OVERSATT. Che Guevara døde for 50 år siden. I en tekst fra 1965 tok han til orde for å frigjøre mennesket fra materielle goder og sette samfunnsutviklingen over individets egne mål.

Kjære kamerat. For å holde løftet jeg har gitt, om enn i seneste laget, fullfører jeg nå disse betraktningene mens jeg er på reise i Afrika. Og jeg vil gjerne gjøre det ved å gå inn i temaet som ligger i tittelen. Jeg tror det kan være interessant for uruguayanske lesere.

Fra kapitalistenes munn hører man ofte som argument i den ideologiske kampen mot sosialismen en påstand om at det sosiale systemet, eller perioden med oppbygging av sosialismen som vi er forsvarere av, innebærer utslettelse av individet til fordel for staten. Jeg har ikke til hensikt å motbevise denne påstanden på et rent teoretisk plan, men heller presentere de faktiske tilstandene slik de oppleves på Cuba, og dernest føye til noen generelle kommentarer. Aller først vil jeg skissere de store trekkene i historien om vår revolusjonære kamp før og etter maktovertakelsen.

Den eksakte datoen for igangsettelsen av de revolusjonære aksjonene, som kulminerte 1. januar 1959, var som kjent 26. juli 1953. En gruppe menn under ledelse av Fidel Castro angrep i tidlige morgentimer Moncada-forlegningen i Oriente-provinsen. Angrepet ble en fiasko, fiaskoen utviklet seg til en katastrofe, og de overlevende ble fengslet, for så å gjenoppta den revolusjonære kampen etter at de var blitt innvilget amnesti.

I denne prosessen, da det ennå bare fantes spirer til sosialisme, var mennesket en grunnleggende faktor. Det var mennesket man måtte stole på, det ene, spesifikke mennesket, med fornavn og etternavn, og om oppdragene skulle lykkes eller ikke, kom an på menneskets evne til å handle.

Deretter fulgte perioden med geriljakrig. Den ble utkjempet på to forskjellige nivåer, nemlig i folket, den store masse som fremdeles lå i dvale og måtte mobiliseres, og i fortroppen, geriljaen, mobiliseringens drivkraft, skaperen av revolusjonær bevissthet og kampvilje. Denne fortroppen var katalysatoren, den som skapte de nødvendige, subjektive forutsetningene for seieren. I denne fortroppen, innenfor rammen av proletarisering av vår tenkning og revolusjonen som manifesterte seg både i oppførsel og mentalitet, var også individet en avgjørende faktor. Hver og én av soldatene i Sierra Maestra som oppnådde offisers grad i de revolusjonære styrkene, har en rekke oppsiktsvekkende dåder på sin merittliste.

Det var på dette grunnlaget de oppnådde sin offisersgrad.

Dette var den første heroiske epoken, den gang man kaptes om å få de mest ansvarsfulle oppdragene, de mest farefulle, uten annen godtgjørelse enn bevisstheten om å gjøre sin plikt. I vårt arbeid med den revolusjonære opplæringen vender vi ofte tilbake til dette lærerike temaet. I våre soldaters holdninger skimtes fremtidens menneske.

Ved andre anledninger i vår historie fikk man også til stadighet bevis på den totale tiltroen til revolusjonen. Under Cuba-krisen, eller i de dagene orkanen «Flora» herjet, ble vi vitne til dristige heltegjerninger fra hele folkets side. Ut fra et ideologisk synspunkt er en av våre viktigste oppgaver å finne formelen for å overføre denne heroiske innsatsen til dagliglivet.

I januar 1959 ble den revolusjonære regjeringen dannet, med flere representanter fra borgerskapet. Tilstedeværelsen av Opprørshæren var en garanti, en avgjørende maktfaktor.

Det oppsto snart alvorlige motsetninger, i første rekke i februar 1959 da Fidel Castro inntok sjefsstolen som statsminister i regjeringen. Prosessen kulminerte i juli samme år, da president Urrutia trakk seg etter press fra befolkningen.

I historien til Den cubanske revolusjonen, som nå hadde fått sine karakteristiske kjennetegn, dukket det opp en ny rolleinnehaver, som ofte skulle vise seg på scenen: den store masse.

Dette mangefasetterte vesenet er ikke, som mange vil hevde, en sum av elementer av samme kategori (redusert til nettopp dette ikke minst av systemet menneskene er underlagt), en gruppe som ter seg som en saktmodig saueflokk. Det stemmer at massen uten å nøle følger sine ledere, først og fremst Fidel Castro, men i den grad han har vunnet denne tilliten, er det ut fra en riktig tolkning av folkets ønsker, dets fremtidshåp og gjennom en helhjertet kamp for å oppfylle løftene som er gitt.

Den store masse deltok i Jordbruksreformen og i den vanskelige oppgaven det var å administrere statlige foretak; den deltok i den heroiske innsatsen i Grisebukta; den ble formet i kampen mot de forskjellige forbryterbandene som ble væpnet av cia; den gjennomlevde en av de alvorligste begivenhetene i moderne tid under Cuba-krisen, og den arbeider i dag med oppbygging av sosialismen.

