Dr. Irgens Strømme, Hamsun og psykoanalysen

For å fortolke og kritisere etisk vanskelig kunst, er det alltid nyttig å starte med å se kunsten, og å sette seg inn i hva den dreier seg om. Det var utgangspunktet da Hamsunsenteret ble invitert til Galerie Michael Janssen i Berlin 6. april i år for å delta i en timelang artist talk med kunstneren Thomas Kvam og Vagant-redaktør Audun Lindholm, i forbindelse med førstnevntes utstilling The Hamsun-sessions #5. I egenskap av direktør for Hamsunsenteret takket jeg ja til dette fordi jeg ønsket å se den Hamsun-relaterte utstillingen og å bidra med en kunnskapsbasert, kritisk stemme i en debatt som var preget av antakelser og følelser.

Galerie Michael Janssen, 6.4.2017. Fra venstre: Bodil Børset, Thomas Kvam og Audun Lindholm. Foto: Teresa Vena.

Utstillingen var kontroversiell. Som tidligere i prosjektet, med The Hamsun Sessions #1 på QB Gallery våren 2016, har Thomas Kvam i The Hamsun Sessions #5 på Galerie Michael Janssen valgt å bruke personsensitivt materiale: kopier av de 474 sidene med pasientjournaler fra den psykoanalytiske terapien Knut Hamsun gjennomgikk hos dr. Johannes Irgens Strømme i 1926–1927. Samtalene ble i sin tid stenografert for hånd, enten av Strømme selv eller hans sekretær. Det ble brukt en egen variant av stenografisystemet Gabelsberger, som svært få i dag behersker. I denne utstillingen var Gabelsberger-stenografiene i journalene fra mars 1926 forstørret opp og påført lerretet, uleselig for publikum. Hver datooppføring hadde i prinsippet tre avsnitt med understrekede overskrifter skrevet med latinske bokstaver – «Dröm», «Assos.» og «Analyse». Av det kunne vi se at samtalen fulgte Strømmes Jung-baserte analysemetode. Men beskrivelsene av drømmene og assosiasjonene til Hamsun, samt Strømmes analyse av dem, var altså umulig å dechiffrere i denne utstillingen.

Foto: Teresa Vena.

Kvams arbeider utfordret den språklige trangen til å ville lese, til å søke etter lesbare ord, til å ville forstå. I enkelte journaloppføringer finnes innimellom lesbar tekst, noen steder årstall, og under datoen 11/3, under en drømmebolk, trer ordet «Eventyrland» fram på en linje. Kanskje snakket Hamsun på denne dagen om sin reiseskildring I Eventyrland (1903), som hadde undertittelen Opplevet og drømt i Kaukasien? Tekstene er ellers uleselig for publikum. Maleriene er som palimpsester; lerretet er, som Kvam selv beskrev det under samtalen i Berlin, sengen sett fra oven, drømmens sted, med biter og brokker av skrift svevende over. Stenografiene blir et lag av språk vi ikke kan forstå, i et drømmelandskap hvor Hamsuns assosiasjoner pipler fram fra et ubevisst sjeleliv vi ikke kan nå.

I etterkant av samtalen i Berlin gjengis et nytt verk i Vagant 1–2/2017, en serie bilder som Kvam laget i 2013, Schizoleaks 1926–2017 – The Hamsun Files, og som ikke har vært utstilt tidligere. Disse bildene viser fullt lesbare transkriberte utdrag av pasientjournalen, trolig de samme 30 sidene som er dekodet og ligger arkivert sammen med originaljournalene i Nasjonalbibliotekets privatarkiv, og som Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen i sin tid fikk tilgang til da han arbeidet med tobindsverket Svermeren (Gyldendal Norsk Forlag, 2003) og Erobreren (Gyldendal Norsk Forlag, 2004). Schizoleaks ble også utstilt i en kort periode på Blomqvist Kunsthandel i Oslo, der tidsskriftnummeret ble lansert 31.05.2017. Dermed er deler av journalene for første gang fullt lesbare for publikum. Nå trer de etiske dilemmaene enda tydeligere fram. Kunstneren har, som tidligere, ikke vært i kontakt med rettighetshavere/pårørende for å avklare bruk av pasientjournalene. Thomas Kvam viser i samme nummer av Vagant, i et intervju med redaktør Audun Lindholm, til vår samtale i Berlin. Jeg ble ikke klar over dette før tidsskriftet kom i posten. Her framstår det nesten som at vi ved Hamsunsenteret lar oss bruke for å markedsføre hans kunst. Det gjør vi ikke.

