Tidligere publisert i Vagant 3/2022
I en hotellhage i Berlin leser jeg de siste sidene av Mazdak Shafieians roman Skinnende døde. Hagen er et atrium med eksotiske trær, steinbed, ukjente blomster og vekster. I en rød stol ved siden av meg ligger en stripet katt og sover. Det er oktober, lette skyer, sol. Alt er stille, og i stillheten, selv stille, gjennomreflektert, prismatisk som lyset gjennom atriumets glasstak, kommer Skinnende døde til meg, som en sorg, en lykke, et håp.
Fortellinga i romanen lar seg ikke gjenfortelle uten å ødelegge det som siden Dickens har gjort ei fortelling til roman: «den episke bredden», den konkrete fylden i skildringa av livsverdenen. Det er også i dette skrivekunsten i Skinnende døde ligger.
Skinnende døde handler om en gutt som vokser opp i Iran under krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988, visstnok den dødeligste krigen i Midtøsten noensinne, med en million drepte, halvparten sivile. Romanen forteller om guttens opplevelser, av bombeangrep, hus som raseres, mennesker som splintres av granater, likhauger, frykten for gassangrep, å være på skolen og få instruksjoner om hvordan forholde seg i tilfellet sennepsgass, å leke med biter av splintbomber, å lage figurer av dem, eller å bli plaget av rektor på skolen fordi far er kommunist. Kort sagt: Romanens sujett er en liten gutts erfaring av krigens hverdag i et land styrt av et islamistisk presteskap med paramilitære som gatepoliti.
Episode etter episode rulles fram, og det er voldsomt. Tanta til gutten, den unge lærerinna Shahnaz, blir offer for presteskapets utrenskninger; myrda og kasta i elva, de finner det blodige skjerfet hennes. Guttens elskede onkel, Bagher, skuespilleren og teaterarbeideren med de gode historiene, forsvinner, som kommunist blir han fengsla og hengt etter krigen – i fengselets teatersal. Scenen der gutten med faren sin leiter etter onkelen ved ei massegrav i nattemørket …
Det blir gripende. Fordi Shafieian gjenskaper guttens liv, og tankene og følelsene hans i møte med konkrete hendelser i hverdagen, som å se faren bli ydmyket og at de blir husløse.
Skinnende døde er ei minnebok, forfatteren har senket seg ned i minnenes brønn og maner minnene fram.
Alt er fortalt i jeg-form, slik at leseren nærmest gjenopplever hendelsene gjennom en liten følsom gutts sinn og sanser. Det er sjelden å lese et så poetisk visuelt språk i en roman, der månen kan vise seg «i et matt og blekt omriss, lik en umoden morell på himmelen». Småguttens sensitivitet siver inn i leseren med hele det sanselige registeret av lukter, smaker, syn, hørsel, og fornemmelser, ikke bare av hva som skjer, men hva som kan komme til å skje. Som i de kafkaske scenene fra forhørsrommene, totalitært som i Stalin-Sovjets skinnprosesser. Og «kulepengene»: De pårørende til dem Khomeinis skrekkregime henretter ved skyting, må betale for ammunisjonen.
Det å ha fornemmelse for forskjeller er ifølge Theodor W. Adornos Estetisk teori (1970) betingelsen for å oppfatte det særegne både ved kunst og mennesker og tingene rundt oss. Det estetiske er sanselig, og vår erfaring av kunst er kroppslig; når vi beveger oss i et verks musikalske, rytmiske, melodiske modulasjoner, erfarer vi kunstverkets språk. Vi forstår når vi erfarer det kroppslig.
Slik også med kjærligheten, mente Adorno. Og slik er den dobbelte fornemmelsen for forskjell i Skinnende døde; i det kunstneriske språket og i hvordan kjærligheten blomstrer som sanselig lykke over omgivelsene, byen og huset, gatene og familien, mor og far og søsteren og slektningene, medmennesker, natur og dyr og organiske vekster – midt i forferdelsen, krigen, lemlestelsen, ødeleggelsen, flukten, frykten, følelsen av og forståelsen av det å være utsatt i verden, bli satt ut. Jeg kan ikke huske å ha lest noe liknende siden jeg leste Thomas Bernhards barndomserindringer: jeg skriver hermed Mazdak Shafieian inn i min kanon av forfattere med stort europeisk format.