Hvis man betrakter dette på en overfladisk måte, kan det se ut til at de har rett, de som taler om individets underkastelse for staten. Den store masse gjennomfører med makeløs entusiasme og disiplin alle de oppgavene den blir pålagt av regjeringen, enten de nå er av økonomisk art, kulturell, tilhørende forsvaret, sportslig, eller hva det måtte være. Initiativet stammer som regel fra Fidel eller fra Revolusjonens høyeste hold og blir fremlagt for folket, som godtar vedtakene som en selvfølge. Andre ganger blir lokale erfaringer videreført av partiet eller av regjeringen for å gjøre dem til felleseie, idet de følger samme fremgangsmåte.

Likevel hender det at staten feilvurderer. Når det skjer, kan man registrere en nedgang i den kollektive entusiasmen nettopp på grunn av den nedbrytende effekten hvert av elementene i feilvurderingen har, og arbeidet hemmes og reduseres til et ubetydelig omfang. Da er øyeblikket inne for å gjenopprette tilliten.

Noe slikt inntraff i mars 1962 i forbindelse med den sekteriske politikken som ble pålagt partiet av Anibal Escalante.

Det er åpenbart at mekanismene ikke er gode nok for å sikre en skikkelig oppfølging av fornuftige forholdsregler, og at det mangler en mer strukturert tilknytning til folket. Vi bør forbedre den i løpet av de neste årene, men, når det gjelder initiativene fra høyeste hold i regjeringen, bruker vi for øyeblikket den mer intuitive metoden det innebærer å lytte til de generelle reaksjonene når det gjelder aktuelle problemer.

Den fødte mester i å lytte er Fidel, hvis personlige måte å integrere seg med folket på bare kan vurderes fullt ut når man ser ham i aksjon. I de store folkemengdene kan man observere noe som kan minne om en dialog mellom to toneleier, hvor vibrasjonene fremkaller nye toner hos samtalepartneren. Fidel og folkemassen vibrerer i et samspill med økende intensitet inntil man når et klimaks og en brå slutt, som krones med vårt kamp- og seiersrop.

Det som er vanskelig å forstå for den som ikke selv har levd med og erfart Revolusjonen, er den tette dialektiske enheten som eksisterer mellom individ og masse, hvor begge parter kommuniserer og hvor massen, som en helhet av individer, kommuniserer med lederne.

Når det gjelder kapitalismen, kan man se lignende fenomener når det dukker opp politikere som greier å sette i gang en folkelig bevegelse, men såfremt det ikke dreier seg om en virkelig sosial bevegelse, hvor det ikke er helt legitimt å tale om kapitalisme, vil bevegelsen overleve bare så lenge det er liv i den som satte den i gang, eller til det blir slutt på folks illusjoner på grunn av det kapitalistiske samfunnets upåvirkelighet. I et slikt samfunn blir mennesket styrt ved hjelp av kjølig beregning, noe som vanligvis ligger utenfor dets fatteevne. Det menneskelige vesen, som er fremmedgjort, har en usynlig navlestreng som binder det til samfunnet som helhet: nemlig verdiloven. Den er virksom i alle livets aspekter, den er bestemmende både for veien videre og for menneskets skjebne.

Kapitalismens blinde lover, som er usynlige for menigmann, innvirker på individet uten at det er seg det bevisst. Det ser bare den vide horisonten, som virker uendelig. Slik blir den presentert av den kapitalistiske propagandaen, som pretenderer – enten det er sant eller ikke – å ha trukket lærdom av tilfellet Rockefeller om suksessens muligheter. Fattigdommen, som er en forutsetning for et slikt eksempel, og summen av alle som er ruinert og som medvirker til at det kan skapes en så enorm formue, er ikke en del av bildet, og det er ikke alltid mulig for alminnelige folk å gjennomskue disse konseptene. (Her kunne det vært på sin plass med en undersøkelse av hvordan arbeidere i de imperialistiske landene er i ferd med å miste sin internasjonale solidaritetsfølelse når det gjelder klassetilhørighet på grunn av en slags medskyldighet i utbyttingen av underutviklede land, og hvordan denne kjensgjerningen på samme tid skjerper massenes kampånd i landet hvor dette foregår, men dette er et tema som ligger utenfor disse betraktningenes intensjon.)

Uansett står man foran en vei full av hindringer, som et individ med de nødvendige kvaliteter ganske sikkert greier å overvinne for å komme i mål. Belønningen kan skimtes i det fjerne; veien må gås alene. Dessuten er det et ulverace; man når bare frem ved at andre går under.

Jeg skal nå prøve å definere individet, aktøren i dette sjeldne og gripende dramaet som oppbyggingen av sosialismen er, i den dobbeltrollen det er å stå alene og samtidig være medlem av et fellesskap.

Jeg tror det enkleste er å erkjenne at individet ikke er ferdigstøpt, at det er et uferdig produkt. Fortidens defekter forvandles i nåtid til en individuell bevissthet, og det er nødvendig med en kontinuerlig innsats for å bli kvitt dem.

Prosessen er tosidig; på den ene siden gjør samfunnet seg gjeldende med sin direkte og indirekte opplæring, og på den andre siden underkaster individet seg en individuell opplæringsprosess.

