| I Vagant 3/2015 blir filmer, bøker og artikler om droner og mørk geografi lagt under lupen, i en fyldig temaavdeling. I de kommende ukene vil temaavdelingen bli fulgt opp på Vagant.no. |
For litt over et år siden håndhilste jeg på et menneske som hadde tatt liv. Jeg hadde nettopp sett en film der eks-soldaten Brandon Bryant beskrev sine krigshandlinger – og vel så mye: bekjente sine synder og fortalte om sin anger. Bryant hadde i nesten fem år, mellom 2007 og 2011, tilhørt de fremste blant en ny soldattype, drone-pilotene. Han hadde vært direkte delaktig i 13 menneskers død ved å styre kameraet på Predator-dronen som drepte dem i Pakistan; «skvadronen» hans sto i denne perioden for til sammen 1626 drap. Etter hvert begynte han å tvile, opplevde en personlig krise, sa opp jobben og begynte å fortelle om hva han hadde vært med på, til de som ville høre. Blant dem var filmskaper Tonje Hessen Schei, som var i ferd med å lage dokumentarfilmen Drone. På Bergen Internasjonale Filmfestival i 2014 hadde filmen Norgespremiere.
Hva slags menneske var det jeg sto på Hotel Norge og snakket med?
Siden tidenes morgen har man skilt mellom mordere og de som dreper for et høyere mål – for stammens eller fedrelandets sak. Hederen som tilfaller den hjemvendte helten, soldaten som kjempet og ble stående, til tross for at andre falt rundt ham, på begge sider, forteller oss dette: Å drepe i krig er en høyverdig handling som gjør krav på respekt, medaljer og krigspensjon.
Mordere, derimot, havner i fengsel.
Statsmakten avgjør hva som regnes for å kjempe for sine egne, og hvordan det skal gjøres. Den som på egen hånd påberoper seg å gå i strid på vegne av nasjonen, rasen, ætten, blir stående æreløs og alene.
Men hva skjer når statens voldsmonopol overføres til en etterretningstjeneste som har gjort overvåkningsteknologi til våpen, som dreper ubevæpnede sivile, og som tillater seg å gjøre det i land det ikke har erklært krig mot, uten offentlig innsyn og med minimal kontroll eller innblanding, annet enn presidentens godkjennende signatur?
Brandon Bryant mener i dag at han gjorde noe moralsk galt da han drepte mennesker på oppdrag fra CIA. Ikke fordi han er kategorisk imot ethvert drap eller enhver krigshandling, men fordi han drepte via droner, som del av et program tilbakeholdt fra offentlig innsyn. Dronepilotene møter ikke motstanderen i kamp; de sitter på den andre siden av kloden og avfyrer raketter med joysticks. De plukker ut mål basert på dronenes egne opptak og data om mobiltelefonbruk; analyser av bevegelsesmønstre, oppringninger, klær, ansiktsbehåring og kroppsstørrelse avgjør hvem som blir legitime mål, i såkalte «Signature Strikes». Dronene har siden angrepet på World Trade Center i 2001 tilbudt et høyteknologisk og relativt sett rimelig alternativ i «krigen mot terrorisme», ut fra en idé om at «terrorister» bør drepes jo før jo heller, og helst før forbrytelsen blir begått.
Siden den første CIA-dronen tok liv i Yemen høsten 2002, har etterretningstjenesten blitt omformet til hva Mark Mazzetti i boka The Way of the Knife (2013) kaller «en drapsmaskin». Ifølge Foreign Policy 5-6/2015, et temanummer om den amerikanske etterretningens seneste mutasjoner, er CIAs førsteprioritet i dag å oppspore og drepe mulige terrorister. Brandon Bryant avslørte, via Hessen Scheis Drone, at også soldater i US Air Force siden 2004 har deltatt i CIA-operasjoner, som en del av Predator-programmet. CIA-ansatte bestemmer hvem som skal drepes, og soldatene dreper på bestilling. I Foreign Policy siteres Bureau of Investigative Journalism på at CIA-dronene drepte så mange som 960 sivile mellom juni 2004 og april 2015, 207 av dem barn. De nylig offentliggjorte The Drone Papers bekrefter inntrykket av at argumentet om dronenes uovertrufte presisjon er skuebrød. Predator-dronens oftest benyttede våpen, Hellfire-raketten, har da også en «drapssone» på 15 meters radius.
Hina Shamsi, leder av American Civil Liberties Union’s National Security Project, sa til The Guardian etter å ha sett filmen (14.04.2014): «We don’t know precisely what rules the CIA is operating under, but what we do know makes clear that it’s not abiding by the laws that strictly limit extrajudicial killing both in and out of traditional battlefields. Now we have to ask whether the regular military is violating those laws as well, under the secrecy that the CIA wields as sword and shield over its killing activities.»
Tonje Hessen Scheis Drone har trolig fått større utbredelse enn noen annen norsk dokumentarfilm de senere årene. Halvannen måned etter Norgespremieren, under CPH.DOX var det umulig, til tross for ekstravisninger, å få billett til filmen; publikumspågangen var simpelthen for stor. Drone er blitt vist på festivaler og på fjernsyn i en rekke land; i konkurranse med CitizenFour fikk den årets pris for «The Most Valuable Documentary of the Year» av den internasjonale Cinema for Peace-stiftelsen. Fjerde sesong av tv-serien Homeland (som nå forbereder filming av scener til femte sesong på Vagants terrasse) brukte med tillatelse fra Flimmer Film noen av fortellingene fra bakken i Pakistan – også deres hovedperson er en angrende eks-dronepilot.
