Donald Trump
Foto: Gage Skidmore/Flickr CC BY-SA 2.0

ESSAY. Donald Trump var et symptom på en uforstått krise, et produkt av sin tid: syntesen av liv og penger. Med ham har USA skuet inn i en avgrunn.

Donald Trump
Foto: Gage Skidmore/Flickr CC BY-SA 2.0

Donald Trumps presidentskap etterlater seg enkelte ubehagelige følgeskader, deriblant den uunngåelige selvrettferdigheten hans kritikere nå føler. Et så skamløst menneske gir automatisk rett til alle som har bevart et fnugg av anstendighet; samtidig gjør han den liberale kulturens forsvarere trege i tankegangen og sparer dem for spørsmålet om hvem som har dyrket marken Trump kunne høste av. Men det ubegripelige må man først begripe: Tre tiår etter at USA triumferte over kommunismen, regjerte i «det frie Vestens» høyborg en mann som bekjente sin forakt for prinsippene som det amerikanske demokratiet en gang hadde begrunnet sin overlegenhet over det totalitære Sovjetunionen med.

Glødende transatlantikere og fromme vestlige mistet besynderlig nok ikke fatningen. For dem var Trumps presidentskap bare en stygg episode, en forstyrrelse i den ellers fabelaktige amerikanske liberalismens løpende virksomhet. Så snart skrømtet var borte, ville God’s own country hoppe inn i sitt gamle spor igjen. Så flott. Så beroligende. 

Mer foruroligende er et syn på Trump som ikke betrakter ham som et utskudd, som et uforklarlig intermesso, men som et symptom på en uforstått krise. Eller for å si det med Henry Kissinger: som «en av de historiske figurene som fra tid til annen dukker opp for å innvarsle slutten på en æra og tvinge den til å gi avkall på løgnene den har dekket seg bak». 

Trump fikk minst åtte millioner flere stemmer ved dette valget enn i 2016 og var nære ved å bli valgt til president for annen gang. Men hva gjorde det mulig for ham å bli valgt i utgangspunktet? Og hvor ødelagt må et samfunn være for å føre en slik figur til makten? Forventet det allerede typen Trump?

For godt over 100 år siden undersøkte to geniale sosiologer, Georg Simmel og Max Weber, det kapitalistiske samfunnets karaktertyper med finslipte analytiske redskaper, og det de fant ut, synes profetisk, sett med dagens øyne. I sin hundreårsbok Philosophie des Geldes (1900, «Pengenes filosofi») beskrev Simmel den frigjørende virkningen til penger som «universalmiddel»: Når man har dem, befrir de mennesker fra smertefulle avhengighetsforhold og trykkende tradisjoner. Penger gir, i alle fall ved inngangen til det 20. århundre, en «uhørt bevegelsesfrihet», en individuell autonomi, så stor som aldri før i menneskehetens historie.

«Du elsker ikke engang deg selv. Du elsker bare pengene dine»

I motsetning til dagens systemteoretikere hadde Simmel god teft for frigjøringens dialektikk. Han fryktet at i det kapitalistiske samfunnet ville pengenes sirkulasjon og livets bevegelse gå sømløst over i hverandre. Av denne sammensmeltningen ville det oppstå en ny sosialkarakter, glupsk og utspekulert, like gjerrig som ødslende, ekstremt «selvisk» og uten noen hensyn av «etisk art». I Simmels øyne var denne kynikeren som skapt for «konkurransens menneskehetstragedie» med dens «herjinger og forbitrelse», for selv sine innerste følelser investerer han i penger. Hvilke ord brukte tolv år gamle Don jr. da han skjelte ut sin far Donald? «Hvordan kan du si at du elsker oss? Du elsker oss ikke! Du elsker ikke engang deg selv. Du elsker bare pengene dine.»

Fire år etter Simmels mesterverk utkom Max Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (oversatt fra tysk av Sverre Dahl, Pax, 1995). Også Webers tanker kretser rundt fremtidens sosialkarakter, om den kalde, åndløse mennesketypen som dukker opp så snart kapitalismen har lagt av seg den gammeleuropeiske tradisjonen og helt og holdent forvandlet seg til en kapitalistisk kultur. Marked og byråkrati danner nå et «hardt stålbur» som den gamle ånden er unnsluppet fra. «I hvert fall behøver ikke den seierende kapitalismen lenger denne støtte (…). I det land hvor den menneskelige streben etter vinning er sluppet mest løs, nemlig i De forente stater, tenderer den i dag, etter å være avkledt sin religiøs-etiske mening, til å assosiere seg med rene konkurranselidenskaper.»

