand. «Konsumjaget eksisterer ikke her,» sier de.16 Hvorvidt lignende beretninger vil bre om seg, gjenstår å se. Men man skal ikke se bort ifra at fenomenet kan tvinge seg mye sterkere fram i løpet av dette århundret.

I Norge framstår kanskje denne livsnære spanske praksisen som livsfjern utopi. Espen Gamlund, som har skrevet en av de få fagfilosofiske artiklene om dypøkologien på norsk de senere årene, trekker således dens appell i tvil (Norsk filosofisk tidsskrift 4/2012):

[D]et er et faktum at flertallet av verdens befolkning lever i byer, og for urbanistene bidrar biodiversitet i liten eller ingen grad til deres lykke. Det er jo snarere slik at mange vil tenke hvor mye bedre verden ville vært uten insekter som mygg og ått, og uten rovdyr som ulv og gaupe. Hva ville en dypøkolog si til disse menneskene? At de tar feil? Det er i så tilfelle neppe noe godt svar.17

Nei, biodiversitet bidrar neppe direkte til de fleste urbanisters lykke, fremmedgjorte som de er fra naturen (hvorvidt Gamlund med «urbanister» viser til individer med urbanisme som overbevisning eller ganske enkelt mennesker som bor i en by, forblir uklart). Men selv den mest unnselige orm har som oftest en eller annen funksjon i et større økosystem, som også mennesket i siste instans avhenger av for å kunne overleve. Er det virkelig slik at dypøkologien ikke kan håpe på å bli møtt med forståelse blant bybefolkninger flest?

Vektleggingen av ontologi – tingenes beskaffenhet – snarere enn etikk, blir av Gamlund ansett som det mest mangelfulle ved dypøkologien.18 Avveiningen mellom ontologi og etikk er ikke bare pragmatisk, men også ideologisk. Bør etikk og stringent logikk være de eneste aksepterte rettesnorene i filosofien? Vil ikke en slik favorisering kjøre seg fast i livløs intellektualisme og en slags disiplinenes «historiske slutt»? Om man skal nå fram til et publikum utover lukkede fagkretser, er det ikke gitt at logisk argumentasjon om etiske regnestykker åpner kongeveien til overbevisning. Skal økologiske tanker overbevise, må budskapet oversettes til et språk publikum forstår – og da bør man ikke undervurdere betydningen av å appellere til følelsene og det ubevisste.

Audun Lindholm uttrykte følgende på lederplass i Vagant 3/2014:

Men skal vi virkelig ta scenariene innover oss, fordrer det at vi makter å se våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp. Vi kan ikke virkelig fatte de voldsomme følgene som venter. Tanken om endringer av planetært omfang med århundrene som rekkevidde er sublim: Noen må gi den form slik at andre kan gripes og rykkes av disse overveldende forestillingene.19

I Vagant 1/2015 mener Kristian Bjørkdahl at «Lindholm her tar feil i alt han sier».20 Bjørkdahl skriver at man bør «kvele begrepet [antropocen] i fødselen», og at sublimistene med deres «voldsomme tidshorisonter fort leder oss ut på en galei» – de «inspirerer snakk om Tusenårsriket, Drittes Reich, verdensomspennende kalifater og så videre». Bjørkdahl sier selv at han hører til banalistene, «altså det som har å gjøre med det verdslige og hverdagslige forholdet mellom (ulike) folk».21 Dessuten: «Både Hitler og Mao var øvet i den sublime kunsten å se ‹våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp›».22 Han skriver videre: «Slik jeg og andre banalister ser det, står vi overfor et praktisk-politisk problem – ikke et sublimt, geologisk eller for den saks skyld dypøkologisk problem».23

Å mane fram totalitære spøkelser som Hitler og Mao er en klisjémessig øvelse. Også her blandes kortene når dypøkologien opptrer i en høyst unyansert tolkning. Om man skal følge terminologien til Bjørkdahl, bærer dypøkologien i seg trekk av både det «sublime» – Spinozas monisme og de århundrelange perspektivene til Næss – og det «banale» – de spanske økolandsbyene som lever selvforsynt fra dag til dag. Ingenting står i veien for å være en sublim praktiker. Bjørkdahl skriver at «problemene består av søppel» og vi burde «granske partiprogrammene» i stedet for å bruke spaltemetre på «eksistensielle utlegninger». Fylles ikke allerede hovedstrømsmediene til randen av partienes kjekling om småsaker? Norsk offentlighet kan neppe anklages for å være lidenskapelig opptatt av de største vyene; Bjørkdahls banal-demokratiske verdensbilde er det framherskende syn. Om det er intendert eller ei, vil denne anti-sublime innstillingen resultere i regressive begrensninger av tankerommet.

