Bitcoins største styrke er valutaens evne til å vekke intellektuell fascinasjon. Man kunne si at bitcoin er motsetningen til dumme penger. Den finnes takket være en ny teknologi, men den hadde ikke vært noen ting uten sin idealistiske energi, som er grunnen til at bitcoin har trukket til seg de klokeste hodene over hele verden siden valutaen ble oppfunnet for tolv år siden. Den er en politisk-teknologisk idé som har kraften i seg til å feie vekk hele banksystemet, gi mennesker som aldri har eid en konto, tilgang til et verdensomspennende betalingssystem, utfordre sentralbankenes makt, beskytte mot inflasjon, kort sagt gjøre verden til et bedre sted. Fix the money, fix the world heter det selvbevisst i bitcoinkretser, ettersom den digitale valutaen er mer for sine tilhengere enn et ustabilt spekulasjonsobjekt (men for mange er den naturligvis det også). Man må ikke nødvendigvis tro på disse bekjennelsene om verdensforbedring, men hvis man vil forstå hvorfor bitcoinideen sprer seg som ild i tørt gress, kommer man ikke utenom den nye valutaens glohete utopiske kjerne.
Vanligvis er det venstrebevegelser som bærer faner med påskrevne utopier om verdensforbedring – men et tvers igjennom venstreorientert prosjekt er bitcoin ikke. Bitcoin er heller ikke et høyreorientert prosjekt, men forholder seg nøytralt til politisk fortolkning og anvendelse. Det kan skyldes at et helt nytt pengesystem, i likhet med andre infrastrukturer som for eksempel internett, er for omfattende til å gå opp i en enkel høyre-venstre-dikotomi.
Kanskje man kan si det slik: Bitcoinsamfunnet rommer både en venstreanarkistisk og en høyreliberalistisk leir. Sistnevnte hater inflasjon og baserer sine argumenter på økonomene fra den østerrikske skolen, som Friedrich Hayek og Ludwig von Mises. Førstnevnte hater derimot overvåkning og støtter seg til cypherpunkerne, som skrev et berømt manifest i 1992 hvor de så kryptografi (altså chiffrering, cypher er engelsk for chiffer) som redningen fra totalovervåkningen på internett. I dette miljøet oppstod for første gang ideen om en digital valuta. De to bevegelsene lever likevel ikke adskilt, men har lært av hverandre og konkludert med at syntesen fungerer bra. Anarkistene begynte å befatte seg med pengeteori, liberalistene oppdaget den utopiske kampånden. Som ved dynamitt skaper miksturen av to ulike stoffer solid sprengkraft.
For å forstå omfanget av denne sprengkraften må man befatte seg med blockchain-teknologi, som bitcoin bygger på. Internett har fullstendig omkalfatret verden, ettersom det plutselig var mulig å sende informasjon til alle verdenshjørner i sanntid. Det man derimot ikke kunne sende digitalt, var verdi – det vil si penger. Internett er nemlig en kopimaskin. Når jeg sender et feriefoto til en venn, sender jeg en kopi av bildet. Fotoet blir værende på min datamaskin. Dette er ikke noe problem når det gjelder fotografier (informasjon), men det er det med penger. Hvis jeg hadde sendt penger til noen og de virkelig bare var kopier, ville det ha ført til pengenes umiddelbare verditap. Derfor blir nesten alle elektroniske betalingsløsninger vi hadde før bitcoin, fra Visa til PayPal, formidlet av en tredjepart, som fører regnskap og sørger for at summen forsvinner fra den ene kontoen og godskrives den andre.
Men dette innebærer også at vi aldri har full kontroll over pengene våre, men stoler på tredjeparter. Det likte ikke cypherpunkerne. De var for det meste programmerere og matematikere. Slik oppstod Tor-nettverket, som har gjort det mulig å surfe anonymt på nettet. For cypherpunkerne var det klart at fullstendig råderett over personlig informasjon bare kunne oppnås gjennom et pengesystem på nettet som var desentralisert og skjermet for inngripen fra stater og konserner. Dermed ble en drøm født.
Men hvordan kan jeg via en desentralisert database forhindre at noen bruker pengene sine to ganger, når det ikke lenger finnes noen sentral instans som validerer transaksjonenes gyldighet? Løsningen på dette problemet er blockchain. Løsningen er genial og så kompleks at den dessverre ikke lar seg forklare i korte trekk. Teknologien ble oppfunnet av pseudonymet Satoshi Nakamoto, som la ut bitcoins whitepaper på nettet i 2008, som selv utvant bitcoins og diskuterte med likesinnede på diverse fora, før vedkommende trakk seg tilbake i 2011 og ikke lot høre fra seg mer. Det eneste vi vet, siden bitcoin er open source og alle til enhver tid kan observere alle transaksjoner, er at Nakamoto har utvunnet cirka en million bitcoins. Han eller hun har ikke rørt dem siden. Hvis han/hun skulle selge dem, ville han/hun bli et av de rikeste mennesker på jorden. Men hverken berømmelse eller pengebegjær synes å bevege denne gründerfiguren. I bitcoinmytologien snakker man om «den uplettede unnfangelse».
