Drømmenes lufthavn

Sommeren 2012 ble den alternative verdensutstillingen –  The World is Not Fair – 
arrangert midt i Berlin, på den nedlagte flyplassen Tempelhof.

Tidligere publisert i Vagant 3/2012.

 

«And there are many strollers, gawkers, and loiterers –
people without visible business who simply take the
street for granted as an extension of their living rooms.»

Ernest Callenbach, Ecotopia (1975)

Men hva betyr det? Han er kanskje sju, åtte år og har stoppet utenfor på den smale asfaltveien og peker mot de hvite plastkrusene som er trykket inn i nettinggjerdet rundt den gamle ammunisjonsbunkeren: Institut für imaginären Inseln, står det å lese. Moren (eller hun jeg nærmest på refleks antar er moren hans) forklarer: Noe som bare er i hodet. Svaret ser ikke ut til å gjøre ham fornøyd, for han peker og spør på nytt, men de må videre. En voksen hånd rundt et spinkelt håndledd, og så er de i bevegelse igjen. På små føtter er det ennå langt å gå før de er ute av Tempelhofer Feld og tilbake inne i Berlin by.

Forvirringen er høyst forståelig, for Institutt for imaginære øyer er håndfast nok. Man entrer gjennom en liten, rødmalt trehytte, et leserom hvor «grunntekstene» ligger parat og velgjorte plansjer viser oss tidligere tiders løsrivelser fra fastlandets tunge faktisitet: Platons Atlantis og Thomas Mores Utopia, Robinson Crusoes nye verden og Jules Vernes mystiske Lincoln Island. Men også: William Goldings isolerte Stillehavsøy, J.G. Ballards motorveikryss i Concrete Island (1974) og Valley Forge, romskipet og den økologiske arken fra Douglas Trumbulls film Silent Running (1972).

original_img_2229

«Et element fra de tradisjonelle verdensutstillingene blir videreført av The World is Not Fair: den utopiske impulsen.» Foto: Katja Zimmermann

Fra dette studiekammeret går en tynn bro over til selve «øya», dvs. gresskollen som omslutter bunkeren. På toppen av kollen er det bygd en liten utkikkspost, en grovsnekret platting og en flaggstang. En vimpel vaier i vinden. Overalt omkring utkikksposten, helt ned til «vannskorpa», en hvit stripe som bukter seg rundt kollen i det grønne gresset, står ulike konstruksjoner i forskjellige farger. De aller fleste er av tre og ikke høyere enn 30–40 centimeter, men det finnes også et og annet byggverk som rager halvannen meter opp i lufta, og de som er satt sammen av tomme plastflasker og annet moderne vrakgods.

«Øya» er kunstneren og kuratoren Lukas Feireiss’ bidrag til The World is Not Fair – Die grosse Weltausstellung 2012, en alternativ «expo» på den nedlagte flyplassen Tempelhof. Utstillingen er et samarbeid mellom den politisk og avantgardistisk orienterte teatersammenslutningen Hebbel am Ufer (hau) og raumlabor berlin, et kollektiv som arbeider i grenselandet mellom arkitektur, byplanlegging og «urban intervensjon». Utstillingen er inne i sin siste helg da jeg besøker den en lørdag i slutten av juni. Én dag til og så skal de femten paviljongene plukkes fra hverandre og fraktes bort.

I den tysk-engelske utstillingsavisa kan man lese at The World is Not Fair er å forstå som et slags «forkjøpsangrep». Ifølge arrangørene har kulturpolitikken i Berlin de senere årene blitt stadig mer fiksert på såkalt «Leistungsschauen», dvs. framvisning av alt byen har å by på for å styrke og bygge imaget som «internasjonal kunstmetropol». Kulturpolitikk blir gradvis synonymt med branding, og er i ferd med å forandres til et verktøy for den nyliberale byutviklingen. Byen selges bort. Det kommer flere turister og mer penger til Berlin – samtidig som de sosiale og kreative utfoldelsesområdene blir færre. Skal vi tro arrangørene bak The World is Not Fair er det bare et tidsspørsmål før politikerne melder Berlin på i konkurransen om å få arrangere den offisielle verdensutstillingen – The World’s Fair.