«Selvisk» amoralitet og «konkurranselidenskaper»: I lys av disse beskrivelsene er Donald Trump virkelig en eksemplarisk figur, et produkt av sin tid. Han personifiserer Webers «kapitalismens ånd» med hud og hår, eller med Simmels ord: syntesen av liv og penger. For å oppnå suksess behøvde han riktignok gunstige omstendigheter og historisk medvind; særlig nyttig var den digitale revolusjonen med sine nye hat- og splittelsesmaskiner. Enda mer hjelp fikk Trump fra den kollektive usikkerheten som han utnyttet til gagns etter finanskrisen i 2008, da millioner av borgere mistet sine pensjonsforsikringer, jobber og sågar sine hjem, mens de ansvarlige slapp unna uten straff, og de rike og superrike slapp fra det med skrekken.

Det stemmer at Trump var en ødelegger og disruptor; han åpnet slusene for borgernes oppsamlede sinne, og med ondsinnet lyst påskyndet han splittelsen av et samfunn som uansett var splittet fra før. Men den raseripolitiske polariseringen i the culture wars var bare en kjærkommen bivirkning – hans dulgte måte å drive politikk på var en annen, og her går sporene også 100 år tilbake, til de konservative intellektuelle på 1920-tallet. For med hvilke politiske midler svarte de på Simmels tidsdiagnose? Hvordan reagerte de på Webers påstand om at kapitalismen var et hardt stålbur som ingen kunne unnslippe?

Angstens kilde

Forfatteren og antidemokraten Ernst Jünger, for eksempel, reagerte med en innsikt som for de konservative er overraskende, nemlig at det ikke finnes noen vei tilbake til de gode, gamle dager; det førmoderne er forbi og kommer ikke igjen – tempi passati. Verden har mistet sin magi, og det kapitalistiske samfunn er et saklighetens helvete uten nødutgang. Likevel mener han at det i den høyst usikre moderniteten ligger et urgammelt urosenter som fortsatt er farlig: nemlig menneskenaturen med sine mørke lidenskaper, med vold, raseri, sinne og diverse former for arkaisk angst som har avleiret seg på sivilisasjonens bunn. 

Det er lite å gjøre med menneskets affektstruktur og dennes destruktive energier, men det er én ting politikerne kan gjøre: De kan styre angstens kilde, altså borgernes krisefornemmelse. De kan fange opp trusselfølelser, eventuelt lede dem i ønsket retning ved hjelp av fortellinger og bilder. Ifølge Ernst Jünger er nå engang mennesket et «bildedyr». Det hungrer ikke, slik venstresiden tror, etter rettferdighet. Det hungrer etter mytisk stoff.

Har ikke Donald Trump og hans høyreintellektuelle rådgivere, Stephen Bannon og Stephen Miller, perfeksjonert nettopp denne oppskriften? Tror ikke også de at man kan manipulere den kollektive krisefornemmelsen politisk og kontrollere angsten, til og med utnytte den, skjerpe den og bruke den til politiske formål? Hvorfor skulle ellers Trump og hans spin doctors være så sanseløst besatt av verdensfortolkende medier, av Fox News, Twitter, Facebook og andre sosiale mediekanaler?

Bare som påminnelse: Kun få uker før han ble innsatt i embedet i 2017, skjelte Trump ut venstreorienterte og liberale medier som fiender av folket, for deretter å oversvømme dem med vanvittige løgnhistorier og konspirasjonsteorier. I en uavbrutt krig med ord skulle de tradisjonelle medienes troverdighet bli så gjennomhullet og oppskaket at ingen lesere eller tilskuere lenger ville tro at den empiriske verden de forholder seg til, overhodet eksisterer. Virkeligheten de beretter om, finnes angivelig ikke – den er blott oppspinn, blott en medierealitet. «Merk dere,» sa Trump til en gruppe krigsveteraner i 2018, «at det dere ser og leser, egentlig ikke er det som skjer. Tro heller på oss.»

Det som lød som en absurd postmoderne teori, var bare hans første påfunn. Etter at Trump hadde angrepet og til dels undergravet virkelighetens common ground, begynte han på sitt egentlige prosjekt: den mediale konstruksjonen av en ny «virkelighet», styrt av Det hvite hus, konstruksjonen av et lukket univers over «verdens mest storartede nasjon». I sentrum stod den store regissøren og beskytteren, presidenten himself.

