Det tyske geniet: Europas tredje renessanse

Peter Watson sporer det tyske geniet fra Goethe til Botho Strauss.

The Guardian, 9. oktober 2010

En periode i 1980-årene pleide jeg å tilbringe søndagene på den gamle kirkegården i byen Bonn i Rhinland. Mens jeg vandret mellom de provinsielle gravene, kom jeg stadig over en eller annen overveldende intellektuell celebritet. Her var Beethovens mor og Schillers kone, Clara og Robert Schumann, August Wilhelm Schlegel, Mathilde Wesendonck, som Wagner skrev sin vakreste musikk for, FWA Argelander, som kartla tre hundre tusen stjerner. For meg var disse søndagsutfluktene en øvelse i mental restitusjon. Da jeg var lei av det Det tredje riket og dets forknytte små etterfølgerrepublikker Vest- og Østtyskland, søkte jeg en fredelig ettermiddag i et eldre og, slik jeg så det, tyskere Tyskland.

Peter Watsons enorme encyklopedi, The German Genius, kunne vært skrevet for meg, men ikke for meg alene. Den heroisk hardtarbeidende journalisten Watson er frustrert av den britiske uvitenheten om Tyskland, eller snarere av en ekspertise viet utelukkende til Adolf Hitler og holocaust. Watson spør seg ikke bare hvorfor nasjonen av tenkere og diktere havarerte mellom 1933 og 1945, men også hvordan den satte seg sammen igjen og i 1989 gjenskapte mesteparten av den wilhelminske staten uten å styrte Europa ut i krig eller engang å anstrenge seg.

Watson har ikke bare skrevet en studie av det tyske intellektet fra Goethe til Botho Strauss – ikke noe så dilettantisk. Over de nesten tusen sidene dekker han tysk idealisme, porselen, symfonien, Johann Joachim Winckelmann, telegrafi, homeopati, strategi, sanskrit, fargeteori, nasarenerne, universitetet, Hegel, rettsvitenskap, energiens bevarelse, biedemeier, entropi, fraktaler, fargestoffer, PhD-graden, heroin, biler, det ubevisste, kanonen, Pergamonalteret, sosiologi, militarisme, valsen, antisemittisme, kontinentaldriften, kvanteteori og seriell musikk.

Tilnærmingen hans er rent biografisk, noe som kan gi avkall på dybde, men bidrar til klarhet. Watson er bedre mot slutten enn i begynnelsen, mer bevandret hos Georg Simmel enn hos Immanuel Kant. Han er aldri annet enn godt selskap, og to idiosynkratiske vendinger irriterer fordi de kunne vært unngått. Den første er en frase som beskriver den tyske opplysningen eller Aufklärung som at den kommer between doubt and Darwin, som ikke gir mening nok til én gangs bruk, enn si tyve. Den andre er ordet raft som mengdesubstantiv (brukt 50 ganger). Tødler deles noen ganger ut og holdes andre ganger tilbake, uten system, akkurat som utmerkelser i et mindre, tysk hertugdømme.

Finnes det så et tysk geni? Selvsagt finnes det. Selv Borges antydet aldri at Goethes Die Leiden des jungen Werthers kunne vært skrevet på spansk, eller Einsteins «Zur Elektrodynamik bewegter Körper» på engelsk. Det klareste av alle svarene Watson har samlet kommer fra den amerikanske filosofen John Dewey i 1915, som betegner den tyske sivilisasjonen som «selvbevisst idealisme med uovertruffen teknisk effektivitet og organisering». Med idealisme mente han troen på at det bak fremtredelser eller fenomener finnes en slags supervirkelighet, noen ganger kalt Geist, noen ganger kaltWille, noen ganger til og med Musik. Hva det enn kalles, snakker det presis tysk. Effektiviteten er åpenbar for enhver. Da jeg bodde i Vest-Tyskland, pleideBundeswehr eller den føderale hæren å late som om den var et sjaskete pakk, men ingen lot seg lure. Da De grønne kom inn i parlamentet i 1983, kunne ikke de ville klesdraktene og stridbare ideologiene deres skjule de mest punktlige kontorvaner. Når det gjelder tysk selvbevissthet, sa en britisk brigader det til meg slik, på sitt slepende stabsskoleengelsk: «Vey do make wather a meal of being German, don’t vey?»

Watson avleder det tyske geniet fra dype kilder. Forestillingen om tyskhet fantes langt forut for en samlet tysk stat. Tysk protestantisme, høy lesekompetanse, velorganiserte universiteter og et jødisk borgerskap viet til tysk høykultur spilte alle en rolle. Hvordan alt dette endte i Hitler er et av historieskrivingens spørsmål. Watson vier mange sider til tysk sjelegranskning over Det tredje riket, og den kultiverte middelklassens «forræderi» ved å stemme fram Hitler og vende seg mot jødene og Vesten. Da den tyske staten endelig innfant seg på slutten av det nittende århundret, var den sent ute, militær og dypt demoraliserende for denne klassen. Om det skulle ha noen betydning, har jeg aldri betraktet Det tredje riket som verken uunngåelig eller spesielt overraskende.

Når det gjelder Tysklands etterkrigssuksess, undersøker Watson de vanlige filosofiske punktene, inkludert det berømte Unfähigkeit zu trauern, «manglende evne til sorg». Han hevder (med rette, mener jeg) at i Vest-Tyskland var studentopprøret i 1968 en slags re-germanisering av staten som de vestlige allierte hadde skapt, og begynnelsen på et oppgjør med Hitler og holocaust.

Sekstiåtternes lange omvei fra demonstrasjonstog til terror (eller grensen til terror), og konstitusjonelt styre etter 1983, vies fortjent oppmerksomhet. Her fungerer den biografiske behandlingen godt. Livet til en mann som Joschka Fischer er eksemplarisk. Det Watson overser, er den ubønnhørlige sovjetiske kampanjen for å destabilisere Vest-Tyskland og, i 1983, å provosere frem borgerkrig over amerikanske atomvåpen i landet. For å gjøre opp for dette, er det beundringsverdige kapitler om hvordan tyskere som flyktet fra Hitler, revolusjonerte det intellektuelle livet i USA og Storbritannia.

For Watson synes det som om «den fjerde generasjonen» av etterkrigstidens tyskere er på vei ut av Det tredje rikets skygge. Selv om han ikke sier det, kan et hjemsøkt land som er blitt rikt på eksport av presisjonsmaskiner, ha en lysere fremtid enn Storbritannia, all sin rene samvittighet og finansielle trolldomskunst til tross.

Oversatt fra engelsk av Kjetil Sletteland

Peter Watson:
The German Genius: Europe’s Third Renaissance, the Second Scientific Revolution and the Twentieth Century
Harper, 2010

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.