Verdensutstillingen i Berlin – ideen har flytt rundt i godt og vel hundre år allerede, men har foreløpig bare resultert i Berliner Gewerbeausstellung, en industrimesse som ble arrangert utenfor byportene i 1896, på området hvor Treptower Park ligger i dag. Hannover EXPO 2000 – «i store trekk ikke mer enn en oppblåst turistmesse» – synes å ha brakt spørsmålet på bane igjen. Grandiose planer ble lansert (40 millioner besøkende!), penger pøst ut – og i dag ligger utstillingsområdet brakk mens paviljongene forfaller.

original_img_2214

«Det eneste som letter på Tempelhof i dag, er drager og modellfly, og kanskje en og annen ‘Anarkosportler’ som blir tatt av vinden.» Foto: Katja Zimmermann.

Jo mer man går rundt på utstillingsområdet og leser i den omfangsrike utstillingsavisa, desto klarere blir det at The World Is Not Fair først og fremst bruker fenomenet «verdensutstilling» til å sammenføre lokale spørsmål knyttet til Berlins situasjon som en by i brytning og spørsmål knyttet til hva det innebærer å være en innbygger i den «globale landsbyen». EXPO-ene er en anakronisme, hevdes det, en kulturell dinosaur, for å låne formuleringen til den amerikanske historikeren Robert R. Rydell. Verdensutstillingene henger igjen i en før-global verdensforståelse og forvalter en futuristisk higen som har utspilt sin rolle, for ikke å glemme det grumsete koloniale etterslepet de drar på. Verden kan ikke vente til i morgen, den er allerede her – og har vært det lenge. «Verden blir ikke vist fram slik den en gang skal eller bør se ut, men slik vi opplever, forstår og fortolker den,» står det å lese i programerklæringen, «[e]r det fortsatt mulig å framstille og forstå verden som en totalitet?»

Den japanske forfatteren og teaterregissøren Toshiki Okadas bidrag har tittelen «Unable to see» og framføres i en konstruksjon som skal ligne atomreaktoren verdens øyne var rettet mot i mars 2011. Erik Göngrichs byggverk – «Pavillon der Weltausstellungen» – forholder seg mest eksplisitt til verdensutstillingstradisjonen. Paviljongen leder de besøkende gjennom 28 utvalgte utstillinger og viser hvordan de urbane inngrepene ofte har vist lite hensyn til byens historie og innbyggere. I Institut für Raumexperimente, lokalisert i flyplassens gamle ballonghall, arrangeres det gjennom hele utstillingen foredrag, performancer og debatter – jeg får med meg Vagants husillustratør, Andreas Töpfer, live-tegne opplesningene til et knippe Berlin-forfattere. Ikke så langt unna, spaseravstand, har den sørafrikanske videokunstneren og aktivisten Tracey Rose – inne i en enorm svart-hvitt Blaupunkt-tv – siden utstillingens første dag hatt en såpeopera gående. Under oppveksten i Durban på 1980-tallet var det et eksemplar av denne tv-modellen som brakte apartheidregimet – og etter hvert dets fall –  inn i familiens stue.

I «Camp der Renegaten», et slags én-etasjes heksagonformet atrium som åpner seg rett opp i den lave himmelen, dreier det seg om arbeids- og livsforholdene til eldre kunstnere. Berlin huser omlag 10 000 kunstnere, men det meste av oppmerksomheten rettes mot de unge, the emerging artists, som det heter i den internasjonale kunstsindustriens idiom. Hvis tilstrømmingen fortsetter og de som allerede bor her, holder seg i byen, vil kunstnerne om 30–40 år i antall utgjøre et eget nabolag. Kunne man etablere en kunstnerkoloni, et eget samfunn hvor det faktisk var mulig å leve som kunstner og bli gammel samtidig?

original_img_2211

«Langt fra alle besøkende på Tempelhof lar seg merke ved paviljongene og drømmene.» Foto: Katja Zimmermann.

Det mest påfallende ved The World is Not Fair er likevel hvor tomt utstillingsområdet er. Den gamle flyplassen legger beslag på 370 hektar, dvs. et område på størrelse med gamlebyen i Praha, eller omtrent 450 fotballbaner. På kartet finner man den som en grønn øy litt sør for sentrum, omsluttet av bydelene Neukölln, Kreuzberg, Tempelhof og Schöneberg. Paviljongene er organisert i tre klynger. Klynge A ligger ved den østre inngangen i Oderstrasse og herfra er det ikke spesielt langt til klynge B, det er bare å spasere videre vestover. Skal man derimot til klynge C, må man krysse tvers gjennom parken helt til dens sørvestre hjørne. Da jeg gjør et forsøk befinner jeg meg på et tidspunkt muttputt alene ute på en av de gamle rullebanene omtrent midt i parken. Byen jeg rent faktisk står midt inne i – de tre og en halv millioner menneskene som bor her – kan bare høres som et svakt brus.

