Dramaet på Utøya

Foto: Agnete Brun/Paradox

KOMMENTAR. Erik Poppes 22. juli-film forsøker å kvitte seg med fortolkning og dramaturgiske konvensjoner, for å komme nærmere massakrens virkelighet.

Foto: Agnete Brun/Paradox

Erik Poppes Utøya 22. juli tegner til å bli en av den 68. Berlinalens mest omtalte filmer. Etter gårsdagens pressevisning – filmens verdenspremiere – summet det straks i engasjerte diskusjoner på forskjellige språk. Hva de japanske og spanske journalistene sa til hverandre, var jeg ikke i stand til å lytte meg frem til, men den første kommentaren jeg hørte, dreide seg om at filmen var «amazingly well directed». Og ja, det var vanskelig ikke å la seg fortumle av dens ene, heseblesende, 72 minutter lange tagning, og hvordan den gjorde det mulig, så lenge filmen varte, å forstå litt mer av forvirringen og redselen hos ungdommene som var til stede på Utøya 22. juli 2011.

At filmen allerede er blitt et samtaleemne, passer godt med Erik Poppes uttrykte mål. Under lanseringen har han lagt vekt på at han ønsker at filmen skal bidra til at ofrene ikke glemmes, innimellom alle diskusjonene av Anders Behring Breiviks psyke og sivilisasjonsteorier. Filmens perspektiv ligger da også konsekvent (med unntak av innledningssekvensens sammenklipping av filmopptak fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet) hos ungdommene på øya, og den viser hvordan en av dem – en fiktiv person basert på intervjuer med overlevende og litteraturen om hendelsen – opplevde massakren, inntil kameraet forlater henne ved vannkanten og hjelpen endelig kommer til unnsetning. Spørsmål som hvorfor aksjonen fant sted eller hvilke forestillinger som motiverte ugjerningsmannen, er utenfor filmens horisont. Den søker i stedet å bringe oss nær erfaringen av å være der, og synes indirekte å si at ettertidens analyse også har innebåret en falsk følelse av overblikk.

Men filmens ansats til å vise virkeligheten uformidlet og rå, er ikke hele bildet. Flere steder merker man spenningen mellom en kunstnerisk idé om å fremstille hendelsene som like kaotiske og uoversiktlige som de utspilte seg, og en dramaturgisk tilpasning fra Poppe og hans manusforfattere Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiigs side. Filmen streber etter realisme, men oppsøker likevel det symbolske, eller persontyper, eller tilspissede, melodramatiske situasjoner.

Tilskuerne vet på forhånd hva som vil utspille seg: Et teltleirparadis blir i løpet av få minutter til helvete på jord. Tenåringene på øya er overlatt til seg selv, uten å ane hva som skjer utover det de selv hører og ser; fienden lurer overalt. Men samtidig som publikum besitter en mengde kunnskap om hva som skjedde, vet vi det ikke egentlig, ikke innenfra. Dette minnes vi på helt i starten, der hovedpersonen Kaja (Andrea Berntzen) setter blikket i oss og sier at vi aldri vil kunne forstå. Utsagnet viser seg å komme som en del av en replikkveksling med moren, som later til å ha problemer med å sette seg inn i hvorfor Kaja er så engasjert i denne sommerleiren, men blir også en programerklæring for filmen. Den skal gi oss en fornemmelse av å få ta del i noe vi prinsipielt sett ikke kan vite noe om. Filmens uttrykk skal gjøre oss mindre tilbøyelige til å oversette det vi stilles overfor til allerede kjente kategorier og filmatiske klisjeer. Slik sett dreier det seg om en typisk realismeambisjon, om å kvitte seg med fortolkning og estetiske konvensjoner, for å komme nærmere virkeligheten. Og samtidig om å gi oss klar beskjed om at vi kan nå så langt, men ikke lenger: Vi kan komme på ferten av en forståelse av hvordan det var å være der, men aldri helt frem. Her bygger Utøya 22. juli på en tradisjon av overveielser om etikken i hvordan ulike typer filmspråk legger opp til følelsesmessig identifikasjon.