Det nye samfunnet som er under utvikling, må konkurrere hardt med fortiden. Dette merkes ikke bare i den enkeltes bevissthet, som er belastet med rester etter en opplæring som var systematisk rettet mot isolasjon av individet, men også gjennom de karakteristiske trekkene ved en overgangsperiode, med solide merkantile relasjoner. Handelsvirksomhet er det økonomiske grunnlaget i det kapitalistiske samfunnet, og så lenge den eksisterer, vil virkningene av den være merkbare i tilretteleggingen av produksjonen, og følgelig i bevisstheten.

I Marx’ analyse ble overgangsperioden oppfattet som et resultat av den eksplosive endringen av det kapitalistiske system, som brøt sammen på grunn av sine motsetninger. I ettertid har man sett hvordan noen land som utgjorde svake grener på det imperialistiske treet, har falt fra – et fenomen som ble forutsett av Lenin. I disse landene har kapitalismen utviklet seg tilstrekkelig til at virkningene er blitt merkbare for folk både på den ene og den andre måten, men det er ikke motsetningene i seg selv som får systemet til å briste, når alle muligheter er uttømt. De faktorene som vanligvis fører til løsrivelse fra lenkene, er frigjøringskampen mot undertrykkere utenfra, elendigheten som er resultat av hendelser som krig, hvis konsekvenser får de privilegerte klassene til atter en gang å kaste seg over de undertrykte, og frigjøringsbevegelsene som har til hensikt å styrte nykolonialistiske regimer. Planlagte aksjoner står for resten.

I disse landene er det fremdeles ikke utviklet en fullgod opplæring når det gjelder sosialt arbeid, og rikdommen er langt fra å komme massene til gode gjennom en enkel appropriasjonsprosess. Underutvikling på den ene side og den vanlige kapitalflukten til «siviliserte» land på den andre, umuliggjør en hurtig forandring uten ofre. Det gjenstår en lang periode med oppbygging av et økonomisk grunnlag, og fristelsen til å følge de materielle interessenes velkjente veier som brekkstang for en akselerert utvikling, er svært stor.

Det er fare for at man ikke ser skogen for bare trær. Hvis man prøver å oppfylle drømmen om å realisere sosialismen ved hjelp av de brukne våpnene som kapitalismen har etterlatt seg (varehandel som økonomisk grunnlag, rentabilitet, individuell materialisme som hjelpemiddel og så videre), kan man havne i en blindgate. Og der ender man etter å ha lagt bak seg en lang strekning hvor veiene flere ganger krysser hverandre og hvor det er vanskelig å oppdage når man går feil. I mellomtiden har det tilpassede økonomiske grunnlaget gjort sitt undergravningsarbeid i bevisstheten. For å bygge opp kommunismen, må man skape det nye mennesket samtidig som det materielle grunnlaget blir lagt.

Derfor er det så viktig å velge det riktige instrumentet for mobilisering av massene. Dette instrumentet må være grunnleggende moralsk, uten at man glemmer en riktig anvendelse av materielle stimuli, fremfor alt av sosial karakter.

Som jeg alt har nevnt, er det lett i særlig farefulle øyeblikk å legge større vekt på moralske virkemidler. For at de skal bevare sin gyldighet, er det nødvendig å utvikle en bevissthet hvor verdisystemet blir tilført nye kategorier. Samfunnet som helhet må bli til en altomfattende skole.

De store linjene tilsvarer prosessen det var å forme den kapitalistiske bevissthet i dens første epoke. Kapitalismen tyr til makt, men gir dessuten folk opplæring i systemet. Den direkte propagandaen utføres av dem som har til oppgave å forklare det uunngåelige ved et klassesamfunn, enten det nå er av guddommelig opprinnelse eller en naturlov. Dette virker beroligende på massene, som da ser seg undertrykt av et onde det ikke er mulig å bekjempe.

I neste omgang dukker håpet opp, og her ligger det en forskjell fra de tidligere klassesamfunnene, hvor man ikke hadde noen mulighet for å unnslippe.

For noen vil formelen om klassesamfunnet fortsatt gjelde: belønningen for de lydige ligger i at de etter døden skal komme til nye vidunderlige verdener hvor de snille blir premiert, og dermed opprettholdes den gamle tradisjonen. For andre foreligger det noe nytt: klasseskillet er skjebnebestemt, men individene kan komme seg ut av den klassen de tilhører gjennom arbeidsinnsats, pågangsmot og så videre. Denne fremgangsmåten, og å utdanne seg på egen hånd for å oppnå suksess, er det reneste hykleri. Det er en interessant demonstrasjon av hvordan en løgn blir sann.

I vårt tilfelle får den direkte undervisningen mye større betydning. Forklaringen er overbevisende fordi den er sann; det er ikke nødvendig med påskudd. Undervisningen foregår ved hjelp av statens utdanningsapparat, som omfatter generell, teknisk og ideologisk opplæring, gjennom blant annet Utdannelsesministeriet og partiets opplysningsinstitusjoner. Massene blir hektet på utdannelse, og den nye og tiltrekkende aktiviteten blir nærmest en livsstil; massen gjør den til sin egen og påvirker dem som fremdeles ikke har utdannet seg. Dette er en indirekte metode for å utdanne massene, like virkningsfull som noen annen.