Slik overførte Trump sin TV-hulebevissthet på hele samfunnet – alt, også politikken, skulle bli et realityprogram, et underholdningsshow i nasjonalt storformat. Hver og en som ville og hørte til det ekte folket, fikk adgang til dette parallelle universet; han eller hun fikk hver eneste morgen en hilsen fra presidenten via Twitter og var ikke lenger en deplorable (som han eller hun hadde blitt kalt av Trumps tidligere motstander Hillary Clinton), en stakkarslig person som først må utrette noe før han eller hun overhodet kan regnes som menneske. Trump elsket sine fans, også dem som den digitale moderniteten hadde spyttet ut.

Og den som underkastet seg hans autoritet, trengte ikke lenger å ta alle avgjørelser på egen hånd, men var – som i en sekt – forløst fra autonomiens strabaser. Ifølge regnestykket skulle vel Trump-showet til slutt utviske forskjellen mellom sannhet og løgn, skinn og væren, og erstatte den med et postfaktisk sannhetsinntrykk, med truthiness, en magefølelse, en formodning om det sanne. Hannah Arendt hadde rett. «De ideelle undersåttene er mennesker for hvem forskjellen mellom fakta og fiksjon og mellom sant og falskt ikke lenger eksisterer.»

Man bør ikke la seg lure av prosjektets frivole mangel på alvor. Trumps spesialitet var å fabrikkere hat og fiendskap og knusende fornærmelser. Han betraktet det amerikanske samfunnet som en blodig arena hvor en mytisk kamp kjempes til ende – mellom fødte seierherrer og fødte tapere, mellom sterke og svake, helter og kujoner.

Skjebnens spill er uten alternativer

Kamp er kapitalismens metafysikk. Trumps hånlige «You’re fired» forvandlet ydmykelsene som konkurransesamfunnet holder i beredskap for enkeltmennesket, til grell underholdning, til et skjebnens spill uten alternativer. Up and down går livets vugge, og som på børsen er det vekst og fall, hell og uhell samt den tilfredse følelsen av å se andre gå under. Den som drømmer om en verden der rettferdighet ikke rimer på markedsrettferdighet, er en sosialist, og «sosialister» som Joe Biden tar som kjent våpnene fra den amerikanske borgeren, som uten dem vil gå under i den gudsbestemte overlevelseskampen.

Likevel, siste ord er det alltid makten som har, og kun makten. Mr. President iscenesatte seg som herre over navnene, han døpte mennesker og ting, for sant skulle bare det være som han erklærte for sannhet. Trump tror på ordenes magiske makt, for ord er våpen i den semantiske borgerkrigen, de åpner slusene for affekter, i alle fall skaper de fakta og tatoverer motstanderen: «crooked Hillary». Og når Joe Biden er «sleepy», er han det virkelig nå og for alltid. Til sannheten regnes det at Trump vant valget, for i disse dager sier han det selv: «Vi vet alle hvorfor Joe Biden feilaktig fremstiller seg som vinneren, og hvorfor media hjelper ham med det. De vil legge lokk på sannheten.» Den som nekter å tro det, er antagelig ingen Trump-fan, han hører ikke til «folket», men er en løgner.

Det var pandemien som satte en stopper for Trumps politiske mytedannelse. Covid-19 er et dødelig faktum, man kan hverken forhandle viruset bort eller lyve det ut av verden med et enmannsshow. Likevel har mesteren av framing forsøkt med ord å desarmere de kollektive trusselfølelsene og normalisere pandemien. Først var viruset et påfunn fra hans politiske motstandere, så et ondskapsfullt kinesisk attentat, til slutt et darwinistisk naturfenomen. Det vil bare ramme de svake, mente han, mens de sterke forskånes, og hvis det mot formodning rammer de sterke allikevel, gjør det dem bare sterkere. Nok en gang en perfid kalkulert mytepolitikk, for Trump underslo forskjellen mellom en unngåelig og en naturlig død. Vi må alle dø, noen dessverre tidligere, andre gudskjelov senere. Så langt er USA oppe i nesten en kvart million koronadøde.