Like fullt er det flere steder filmatiske konvensjoner vi ender opp med, når tingenes orden blir snudd på hodet i denne filmen. I farens stund står personene frem med sine «egentlige» personligheter. Noen blir hjelpeløse og roper på mamma. Andre tenker mest på seg selv, og vil ikke dele gjemmestedet de har funnet med flere. Atter andre igjen, særlig hovedpersonen Kaja, viser lederegenskaper, hjelper og rettleder. Alt dette kan være troverdig nok; visdommen sier at vi trer i karakter når vi prøves hardt. At virkelige tenåringer i en uhørt situasjon skal utsettes for filmpublikummets vurderende blikk, eller en voksen filmskapers fortolkning av dem som mer eller mindre egnede ledere, er ikke like selvsagt. Det er likevel dette som skjer, ved at filmen gjør Kaja til en helteskikkelse, som setter seg selv i fare gjennom å lete opp og beskytte andre, som tar avgjørelser på vegne av fellesskapet og opplagt forstås som en autoritet av alle hun kommer i befatning med, ikke minst de mest typete av de andre personene, som Stavanger-gutten som har reist på leir for å dra damer (Aleksander Holmen) eller mammadalten som svarer på stresset med å si at hun vil hjem (Ingeborg Enes Kjevik). Trolig må hun også være så initiativrik og ta så mye ansvar for at en film som følger nettopp henne på kloss hold skal få dekket dramaet videst mulig.

Før den ene lange tagningen starter, har ordet spredt seg på øya om bomben i Regjeringskvartalet. Dette fører til samtaler der filmens personer forteller hverandre om hva de har hørt og diskuterer fenomenet «terror på norsk jord»; takknemlig nok for en film som ellers ikke kunne ha utporsjonert informasjon på særlig troverdig vis. I disse åpningsminuttene er den pedagogiske tilnærmingen påfallende til stede, som når Issa (Sorosh Sadat) sier at han håper at attentatet ikke er utført av en muslim, og en gjeng blir stående og diskutere om de såkalte fredsbevarende operasjonene i Afghanistan bør kalles «krig» eller ikke. Samtalen utspiller seg over vafler med syltetøy. Realismen i dette kan for alt jeg vet være upåklagelig; kanskje pågikk vaffelsteking for fullt da Behring Breivik ankom Utøya. Filmatisk sett blir det likevel en overtydelig symbolsk kontrast: Over innbegrepet på norsk hygge diskuterer AUF-erne Jens Stoltenbergs språkbruk om kamphandlingene til militære under hans kommando, idet volden gjør sin entre i deres egen beskyttede tilværelse.

Et tredje eksempel er scenen der ei jente med et alvorlig skuddsår (spilt av Solveig Koloen Birkeland) dør i Kajas armer. I denne langvarige scenen gjør begge skuespillere store rolleprestasjoner i en utrolig krevende scene, en av dem som rettferdiggjør vurderingen «amazingly well directed». Men uforståelig nok er det skrevet inn i manus som jentas siste ord at hun ber Kaja hilse til moren og si at hun elsker henne – straks hun har utåndet, blir det liv i mobiltelefonen, og «Mamma» lyser opp på skjermen. Der og da merker man viljen til å styre og spisse fremstillingen altfor godt.

Mobiltelefonene dukker i det hele tatt opp i flere viktige scener, og de mange forsøkene på å få kontakt med omverdenen strukturerer filmen som helhet. Hviskingen personene imellom, og til personer i den andre enden av telefonrøret som vi ikke får høre hva sier, blir en virkningsfull kontrast til de mange øredøvende skuddene som gjenlyder over øya. Telefonenes rolle viser at filmen ikke er ufiltrert virkelighet, men gjennomkomponert, og dessuten bygget opp rundt en tydelig tese, nemlig at ungdommene ble utsatt for et svik fra politi og myndigheter. Det tok for lang tid før hjelpen kom. De ble i 72 minutter overlatt til selv, i møte med en mann med pistol, rifle og en plan om å drepe.

Utøya 22. juli har norsk kinopremiere 9. mars.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.