Men prosessen er villet. Individet mottar kontinuerlig et trykk fra det nye sosiale maktapparatet og registrerer at det fortsatt står litt utenfor. Under påvirkning av presset den indirekte opplæringen forutsetter, prøver det å tilpasse seg en situasjon som det føler er riktig og som mangel på egenutvikling har hindret det i å gjøre hittil. Individet begynner å utdanne seg på egen hånd.

I denne perioden med oppbygging av sosialismen kan vi se det nye mennesket bli født. Bildet står ikke helt klart for oss ennå; det vil det aldri kunne gjøre, fordi prosessen går parallelt med utviklingen av nye økonomiske modeller. Når vi ser bort fra dem som av mangel på utdannelse er tilbøyelige til å vandre alene, og som ikke har store ambisjoner, finnes det fremdeles dem som innenfor dette nye panorama, hvor man går sammen, har en tendens til å isolere seg fra den store masse. Det som er viktig er at menneskene hele tiden tilegner seg større bevissthet om nødvendigheten av at de innlemmes i samfunnet, i tillegg til at de ser på seg selv som viktige motorer i samfunnet.

Nå vandrer ikke menneskene lenger alene, langs avsidesliggende stier, mot fjerne mål. De følger fortroppen, som består av partiet, av arbeidere som danner forposten og som er knyttet til massene og står i tett fellesskap med dem. Fortroppen har blikket rettet mot fremtiden og mot belønningen som venter, men denne skimtes ikke som noe individuelt. Vederlaget er det nye samfunnet hvor menneskene vil ha sine forskjellige karakteristika, det kommunistiske menneskets samfunn.

Veien er lang og full av hindringer. Av og til, hvis vi går oss vill, må vi snu og gå tilbake; andre ganger, hvis vi går for raskt, kommer vi bort fra massene; beveger vi oss for sakte, kjenner vi pusten i nakken fra dem som tråkker oss på hælene. Med vår ambisjon som revolusjonære prøver vi å bevege oss så fort som mulig ved å åpne nye veier, men vi vet at vi får næring gjennom folket og at det vil rykke hurtigere frem bare hvis vi gir inspirasjon med vårt eksempel.

Til tross for viktigheten av moralsk oppmuntring, viser det faktum at det finnes to hovedgrupperinger (som naturligvis utelukker en minoritet som av en eller annen grunn ikke deltar i oppbyggingen av sosialismen) til den relative mangelen på utvikling av sosial bevissthet. Fortroppen er den gruppen som ideologisk sett ligger foran massen. Sistnevnte er kjent med de nye verdiene, men ikke i tilstrekkelig grad. Mens det blant fortroppens folk har funnet sted en kvalitativ forandring som tillater dem å gjøre ofre i sin posisjon som forpost, har ikke massene det samme klarsynet og må påvirkes av oppmuntring og en viss grad av press. Det er proletariatets diktatur som utøves ikke bare over den beseirede klassen, men også individuelt, over den seirende klassen.

For helt og fullt å lykkes trengs en serie mekanismer og revolusjonære institusjoner. Bildet av massene som marsjerer mot fremtiden, utvides med begrepet institusjonalisering, en harmonisk sammenføyning av kanaler, trappetrinn og oppdemninger, av velsmurte apparater som tillater denne marsjen, som forutsetter et naturlig utvalg av personer som er forutbestemt til å vandre i fortroppen og som skal tilkjenne belønning eller straff for dem som fullfører eller angriper samfunnet under oppbygging.

Vi har ennå ikke lykkes med denne institusjonaliseringen av revolusjonen. Vi er på leting etter noe nytt som vil gi rom for den perfekte identifikasjon mellom regjeringen og samfunnet i sin helhet, tilpasset de spesielle betingelsene for oppbygging av sosialismen, idet vi fullstendig unngår talemåtene til det borgerlige demokratiet, talemåter som er omplantet til et samfunn under omforming (som for eksempel de lovgivende institusjonene). Det er blitt gjort noen forsøk på en forsiktig institusjonalisering av Revolusjonen, men uten at man har gått for fort frem. Det som i størst grad har bremset oss, har vært frykten for at et eller annet formelt synspunkt skulle skille oss fra massene og fra individet og få oss til å tape av syne den endelige og viktigste revolusjonære ambisjonen, som er å se mennesket befridd for sin følelse av fremmedgjorthet.

Selv om det er mangel på institusjoner, en mangel vi gradvis vil legge bak oss, blir historien skapt av massene, som nå opptrer som en våken samling individer som kjemper for samme sak. Under sosialismen, til tross for dens tilsynelatende standardisering, er mennesket mer komplett. Til tross for mangelen på et perfekt forum, er menneskets mulighet for å uttrykke seg og la seg høre i sosiale sammenhenger uendelig mye større.

Fremdeles er det påkrevet å understreke individets bevisste, individuelle og kollektive medvirkning i alle sammenhenger, både når det gjelder ledelse og produksjon, og knytte denne til tanken om nødvendigheten av teknisk og ideologisk utdannelse, slik at det skal forstå at disse prosessene er gjensidig avhengige av hverandre og at utviklingen av dem går parallelt. Slik vil individet oppnå en total bevissthet om det å være et sosialt vesen, noe som er ensbetydende med en fullstendig realisering av det å være et virkelig menneske, idet lenkene til en tilværelse som fremmedgjort brytes.