På arrangementet i Berlin innledet jeg med å si at jeg som forsker og direktør for Hamsunsenteret tar avstand fra fremgangsmåten Kvam som kunstner har brukt for å tilegne seg materialet. På Nasjonalbibliotekets spesiallesesal for privatarkiv og sjeldent materiale kan man på lovlig vis be om tilgang til de originale håndskrevne journalene til Strømme. Kvam har, som seksjonsleder Bente Granrud uttalte i Aftenposten 5. april og senere har bekreftet i samtaler med meg, ikke vært i kontakt med Nasjonalbiblioteket eller fått tilgang til originalmaterialet derifra.1 Som forsker ville jeg, dersom jeg skulle ha gjengitt eller offentliggjort innholdet i pasientjournalene, måtte ha innhentet samtykke fra dr. Johannes Irgens Strømmes og Knut Hamsuns etterkommere, det vil si Strømmes barnebarn Bjørn Petter Gjerdrum og Hamsuns barnebarn Leif Hamsun. Heller ikke det har kunstneren gjort. Som forsker må jeg forholde meg til både åndsverksloven og pasientvernet. Det gjør Thomas Kvam ikke. Som forsker må jeg oppgi mine kilder. Det nekter Kvam å gjøre. Som forsker er jeg underlagt forskningsetiske retningslinjer og ville aldri ha gått fram på denne måten med personsensitivt materiale. Min kritiske holdning til Kvams metode ga jeg tydelig uttrykk for også i et intervju med Aftenposten 31. mai.

Samtidig forsøkte jeg å gjennomføre den krevende øvelsen å stille hypotetiske spørsmål: Dersom journalene på lovlig vis ble tilgjengeliggjort og forsket på, ville da noe av dette materialet være relevant og interessant for forskere og litteraturvitere, i deres arbeid for å forstå mer av Hamsuns litteratur og skriveprosess? 2

I en toårsperiode fra 4. januar 1926 gikk altså forfatteren Knut Hamsun regelmessig til psykoanalyse hos dr. Johannes Irgens Strømme på hans klinikk i Oscars gate 12 i Oslo. Strømme hadde året før fått utgitt boken Nervøsitet; fra sjelens lønnkammer, en bok som senere ble bearbeidet og i 1932 utgitt i en ny utgave med tittelen Nervøsitet kan helbredes. Fra sjelens lønnkammer. Nervøsitet, skriver Strømme, «er blitt vår tids åpne sår». 3 Strømme presiserte selv i forordet til andre utgave at dette var en selvhjelpsbok til den nervøse. Hamsun fikk første utgave tilsendt i posten. Lesningen av den var avgjørende for beslutningen om å underlegge seg analyse for å kurere sine egne nerveproblemer, eller neurasteni, som han selv stadig kommer tilbake til i brev til venner. Kanskje gjenfant Hamsun noe fra sine egne litterære karakterer i Strømmes beskrivelse av nervøsitet hos det moderne mennesket? Han kjente muligens noe igjen fra sin egen artikkel med lignende tittel, «Fra det ubevisste sjeleliv» fra 1890? Der beskriver Hamsun selv utførlig hvordan han selv forsøker å tyde sine egne drømmer: «Men det er ikke uten interesse for meg å få forklaring på hva det dog er for en selsom virksomhet min hjerne bedriver i nattens mulm og mørke meg aldeles uavvidende.» Strømme beskriver på sin side den psykoanalytiske metoden som «en forskningsreise inn i ubevissthetens store og ukjente rike og en samling og utnytten av de fund som er gjort der». 4, s. 99.] Hamsun hadde jo selv skrevet at «det moderne menneske i vår tid – jeg mener ikke almenmenneskene, mengden av 1891, men det modne, nervøse, forfinede menneske – er blitt en overmåte innviklet vev av sammensetninger å hitte rede i, et vesen som ikke på noen måte kan gå opp i en rund sum eller uttrykkes i én eller to særskilte egenskapsbetegnelser». 5 Om August Strindberg hadde Hamsun skrevet: «Hans inntrykksømhet er like så sår og fin som hans hjerne er stor og kraftig.»6 Kanskje gjenfant Hamsun noe fra sine egne litterære manifester i Strømmes beskrivelse av nervøsitet hos det moderne mennesket, og i undersøkelsene av drømmer og det ubevisste?

