Det var en gang revolusjonen

Revolusjonen er den skjulte protagonisten i latinamerikanske romaner, en plass den deler med forvirringen som samtidsforfatterne skriver med. En av de største utfordringene er å fortelle om endringen som har funnet sted uten revolusjon, og å appellere til ubehaget ved en etisk klarhet.

El País, 11. juli 2009 

Conversación en La Catedral (Samtaler i katedralen, 1969) av Mario Vargas Llosa, setter en unggutt som har distansert seg fra privilegiene sine, seg ned for å drikke med farens sjåfør. I møtet vever spredde biter av livene deres seg til en skjult sannhet, en avsløring som forblir flytende i lufta, forstyrret av fylla. Det som forener dem er verken felles historie eller alkoholens tilfeldighet, men et spørsmål som kommer før romanen: Når gikk det til helvete med Peru? Romanen forsøker å være svaret på dette spørsmålet. Det fullstendige svaret kunne bare revolusjonen gi, den skjulte protagonisten i nesten alle de søramerikanske romanene. Facundo (1845) av Sarmiento, selvsagt, El Matadero (Slakterhuset, 1871) av Echeverría, men også en god del av Borges’ essays, hvis verk vanskelig lar seg forklare uten peronismen, som han kjempet mot fra sin særegne skyttergrav. Uten revolusjonen og dens aske ville ikke de døde i Rulfos Pedro Páramo (1955) visst helt hva de skulle fortelle oss.

Bordet som hovedpersonene i Conversación en La Catedral setter seg ved kan ikke være nåtiden, heller ikke fortiden hvor alt skiller dem, men framtiden, som man ikke helt vet hvordan skal forsone dem. Revolusjonen som en slags Kristi gjenkomst. For i Conversación en La Catedral, som i de fleste romanene fra boomen, fullbyrdes møtet mellom to tradisjoner som via ulike veier har kommet fram til og satt seg ved det samme bordet. På den ene siden realismen, den sosiale romanen og naturalismen, som overfor en virkelighet i permanent eksplosjon har blitt grotesk, voldsom og uventet. På den andre siden, avantgarden som uten hell prøver å se bort fra konflikten og gang på gang ender opp som militær i Latin-Amerika.

Men ved hvilket bord kunne disse to motstridende karakterene satt seg i dagens Latin-Amerika? Hvordan fortelle om en trist revolusjon? Hva skjer når det, som i tilfellet Chile, er den nyliberale motrevolusjonen som seirer? Hvordan beskrive diktatorer i dress og slips, militære hekta på valg, narkolangende Che Guevaraer og bankdirektører som i sin ungdom ranet de samme finansselskapene som de nå styrer?

Svaret til Bolaño i 2666 (2004, utgitt posthumt) er en søppelfylling full av døde kvinner som heter Chile. Det vil si symbollandet, det til Allende, Neruda og Pinochet. Over denne massegraven forener Bolaño for siste gang de formelle ambisjonene i prosaen hans med den nesten dokumentariske realismen i temaet. Det er en avskjed. Det er også romanene til Fogwill, Villoro og Rey Rosa, som skaper politikk ut av rester av diskurser – glimrende, påtrengende romaner som fortsatt har ambisjoner. Etter Bolaño og noen av hans generasjonsfeller, kan det virke som om panoramaet til kontinentets roman deler seg mellom de som velger dokumenter og som sparer seg for formelle risika, og de som nesten unngår enhver politisk hentydning, for å vie seg til parodien, intertekstualiteten og den frie fantasien.

Enten man snakker om den peruanske kommunistpartiet eller om middelalderens Japan, i realist- eller parodisjargong, med eller uten talent, snakker protagonisten i de fleste av de nye søramerikanske romanene slik sett fra forvirringen. Mine romaner er ikke unntaket fra denne triste regelen. En slags skam overfaller den som forteller om det han ser i sine gater, i avisen, i kollektivtransporten: alltid annenrangs versjoner av det som en gang var viktig. Perón med skjørt og fettsuging, tv-sendt sosialisme i realitystil, men også den begivenhetsløse hverdagen til en chilener av middelklassen, som uten å bry seg har sett tre revolusjoner og et diktatur endre livet sitt, nesten uten å forandre noe viktig.

Avmakten er den vanligste lidenskapen både hos personene og fortellerne i latinamerikanske samtidsromaner. Denne forvirringen kan omvandles til anklage eller vanvidd, og fortsetter å se verden som et univers av voksne uten verken ansikt eller navn, som styrer våre skjebner uten å spørre oss om vår mening.

Likevel, de foraktede og glemte historiene fortsetter å skje i dette ikke-eksisterende landet som ikke lenger har rett på noen legende. Pinochet og Allende, supermarkedene eller barrikadene, denne unormale normaliteten som jeg nå puster inn kontinentets mest forurensede luft i: alt dette eksisterer, vibrerer, har stemme og mening.

Å fortelle om denne verden som er uten moral, men som nettopp derfor gjennomløpes av alle slags moralske konflikter, krever at man innledningsvis legger fra seg alt håp, all manikeisme, all melankoli, alle tidligere skjemaer. Det er det Gonzalo Garcés, som bor noen kvartaler unna meg, forteller at han gjør.1 De beundringsverdige verkene til boomens mestere virker som barnelek, sammenlignet med oppgaven å skrive i denne tiden, her og nå. De som trodde at verden var på vei et sted kunne leke med å tvile og bytte fortellere, mens vi som ikke har denne sikkerheten, bare kan støtte oss på oss selv. Å fortelle om endringen uten revolusjon er utfordringen. Å bære vitnesbyrd om denne verden som ikke lenger håper og som gjør narr av alt, krever at man er voksen, som er akkurat det forfatterne i min generasjon på klokt vis gang på gang har nektet å være. Å være voksen betyr å være ansvarlig – bokstavelig talt ansvarlig – for det vi sier og fortier, og å forlate bekvemmeligheten av et estetisk liv til fordel for ubehaget ved en etisk klarhet. Å fortelle, ikke det som forskrekker amerikanerne eller europeerne, men det som har latt oss selv bli overrasket.

«Jeg tror alt er løgn,» resiterte León Giecco i en gammel sang av Charly García. Jeg mistenker at forfatteren har som oppgave å avsløre det motsatte for oss, at alt, selv de mest notoriske løgnene, selv de mest forvillede illusjonene, er virkelighet. Dagens politiske roman fra Latin-Amerika, den jeg drømmer om, den jeg hadde likt å skrive, burde forlate nostalgien etter det tapte paradiset til en uunngåelig sosialisme, og beskrivelsen av et helvete som Amnesty Internationals rapporter beskriver så mye bedre, for å trenge inn i skjærsildens labyrinter, i limbos daler, som er der hvor de fleste av oss latinamerikanere bor, uten at noen forstyrrer oss med sine blikk.

Oversatt fra spansk av Håkon Tveit

 

1 Gonzalo Garcés (f. 1974), argentinsk forfatter. O.a.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.