Dette innebærer menneskets tilbakeføring til sin egen natur gjennom fritt arbeid og muligheten til å gi uttrykk for egne menneskelige vilkår gjennom kunst og kultur.

For at mennesket skal kunne utvikle seg gjennom arbeidet, må dette tilføres en ny dimensjon. Det merkantile mennesket eksisterer ikke lenger, og det innføres et system som pålegger folk en viss andel sosiale plikter. Produksjonsmidlene tilhører samfunnet, og maskineriet er bare skyttergraven hvor plikten skal utføres. Mennesket begynner å frigjøre sine tanker fra det plagsomme faktum at det å arbeide er en nødvendighet for å tilfredsstille materielle behov. Det begynner å se seg selv i sitt eget verk og forstå sin menneskelige storhet gjennom objektet som er skapt, i arbeidet som er utført. Dette innebærer ikke at mennesket ikke lenger behøver å overdra en del av sin eksistens i form av solgt arbeidskraft, som det da ikke har råderetten over; det betyr snarere en frigjøring av individet, en medgift til fellesskapet hvor det gjenspeiles, oppfyllelsen av en sosial plikt.

Vi gjør alt som overhodet er mulig for å tilføre arbeidet denne nye dimensjonen, som innebærer en sosial plikt, og knytter det til den tekniske utviklingen på den ene siden, noe som vil gi muligheter for større frihet, og til frivillig arbeid på den andre siden, begge deler basert på en marxistisk vurdering, som innebærer at mennesket først finner frem til sin egentlige natur når det produserer uten å bli tvunget av materiell nødvendighet til å selge seg selv som en vare.

Naturligvis finnes det fremdeles et element av tvang i arbeidslivet, selv når arbeidet er frivillig. Mennesket har ikke greid å frigjøre seg fullstendig fra det trykket som omgir det som betingede reflekser av sosial karakter, slik at en arbeidstaker fremdeles i mange tilfeller produserer under press fra omgivelsene (Fidel kaller det moralsk tvang). Individet har ennå ikke oppnådd total åndelig fornyelse når det gjelder sin egen virksomhet, som burde være uten direkte press fra sosiale omgivelser, men knyttet til dem gjennom en ny tankegang. Det vil være kommunisme.

Forandringen foregår ikke automatisk i den menneskelige bevissthet, slik den heller ikke gjør det innenfor økonomien. Endringene kommer langsomt og ikke rytmisk; det er perioder hvor alt akselererer, andre perioder er tregere, og av og til er det endog tilbakegang.

Vi må dessuten innse, slik det er blitt påpekt tidligere, at vi ikke står overfor en utvetydig overgangsperiode, slik Marx må ha sett det for seg i Kritikk av Gotha-programmet, men overfor en ny fase som han ikke forutså, nemlig den første overgangsperioden til kommunismen eller til oppbyggingen av sosialismen.

Denne finner sted under voldsomme klassekamper og med elementer av kapitalisme i seg, noe som tilslører en fullstendig forståelse av selve essensen.

Hvis man til dette føyer skolastikken, som har bremset utviklingen av den marxistiske filosofien og hindret den systematiske håndteringen av perioden hvor den politiske økonomien ikke har fått utvikle seg, må vi være enige om at vi fremdeles er svært uerfarne, og det er ubetinget nødvendig å forske på alle de grunnleggende karakteristika som preger perioden, før det blir utarbeidet en økonomisk og politisk teori av størst mulig rekkevidde.

Den kommende teorien vil utvilsomt gi forrang til to viktige støttepilarer i oppbyggingen: utdannelsen av det nye mennesket og den tekniske utviklingen. På begge områder har vi mye å utrette, men etterslepet når det gjelder oppfatningen av teknikken som det grunnleggende fundament er vanskeligere å unnskylde, i og med at det ikke dreier seg om å rykke frem i blinde, men om å følge en retning som langt på vei er åpnet av de mest utviklede land i verden. Derfor insisterer Fidel så iherdig på nødvendigheten av teknisk og vitenskapelig utdannelse for hele folket, og i enda større grad for fortroppen.

Når det gjelder ideer som fører til ikke-produktive aktiviteter, er det lettere å se skillet mellom materielle og åndelige behov. Fra lang tid tilbake har mennesket forsøkt å frigjøre seg fra fremmedgjøring ved hjelp av kunst og kultur. Mennesket dør daglig i mer enn åtte timer mens det innehar rollen som handelsvare, for så å gjenoppstå gjennom åndelig aktivitet. Men denne metamorfosen bærer i seg grobunnen til den samme sykdommen; det vesenet som søker forbund med naturen, er et ensomt vesen. Det forsvarer sin individualitet som er undertrykt av samfunnet og reagerer overfor estetiske formler som det unike vesenet det er, med en higen etter å forbli ren og uplettet.

Det dreier seg kun om et fluktforsøk. Verdiloven er ikke lenger utelukkende en refleks av produksjonsforholdene. De monopolistiske kapitalistene omgir den med et komplisert stillas som forvandler loven til en ydmyk slave, selv når metodene de anvender skulle være rent empiriske. Overbygningen forlanger en type kunst hvortil det må utdannes kunstnere. Opprørerne blir preget av mekanikken, og bare helt eksepsjonelle talenter vil kunne greie å skape sine egne kunstverk. De øvrige forblir ydmyke lønnsmottakere eller de blir rett og slett knust.