Ville forskning på Hamsun og psykoanalysen kunne bidra til å rehabilitere Johannes Irgens Strømme som den pionéren og dyktige fagpersonen han åpenbart var? Johan Irgens Strømme var en av de første som praktiserte psykoanalyse i Norge. Han tilhørte Jung-skolen, hans nye metoder var omstridte og i fagmiljøet ble han uglesett. Behandlingen hos Strømme bidro til at Hamsun ble kvitt skrivesperren. Kanskje preget drømmetydningen og den assosiative metoden i terapitimene den måten Hamsun skrev på etterpå, da skrivingen løsnet, med Landstrykere (1927) og August-skikkelsen? Disse spørsmålene trakk jeg fram i Berlin. Jeg er helt enig med mine fagkolleger, Tore Rem og Britt Andersen i denne runden, og Ingar Sletten Kolloen, Sigmund Karterud og Lars Frode Larsen i forrige runde dette var til debatt, at journalene ikke vil gi oss noen form for «svar» om Hamsuns forhold til nazismen. Jeg mener det er naivt og til dels spekulativt av Thomas Kvam å bygge videre på forestillingen om «myten» eller «gåten» Knut Hamsun, i tradisjonen etter Robert Fergusons biografi Enigma (1987) og å insistere på at journalene skulle være en slags «hellig gral» i Hamsun-forskningen. I den formidlingen av den vanskelige arven etter Hamsun som gjøres ved det nasjonale Hamsunsenteret, forsøker vi å unngå å mytologisere Knut Hamsun. Hamsun er ikke et geni, men et moderne menneske, på godt og vondt. «Arkivthrilleren» til Emil Flatø i Morgenbladet 30. juni spiller videre på mytologiseringen, om enn med en ironisk snert. Heller ikke er det interessant for meg som litteraturviter og forsker å «grafse» i Hamsuns privatliv. Dette understreket jeg også både i Berlin og i intervjuer. Forskere har sine etiske komiteer. Leger har det. Men hva med kunsten? Det ville være mer interessant å dreie debatten rundt Thomas Kvams verker mot en prinsipiell debatt om hva som skal være kunstens etiske retningslinjer, og om offentlige personers personvern.