Til å begynne med skulle bitcoin være et betalingssystem. Men til slutt har oppfatningen om det digitale gullet vunnet frem: Bitcoin blir fremfor alt betraktet som et verdioppbevaringsmiddel, siden valutaen selv skaper deflasjon. Det kan ikke finnes mer enn 21 millioner bitcoins, det er sikret i selve koden. Bitcoin er altså i likhet med gull en knapp ressurs. Den er den digitale oppfinnelsen av knapphet. Gull har sin verdi fordi det finnes i begrensede mengder og er vanskelig å utvinne. Det samme gjelder bitcoin. For å «utvinne» bitcoins trengs stor datakraft, energiforbruket er enormt – noe kritikken mot digital valuta til slutt har falt ned på å konsentrere seg om. Man kunne si at bitcoin bokstavelig talt gjenskaper en gullgruves arkaisk-skitne bergverksvilkår i den digitale sfæren.
En valuta for sterke nerver
Sentralt i bitcoinernes trosbekjennelse står desentralisering. Bitcoin er peer-to-peer, et nettverk uten styringsinstanser. Hva bitcoin er, bestemmer flertallet av nettverksdeltagerne. Derfor er den også vanskelig å angripe, for eksempel for regjeringer. Det finnes ikke ett enkelt hode man kan hugge av for å sette uhyret ut av spill – man måtte ha skrudd av hele internett.
Det sies at internett følger prinsippet «Kill the middleman!». Det stemmer bare til en viss grad. Nettet har avskaffet de gamle mellommennene og satt nye plattformer i deres sted – Uber, Amazon, Airbnb. Men først bitcoin dreper virkelig the middleman, siden pengesystemet selv er fullstendig desentralisert. Bitcoin er en trussel mot plattformøkonomien.
For Andreas Antonopoulos, en av bitcoins mest karismatiske herolder, er bitcoin de underprivilegertes valuta. Omtrent to milliarder mennesker har ingen bankkonto og er i grunnleggende forstand utelukket fra verdensøkonomien. Derimot er det ifølge Antonopoulos nok å ha en gammel Nokia-mobil for å gjennomføre en bitcointransaksjon. Og: Verdensbanken anslår de såkalte remissene til 700 milliarder dollar, altså pengene som migranter overfører til sine hjemland. En stor del av disse overføringene skjer via Western Union, som forlanger opptil 20 prosent i gebyrer – fra samfunnets fattigste.
Men til tross for sine radikale demokratiske pretensjoner går bitcoinmenigheten iblant i personkultfellen. Det henger antagelig sammen med den ekstreme ustabiliteten. I likhet med all valuta er bitcoin rent fiktiv, den har den verdien folk tilskriver den. Men siden bitcoin i motsetning til gull ikke kan se tilbake på en flere tusen år gammel tillitskapende historie, vet ingen om ikke fiksjonen kan sprekke som en boble. Nervene er i høyspenn. I denne situasjonen er all støtte hjertelig velkommen. Da Tesla som et av de første børsnoterte selskapene bokførte kjøp av bitcoin for et halvt år siden, var det for bitcoin og dens tilhengere som et ridderslag. Da Elon Musk i tillegg uttalte at man heretter kunne kjøpe Tesla med bitcoins, var man i den syvende himmel. Musk ble dyrket som en helgen. Bare at kort etter oppdaget det vinglete twittertrollet Musk «plutselig» den digitale valutaens miljøbelastning og distanserte seg igjen fra bitcoin – et kjærlighetsbrudd som førte til et veritabelt kursfall. Siden da har Musk vært inderlig forhatt i bitcoinsamfunnet. (Da han nylig igjen ytret seg i litt vennligere ordelag, økte bitcoin prompte i kurs.)
At bitcoin har gjort seg stadig mer gjeldende, skyldes likevel krisetilstanden i verdensøkonomien. Et blikk på bitcoins kursutvikling viser tydelig at den løper parallelt med de store finanskrisene de siste 15 årene. Bitcoin ble oppfunnet kort etter finanskrisen i 2008, som svar på et korrupt finanssystem hvor bankene inngikk risikable veddemål uten å bli stilt til ansvar for de katastrofale følgene: Too big to fail – statene gikk inn og reddet bankene, og veltet kostnadene over på samfunnet i form av devaluering og økende gjeldsbyrde.
Blant bitcoinmedlemmer treffer man derfor ikke sjelden på en politisk biografi som ved første blikk er overraskende: fra Occupy Wall Street til bitcoin. Mange unge mennesker hvis hjerte banket for Occupy Wall Street, oppdaget bitcoin fordi de plutselig skjønte at det var galskap å tro at mer statlig regulering kunne ta makten fra Wall Street, når sannheten var at staten, sentralbankene og Wall Street stod i ledtog med hverandre. Et langt mer passende svar var en desentralisert valuta som forlangte personlig ansvar fra alle og ikke lot seg manipulere.