Det skapes en kunstnerisk søken som tilsynelatende tillegges frihet, men denne «søken» har sine begrensninger som er umerkelige inntil det øyeblikk man støter borti dem, det vil si når menneskets reelle problemer og dets fremmedgjøring kommer for dagen. En grunnløs angst eller et intetsigende tidsfordriv tjener som virkningsfulle ventiler for den menneskelige uroen og rastløsheten. Tanken om kunst som et kampvåpen bilegges.

Hvis man respekterer spillets regler, oppnår man alle slags æresbevisninger, som de som for eksempel kan få en ape til å gjøre piruetter. Betingelsen er at man ikke forsøker å slippe ut av det usynlige buret.

Da Revolusjonen tok makten, utvandret alle de temmede apene. De øvrige, enten de var revolusjonære eller ei, øynet en ny vei. Den kunstneriske søken fikk nye impulser. Likevel, ruten var mer eller mindre gått opp, og fluktbegrepets mening gjemte seg bak ordet frihet. Selv blant ekte revolusjonære ble denne holdningen ofte opprettholdt som en refleks av den borgerlige idealismen.

I land som gjennomgikk en lignende prosess, bekjempet man disse tendensene med overdreven dogmatisme. Den folkelige kulturen ble nesten et tabu, og en nøyaktig avbildning av naturen ble fremholdt som det ypperste kulturelle uttrykk, idet dette i neste omgang skulle videreføres til en mekanisk fremstilling av den sosiale virkeligheten man helst ville se, idealsamfunnet, nesten uten konflikter og motsetninger, det samfunnet man ønsket å skape.

Sosialismen er ung og har sine feil. Vi revolusjonære mangler ofte kunnskaper og den intellektuelle dristigheten som er nødvendig for å møte den oppgaven det er å utvikle det nye mennesket gjennom metoder som er annerledes enn de konvensjonelle, og de konvensjonelle metodene lider jo nettopp under innflytelse fra samfunnet som skapte dem. (Nok en gang presenteres temaet omkring forholdet mellom form og innhold.) Forvirringen er stor, og problemene i forbindelse med den materielle oppbyggingen tar all vår tid. Det finnes ikke kunstnere med stor autoritet som i tillegg har stor revolusjonær autoritet.

Medlemmene av partiet må ta fatt i denne oppgaven og finne en metode for å nå det viktigste målet: å gi folket utdannelse.

Da søker man en forenkling, noe alle kan forstå, nemlig det funksjonærene kan forstå. Den autentiske kunstneriske søken stilles i bero, og problemet som gjelder den folkelige kulturen, reduseres til en sak om allmennkultur i tilpasning til den sosialistiske nåtiden og til en fortid som er død (og derfor ufarlig). Slik fødes den sosialistiske realismen basert på kunsten i forrige århundre.

Men realismens kunst i det 19. århundre er også en kunst om klasser, men mer rendyrket kapitalistisk enn den dekadente kunsten i dette vårt 20. århundre, hvor det fremmedgjorte menneskets angst skinner gjennom. I kulturen har kapitalismen avslørt seg fullstendig, og det som er igjen av den, er ikke annet enn et vitnesbyrd om et illeluktende kadaver, dekadansen av i dag. Men hvorfor skal vi strebe etter å finne den eneste gyldige resepten i de stivnede formene til den sosialistiske realismen? Man kan ikke sette «friheten» opp mot den sosialistiske realismen, for frihet eksisterer fremdeles ikke; den vil ikke eksistere før det nye samfunnet er ferdig utviklet. Men vi er ikke ute etter å dømme alle kunstarter som oppsto etter første halvdel av det 19. århundre, på realismens pavetrone, til døden, for da ville vi falle i den proudhonske fellen å gå tilbake til fortiden og tre en tvangstrøye over det kunstneriske uttrykket til mennesket som fødes og bygger seg opp i dag.

Vi savner utviklingen av et ideologisk-kulturelt system som tillater en søken og luker bort ugress som så lett sprer seg på jord gjødslet med statlige støttemidler.

I vårt land har vi ikke begått feilgrep forbundet med realismens ideologi, heller det stikk motsatte. Og det har vært fordi vi ikke har forstått nødvendigheten av å skape det nye mennesket, som ikke skulle representere ideene fra den 19. århundre, men heller ikke tankegodset fra vårt eget dekadente og sykelige århundre. Det er mennesket av det 21. århundre vi skal skape, selv om det ennå bare er en subjektiv og ikke en systematisert målsetting. Akkurat dette er et av de viktigste punktene i vår forskning og vårt arbeid, og i den grad vi vil oppnå konkrete resultater på teoretisk grunnlag eller vice versa – at vi vil kunne trekke teoretiske konklusjoner av stort omfang på grunnlag av vår konkrete forskning – vil vi ha tilført marxist-leninismen og menneskehetens sak et verdifullt tilskudd.