At dypøkologiens posisjon i dag må sies å være ytterst marginal, kan vanskelig i seg selv være et argument mot den. Selv om Platon eller Spinoza har hatt vekslende popularitet gjennom århundrene, betyr det ikke at de har mistet eller kommer til å miste sin relevans. I dyptidens fylde må man regne med store forskjeller mellom ideers flo og fjære. I første omgang handler det ikke om å være attraktiv for flertallet; dypøkologien kan ikke basere seg på kortsiktig populisme og relativisme. Som praksis kan den kun lykkes i større målestokk om man legger til grunn et flere generasjoner langt prosjekt. Gjerne utenfor radaren til storsamfunnet, slik de spanske økolandsbyene er eksempler på. For praktikerne i slike småsamfunn framstår ikke nødvendigvis dypøkologisk filosofi og semantiske uenigheter som særlig relevante. De dypøkologisk bevisste som ikke har tatt steget fullt ut i den mykteknologiske periferien, kan med fordel ta innover seg konsekvensene av antropocen. Dypøkologien trenger uten tvil en oppgradering, og det kan kun skje i samspill med konkrete erfaringer fra lokalsamfunnene.

  1. En stor takk til geolog Lars Augland som bidro med konstruktive innspill før jeg tok fatt på dette debattinnlegget.
  2. Henrik H. Svensen: «Den antropocene oppvåkningen», Vagant 4/2014, s. 110.
  3. Sigurd Tenningen: «Alle tings mål», Vagant 3/2014, s. 67.
  4. Magne Stolpnessæter: Beyond the End of History?, masteroppgave i statsvitenskap ved NTNU, 2011, s. 22.
  5. Magne Stolpnessæter: «Dypøkologien», Vagant 4/2010, s. 77.
  6. Harold Glasser (red.): The Selected Works of Arne Næss – Volume X, Springer, 2005, s. xiv.
  7. Matthew Stewart: The Courtier and the Heretic, Yale University Press, 2005, s. 159.
  8. Rocco Gangle: «Theology of the Chimera: Spinoza, Immanence, Practice», i: Anthony Paul Smith og Daniel Whistler (red.): After the Postsecular and the Post­ modern, Cambridge Scholars Press, 2010, s. 32.
  9. Arne Næss: Økologi, samfunn og livsstil, Universitetsforlaget, 1991, s. 195.
  10. Øystein Vidnes: «Lengten mot nynaturen», Vagant 3/2014, s. 74.
  11. Arne Næss: Økologi, samfunn og livsstil, s. 9.
  12. Peter Johan Meedom og Jeppe Carstensen: «En menneskelig planet?», Vagant 1/2015, s. 106.
  13. Arne Næss: Økologi, samfunn og livsstil, s. 15.
  14. Ibid., s. 15–16.
  15. Magne Stolpnessæter: «Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn», Kulturverk 06.02.2014, http://www.kulturverk.com/2014/02/06/spokelsesby-gjenoppstatt-som-vitalt-okosamfunn/.
  16. Kirsten Dirksen: «Medieval Spanish ghost town now self-sufficient ecovillage», Faircompanies 17.11.2011, http://faircompanies.com/videos/view/medieval-spanish-ghost-town-now-self-sufficient-ecovillage/.
  17. Espen Gamlund: «Hva er galt med dypøkologien? Noen kommentarer til Arne Næss’ Økosofi T», Norsk filosofisk tidsskrift 4/2012, s. 237.
  18. Ibid., s. 233.
  19. Audun Lindholm: lederartikkel i Vagant 3/2014, s. 5.
  20. Kristian Bjørkdahl: «Anti-sublim», Vagant 1/2015, s. 112.
  21. Ibid., s. 111.
  22. Ibid., s. 112.
  23. Ibid., s. 113.

Magne Stolpnessæter

Facebook

Twitter