Når det gjelder Hamsun, ønsker jeg å klargjøre hva som er fakta og rydde bort noen feilopplysninger. Debatten rundt Hamsun og psykoanalysen framstår som et villnis «av etikk, biografi, litteratur, psykiatri, interessekamp, juridiske gråsoner og gåtefulle klausuler», ifølge Ane Farsethås i Morgenbladet 30. juni, som stiller mer prinsipielle spørsmål rundt det etiske i selve journalene. En gjennomgang av disse journalene av forskere og fagpersoner i Nasjonalbibliotekets privatarkiv på lovlig vis, under forutsetning av at forskningsetiske retningslinjer ble fulgt, ville måtte skje i tett samråd med de berørte familiene til hhv. psykiateren (Strømme) og pasienten (Hamsun). Det ville også være nyttig å gjøre som Kolloen, å koble på jurister og eksperter i psykiatri, og å rådføre seg med Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Da kunne forskerne nøye vurdere hva som er i offentlighetens interesse, og hva som fortsatt bør unndras offentlighet. En mulig konklusjon ville være at man bare skal lukke denne døren og si at vi ikke ønsker å offentliggjøre noenting, av hensyn til pasientens personvern. Biografer og historikere må ofte foreta slike valg når de får tilgang til private brev og journaler. Arkivmateriale som private brev og legejournaler kan være en kilde til økt forståelse av en offentlig person, og den tiden vedkommende levde i. Men slik forskning krever faglig integritet og etikk. Tidligere har redaktør Harald S. Næss gjort slike vanskelige overveielser i utgivelsen av Knut Hamsuns private brev fra perioden 1879–1950 i seks bind (Gyldendal Norsk Forlag, 1994–2000). Også Hamsun-biografer som Ingar Sletten Kolloen og Tore Rem har brukt Hamsuns private brev som kilder. Psykiaterens og pasientens familier har tidligere stilt seg positive til å få dechiffrert og offentliggjort deler av Strømmes Hamsun-journaler, dersom de skulle la seg tyde. Deler av de 30 sidene er blitt brukt av Ingar Sletten Kolloen i hans biografi.

Jeg har hatt dialog med både Strømmes og Hamsuns pårørende og med Nasjonalbiblioteket i denne saken. Materialet befinner seg i dag i Nasjonalbibliotekets privatarkiv. I søk på Johannes Irgens Strømme i Hanske, Nasjonalbibliotekets katalog over privatarkiv og musikkmanuskripter, kommer journalene opp som første treff «Forfattet av Johannes Irgens Strømme (1876 – 1961)»., med følgende metadata om materialet, med signatur Ms.4° 3565, datert 1926-1927:

Johannes Irgens Strømme: Psykoanalyse av Knut Hamsun 4. jan. – 18. juni 1926 og 3. jan. – 8. april 1927. Stenografisk referat, Gabelsbergers system. 474 s. + 1 lapp mellom s. 20 og 21. S. 471 – 472 er defekte. Vedlegg: Ørnulf Thorbjørn Myklestad: Fotokopier av korrespondanse som viser hans befatning med manuskriptet til Johannes Irgens Strømmes psykoanalyse av Knut Hamsun.

I tillegg ligger fotokopiene av korrespondansen med Myklestad med under signatur «Ms.4° 3565: a».7

Materialet er ikke klausulert. Med klausulering menes at arkiver er sperret fordi de inneholder opplysninger som ikke skal være tilgjengelige for allmennheten. Da dokumentene ble overlevert Nasjonalbiblioteket ble de gitt en klausul, men denne har gått ut. «Tilgjengelig bare etter tillatelse fra Håndskriftsamlingens bestyrer inntil det er gått 50 år fra Hamsuns død, dvs. 19.2.2002.» I Morgenbladets artikkel 30. juni framgår det at Strømmes datter fikk klausulen opphevet allerede i 1999. Noen av Hamsuns private brev er fremdeles klausulert i privatarkivet, men altså ikke psykoanalysen. Bruk av de private arkivene er styrt av privatrettslige avtaler mellom skaperen av materialet og arkivinstitusjonen. Lovverket har imidlertid gyldighet for denne type arkiver i de tilfeller det er på sin plass. Hovedregelen er altså at arkivmateriale som oppbevares i arkivinstitusjoner er fritt tilgjengelig for alle. I praksis vil det bety at man kan få utlevert journalen på Spesialsamlingene til bruk der etter forespørsel. I lesesalen er man alltid under observasjon. Skal man ha kopier av bestemte dokumenter fra privatarkivet, må man bestille dem.