Reaksjonen mot mennesket av det 21. århundre har gitt oss et tilbakefall til det dekadente i det 20. århundre. Det er ikke et altfor alvorlig feilsteg, men vi bør komme oss bort fra det, med fare for å åpne veien for revisjonisme.

De store massene er i ferd med å utvikle seg, de nye ideene har oppnådd et tilstrekkelig trykk i samfunnet, og de materielle mulighetene for en vesentlig utvikling for alle borgere gjør arbeidet mer utbytterikt. Nåtiden er kamp; fremtiden er vår.

Når alt tas i betraktning, ligger skylden til mange av våre intellektuelle og kunstnere i selve arvesynden: De er ikke ekte revolusjonære. Vi kan prøve å pode almetrær for at de skal bære pærer, men samtidig må vi plante pæretrær. De nye generasjonene vil ha kvittet seg med arvesynden. Mulighetene for at det skal oppstå eksepsjonelle kunstnere vil øke i samme grad som kulturområdet og mulighetene for å uttrykke seg utvides. Vår oppgave består i å hindre at den nåværende generasjonen, som har forvillet seg på grunn av konflikter, skal forderves og forderve de nye kunstnerne. Vi må ikke skape lønnsmottakere som føyer seg etter offisiell tankegang og heller ikke «stipendiater» som lever trygt på statsbudsjettet og som nyter godt av en frihet i gåseøyne. Nå skal de revolusjonære på scenen, de som skal istemme det nye menneskets sang med folkets egen stemme. Det er en prosess som krever tid.

I vårt samfunn spiller ungdommen og partiet en stor rolle. Særlig viktig er ungdommen, som er den myke leiren man kan forme det nye mennesket av og som ikke har noen av de foregående lytene.

Ungdommen skal få en behandling overensstemmende med våre ambisjoner. Utdannelsen skal bli stadig mer komplett, og vi skal fra første øyeblikk tenke på innlemmelsen i arbeidslivet. Våre stipendiater gjør fysisk arbeid i feriene eller samtidig med studiene. Arbeidet er en belønning i visse tilfeller, i andre et instrument for utdannelse, og ikke i noe tilfelle en straff. En ny generasjon blir født.

Partiet er en fortroppsorganisasjon. De flinkeste arbeiderne blir foreslått av sine kolleger for å bli integrert i det. Dette er en minoritet, men med stor autoritet grunnet kadrenes kvalitet. Vårt ønske er at partiet skal tilhøre massene, men først når massene vil ha nådd fortroppens utviklingsnivå, det vil si når de er opplært til å være kommunister. Og denne opplæringen setter arbeidet i gang. Partiet er et levende eksempel; kadrene burde gi forelesninger i flid og selvoppofring, og gjennom sin innsats bevege massene mot målet for den revolusjonære oppgaven, noe som vil innebære mange års slit, med problemer med oppbyggingen, klassemotstandere, fortidens spor, imperialisme …

Jeg vil gjerne forklare hvilken rolle personligheten, mennesket, spiller som leder for massene som former historien. Slik vår erfaring er, ikke som en forskrift.

Det var Fidel som var Revolusjonens drivkraft i de første årene, som ga den retningen, grunntonen. Men det finnes en gruppe revolusjonære som utvikler seg i samme retning som den store lederen, og en stor masse som følger sine ledere, fordi den tror på dem. De tror på dem fordi de har visst å tolke deres lengsler og ønsker.

Det dreier seg ikke om hvor mange kilo kjøtt man spiser eller om hvor mange ganger i året man kan være på stranden, og heller ikke om hvor mange utenlandske kunstverk man kan kjøpe seg med den lønnen man har. Det dreier seg om at individet skal føle seg mer fullverdig, med større indre rikdom og med mye større ansvar. Vårt lands individ vet at den strålende epoken han får oppleve, krever offervilje. Han vet hva et offer innebærer.

De første ofrene fant sted i Sierra Maestra og hvor det ellers ble kjempet. Senere har vi lært hva det innebærer overalt på Cuba. Cuba er Amerikas fortropp og må vise offervilje, fordi folket der står i fremste rekke, fordi det viser massene i Latin-Amerika veien til full frihet.

I dette landet må lederne fylle sin rolle som foregangsmenn. Og det må sies i fullt alvor at innenfor en ekte revolusjon, som man gir alt og hvor man ikke venter seg noe materielt vederlag, er de revolusjonæres oppgave på samme tid både fantastisk og skremmende.

La meg få si, med fare for å virke latterlig, at en ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet. Det er umulig å tenke seg en genuin revolusjonær uten den egenskapen. Dette er kanskje noe av det mest dramatiske for en leder; vedkommende må kunne forene en lidenskapelig sjel med kald beregning og ta smertefulle avgjørelser uten å fortrekke en mine. Våre revolusjonære i fortroppen må idealisere denne kjærligheten til folket og til det hellige formålet og gjøre den unik og udelelig. Man kan ikke bare stige ned med sin lille dose daglige omsorg der hvor enkeltmennesket kan nyttiggjøre seg den.

Revolusjonens ledere har barn som ved sine første stotrende forsøk på å snakke ikke lærer å si navnet på faren sin, og hustruer som blir en del av det generelle offeret, for å føre revolusjonen frem til målet. Antall venner svarer til antall revolusjonskamerater. Det er ikke noe liv utenfor revolusjonen.