Tempelhof Park er utstillingens sekstende paviljong, kunne man si. Da det ble klart at flyplassen skulle legges ned, meldte naturlig nok spørsmålet seg: Hva gjør man med et så enormt område midt i en storby? Svaret til arkitektkontoret som vant den utlyste konkurransen, gross. max, kan oppsummeres slik: ikke så voldsomt mye. En av kontorets ledere, Eelco Hooftman, har uttalt at Tempelhof Park skal bli en «utendørsstue» for Berlin. Han ser for seg noen mindre inngrep i utkanten av parken, såkalte pionerprosjekter hvor lokale skoler og sportsforeninger blir gitt arealer, og muligens et kunstig fjell (!). Men områdets fremste kvalitet – den rene, skjære tomheten – skal bevares. Ti til 20 år vil det ta å utvikle Tempelhof, og brukerne, lokalbefolkningen, skal være med på å bestemme utformingen.

Et element fra de tradisjonelle verdensutstillingene blir videreført av The World is Not Fair: den utopiske impulsen. At arrangørene har valgt å legge utstillingen til nettopp Tempelhof, er selvfølgelig ingen tilfeldighet. Fram til begynnelsen av 1700-tallet tjente området som åkerland, men i 1722, under Fredrik Wilhelm I, ble det også tatt i bruk som parade- og ekserserplass for den prøyssiske hæren. Historien etter det vitner om at Utopia alltid har vært et delt land. På den ene siden er Tempelhof et sted for ballongferder og luftfartseksperimenter, og hjemmebanen for Berlins første fotballklubb. På den andre siden var området også åstedet for konsentrasjonsleiren Columbia-Haus fra 1933 til 1938. Arkitekten Norman Foster skal ha kalt Tempelhof alle flyplassers mor, men det var også her naziregimet oppførte den enorme flyhallen som står den dag i dag. I to år var den verdens største bygning (målt etter grunnflaten) – så ble den slått av Pentagon. I 1830-årene gikk berlinerne hit for å se hesteveddeløp, under blokaden i 1948–1949 passerte 1000 fly over disse rullebanene – daglig.

Det eneste som letter på Tempelhof i dag, er drager og modellfly, og kanskje en og annen «Anarkosportler» som blir tatt av vinden. Sånn må det være, også når det går en verdensutstilling av stabelen. For som det står å lese i utstillingsavisa:

The Great World’s Fair isn’t promising us any jetpacks. Instead, it will show us how fragile and in need of protection the reality of this Berlin utopia is. But unrealizable dreams have to remain as well, if only on paper and in our minds.

original_img_2232

«Ti til 20 år vil det ta å utvikle Tempelhof, og brukerne, lokalbefolkningen, skal være med på å bestemme utformingen.» Foto: Katja Zimmermann.

Langt fra alle besøkende på Tempelhof lar seg merke ved paviljongene og drømmene. Mange er opptatt med helt andre ting. De steller de små hageflekkene sine, eller de griller med familien, de går på rulleskøyter opp og ned rullebanen, eller de ligger bare rett ut på gresset og gjør ingenting.

På Institutt for imaginære øyer arbeides det imidlertid jevnt og trutt. I et lite verksted i innhegningens ene hjørne sitter elever fra lokale skoler og hamrer og maler, de skrur og justerer. Konstruksjonene deres fyller snart hele øya. Man må ned på huk og ta de forskjellige bygningene ordentlig i øyesyn, lese de mange skiltene, for å gripe kompleksiteten og mangfoldet i den verdenen som vokser fram her. Øya har et politihus og et hotell, men også en sjokoladefabrikk og et Krankenhaus für ausgedachte Krankheiten – et sykehus for tenkte sykdommer. Den viktige B-rekka er på plass – bakeri, bank, bar, bibliotek –, og man har funnet rom til et diskotek og en gul undervannsbåt. Det er en taubane her og et monument til ære for Steve Jobs. Jentene i ti–elleve års alderen bygger visstnok påfallende mange h&m-butikker, mens guttene som er noen år yngre, har en forkjærlighet for kasinoer. De aller minste tar etter Godzilla.

Mens byggingen langsomt tar slutt, og det begynner å skumre, går det opp for meg at det knapt finnes kunstig belysning inne på Tempelhof. Da klokka nærmer seg midnatt, og området skal stenge, er det stummende mørkt, bare nå og da er det en sykkellykt som dupper i alt det svarte. Vi trekker mot utgangene i små grupper, vi føler oss fram i mørket og tilbake inn i byen og lyset.

Facebook

Twitter