Journalene regnes som åndsverk, og er vernet gjennom åndsverksloven.8 Loven er som hovedregel ikke til hinder for innsyn, men setter grenser for hvordan den som får adgang kan bruke åndsverket videre. Så kan det være opprettet spesielle avtaler mellom skaper /rettighetshaver og arkivinstitusjon som regulerer adgangen til bruk av materiale som karakteriseres som åndsverk. Brukeren av arkivene vil alltid være ansvarlig for at videre bruk av materialet ikke er i strid med åndsverksloven. Journalene er i dette tilfellet et delt åndsverk mellom Knut Hamsuns rettighetshavere for det Hamsun har sagt i terapitimene (familien ved Leif Hamsun) og Johannes Irgens Strømmes rettighetshavere (familien ved Bjørn Petter Gjerdrum) når det gjelder det Strømme har stenografert. Videre bruk av materialet må derfor alltid klareres med rettighetshaver, i dette tilfellet begge familiene. Opphavsretten varer hele opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. I Hamsuns tilfelle 2022 og Strømmes 2031. Da går verket over til å bli en del av den kulturelle fellesarven, det faller i det fri, som det heter.

Så er også dette tilfellet spesielt fordi det er snakk om en pasientjournal med personsensitive opplysninger, i prinsipp underlagt personvernet beskyttet av helsepersonelloven og pasientloven. Taushetsbelagte helseopplysninger er sperret for innsyn i 80 år.9 Knut Hamsun var en offentlig person, og dersom forskere eller biografer mener at det finnes informasjon i journalene som kan kaste lys over personens liv og virke, kan de søke om innsyn i journalene. Hamsuns behandling foregikk i 1926 og 1927, så Knut Hamsuns pasientjournaler ble dermed åpne for innsyn for alle fra 2007. Men det betyr ikke at de faller i det fri, på samme måte som med åndsverksloven. Man må, slik Høsøien understreker i Morgenbladet 7. juli, forholde seg til forvaltningslovgivning og helselovgivning. De nasjonale forskningsetiske komiteene understreker at når det gjelder personsensitiv informasjon i arkiv og dokumenter etter døde personer, må forskere håndtere informasjon om dem og deres etterkommere aktsomt og med respekt. Ved behandling av personopplysninger og sensitiv informasjon, har forskeren en lovfestet informasjonsplikt og må dessuten innhente samtykke fra dem som deltar i eller er gjenstand for forskningen. Da er det opp til Nasjonalbiblioteket å utlevere eventuelle opplysninger egnet for å besvare forskningsspørsmål, men siden journalene fremdeles også omfattes av åndsverksloven, må uansett rettighetshaverne for Knut Hamsuns og Johannes Irgens Strømmes pasientjournaler kontrollere eventuell offentliggjøring av disse opplysningene. De nasjonale forskningsetiske komiteene skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer.

Jeg setter pris på de gode samtalene jeg har hatt med familiene etter Hamsun og Strømme, og vil takke dem for at de henvendte seg til Hamsunsenteret for at vi få utredet disse spørsmålene. Utgangspunktet for henvendelsene var at familiene var oppgitte over at de ikke ble kontaktet av Thomas Kvam, over kunststuntets og medias sensasjonsmakeri, og en del feilopplysninger som har versert. Samtidig har de valgt å avstå fra å uttale seg i debatten, nettopp fordi de ikke vil bidra til mer kontrovers. Jeg ønsker derfor å formidle noen fakta på vegne av dem. Begge familier avkrefter at de skal ha kommet med trusler om søksmål mot Kvam. Begge familiene stiller seg i utgangspunktet positivt til at materialet blir gjenstand for forskning. Johannes Irgens Strømmes barnebarn Bjørn Petter Gjerdrum understreker særlig verdien av å forstå mer av doktor Strømmes historie og gi ham den anerkjennelsen han fortjener som fagperson. Etter en av samtalene hvor jeg fortalte om hva jeg hadde lest blant annet Nervøsitet, som Strømme sendte Hamsun, hentet han bestefarens bøker og papirer på loftet, og gjorde flere spennende funn. Jo mer vi har snakket om Strømmes historie, og jo mer jeg har lest av Strømmes bøker og diskutert med Gjerdrum, framstår doktor Strømme som en som i seg selv er en biografi verd. Hadde det ikke vært spennende om noen kunne ta oppdraget med å skrive den biografien?