«Hver dag et statskupp i miniatyr»

Donald Trump har ikke bare kastet vrak på de amerikanske institusjonene, men også prøvd seg på noe ekstremt, noe ingen før ham har prøvd seg på like skruppelløst: Han ville sveise mediekapitalismen sammen med det politiske systemet og la det man med god grunn fortsatt kan kalle virkelighet, forsvinne i en skinnverden, i et gigantisk show, i en nye-høyre-mytologi. Han ville senke den i en gjørme av trash, propaganda og alternative fakta, han ville gjøre klassekampen usynlig, forvrenge og manipulere den. I møte med denne uforskammede statsforakten ble man minnet om Charles Louis Napoleon, Napoleon den førstes nevø, født i Paris i 1808. Karl Marx sa en gang om ham at han «hver dag gjør statskupp i miniatyr» og avler «anarki under påskudd av å skape orden, mens han samtidig flår helgenglorien av hele statsmaskineriet, gjør det profant, vemmelig og latterlig».

I skikkelse av presidenten og hans republikanske parti begikk USA forræderi mot seg selv. Vesten vendte seg bort fra Vesten. Åpenbart var Trump, diktatorenes venn, overbevist om at personlig rikdom per se legitimerer en suveren utøvelse av presidentmakten, og at gjeldsfinansiert økonomisk vekst er gaven som herskeren deler ut for å gjøre snikavskaffelsen av freedom and democracy velsmakende for sine underdanige undersåtter. 

På veien dit stod dessverre de finere sirkler i veien for ham, for der insisterte det store flertall på overholdelsen av demokratiske regler, på checks and balances, på et minimum av regulering og omfordeling. For å fjerne denne forstyrrende faktoren forbrødret Trump seg med folket («Jeg er deres stemme!»); han matet dem med løgner og oppviglet dem. Til gjengjeld elsket velgerne monsteret Trump for at han i deres sted tok hevn over det selvtilfredse establishment, eller for å bruke en sterk formulering fra Georg Seeßlen: I et samfunn fortært av ulikhet elsker man «monsteret som vekker et glimt av angst i øynene på dem man føler seg nedvurdert av».

I alle fall har Trump testet en ny styreform, han har undersøkt om den hemningsløse kapitalismen kan fungere uten et ekte demokrati, bare med et massemedialt organisert polit-show, inkludert virkelighetsimitasjoner, sansesurrogater, skinnsannheter, skitne triks og statsdrevet vold. For øvrig var det Theodor W. Adorno og Max Horkheimer som i denne bevissthetsstyringen så den vestlige massekulturens farlige potensial, en realistisk mulighet for å fremtvinge borgernes frivillige underkastelse under omstendighetene, den fullstendige sosialiseringen av subjektet. Den enkelte skal «avfinne seg med det som er påbudt» og gladelig hilse sitt fatum velkommen: «Kulturindustrien tilbyr den samme hverdagen om igjen», alt skal «føre tilbake til utgangspunktet. Fornøyelsen fremmer en resignasjon som vil glemme seg selv i fornøyelsen». (Opplysningens dialektikk, oversatt fra tysk av Lars Petter Storm Torjussen, Spartacus, 2011.)

Fra den amerikanske idéhistorikeren Mark Lilla stammer en interessant observasjon av at USA er på vei tilbake til det 19. århundrets plutokratiske høykapitalisme, tilbake til trustenes og de brutale sosiale kampenes tid. En av datidens presidenter var Rutherford Hayes (1822–1893), og ved hans valg stod også utfallet på vippen. Men i motsetning til Trump hadde han en klar forestilling om ondet som river det amerikanske samfunnet i to: «I kirken fikk jeg en tanke om at man må opplyse menneskene om hva som utgjør ondet over alle onder i vårt land, nemlig den enorme rikdommen som noen få personer besitter eller kontrollerer. Penger er makt … Umåtelig rikdom på få hender: Det vil på motsatt hold si at ekstrem fattigdom, fordummelse, last og elendighet utgjør de manges lodd.» (Sitert fra Wolfgang Fach, Trump – ein amerikanischer Traum? («Trump – en amerikansk drøm?»), transcript, 2020.)

Skulle det ikke lykkes Joe Biden og Kamala Harris å bekjempe ondet over alle onder og stanse USAs forfall, vil Donald Trump motvillig bli en historisk figur som slår opp porten for den nye kinesiske tidsalderen. Bare trumpismen vil forbli stor og sterk. Nå krever de mest trofaste av hans trofaste at originalen selv skal stille til presidentvalget om fire år, og han vurderer det allerede, han bønnhører stemmene deres. The reality show must go on.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 11. november 2020

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.