I seneste nummer av Rushprint forteller Hessen Schei i en tre siders artikkel om hvordan filmen er blitt mottatt, om samarbeidet med The Guardian, om visningen på den fransk-tyske tv-kanalen Arte, om mediestormen som fulgte, om alle festivalene Drone har deltatt på. Hun forteller om hindringer produksjonen møtte, og hvordan Fritt Ords økonomiske bidrag (som etter hvert også utløste NFI-støtte til ferdigstilling) gjorde at de kunne realisere ikke bare en tv-dokumentar, men også en kinofilm.
Hessen Schei skriver: «På mange måter har en drøm gått i oppfyllelse. Men hva har det betydd så langt? Har vi bidratt til endring i [d]ronekrigen?» Filmen har et utvetydig aktivistisk og folkeopplysende siktemål: «Etter å ha vært besatt av CIAs dronekrig i over fem år og [opprørt] av medias taushet rundt USAs bruk av droner, betydde det enormt mye å få muligheten til å nå et massivt publikum med klar beskjed om hvorfor CIAs dronekrig er en ulovlig og svært farlig krigføring.»
I nyeste Vagant setter Arne Borge den i sammenheng med blant andre Øyvind Vågnes’ Sone Z, «den første norske droneromanen», og Grégoire Chamayous filosofiske verk Théorie du drone (2013). Sentralt i artikkelen står forsøket på å «ta et steg til siden for spørsmålet om samsvaret mellom midler og mål, til fordel for følgende problemstilling: Hvilke (nye) mål blir framprovosert av droneteknologien?» Hva avstanden mellom dronepiloten og offeret gjør med mentaliteten til dem som sitter med makt til å bestemme over liv og død, filtres sammen med droneoperasjonenes oppheving av skillet mellom krig og fred, «slik at det som før var en krig som på et tidspunkt tok slutt, nå er en evigvarende politiaksjon, med den forskjell at dette politiet er unndratt normal rettsprakis». At dronene gjør det enklere å ta liv, er hevet over tvil, men heller ikke dronepiloter slipper unna posttraumatiske stresslidelser. Én av de rammede er Brandon Bryant.
For to uker siden talte Bryant i Bundestag i Berlin. Han ville neppe ha vært der, hadde det ikke vært for Hessen Scheis film. Da jeg snakket med ham i Bergen, fortalte han, synlig beveget, om hvor sterkt det hadde vært å se filmen sammen med hundrevis av skoleelever i Bergen – hvor engasjert de var blitt, hvor skarpe spørsmål de hadde stilt, og hvordan dette på sin side hadde gitt ham ny tro på verdien av å bryte tausheten. Å se ham bevege seg rundt i Bergen var å observere a man with a mission. Da jeg senere hørte ham på Künstlerhaus Bethanien i Berlin, la han vekt på at han var den eneste fra pilotrekkene som hadde stått frem, og at dette hadde overbevist ham om at han måtte fortsette å fortelle. Han var nå på konstant reisefot. Et år og en måned senere etter visningen på BIFF, talte han altså til tyske toppolitikere med erfaringens autoritet om hvordan «dronepiloter er menneskejegere».
Dermed har laget bak Drone havnet midt i dagens geopolitiske strider. Deler av den tyske opinionen har etter NSA-avsløringene tatt opp igjen slagordet «Ami – go home»; bevegelser med anti-amerikanske sentimenter vokser stadig, enten de er pro-russiske og anti-innvandring (som magasinet Compact), anti-Nato og pro-innvandring (som partiet Die Linke), eller völkish-radikal-konservative (som demonstrantene i Pegida). Avsløringene av krigsmetodene USA via CIA har iverksatt – droneangrep, hemmelige fengsler i andre land, forhør med utvetydige innslag av tortur – gjør det stadig vanskeligere å fremstille NATO som en sivilisasjonens spydspiss; la gå at stormaktspolitikk er realpolitikk, men samtidig har man etter andre verdenskrig fått etablert en internasjonal folkerett som rett og slett ikke lar seg kombinere med droneangrepene CIA utfører i USAs navn. Bruddene på folkeretten gjør ubotelig skade på Vestens forsøk på å påvirke andre verdenshjørner i demokratisk retning.
Hva man bidrar til med en dokumentarfilm der så eksplosivt materiale som Drone blir presentert, kan man aldri vite – slike spørsmål skal da heller ikke journalister eller dokumentarfilmskapere stille seg selv. Flimmer Films bragd består i å ha bragt informasjon opp på bordet og fortellinger om supermaktens dobbeltmoral ut i lyset, og siden ha kringkastet dem over den ganske verden.
Brandon Bryant føler seg ikke lenger trygg i USA, og assisteres nå, beretter Hessen Schei i Rushprint, i tillegg til laget rundt Flimmer Film, også av Edward Snowdens advokater: «Nå når filmen straks skal slippes i USA er Brandons sikkerhet og rolle noe vi vurderer kontinuerlig.»
Vi lever ikke i heroiske tider. NATOs ledende nasjon fører krig på en måte som gjør grensen mellom helter og mordere umulig å trekke. De som hevder å beskytte de vestlige rettsprinsippene, menneskerettighetene og idealene om at makthavere skal svare for befolkningen, dreper sivile, torturerer fanger og driver åpent jakt på varslere. Noen makter likevel å bryte gjennom kynismen, rettsløsheten og voldsanarkiet som brer om seg. Hessen Schei og Bryant er blant disse, og når de nå er på skoleturné i Norge, har elevene en unik sjanse til å bli bevisstgjort om en strid av avgjørende betydning. For som Borge sier: «Vi lever i the dawn of the drone.»