En grunn til det er skrittene teksten tar, fra opplevelse til erfaring. «Jeg-formen er den mest objektive av alle litterære former,» sa Sigbjørn Obstfelder. Et paradoksalt utsagn, at denne så subjektive skrivemåten skulle være objektiv? Shafieians roman har fått meg til å gruble på Hegel og åndens fenomenologi. Det er som om denne romanen følger en bevegelse fra sansning til reflektert fornuft og selverkjennelse.
Som i alle sanne elegier, klagesanger over det tapte, er de filosofiske innsiktene som vinnes gjennom den reflekterte sanseligheten, avgjørende. I Shafieians roman er det ingen simpel empiristisk registrering av ytre fenomener; barnets erfaring med hverdagsvirkeligheten utgjør romanens basis, og motsatt: den modne forfatterens refleksjon over disse grunnleggende erfaringene av den konkrete livsverden vi er gitt og ofte beklagelig prisgitt.
I romanens eget språk kalles det erindringsarbeidet. Skinnende døde er ei minnebok, forfatteren har senket seg ned i minnenes brønn og maner minnene fram. Et særtrekk hos Shafieian er her bruken av skilletegnet kolon: kolon åpner opp for det kommende, åpner en verden, slik verden åpner seg gradvis og som stadig større for romanens også stadig større lille gutt.
Det er som om denne romanen følger en bevegelse fra sansning til reflektert fornuft og selverkjennelse.
Så møter vi gutten som voksen, der han som forfatter befinner seg i Oslo. Slik barnets verden utvida seg framover i tid, utvider den skrivendes univers seg stadig bakover, og aldri kan de to møtes helt på grunn av splittelsen mellom før og nå.
Siegfried Kracauer, som i årevis levde i eksil, utviklet en «eksterritorialitetens teori» ut fra det å bli fordrevet. Alt fra starten klinger Skinnende døde av et tilsvarende historiesyn med en forståelse av tid og rom der brudd og meningstap er menneskets livsvilkår.
Walter Benjamin skriver i Passasjeverket at Charles Baudelaire var en grubler, og dermed noe mer og annet enn en tenker; det som skiller grubleren fra tenkeren, er at grubleren ikke bare tenker over en sak, men også over sin tenkning både over saken og sin tidligere tenkning over den: «Grublerens tenkning står altså i erindringens tegn.» Slik alt i Skinnende døde står i erindringens tegn, er forfatteren en grubler som tenker over sin tidligere tenkning over oppveksten i et krigsherja Iran samt forferdelige hendelser både forut for og etter krigen.
I en scene om erindringens smerte mot slutten av romanen ser skriveren seg selv sitte i byen de måtte flykte fra, Khorramabad, og kjenne på restene av muren fra det ødelagte barndomshjemmet sitt. Jeg tenker: Det er som om romanen er som denne muren, ruinene av det tapte, fragmenter fra fortida forfatteren i sin eksterritorialitet vil og må sitte ved. Romanens bilder av verden munner ut ved denne muren som et verdensbilde, av historia, ikke som sammenhengende og meningsfull, men kontingent, tilfeldig, et sjansespill med åpen utgang
I et motto siterer Shafieian Elsa Gress’ Blykuglen (1984). Om at det ikke kommer an på statistikken over sårede og falne i krigene, men vår begripelse av det forferdelige ved den enkeltes lidelser og nøkkelskikkelsenes tanker og personlige uttrykk. Viten om historiske fakta er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å forstå. Det tilstrekkelige må vi selv medbringe.
Skinnende døde er det tilstrekkeliges elegi. «Tiden leger ingen sår, den lager flere», heter det i romanen. «Vanskeligere er det å ære minnet om de navnløse enn til de berømte», skreiv Benjamin. Han så det som sin oppgave å redde stumpene av historia, historias tapte fragmenter, å frammane tapernes, ofrenes historie, historia til dem som er nedkjempa og fortsatt nedkjempes i seierherrenes historie og historieskrivning.
Shafieian ærer minnet om de navnløse, får de døde til å skinne, tenker jeg. Og plutselig, her jeg sitter, midt i oktober, kommer det en uventa veldig varme, lyset flommer ned gjennom glasstaket i hotellets atriumhage, og jeg ser inn i hotellets bar der det henger ei tåreforma lampe i taket, mens jeg erindrer bokas ord om å se tingene gjennom et tåreforma prisme idet jeg skriver at det er lyset Mazdak Shafieian med sitt redningsarbeid får oss til å se glimt av i djupet av historias usigelige mørke.