Venstresidens klassiske intuisjon forbinder begrepet personlig ansvar fremfor alt med hensynsløs individualisme og flukt fra det solidariske fellesskapet. Solidaritet forstås primært som en form for statlig fullmakt til å gripe inn. Bitcoins verdensanskuelse vender om på dette: Hvis statlig handlekraft fører til at bankene reddes og pengeverdien devalueres, er ikke statlig pengepolitikk noe instrument for rettferdighet.
Statenes avmakt
Det var i det øyeblikket den så langt venstreorienterte ungdommen plutselig oppdaget den østerrikske skolens pengeteori og så et middel til frihet og frigjøring i et desentralisert pengesystem. Friedrich Hayek lekte en gang med tanken om privatisering av penger. Han skjønte at det var urealistisk, men i frihetens interesse holdt han det i alle fall for å være en vakker tanke. 30 år etter hans død kan drømmen om en valuta som ikke lar seg manipulere av regjeringer, omsettes i praksis.
Man trenger ikke å støtte denne kombinasjonen av ideer, men hvis man vil forstå bitcoinbevegelsen, kommer man ikke utenom vippepunktet da den sosiale energien fra Occupy Wall Street strømmet inn i kryptoverdenen. Denne hendelsen står sentralt i fortellingen om bitcoin.
Det er uansett blitt en ny trend å reflektere over penger, antagelig som følge av utmattingen etter for mye woke identitetspolitikk. Først var det nye trylleordet MMT – Modern Money Theory. MMT er en klassisk venstreteori som tiltror staten en enorm styringskompetanse i den sosiale rettferdighetens navn, og som ser pengetrykking som det foretrukne middel til en omfordelende politikk. Bitcoin er MMTs liberalistiske motstykke: De kolossale summene som sentralbankene pumper inn i markedet, blir værende i finanssystemet, noe som bare fører til at boligprisene og aksjekursene stiger (inflasjon i formuesverdien). Altså blir de rike enda rikere, mens hvermannsen må regne med negative renter og inflasjon på sparekontoen.
Bitcoinere ser med avsky på ordet inflasjon. Siden så mange autoritære regimer (bortsett fra Kina) er inflasjonsregimer, er den deflasjonsskapende bitcoinen svært løfterik i land som Nigeria og Tyrkia. Og slik ble deflasjon, antagelig for første gang i historien, gjort til parole for en opprørsk politisk bevegelse som sikter mot å velte systemet.
Bitcoins historie er også en reaksjon på de pengepolitiske hendelsene det siste tiåret. Da bankkontoene ble frosset under Kypros-krisen i 2013, nådde bitcoin for første gang en verdi på 100 dollar. Da Hellas måtte innføre kapitalkontroll i 2015, kostet én bitcoin 300 dollar. Og dens siste rally med en rekordverdi på knapt 63 000 dollar i april i år kan skyldes sentralbankenes stadige økning av pengemengden som reaksjon på pandemien.
Bitcoins bakside er statens avmakt
Desentralisering og personlig ansvar tas fullstendig på ordet med bitcoin: Glemmer du den 24 ord lange tilgangskoden til din cold wallet, en digital lommebok som ikke er koblet til nettet, har du mistet dine bitcoins for alltid. Ingen høyere instans kan hjelpe deg. Denne ansvarlighetsetosen er avgjørende for å forstå hvorfor bitcoin har mobilisert en ny politisk vekkelseskampanje. Mens nye progressive ideer hittil har vært venstrevridde og sentraliseringsvennlige (det er statenes oppgave å begrense kapitalen og styre pengestrømmen og sørge for inflasjon ved likviditetsmangel), er barna av bitcoin sentraliseringsskeptiske. Frihet betyr også monetær selvråderett.
Baksiden av denne selvråderetten er at bitcoin fratar sentralbankene handlekraft. Den digitale valutaen kan gjøre pengepolitikken deres til et sløvt sverd. Vil statene finne seg i dette makttapet, eller vil de forby bitcoin? Alt står åpent. Sannsynligheten for at man blir rik med bitcoin, er like sannsynlig som at man taper alle pengene sine. Men denne ideens ånd er ute av flasken. Allerede har El Salvador som første stat gjort bitcoin til offisielt betalingsmiddel, mens land som Nigeria og Tyrkia mer eller mindre har forbudt den. Altså er det mange bitcoinere som forbereder seg på å trekke ned i katakombene igjen. For en romantisk verdensfrelser er lovstridigheten god tone. Men antagelig vil det skje som alltid har skjedd: Bitcoin kommer ikke til å frelse verden fra alle onder. Isteden vil den, tilbørlig regulert, finne sin plass som ny investeringsform i paritet med gull. Og kanskje vil bitcoin hjelpe sentralbankene med å finne tilbake til en ikke-ekspansiv pengepolitikk. Det meste i livet er jo dialektisk.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 17. juni 2021
