Sivile tap? Offisielt finnes de ikke ved bruk av droner. Med surrealistiske begreper skjuler USA sin verdensomspennende krig med fjernstyrte våpen.
| I Vagant 3/2015 blir filmer, bøker og artikler om droner og mørk geografi lagt under lupen, i en fyldig temaavdeling. I de kommende ukene vil temaavdelingen bli fulgt opp på Vagant.no. Denne teksten ble først publisert i Die Zeit og på ZEIT ONLINE 16.10.2015. |
Den forhenværende droneoperatøren Brandon Bryant beskriver sitt tidligere yrke kort og konsist: «dronepiloter er menneskejegere» (da han var innkalt som vitne foran NSA-undersøkelsesutvalget i Bundestag 15. oktober, 2015). En slik klarhet er sjelden. Når det dreier seg om krigen som føres med droner over hele verden, prøver alle de involverte – inklusiv den tyske regjeringen – å dekke over og skjule enhver detalj. De vet nøyaktig hva de gjør; reglene denne hemmelige krigen følger er kyniske, menneskeforaktende og folkerettsstridige.
Beleggene for å hevde dette har vært tilgjengelige i årevis. Det granskende nettprosjektet The Intercept har med sine Drone Papers nylig levert ytterligere argumenter som åpner med årsakene til hvorfor droner overhodet blir brukt til å skyte mot mennesker i land som USA offisielt ikke fører krig mot.
Capture or kill?
USAs militære doktrine i den såkalte krigen mot terror lyder «fange eller drepe», capture or kill. Terrorister fanger man ikke og bringer for en domstol, men dreper dem under tvil. Til dette formålet kommer innsatsstyrker på bakken. Den mest kjente er operasjonen Neptune’s Spear, jakten på Osama bin Laden – som ble skutt, selv om han var ubevæpnet.
Langt mer vanlig er likevel droneoperasjonene. Også for dem lyder den offisielle doktrinen «fange eller drepe». I forbindelse med tusenvis av droneoppdrag i Irak, Afghanistan, Pakistan, Somalia og Jemen, har et titusentalls mennesker dødd – offisielt i jakten på islamistiske krigere. En drone kan man ikke overgi seg til, capture er ingen mulighet.
The Intercept underbygger dette på dramatisk vis med tilfellet Bilal el-Berjawi. I flere år ble den britiske statsborgeren av libanesisk avstamning overvåket av britiske og amerikanske sikkerhetstjenester fordi han skal ha hatt kontakt med ledere i al-Qaida. Selv om det var nok av anledninger til å arrestere ham, for eksempel var han ofte i Storbritannia, ble han aldri anholdt. I 2012 fratok britene statsborgerskapet hans og kort tid etterpå var han på USAs kill list, blant mennesker som kunne skytes under tvil. El-Berjawi ble drept da bilen hans ble truffet av en rakett nord for Mogadishu i Somalia, 21. januar 2012.
Selvforsvar
USAs begrunnelse for å skyte mot mennesker i land de ikke er i krig med er tvilsom på grensen til surrealistisk. Den amerikanske regjeringen hevder at de kjemper mot en transnational non-state actor, en ikke-statlig aktør, som utfører sine handlinger på tvers av landegrenser. Terrororganisasjoner som al-Qaida er derfor legitime krigsmotstandere, selv om de ikke representerer noen regjering eller hær; fordi hver terrorhandling tolkes som en krigshandling, gjelder krigsretten. Man ivaretar retten til nasjonalt selvforsvar, lyder argumentasjonen.
«USA har misbrukt krigsdefinisjonen til å sette sine anti-terrortiltak inn i en ny sammenheng», hevdet derimot Alex Conte på et møte i FNs menneskerettighetsråd i oktober 2014. Conte er leder for internasjonal rett hos Den internasjonale juristkommisjonen (ICJ). Enhver situasjon der droner blir anvendt må nøye granskes. Er det ikke virkelig en væpnet konflikt, gjelder menneskerettighetene.