Under slike betingelser må man ha en stor dose menneskelighet og stor forståelse for sannhet og rettferd for ikke å ende opp i dogmatiske ytterligheter, i kald skolastikk, isolert fra massene. Hver dag må det kjempes for at kjærligheten til en levende menneskehet skal resultere i konkrete gjerninger, i handlinger som skal tjene som eksempler og til mobilisering.

Det revolusjonære mennesket, revolusjonens ideologiske motor innenfor partiet, forbruker seg selv i denne uavbrutte aktiviteten, som ikke har annen avslutning enn døden, hvis ikke oppbyggingen lykkes i en verdensomfattende skala. Hvis hans streben som revolusjonær svekkes når hans mest tvingende oppgaver realiseres i lokal skala, og han glemmer den proletare internasjonalismen, slutter revolusjonen som han er anfører av, å være en drivende kraft og ender i en behagelig sløvhet, som vil bli utnyttet av våre uforsonlige fiender, av imperialismen, som vil vinne terreng. Den proletare internasjonalismen er en plikt, men den er samtidig en revolusjonær nødvendighet. Slik lærer vi opp vårt folk.

Det finnes selvfølgelig åpenbare farer i den aktuelle situasjonen. Ikke bare når det gjelder dogmatikken, ikke bare i stivnede relasjoner til massene mens vi står midt oppe i denne store oppgaven, det ligger også en fare i de svakhetene man kan komme til å gi etter for. Hvis en mann mener at han for å gi sitt liv fullt og helt til revolusjonen, ikke må la seg distrahere av bekymringer som at sønnen hans mangler noe av betydning, at skoene til barna er utslitte, at familien savner et eller annet nødvendig gode, kan spirene til et fremtidig moralsk forfall ligge i et slikt resonnement.

I vårt tilfelle har vi hevdet at våre barn må få eie eller savne det menigmanns barn eier eller savner. Våre familier bør forstå det og kjempe for det. Revolusjonen tar form gjennom mennesket, men mennesket må daglig forme sin revolusjonære ånd.

Slik er det vi marsjerer. I spissen for denne svære kolonnen – vi hverken skammer oss eller sjenerer oss for å si det – går Fidel, og etter ham følger partiets ypperste kadrer, og umiddelbart etter, så tett at man føler den enorme styrken, kommer hele folket, en solid armering av enkeltindivider som vandrer mot et felles mål, individer som har tilegnet seg en bevissthet om hva som må gjøres, mennesker som kjemper for å komme seg ut av nødens grep og finne frihet.

Denne uendelige menneskemassen organiseres i en nødvendig orden. Det er ikke lenger en spredt styrke, delelig i tusener av bruddstykker lik granatsplinter i rommet, men en styrke som med alle midler, i en kamp som utkjempes mot likemenn, prøver å nå en posisjon, noe som vil kunne gi støtte i en usikker fremtid.

Vi vet at vi har ofre i vente og at vi må betale en pris for den heltemodige gjerningen det er å utgjøre en fortropp som nasjon. Vi, lederne, vet at vi må betale en pris for å ha rett til å si at vi står i spissen for det folket som står i spissen for Amerika.

Alle, hver og en av oss, betaler punktlig vår andel av offeret, vel vitende om at vi vil få belønning gjennom tilfredsstillelsen av å ha gjort vår plikt, i bevissthet om i fellesskap å ha rykket frem mot det nye mennesket, som vi skimter i horisonten.

Tillat meg å komme med noen konklusjoner:

Vi, sosialistene, er friere fordi vi er mer fullstendige, og vi er mer komplette fordi vi er friere.

Skjelettet til vår fulle frihet er formet. Den foranderlige substansen og påkledningen mangler; den skal vi skape.

Vår frihet og opprettholdelsen av den fra dag til dag har blodets farge og er skapt av våre ofre.

Vårt offer er villet; det er en del av betalingen for friheten som vi bygger opp.

Veien er lang og delvis ukjent, og vi kjenner våre begrensninger. Vi skaper det 21. århundrets menneske: oss selv.

Vi skal formes av den daglige innsatsen idet vi skaper det nye mennesket med en ny teknikk.

Personligheten spiller mobiliseringens og lederens rolle i den grad den legemliggjør folkets edleste dyder og fremtidshåp og ikke fjerner seg fra den opptrukne ruten.

Den som åpner vei, er fortroppen, de beste av de beste, partiet.

Basis for vårt arbeid er ungdommen. Vi setter alle våre forhåpninger til den, og vi forbereder den på å ta imot banneret fra våre hender.

Hvis dette stotrende brevet har klargjort noe, har det oppfylt sin misjon, hvormed jeg sender det fra meg.

Motta vår rituelle hilsen, som et håndtrykk eller et «Ave Maria». Fedrelandet eller døden.

 

Tekst sendt til Carlos Quijano, ukemagasinet Marcha, Montevideo, mars 1965, under tittelen «El socialismo y el hombre en Cuba». Utgitt av Leopoldo Zea, Tanker omkring Latin-Amerika, bind I, Mexico: UNAM, 1986.

Oversatt av Kari Näumann

Publisert i Vagant 2/2008

Vagant 2/2008

Ernesto Che Guevara

Facebook

Twitter