Når det gjelder spørsmålet om å dekode journalene, er det i seg selv svært krevende, da få – om noen – behersker Gabelsberger lenger. Det haster dersom man skal finne noen som behersker Gabelsberger. Det hele kompliseres av at Strømme i tillegg skal ha utviklet sin egen lokale variant. Det er allerede gjort flere forsøk på dechiffrering, først da journalene en kort periode var innom Gyldendal i 1979 før de ble overlevert NasjonalbibliotekeYuzot, og så igjen i 2001, da Nasjonalbiblioteket tok initiativ til å dekode journalene til bruk i forskning. Begge forsøk har blitt skrinlagt. Kanskje kan det la seg gjøre med annen kodeknekking. Knut Hamsuns barnebarn Leif Hamsun og Regine Hamsun, som har levd med sin bestefar på godt og vondt gjennom hele livet, og forvalter rettighetene, er mer ambivalente til å dechiffrere journalene i kjølvannet av Kvams kunst, selv om de også har uttrykt at de i prinsipp ville gitt tillatelse til forskning på materialet.  En slik ambivalens har jeg stor forståelse for. Jeg tror det kan forskes på historien om Hamsun og Strømme, og på Hamsun og psykoanalysen, uten å måtte gå inn på selve innholdet i journalene, for eksempel gjennom en komparativ studie av Hamsuns «Fra det ubevisste sjeleliv» og Strømmes Nervøsitet. Fra sjelens lønnkammer. Jeg tror også at fremtidig forskning på journalene fint kunne ivareta de respektive rettighetshavernes interesser og følge gjeldende lover og forskningsetiske retningslinjer.

Bodil Børset, avtroppende direktør for Hamsunsenteret, Hamarøy

 

  1. Dette har seksjonsleder Bente Granrud understreket i Aftenpostens intervju 5. april. Granrud og direktør for forskning og formidling Hege Stensrud Høsøien har gjort rede for disse forholde i den dialogen vi har hatt omkring arkivmaterialet. Etter at denne teksten var ferdig skrevet, kom også Høsøien og Nasjonalbiblioteket på banen i debatten med et innlegg i Morgenbladet 7. juli.
  2. Idet dette innlegger sluttføres, styres debatten bort fra det sensasjonslystne, i retning av de litteraturfaglige og forskningsetiske spørsmålene. Både Ane Farsethås sin kommentar i Morgenbladet 30. juni og Anders Firing Lundes artikkel i Morgenbladet 7. juli er konstruktive bidrag i debatten.
  3. Johannes Irgens Strømme: Nervøsitet; fra sjelens lønnkammer, Gyldendal 1932 (1926), s. 9.
  4. Strømme 1932 [1926
  5. Knut Hamsun: «Psykologisk litteratur», 1891, i Samlede verker, Ny utgave, Gyldendal Norsk Forlag, 2007–2009.
  6. Knut Hamsun: «August Strindberg», 1891, i Samlede verker, Ny utgave, Gyldendal Norsk Forlag, 2007–2009.
  7. http://www.nb.no/hanske/ Takk til leder for privatarkivet ved Nasjonalbiblioteket, Bente Granrud, samt direktør for forskningsseksjonen ved Nasjonalbiblioteket, Hege Stensrud Høsøien, for utfyllende informasjon vedrørende journalene.
  8. Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven): https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1961-05-12-2
  9. Lov om helsepersonell (helsepersonelloven): https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64#KAPITTEL_5. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven): https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63.

Bodil Børset

Facebook

Twitter