Det engelske uttrykket signature strike er en omskriving av det faktum at mange av droneangrepene rettes mot mennesker amerikanske myndigheter ikke kjenner identiteten til. De blir mål fordi den amerikanske etterretningstjenesten mener de oppfører seg som terrorister. En person i Somalia som kjører en liten lastebil tidligere brukt til å frakte våpen for islamister er i livsfare når verktøyene for bildeanalyse i Pentagon gjenkjenner nummerskiltet. Den som går inn i et hus soldater tidligere har brukt som samlingspunkt, forvandles til en potensiell terrorist. Brukeren av en mobiltelefon som en gang har blitt oppringt av en lokal kommandant likeså.
Det første droneangrepet noensinne var en slik signature strike. Den 4. februar 2002 benyttet CIA for første gang en bevæpnet drone til målrettet å skyte på et menneske. En pilot i etterretningstjenesten styrte en MQ-1 Predator inn i det østlige Afghanistan, nær byen Khost. Målet var en mann CIA mente var Osama bin Laden. Begrunnelse: Mannskapet hadde observert en uvanlig høy mann som ble møtt med stor ærbødighet av en gruppe tilskuere. Bin Laden var over 1,90 meter høy. Hellfire-missilet traff riktignok ikke ham, men tre uskyldige skrapsamlere: Daras Chan, 31, Dschehangir Chan, 28, og Mir Ahmed, 30, som hadde lett etter rester etter amerikanske raketter og bomber de kunne selge metallet fra. Daras Khan var 1,80 meter høy.
Den gang beskrev Pentagon de døde som «legitime mål». Samtidig måtte ministeriet innrømme at det ikke hadde noen anelse om hvem det var som faktisk var blitt skutt. Slike signature strikes har funnet sted frem til i dag.
En studie gjort av Pentagon, publisert av The Intercept, konstaterer at denne taktikken vanskeliggjør kampen, ja, at den er en av hovedutfordringene til droneprogrammet. Altfor ofte er det ingen på bakken etter en kill operation som kan fastslå hvem som er blitt truffet; det er ingen tilstede som kan lete etter informasjon, for eksempel papirer eller datamaskiner eller mobiltelefoner, heter det der. Dermed går USA glipp av viktige hint om fremtidige mål.
Military Aged Male
I USAs offisielle statistikk over droneofre finnes praktisk talt ingen sivile. Dette skyldes ikke at droner kun treffer soldater og alltid er nøyaktig. Årsaken er snarere at den amerikanske regjeringen betrakter enhver død som en fiende. Statistikken har kun to kategorier. Først de som faktisk var på en kill list og skulle bli tatt livet av. De blir kynisk nok kalt jackpot, hovedgevinster. Den andre kategorien rommer de man ikke kjenner identiteten til og som utilsiktet er blitt truffet. I statistikken dukker de opp som enemy killed in action, forkortet til EKIA, ifølge The Intercept. En kategori for sivile, uskyldige tilskuere eller i det minste utilsiktede tap eksisterer ikke.
Først og fremst treffer dronene uskyldige. Organisasjoner som Amnesty International, Reprieve, Human Rights Watch og Bureau of Investigative Journalism har i omfattende undersøkelser forsøkt å finne identiteten til de døde og å telle dem. Alle er kommet til det samme forferdelige resultatet: dusinvis, ja, ofte hundrevis av uskyldige forbipasserende dør når en terrorist blir jaget.
I forsøket på å treffe Ayman al-Zawahiri, lederen for al-Qaida, drepte dronepiloter 76 barn og 29 voksne, ifølge en studie utført av Reprive. Ayman al-Zawahiri lever fremdeles.
Dette ufølsomme underslaget av sivile ofre utvidere hva og hvem som er legitime mål. Brandon Bryant beskrev foran Bundestag hvordan enhver mann i stridbar alder – military aged male – betraktes som en soldat. Ifølge Bryant ligger aldersgrensen ved tolv år. Med denne definisjonen er skolebarn soldater.
Bak denne holdningen ligger det en like kynisk begrunnelse. Bryant gjengav hva noen av hans tidligere soldatkamerater angivelig skal ha fortalt; av barn vil det en gang bli terrorister og vi må «klippe gresset før det vokser seg for høyt».
Oversatt fra tysk av Tore Engelsen Espedal.
